Mediesirkus i korrupsjonens høyborg

Pepe Escobar er nok en gang i toppform i denne artikkelen fra hans hjemland. ‘Operasjon Bilvask’ er en etterforskning av en korrupsjonskandale i Brasil. Navnet kommer av at en kjeder med bilvasker og bensinstasjoner ble brukt til å vaske penger. Selvsagt ligger det mer bak dette en ved første øyekast.

 

Av Pepe Escobar

Forestill deg at en av de mest beundrede globale politiske ledere i moderne historie blir hentet fra leiligheten sin klokken 0600 av bevæpnede brasilianske føderale politiagenter og tvunget inn i en umerket bil til flyplassen i Sao Paulo, for å bli forhørt i nesten fire timer i forbindelse med en korrupsjonsskandale i multimilliardklassen som involverer det gigantiske statlige oljeselskapet Petrobras.

Dette er ting i Hollywood-stil. Og akkurat det var logikken bak denne forseggjorte produksjonen.

Statsadvokatene i den to år gamle ‘bilvask’-etterforskningen, fremholder at det er «elementer av bevis» som impliserer Lula i å motta midler – minst 1,1 millioner euro – fra tvilsom ordning med betalinger som involverer store brasilianske byggefirmaer knyttet til Petrobras. Lula har kanskje – og her er ordet virkelig «kanskje» – personlig tjent på det mest i form av en ranch (som han ikke eier), en relativt beskjeden leilighet ved sjøen, betaling for internasjonale foredrag og donasjoner til hans veldedighetsorganisasjon.

Lula er den fødte politiker – på nivå med Bill Clinton. Han hadde allerede kunngjort at han hadde ventet på en slikt utspill, siden etterforskerne av ‘bilvask’-affæren allerede har arrestert dusinvis av personer mistenkt for å ha underslått kontrakter mellom deres selskaper og oljeselskapet Petrobras – samlet over 2 milliarder dollar – for å betale for politikere fra Arbeidernes Parti, Partido dos Trabalhadores, der Lula var leder.

Lulas navn dukket opp via en kjeltring forvandlet til angiver, ivrig etter å gjøre en avtale med påtalemyndighetene. Arbeidshypotesen – det er ingen ‘smoking gun’ – er at Lula, da han ledet Brasil mellom 2003 og 2010, personlig hadde dratt nytte av korrupsjons-ordningen med Petrobras i sentrum av den, for å skaffe fordeler for seg selv, partiet og regjeringen. Samtidig er den ineffektive president Dilma Rousseff selv under angrep, konstruert via en tiltalepruting av den tidligere lederen for partiet i Senatet.

Lula ble avhørt i forbindelse med hvitvasking av penger, korrupsjon og mistanke om gjemming av penger. Mediesirkuset ble godkjent av en føderal dommer, Sergio Moro – som alltid insisterer på at han blir inspirert av den italienske dommeren Antonio di Pietro, og de beryktede etterforskningene på 1990-tallet Mani pulite ( «rene hender«).

Og her, uunngåelig, blir det interessant.

«Round up the usual suspects» – i mediene

Moro og påtalemyndigheten begrunnet mediesirkuset med å insistere på at Lula nektet å bli avhørt. Lula og PT insisterer sterkt dette ikke stemmer.

Og likevel, etterforskerne hadde hele tiden lekket til mainstream media ord omtrent som «Vi kan ikke bare bite Lula. Når vi kommer til ham, vil vi svelge ham.» Dette skulle tilsi, minimum, en politisering av justisvesenet, det føderale politiet og justisdepartementet. Og det antyder også at mediesirkuset kan ha blitt støttet av et virkelig bevis. Siden oppfatning er virkelighet i det elleville uavbrutte nyhetsbildet, var «nyheten» – umiddelbart global – at Lula ble arrestert fordi han er korrupt.

Men det blir merkeligere og merkeligere når vi lærer at dommer Moro skrev en artikkel i en obskurt magasin, helt tilbake i 2004, hvor han tydelig fremmer «autoritær undergraving av det juridiske apparatet for å nå konkrete mål» og bruker media til å forgifte den politiske atmosfæren.

Alt dette tjener selvfølgelig en veldig spesifikk dagsorden. I Italia, betraktet folk på høyresiden i politikken, hele Mani pulite som en ekkel saga om et rettsvesen som hadde gått for langt; venstresiden, på den annen side, var ekstatisk. Det italienske kommunistpartiet (PCI) kom ut av det med rene hender. I Brasil er målet venstresiden – mens høyre, i hvert fall for øyeblikket, ser ut til å være sammensatt av engler på en snor.

Den bortskjemte, kokain-sniffende, tapende kandidaten i det brasilianske presidentvalget i 2014, Aécio Neves, for eksempel, ble pekt ut som korrupt av tre ulike anklagere – og det hele førte ingensteds hen; ingen videre undersøkelser. Det samme med en annen tvilsom ordning, med tidligere president Fernando Henrique Cardoso – den notorisk forfengelige tidligere eiendomsutvikleren som forandret seg til den som gjennomførte det nyliberale sjokkprogrammet.

Hva bilvask-affæren allerede har kraftig gitt til hele Brasil, er et inntrykk av at korrupsjon bare lønner seg når de tiltalte er progressive nasjonalister. Når det gjelder vasaller for Washington-konsensusen er de alltid engler – lykkeligvis immun mot rettsforfølgelse.

Dette skjer fordi Moro og teamet hans mesterlig maksimerer hans selverklærte bruk av media for å ‘beruse’ den politiske atmosfæren – der opinionen blir manipulert gang på gang, selv før noen er formelt siktet for en forbrytelse. Og likevel er Moro og hans kilder i stor grad en vits; de omgår spørsmål og lyger som det renner. Hvorfor stole på deres ord? Fordi det ikke finnes noen håndfaste bevis, innrømmer til og med Moro.

Og dette fører oss mot det ekle scenarioet: en klikk innenfor brasiliansk media/rettsvesen/politivesen som muligens kaprer et av de sunneste demokratier i verden. Og denne klikken er støttet av en brutalt faktum: den høyreorienterte brasilianske opposisjonens hele «plan» koker ned til å ødelegge den syvende største globale økonomien, for å rettferdiggjøre ødeleggelsen av Lula som presidentkandidat i 2018.

Reglene for elitens plyndring

Ingenting av det ovennevnte kan bli forstått av et globalt publikum uten litt kjennskap til klassisk Brasil-kunnskap. Brasil er ikke for nybegynnere. Faktisk; Dette er et utrolig komplekst samfunn – som i hovedsak stammer fra en Edens hage (før portugiserne «oppdaget» det i 1500), til slaveri (som fortsatt gjennomsyrer alle sosiale forbindelser), til en viktig hendelse i 1808: ankomsten av Dom Joao VI Portugal (og keiser av Brasil på livstid), som flyktet fra Napoleons invasjon, og tok med ham 20.000 mennesker, som er hjernen bak den «moderne» brasilianske staten. «Moderne» er en omskrivning; Historien viser at etterkommere av disse 20.000 faktisk har plyndret landet totalt over de siste 208 årene. Og få har noen gang blitt stilt til ansvar.

Hvert eneste øre er velfortjente penger for brasilianske milliardærer

Den tradisjonelle brasilianske eliten består av en av de mest ufyselige, arrogante,uvitende,fordomsfulle blandingen på planeten. «Justis» – og politikontroll – blir kun brukt som et våpen når meningsmålingene ikke er gunstige for deres planer.

Brasilianske mainstream medieeiere er en selvsagt del av disse elitene. Det ligner den amerikanske modellen av mediekonsentrasjon; bare fire familier kontrollerer medielandskapet, fremst blant dem Marinho-familiens medieimperium O Globo. Jeg har opplevd, fra innsiden, i detalj, hvordan de går frem.

Brasil er korrupt til sin innerste kjerne – fra de gamle elitene, som er lokale bestyrere for universets herskere, til en god del av de krasse «nye» elitene, som inkluderer Arbeidernes Parti (PT). Grådighet og inkompetanse vises av at en rekke av PT-veteranene er skrekkelige – en gjenspeiling av mangelen på kadre av god kvalitet.

Korrupsjon og salg av innflytelse som involverer Petrobras, byggefirmaer og politikere er ubestridelig, selv om det blekner i forhold til hva Goldman Sachs eller de store oljeselskapene gjør, og kjøp/ bestikkelser av amerikanske politikere som utført av oligarker som Koch-brødrene eller  Sheldon Adelson.

Hvis dette var et totalt korstog mot korrupsjon – som påtalemyndigheten i bilvask-affæren insisterer på at det er – burde den høyreorienterte opposisjonen/vasallene av de gamle elitene være like utsatt i mainstream media. Men i så fall ville de elitekontrollerte mediene bare overse påtalemyndigheten. Og det ville ikke være noe som i det hele tatt minte på om mediesirkuset om Lula – avbildet som en hvilken som helst lommetyv – ydmyket foran hele planeten.

Påtalemyndigheten i bilvask-affæren har rett; oppfatning er virkelighet. Men hva om det slår feil?

Ingen forbruk, ingen investeringer, ingen kreditt

Brasil kunne ikke ha vært i en dystrere situasjon. Nasjonalproduktet gikk ned 3,8% i fjor; sannsynligvis vil det gå ned 3,5% i år. Industrisektoren gikk ned 6,2% i fjor, og gruvesektoren ned 6,6% siste kvartal. Nasjonen er på vei til sin verste resesjon siden … 1901.

Det fantes ingen Plan B fra den – inkompetente – Rousseff-regjeringen for de reduserte kinesiske kjøpene av Brasils mineral-/landbruks-rikdom og den samlede globale nedgangen i råvareprisene.

Sentralbanken holder fortsatt renten sin på et heidundrende 14,25%. En katastrofal nyliberal «fiskal justering» fra Rousseff forsterket faktisk den økonomiske krisen. I dag ‘regjerer’ Rousseff – ordet er bare en talemåte – for bankkartellet og de som får renteinntekter fra den brasilianske offentlig gjelden. Over 120 milliarder dollar fra statsbudsjettet forsvinner til å betale renter på offentlig gjeld.

Inflasjonen er opp – nå i tosifret territorium. Arbeidsledigheten er på 7,6% – fortsatt ikke ille som mange i EU – men økende.

Ja, det er dystert. Det er ikke noe forbruk. Ingen investeringer. Ingen kreditt. Den eneste veien ut er å bli kvitt den politiske krisen. Krypene i opposisjonen tenker kun på en ting; riksrett av president Rousseff. En lukt av godt gammeldags regimeskifte; for disse vasallene av Wall Street/Kaosimperiet, vil en økonomisk krise, forsterket av en politisk krise, styrte den valgte regjeringen i et nøkkelmedlem av BRICS-gruppen.

Og så, plutselig, kommer … Lula. Anklagene mot ham for bilvask-affæren kan likevel slå tilbake – på feil måte. Han er allerede i valgkampmodus for 2018 – selv om han ikke er en offisiell kandidat, enda. Aldri undervurder en født politiker av hans kaliber.

Brasil er ikke over og ut. Hvis gjenvalgt, og forutsatt at han greier å rense PT fra en hærskare av kjeltringer, kan Lula presse for en ny dynamikk. Før krisen, satset brasiliansk kapital globalt, via Petrobras, Embraer, BNDES (bankmodellen som inspirerte BRICS-banken) og byggefirmaer. Samtidig kan det være fordeler i å knuse, i hvert fall delvis, dette oligarkiske kartellet som styrer all bygging av infrastruktur i Brasil; kinesiske selskaper kan godt bygge de høyhastighetstogene, dammene og havnene landet sårt mangler.

Dommer Moro selv har en teori om at korrupsjon infiserer den brasilianske økonomien fordi den er for lukket for omverdenen, som Indias var inntil nylig. Men det er en sterk forskjell mellom å åpne opp enkelte sektorer av den brasilianske økonomien og la utenlandske interesser knyttet til de utenlandske stråmennene i landet, den såkalte kompradoreliten, plyndre landets rikdom.

Så, igjen må vi gå tilbake til den tilbakevendende tema i alle store globale konflikter:

Det handler om olje

For Kaosimperiet, har Brasil vært et stort problem siden Lula først ble valgt i 2002 ([…]
En topprioritet for Kaosimperiet er å hindre fremveksten av regionale stormakter finansiert av rike naturressurser, fra olje til strategiske mineraler. Brasil passer rikelig denne beskrivelsen. Folkene i Washington føler selvsagt at de har rett til å «forsvare» disse ressursene. Dermed behovet for å oppheve ikke bare regionale handelsorganisasjoner som Mercosur og UNASUR, men mest av alt den globale rekkevidden av BRICS.

Petrobras pleide å være en svært effektivt statlig selskap som så ble den eneste utvinneren av de største oljereservene oppdaget i det 21. århundre så langt; pre-saltavleiringer. Før selskapet ble målet for en massivt spekulative, rettslige og media-angrep, brukte Petrobras å utgjøre 10% av investeringene og 18% av det brasilianske brutto nasjonalproduktet.

 

Petrobras fant pre-saltavleiringene basert på egen forskning og teknologisk nyskapelse, som de brukte til å utforske oljeutvinning på dypt vann – uten utenlandsk kapital overhodet. Det vakre er at det ikke var noen risiko; Hvis du borer i dette pre-salt laget, er du nødt til å finne olje. Ingen selskap på planeten ville gitt konkurrentene en del av dette.

Og likevel lovte et beryktet kryp fra den høyreopposisjonen til oljeselskapet Chevron, at han ville overlate utnyttelsen av denne oljen til Chevron og de andre store internasjonale oljeselskapene. Høyreopposisjonen er travelt opptatt med endre lovverket for denne oljen; det er allerede blitt godkjent i Senatet. Og Rousseff er går spakt med på dette. Legg til at Rousseff-regjeringen ikke gjorde noenting å kjøpe tilbake aksjer i Petrobras – hvis svimlende fall ble elegant konstruert av de vanlige mistenkte.

Den grundige oppstykkingen av Petrobras; at de store oljeselskapene til slutt profitter på disse oljefunnene; at Brasils globale maktprojeksjon blir holdt i sjakk; alt dette passe hånd i hanske med USAs interesser. Geopolitisk, går dette langt utover mediesirkuset over bilvask-affæren.

Det er ingen tilfeldighet at tre store BRICS-land er under angrep samtidig, på utallige nivåer: Russland, Kina og Brasil. Den samordnete strategien til universets herskere som dikterer reglene på Wall Street/i Washington, er å undergrave all delene av den kollektive innsatsen til BRICS for å skape et levedyktig alternativ til det nåværende globale økonomiske/finansielle systemet, som for øyeblikket er en kasino-kapitalisme. Det er lite sannsynlig at kun Lula vil være i stand til å stoppe dem.

---

Oversatt med vennlig tillatelse fra Pepe Escobar:

http://sputniknews.com/columnists/20160306/1035858412/brazil-interrogation-petrobras-scandal.html