Verden snudd opp-ned

Man skulle nesten tro Bricmont følger deler av norsk debatt 🙂 Selvsagt finnes denne tendensen i alle vestlige land.

chants-field-mirror-4-by-alex-baker-photography.jpg

Av Jean Bricmont

Det blir ofte sagt at opposisjonen mellom venstre og høyre er foreldet eller ikke lenger er fornuftig. Men problemet er verre i mange spørsmål: motsetningen mellom høyre og venstre har blitt snudd opp-ned. Venstre inntar posisjoner som brukte å være til høyre eller ytterste høyre i fortiden, og en del høyresida har gjort det motsatte.

La oss starte med spørsmålet om krig og fred. Siden kriger har blitt ‘humanitære’, er det venstresida, inkludert størstedelen av de ‘radikale’ som er igjen, som støtter dem. Når et perfekt orkestrert kupp foregår i Ukraina, feirer de demokratiets seier. I Syria, inntil nylig, var støtten til ‘opprørerne’ udiskutabel, i hvert fall verbalt, på venstresida. Under bombingen av Libya, hevdet sosialistleder Mélenchon at den var nødvendig for å hindre ‘tyrannen’ Gaddafi fra å drepe revolusjonen. For sent ble lagt merke til at motstanderne av denne tyrannen, som mesteparten av opprørerne i Syria, også var våre motstandere, det vil si fanatiske islamister.

Men den klassiske venstresida, i hvert fall den radikale delen, men noen ganger også deler av sosialdemokratiet, var motstandere av en imperialistisk politikk, intervensjoner og amerikansk hegemoni, spesielt under Vietnam-krigen. I dag har den enkle oppgaven å forsvare prinsippet om nasjonal suverenitet, blitt tatt over av det ekstreme høyre. Og faktisk, har sistnevnte noen ganger forsvart dette prinsippet.

Alle kriger er ledsaget av krigspropaganda, og den er nesten alltid videreformidlet av mainstream media. Tidligere mistrodde den kommunistiske venstresida, men ikke bare den, den ‘borgerlige pressen’, og kritiserte den (ofte klønete, men det er en annen sak). I dag er det en blind godtroenhet til mainstream pressen som karakteriserer venstresida. Den advarer oss mot den ‘russiske propagandaen’, falske nyheter og konspirasjonsteorier. Men mediene som trofast gjentar statens meninger, er angivelig inspirert utelukkende av deres hengivenhet til demokrati i verden.

Under den kalde krigen og i løpet av kolonikrigene, var det de venstreorienterte eller ytterste venstre som søkte og spredde ‘alternativ’ informasjon i den dominerende krigs-vennlige offentlige samtalen, blant annet om tortur i Algerie eller bombingen av Vietnam. Men ingen hevdet at Ho Chi Minh var en perfekt demokrat eller at den algeriske frigjøringsbevegelsen FLN ikke begikk noen overgrep mot sivile.

Men krigspropaganda tar uansett bare fiendens feil eller ekte forbrytelser, og forsterker dem, tar dem ut av sammenheng og overser forbrytelser og provokasjoner fra ‘vår’ side. Derfor er kampen for fred, alltid uatskillelig fra skepsis med hensyn til påstander i media om forbrytelser utført av våre virkelige eller innbilte fiender.

I dag, hvis du faktisk leter etter informasjon som motsier den krigs-vennlige samtalen, hvis man, for eksempel, møter kristne i Syria eller besøker opprørsregioner i det østlige Ukraina, blir du umiddelbart stemplet som høyreekstremist. Da den amerikanske kongresskvinnen Tulsi Gabbard (Demokrat fra Hawaii) kom tilbake fra Syria, der hun hadde møtt president Assad og reflekterte over fiendtligheten som befolkningen hadde mot opprørerne, også de ‘moderate’, ble hun behandlet som fascist og Assads håndlanger av liberale aviser som Daily Kos eller Daily Beast.

I Frankrike, har universitetsledelsen ikke nølt med å forby gjennomføringen av en konferanse om den dominerende fortellingen om Syria, med henvisning til kampen mot det ekstreme høyre, akkurat som den ville ha gjort under krigen i Algerie med henvisning til kampen mot det ekstreme venstre.

Når man leser venstreorienterte aviser som Libération om Russland og Putin, skulle man tro man leser den patriotiske pressen under krigen 1914-18, da den snakket om Tyskland og der Kaiser. Russiske hensikter er alltid onde, russerne er større enn virkeligheten – de styrer våre tanker og truer sine naboer. I fortiden, fordømte høyresiden kommunistene som å være betalt av Kreml og fordømte alle som våget å stille spørsmål ved den offisielle fortellingen som ‘nyttige idioter’. I dag, er det venstresida som stiller de samme anklagene mot det ekstreme høyre, og dessuten demoniserer all skepsis i forhold til det anti-russiske hysteriet som høyreekstremt.

Hvis den ‘russiske propagandaen’ virkelig kontrollerer våre tanker, hvordan har det seg at den blir fordømt uten å bli hørt, unntatt marginalt? Er ikke dette et typisk eksempel på anklager som snur opp-ned på virkeligheten? Hvis russerne virkelig ønsket å invadere Polen eller de baltiske landene, hvorfor sender de ikke først inn sin hær (og ikke bare frivillige) til det østlige Ukraina, der de ville bli ønsket velkommen som frigjørere?

Å spørre disse enkle fornuftige spørsmålene har blitt nesten umulig i den dominerende samtalen, spesielt på venstresida.

Dette byttet i motsetningen mellom venstre og høyre, fant sted i løpet av Mitterrand-årene på 1980-tallet, da den tidligere 68-generasjonen overtok makten i de ideologiske apparatene – universiteter, forlag, media. Klassebasisen hos den såkalte ‘venstre’ har endret seg fullstendig: i stedet for å støtte seg på arbeiderklassen, som den gamle venstresida, er det nåværende venstre i hovedsak blitt partiet for det intellektuelle småborgerskapet, spesielt rundt universitetsmiljøer.

Dens tale er nesten utelukkende en forpliktelse til selvbekreftelse av ‘verdier’: feminisme, anti-rasisme, menneskerettigheter etc. Men denne selvhevdelsen er egentlig en måte å hevde sin egen moralske overlegenhet over de uvitende massene som er blottet for verdier.

I fortiden, pågikk diskusjonen om verdier for det meste hos de kristne. Verdiene var veldig annerledes, hvis ikke motsatte (familiære, seksuelle), men med den samme nedlatende påskuddet, den samme fremhevelsen av sin egen moralske renhet mot folkets fordervelse. Og det var venstresida som snakket om konkrete sosiale strukturer og behovet for å endre dem.

Som man kan se, er snuoperasjonen total: venstresidas ‘verdier’ er ute av stand til å lage en virkelig kritisk analyse av maktforholdene i verden. Derfor forsvarer de maktstrukturene, i ‘demokratiske verdiers’ navn. Når det gjelder kritikk av ‘systemet’, inkludert NATO, politiske intervensjoner og mainstream media, er det ytre høyre som er kritiske (noen ganger).

Men i en tid med universell misnøye, er å stille seg på linje med makta og la det ekstreme høyre få monopol på kritikk, en selvmorderisk posisjon – intellektuelt, moralsk, og, til slutt, politisk.

Uten en kritisk tankegang, finnes det verken høyre eller venstre: det finnes bare underkastelse og lydighet.

 


https://francais.rt.com/opinions/33290-monde-envers

Reklamer