Hybrid krigføring fra Palmyra til Panama

 

4f346355ca3603b627e3e88d1ca792ed.jpg

Av Pepe Escobar

Som jeg har sagt før, kan Panama Papers, hvis man ser på kjernen av dem, avsløre seg selv i hovedsak som en del av en informasjonskrig startet av NSA – som beleilig nok hovedsakelig tar sikte på ‘fiender’ i det globale sør, som i BRICS-landene, og utvalgte vestlige småfisk som lett kan ofres.

På det nåværende stadiet, har Panama Papers forvandlet seg til noe som utgir seg for å være en «lekkasje fra en aktivist», men er tatt rett fra manualen til hybrid krigføring

Den stadige og godt presenterte eksponeringen i mainstream media har selv tatt seg stort bry med å skildre den massive lekkasjen som ‘ansvarlig journalistikk’, men uten å ta fatt i spørsmålet om hvordan lekkasjen egentlig skjedde; hvordan 2,6 terabyte med data, inkludert 5 millioner e-poster, har vært selektiv redigert; hvordan det ble oppnådd uten kryptering; hvordan det ikke var en eneste lekkasje mens hele fangsten ble gjennomgått av 400 eller så journalister i over et år; og hvordan informasjonen blir selektivt offentliggjort.

De som definerer hva som er eller ikke er ‘ansvarlig journalistikk’, spinner dette som om det kom fra en digital helt; en varsler. Ikke nødvendigvis. Lekkasjen har allerede utløst en krig om troverdighet mellom WikiLeaks og de som offentligjør papirene, den Washington-baserte ICIJ, støttet av mange amerikanske stiftelser.

Teorien om NSA er støttet av at etaten har spesialisert seg på å bryte seg inn nesten alle databaser og / eller arkiv hvor som helst, stjele ‘hemmeligheter’ og deretter selektivt ødelegge / utpresse / beskytte klienter og «fiender» i henhold til amerikanske statsinteresser. Legg til at Ramon Fonseca, en av partnerne som grunnla Mossack Fonseca, understreket: «Vi utelukker en insider. Dette er ikke en lekkasje. Dette er gjort med hacking.»

Motvirking av «strategiske trusler»

Panama Papers fungerer like mye som et presisjonsangrep, en «beskjed» til en rekke spillere om å adlyde – eller å lide konsekvensene. Tross alt, lekkasjen / hackingen avdekker et nett av forbindelser til flere dusin bedrifter, enkeltpersoner og politikere over hele det globale sør som er høyt oppe – eller i fremtiden vil være det – på den amerikanske svartelisten av sanksjoner.

Den intense fokuset fra mainstream media på fiender og / eller «strategiske trusler» til USA er også iøynefallende; her er hvordan lederskapet i Beijing mesterlig analyserer det.

Panama Papers passer også tilfeldigvis perfekt inn i en massiv amerikanske fremstøt for handelsavtaler. Du kan tolke det som en påminnelse om de store selskapenes makt gjennom TPP-TTIP ; hvis du ikke deltar i vår spill for en amerikansk-kontrollert verdenshandel, lufter vi skittentøyet ditt.

Det er naturlig sunt å i det minst få et glimt av de ekle understrømmene av den turbodrevne kasinokapitalismen, også kjent som «det globale finansielle systemet», hvor store banker og en hær av finanshaier tillater «hemmelige» selskaper å gjemme ulovlige og / eller korrupte midler.

Samtidig er det opplysende å observere hvordan alle elektroniske pengetransaksjoner nå er helt sporbare. Panama Papers kommer tilfeldigvis frem i dagen bare noen måneder før en obskur global avtale om informasjonsdeling vil bli gjennomført. Om globale finanshaier vil være i stand til å omgå den, er et åpent spørsmål. Legg merke til at Panama ikke er et av de landene som skrev under.

Alle vet at City of London fungerer i stor grad som et av de største sentrene for hvitvasking av penger. Likevel glemmer britiske portvakter for ‘ansvarlig journalistikk’ å trenge inn i hjertet av det. Det er mye mer populært å skylde Putin som indirekte forbundet, enn å undersøke hvordan Ian, faren til David Cameron, valgte å holde familiens penger (og arven til den fremtidige statsministeren) borte fra skatefuten.

Eller hvordan presidenten av en NATO-vennlig, men mislykket stat, Petro Porosjenko, valgte å gjemme sin rikdom, ikke i det uregjerlige Ukraina, men på de «beskyttete» Jomfruøyene. Og glem å undersøke Fov Weinglass. den tidligere kontorsjefen til tidligere israelske statsminister Ariel Sharon, som i likhet med Camerons far og Porosjenko, faktisk er navngitt i Panama Papers.

Dessuten, ikke forvent deg en lekkasje fra Caymanøyene Islands eller Jomfruøyene i nær fremtid – der de virkelig store skandalene er gjemt. Den virkelige eliten vil aldri la det skje.

Panama redigert

Og så er det den viktigste vinkelen angående De forente stater. Selv finansavisen Bloomberg hadde formelt kunngjort til verden for tre måneder siden, at det største skatteparadiset i verden nå er USA – komplett med den beryktede tjenesteleverandøren for skatteparadis, Rothschild, med en ny avdeling i Reno. Og i motsetning til Panama, uansett hva som skjer i Reno forblir i Reno – og vi snakker ikke om netter med ville strippere i Nevada-ørkenen.

Legg til det en interessant tolkning fra en kilde med forbindelser til  ‘den dype staten’, angående de «bare 441 amerikanere» (alle av dem fortsatt mystiske) navngitt i lekkasjen / hackingen:

«Nevada-kontoret til Mossack Fonseca mottok forhåndsinformasjon via NSA, slik at de kunne varsle Panama for å slette alle opptegnelser i Nevada. NSA er et politisk styringsmekanisme. Etaten har ingenting å gjøre med terrorisme, og har ingen anelse om hvor de skal lete med mindre de blir guidet av Operasjon-Gladio-lignende insidere.»

De amerikanske myndighetenes krig mot skatteparadisene er, forutsigbart, også selektiv. Sveits har vært et viktig mål. Nå Panama. Med tanke på teorien om NSA, er det klart at de viktigste amerikanske milliardærene samt viktige amerikanske selskaper alle vil ha blitt redigert ut av lekkasjen / hackingen.

En måte å se om Panama Papers ikke er en svært selektiv avsløring eller grå propaganda, vil være, for eksempel om bankene HSBC, Coutts (et datterselskap av RBS) og UBS – alle med mange forbindelser med Mossack Fonseca – vil bli grundig undersøkt. Eller om oljehandleren Vitol, knyttet til dem aserbajdsjanske herskeren Ilham Aliyev, vil bli etterforsket. Eller om Porosjenko vil bli etterforsket. Eller om de stygge forbindelsene mellom de store oljeselskapene og de store vestlige bankene vil bli avslørt.

Og selvfølgelig, etter Panama Papers kan diverse tvilsomme våpenhandlere, narkotikabaroner, korrupte oligarker og notoriske skattejuksere fortsette å bli overdådig belønnet, uforstyrret – så lenge de vet hvordan de skal spille den turboladete kapitalistiske kasinospillet.

Hvorfor nå?

Panama Papers handler om timing. Hvorfor nå? Tross alt, hadde denne massive mengden papirer vært under full gransking i total hemmelighet i over et år.

Panama Papers passer helt inn i hybrid krigføring. Som med ‘bilvask-etterforskningen’ i Brasil – som er en biprodukt av at NSA spionerte på Petrobras – kan Panama Papers betraktes som en ‘mega-bilvask’, der målet er landene i det globale sør, og særlig BRICS.

Det er ikke tilfeldig at umiddelbart etter at lekkasjen / hackingen kom frem i lyset, talte forsvarsminister Ash Carter ved Senter for strategiske og internasjonale studier (CSIS) i Washington – en nabo til ICIJ – og insisterte igjen på at Pentagon trenger å være mer «smidig» for å bekjempe USAs fem strategiske utfordringer, som han nevnte, i denne rekkefølgen, som «Russland, Kina, Nord-Korea, Iran og terrorisme.»

Legg merke til vektleggingen av «trusselen» fra Russland, Kina og Iran – viktige ankre for europeisk/asiatisk integrasjon, og alle av dem meget omtalt i Panama Papers, for det meste av typen indirekte skyld.

Tidspunktet for utgivelsen av lekkasjen / hackingen har sikkert å gjøre med Palmyra. Den nylige frigjøringen av Palmyra – i 3000 år inngangsporten til Sørvest-Asia for de som kommer fra vest, og døren til Middelhavet for de som kommer fra øst – var en briljant utført geostrategisk plan som etterlot mang en gapende munn i Pentagon.

Daesh hadde gjort Palmyra om til en viktig base for det endelige angrepet på Damaskus – de kontrollerte den eneste veien som fører til hovedstaden.

Så bare en omhyggelig koordinert motoffensiv – opp til 20.000 soldater, fra den syriske hæren, lokale militser, spesialstyrker fra Hizbollah, iranske pasdaran (inkludert mange iransk-trente afghanere) og russiske Spetsnaz – ville være i stand til å greie det.

Syriske generaler har vært klinkende klare i å understreke at alle de europeiske landene foretrakk å støtte disse ikke-eksisterende  ‘moderate opprørere’ – en amerikansk fiksjon – bevæpnet av Tyrkia og Saudi-Arabia. Nå er de ‘invadert’ av disse flyktningene  ‘frigjort’ av Tyrkias Sultan Erdogan, og europeere står nå ansikt til ansikt med konsekvensene at dette på europeisk jord.

I mellomtiden forsvarte den syriske hæren både Damaskus, et enhetlig og sekulært Syria og – som syriske generaler understreker – Europa selv. Deres arbeid vil ikke stoppe i Palmyra. De neste målene over de neste månedene, er Deir ez-zour, og så det endelige angrepet på hovedstaden til det falske ‘kalifatet’, Raqqa.

Så hvilken rolle har USA – landet med ‘krigen mot terra’ – spilt i denne store kraftanstrengelsen?

Ingen. Det er ikke en tilfeldighet at terrorisme var sist på Pentagons liste over  ‘strategiske trusler’. En fiksjon forklarer virkeligheten bedre –  den siste scenen av nyeste sesong av House of Cards: «Vi lager terroren».

I tilfellet Daesh, laget Washington faktisk denne, det vil si, de lot terroren skje; oppblomstringen av det falske ‘kalifatet’ var en forsettlig beslutning fra de amerikanske myndighetene. Og nå har Russland avslørt – for hele verden å se – de amerikanske myndighetenes oppdiktede og narsissistiske selvportrett som ubestridte mestre i  ‘krigen mot terra’.

Au. Det gjør vondt. La oss se på det nå berømte besøket av USAs utenriksminister John Kerry til Moskva for to uker siden, for å snakke med president Putin.

Det kan ha vært en del av en «stor avtale» i Syria (nei, det var ingen lekkasjer om hva de egentlig diskuterte). Og det kan ha vært en taktisk retrett, siden Kerry erkjente at Russland hadde «vunnet» i Syria, men at NATO – dvs. Pentagon – ville fortsette å presse på i Russlands vestlige grenseland. Hybridkrigen ble gjenopptatt kort tid etterpå, via Panama Papers.

Vi hersker over én verden

Et falskt ‘kalifat’ vil aldri bli en strategisk trussel mot Det utvalgte landet; men eurasisk integrering er definitivt en trussel.

Ikke rart makteliten er skremt. Syria har allerede vist to sentrale utviklingstrekk.

1) Det høye nivået av samarbeid mellom Moskva, Damaskus, Teheran og Bagdad – via et felles informasjonssenter i Bagdad – var en forsmak på av hvordan Shanghaigruppen [Shanghai Cooperation Organization], i fremtiden kan gripe inn i et konfliktområde på motsatt side av NATO: de utrydder kaos i stedet for skape det via humanitær imperialisme.

2) Dette var også en forsmak, i form av interstatlig samarbeid, av hvordan de nye Silkeveiene kan fortsette over Eurasia, og ytterligere integrere Kina og Russland med Sentral-Asia og Sørvest-Asia.

I den politiske eliten er prioriteringene de samme. Først av alt – å forhindre at Russland og EU lager en bilateral, strategisk, handels/forretnings-partnerskap som styrker Eurasisk integrering. Den kraftige hybridkrigen i Ukraina er fortsatt den viktigste hindringen, samt at NATO forsterker sine «patruljer», basert i vasallstatene i Øst-Europa.

De viktigste overordnede målene er å forebygge eurasisk integrering med alle tilgjengelige midler. For Wall Street, er det som teller, å lage en verdensomspennende flyt av amerikansk kapital til fordel for et turboladet kasino-kapitalistisk system styrt av USA – og ikke Eurasia. Sammenlignet med det store bildet, kan Panama Papers til slutt gi enkelte ofre. Ikke nok. Vær forberedt på at dette vil fortsette i lang tid. [..]


Fra:

http://sputniknews.com/columnists/20160407/1037639203/palmyra-panama-war-scandal.html

Advertisements