Korrupsjonen i Storbritannia er større enn de fleste land i verden

Indeksen til Transparency International over korrupsjon avslører ikke Storbritannias virkelige topplassering i en global bølge av hvitsnippsforbrytelser. Men hva annet kan man vente fra en organsisasjon som er kontrollert av næringslivseliten?

pounds

Av Graham Vanbergen

Transparency International (TI) har utgitt sin nyeste rapport med tittelen Indeks over inntrykk av korrupsjon, og fortsetter å finne at korrupsjon er globalt utbredt og fortsatt et problem rundt om i verden. Totalt sett, fikk to tredjedeler av de 168 landene på 2015-indeksen ikke et bra resultat.

Danmark tok topplasseringen for andre år på rad som det minst korrupte landet, med Nord-Korea og Somalia som de verste.

TI sier på sin hjemmeside at det de ser etter for at et land skal regnes som fritt for korrupsjon, er visse egenskaper. For eksempel; «høyt nivå av pressefrihet; tilgang til budsjettinformasjon slik at publikum vet hvor pengene kommer fra og hvordan de blir brukt; høyt nivå av integritet blant folk med makt; og et rettsystem som ikke skiller mellom fattig og rik og som er helt uavhengig fra andre deler av styresmaktene. Konflikt og krig, dårlig styring, svake offentlige institusjoner som politi og rettsvesenet, og en mangel på uavhengighet i mediene preger de lavest rangerte landene.

De fem landene med den største nedgangen i disse sakene de siste 4 årene er Libya, Australia, Brasil, Spania og Tyrkia. De som forbedret seg mest i deres rapport inkluderer Hellas, Senegal og overraskende – Storbritannia.

Som det viser seg, har sekstiåtte prosent av landene i verden et alvorlig problem med korrupsjon. Halvparten av G20 er blant dem. G20 består av de 20 største økonomiene i verden, men de rangerer EU som en felles økonomi, selv om unionen består av 28 land .

Forskningen viser at halvparten av alle de 34 OECD-landene bryter sine internasjonale forpliktelser om å slå ned på bestikkelser gjort av deres selskaper i utlandet.

Storbritannia har kommet inn på topp-ti lista for første gang, bak Danmark (førsteplass), Finland, Sverige, New Zealand, Nederland, Norge, Sveits, Singapore, Canada, Tyskland og Luxemburg. Den forente stater kommer på 16. plass. I EU, er andre land som ikke gjør det så bra: Frankrike, som rangeres 23. Spania 36. Italia 61. og Bulgaria, den siste av EU-landene, på 69. plass.

Sannheten er at Storbritannia ikke er det minste bedre. Ikke glem dette er en indeks av inntrykk, ikke av faktisk korrupsjon.

I kommentarer fra TI ble Storbritannia ansett å ha gjennomført en «usedvanlig ineffektiv» gjennomgang av offentlighetslover. Regjeringens gjennomgang av offentlighetslover truer med å undergrave tilliten til politikere og skade demokratiet. Hvis det noen gang var noe som viste regjeringens hensikter om åpenhet, trenger vi ikke se lenger enn til tidligere innenriksminister Jack Straw, som tidligere har uttalt at han ønsker at loven skal bli skrotet og omskrevet, og lord Carlisle som anklaget Guardian for en «kriminell handling» ved å publisere lekkasjene fra Snowden. Begge var på denne komiteen. TI unnlater å nevne dette.

Selv TI sin egen direktør for Storbritannia, Robert Barrington sa det var «gode grunner til at folk er skeptiske om Storbritannia virkelig fortjener en plass i topp ti», som beviser at ikke engang han tror på denne rangeringen.

Han gikk videre ved å fremheve; «Bestikkelser gjort av britiske selskaper i utlandet, hvitvasking av korrupte penger gjennom City, liten regulering og mangel på åpenhet i britisk-kontrollerte skatteparadiser, for ikke å nevne korrupsjonsskandaler her i Storbritannia.» Han nevnte også «dropping av viktige forslag som gir personlig ansvar til bankfolk for hvitvasking av penger.» Han fortsetter med «det stadige dryppet av små politiske skandaler rundt lobbyvirksomhet, svingdøren [mellom privat og offentlig sektor] og finansieringene av britiske partier, diskrediterer Storbritannia i øynene til verden og gir kraft til kritikerne som ønsker å fremstille statsminister Cameron sin dagsorden som ikke noe annet enn hyklersk og skinnhellig.»

Barrington er med rette sint.

Avisen The Independent rapporterte i juli at finanssenteret – the City – er et sentrum for hvitvasking for verdens narkotikahandel, ifølge en internasjonalt anerkjent kriminolog. I tillegg er hver eneste økonomisk ekspert nå enige om at på grunn av slapp finanslovgivning fra styremaktene, er eiendomsmarkedet i London i stor grad basert på hvitvaskede penger fra kriminalitet over hele verden som involverer skjulte skatteparadiser, der de fleste er britiske.

I mars i fjor, sa Financial Conduct Authority (som selv erstattet det tannløse Financial Services Authority som ble finansiert av bankene det var ment for å føre tilsyn med), at det ville foreta en gjennomgang for å se om bankkulturen hadde endret seg etter de mange finansskandalene som plaget bransjen. Lederen Martin Wheatley så på samordning av bankenes utlånsrenter som en av de mange forbrytelsene begått i the City. Finansminister George Osborne sparket deretter Wheatley, siden det var klart at han hadde tenkt å gjøre jobben sin, og for bare et par uker siden avlyste de gjennomgangen etter å ha byttet ut Wheatley med en «mer behagelig» person for bankene. Dette var et kynisk spill fra Osborne for å beskytte banknæringen.

Når det gjelder pressefrihet, har Storbritannia ingen grunn til å skryte. For bare to år siden så den strenge reaksjonen fra de britiske styremaktene mot Guardian sin rapportering av Edward Snowden, britene falle fem plasser i rapporten fra TI. Sjokkerende, sitter Storbritannia globalt på 36. plass, bak land som Belize når det gjelder pressefrihet; et land som er fult av lovløshet, korrupsjon, lider av manglende offentlig-, næringslivs- og pressefrihet, et land som stadig blir anklaget for overgrep mot arbeidere, kriminalitet og har høy arbeidsledighet.

Det hjelper ikke at den politienheten som skulle undersøke den høyprofilerte grenseoverskridende kriminelle forretningspraksisen til noen av Storbritannias største selskaper, hadde fått sitt budsjett kuttet så dypt at Financial Times rapporterte «Omfanget og tempoet i budsjettkuttene påført enheten vil gjøre påtale i deres saker umulig.» det må nå være klart at styresmaktene har til hensikt å beskytte disse gjentatte lovbryterne i næringslivet.

David Cameron fikk lovord i 2013 etter at han kunngjorde på toppmøtet Open Government Partnership i London, at Storbritannia ville kreve at selskaper registrert i Storbritannia må avsløre identiteten til deres reelle eiere i offentlige registreringer. Dette ble deretter tungt utvannet, etter at dronningen {dvs regjeringen] ble advart om at hennes britiske territorier nå var verdens største skatteparadis og innehar titalls billioner i gjemte svarte penger og eiendeler, i det som ble beskrevet som et «nettverk av lukkede jurisdiksjoner». Den frivillige organisasjonen Tax Justice Network (TJN) sa at Storbritannia nå var verdensledende i skatteparadiser.

Britiske oversjøiske territorier utgjør rundt 25 prosent av verdens skatteparadiser som nå er svartelistet av EU-kommisjonen, og er nå rangert som den viktigste aktøren i den hemmelige delen av den finansielle verden; knapt et lysende eksempel på integritet og moral.

Og omfanget av disse forbrytelsene er nesten grenseløse. Som TJN sa «Ofrene for dette hemmeligholdet omfatter blant annet 2 milliarder borgere av Samveldet. En fersk studie av 33 afrikanske land fant at de hadde tapt over 1 billion dollar i kapitalflukt siden 1970, hvorav 640 milliarder kom fra de 16 [afrikanske] landende i Samveldet. Disse tapene overskygger deres gjeld til utlandet, som «bare» utgjorde 190 milliarder for de 33 landene.»

I mellomtiden har etterforskninger av mistenkelige aktiviteter, som blir behandlet av en spesialenhet i politiet med fokus på utbyttet av kriminalitet og korrupsjon, sperret bare syv transaksjoner over et helt år. Transparency International rapporterte at politienheten i løpet av året (2014) ikke var sterk nok til formålet. Gitt det store omfanget av økonomisk kriminalitet og korrupsjon som finner sted, kan dette resultatet bare bli sett på som mistenkelig i seg selv. I 2015 krevde denne politienheten nød-finansiering.

Så utbredt er korrupsjon i Storbritannia, at Keith Bristow, generaldirektøren for Storbritannias National Crime Agency, i januar sa at omfanget av kriminalitet og den påfølgende hvitvaskingen var «en strategisk trussel» mot landets økonomi og omdømme. «Mange hundrevis av milliarder av pund av kriminelle penger blir nesten helt sikkert vasket gjennom britiske banker og deres datterselskaper hvert år.» Og likevel legger styresmaktene til rette for dette med å være travelt opptatt med å gjøre ingenting.

Når det kommer til konflikt og krig, er Storbritannias internasjonale prestasjoner forferdelige. Storbritannia, som vi nå vet, var tungt involvert angrepet på Irak og dødsfallene til en million uskyldige irakere. Landets kampanje i Libya har gjort det rikeste og sunneste afrikanske staten til en lovløs kloakk styrt av terror og død. I Syria, jobber de med saken. Dette har gitt seg utslag seg i en flyktningkrise av et omfang som ikke har vært sett siden siste verdenskrig og en økning av terrorisme som fortsetter.

Tildeling av tillatelser fra styresmaktene for salg av spionutstyr og våpen til noen av de mest undertrykkende regimene i verden er en annen skandale som ytterligere destabiliserer verdensfreden.

Korrupsjonsindeksen takler ikke de faktiske problemene. Den forvirrer ved å fokusere på korrupsjon i den offentlige sektoren, mens private selskaper er de verste synderne, og blir støttet av et betydelig samarbeid med styresmaktene. Banknæringen i Storbritannia blir ikke egentlig nevnt, selv om det er full av skandaler. Bankene hjelper en stor internasjonal bølge av kriminalitet, ved å støtte hvitvasking av penger i meget stor skala samt med å skaffe til veie skatteparadisene som støtter dette.

 

Advertisements

3 comments

Kommentarer er stengt.