Plan B er ikke en gåte: Hvorfor Vesten er så ivrig på å dele araberne

Ikke bare avskyr Vesten begrepet «arabisk enhet», den anser også de som tør fremsi det som å bruke fiendtlig, radikal ordbruk. Egypts andre president, Jamal Abdel Nasser, hevdet at sann frigjøring og friheten til arabiske land, egentlig var knyttet til arabisk enhet.

pix3_091614.jpg
Syces-Picot avtalen fra 1916. De brukte blyant og linjal for å dele krigsbyttet. Blå og ‘A’ er fransk, rød og ‘B’ er britisk. (C er italiensk, gul er Russland eller felles kontroll)

av Ramzy Baroud

Da ‘den arabiske gata’ eksploderte i raseri, fra Tunis til Sana’a, virket pan-arabisme som en fjern idé. Den såkalte Jasmin-revolusjonen i Tunis brukte ikke slagord som bekreftet deres felles arabiske identitet. Sint egyptisk ungdom hengte heller ikke opp bannere om arabisk enhet på toppen av høyhusene rundt Midan Tahrir.

Merkelig nok, var ordet ‘arabiske’ i den «arabiske våren» nesten der som en bekvemmelighet. Det var politisk praktisk for vestlige styresmakter å fremstille arabiske nasjoner som om de er blåkopier av hverandre, og at nasjonale følelser, identiteter, forventninger og folkelige opprør alle forankret i samme fortid og dreier seg om det samme i nåtiden.

Dermed forventet mange i vest at fallet til Zine El Abidine Ben Ali i Tunisia, spesielt siden det ble etterfulgt av avgangen til Hosni Mubarak i Egypt, ville føre til en dominoeffekt. «Hvem er neste?» var et pretensiøst spørsmål som mange spurte, noen av dem uten forståelse av regionen og dens kompleksitet.

Etter innledende nøling, beveget USA, sammen med sine vestlige allierte, seg raskt for å påvirke utfallet i enkelte arabiske land. Deres oppgave var å sikre en smidig overgang i land hvis skjebne var bestemt av spontane opprør. De ønsket å få fortgang i styrtingen av deres fiender og støtte sine allierte, slik at de ikke ville lide en lignende skjebne.

Resultatet var virkelig ødeleggende. Land hvor Vesten og deres allierte – og fiender – var involvert, ble infernoer, ikke av revolusjonær glød, men av militant kaos, terrorisme og kriger av uforminsket styrke. Libya, Syria og Jemen er de åpenbare eksemplene.

På en måte, tildelte Vesten og dets media og allierte seg selv rollen som portvakter for å bestemme, ikke bare skjebnen til araberne, men hvordan deres identiteter skulle formes. Sammen med sammenbruddet av hele ideen om nasjonal enhet i enkelte arabiske land – Libya, for eksempel – tar USA nå på seg ansvaret for å utforme fremtidige scenarier av sønderslitte arabiske stater.

libia-e-guardiani-258.jpg
Slik kan Libya deles i tre

I hans vitnesbyrd foran en amerikansk komité i Senatet, for å diskutere våpenhvilen i Syria, avslørte utenriksminister John Kerry at USA forbereder en «Plan B» hvis våpenhvilen skulle mislykkes. Kerry avsto fra å gi detaljer; men han ga hint. Det kan være «for sent å beholde Syria som en enhet hvis vi venter mye lenger,» hintet han.

Muligheten for å dele Syria var ikke et tilfeldig advarsel, men er en av mange i et stort og voksende mengde tekster utgitt tenketanker og media, i USA og andre vestlige land. Denne tanken ble formulert av Michael O’Hanlon fra Brookings Institute i en kronikk i Reuters oktober i fjor. Han oppfordrer USA til å finne en «felles formål med Russland», men å huske «Bosnia-modellen».

«På samme måte kan en fremtidig Syria være en konføderasjon av flere sektorer: en stort sett alawittisk – en annen kurdisk – en tredje, hovedsaklig drusere – en fjerde, i stor grad bestående av sunnimuslimer, og deretter en sentral sone av blandede grupper i landets viktigste befolkningsbelte fra Damaskus til Aleppo.»

Hva som er farlig med løsningen til O’Hanlon for Syria, er ikke at han fullstendig overser Syrias nasjonale identitet. I første omgang, har mange vestlige intellektuelle aldri selv trodd på forestillingen om at araberne var nasjoner, i den vestlige definisjonen av nasjon. (Aaron David Millers artikkel: stammer med flagg) Nei, den virkelige faren ligger i det faktum at en slik splittende demontering av arabiske nasjoner er svært sannsynlig, og det kryr av historiske forbilder.

B2BRlSJCYAAs-1s.png
Det brukes vist fortsatt blyant og linjal når utlendinger ønsker å dele Syria. (Eller brukes det datamaskin nå for tiden?)

Det er ingen hemmelighet at den moderne dannelsen av arabiske stater i stor grad var resultatet av å oppdelingen av den arabiske regionen i Det osmanske riket i mini-stater. Det var et resultat av politiske nødvendigheter og kompromisser som oppsto fra Sykes-Picot-avtalen i 1916. Amerikanerne var da mer opptatt av sine søramerikanske omgivelser, og resten av verden var i stor grad et stort spill som ble mestret av Storbritannia og Frankrike.

Den britisk-fransk enigheten, med samtykke fra Russland, var kun motivert av ren maktpolitikk, økonomiske interesser, politisk hegemoni – og lite annet. Dette forklarer hvorfor de fleste av grensene til arabiske land var rette linjer. Faktisk ble de satt på kartet med blyant og linjal, ikke fra en organisk utvikling av geografi eller andre faktorer, som for eksempel langvarige historier med konflikter eller samarbeid.

Det har vært nesten hundre år siden kolonimaktene delte araberne, selv om de ennå respekterer alle grensene som ble laget. Videre de har investert mye tid, energi, ressurser og til tider full krig, for å sikre at den vilkårlige oppdelingen aldri egentlig slutter.

Ikke bare avskyr Vesten begrepet «arabisk enhet’, den avskyr også de som tør fremsi det som blir ansett for å være fiendtlig, radikal ordbruk. Egypts andre president, Jamal Abdel Nasser, hevdet at sann frigjøring og friheten til arabiske land, egentlig var knyttet til arabisk enhet.

Dermed var det ingen overraskelse at kampen for Palestina tok en sentral plass i retorikken til arabisk nasjonalisme gjennom 1950- og 60-tallet. Abdel Nasser ble hevet til status som en nasjonal helt i øynene til de fleste arabere og en paria i øynene til Vesten og Israel.

For å sikre at araberne er aldri ble forent, investerte Vesten i deres videre splittelse. I 2006/07 gjorde USAs tidligere utenriksminister, Condoleezza Rice, det klart at USA ville opphøre sin støtte til de palestinske selvstyremyndighetene hvis Fatah og Hamas ble enige.

Tidligere, da motstanden i Irak nådde et punkt som de amerikanske okkupantene fant uutholdelig, investerte de i å dele befolkningen i Irak basert på sekteriske linjer. Vestlige intellektuelle tygde på muligheten av å dele Irak i tre selvstyrte stater: sjia, sunni og kurdisk.

Libya ble også stykket opp etter NATOs intervensjon, som gjorde et regionalt opprør til en blodig krig. Siden da har Frankrike, Storbritannia, USA og andre støttet noen grupper mot andre. Uansett hvilken følelse av nasjonal enhet som eksisterte etter frigjøringen fra den italienske kolonialiseringen av landet, har den blitt kraftig redusert, ettersom libyere har gått tilbake til sine regioner og stammer for å overleve omveltningen.

Det finnes angivelig en «Plan B» for å dele Libya i tre separate protektorater: Tripoli, Kyrenaika og Fezzan. Dette ble nylig avvist av den libyske ambassadøren i Roma. Men libyere i dag synes å være den minst relevante parten for å avgjøre fremtiden for sitt eget land.

Den arabiske verden har alltid vært sett i vestlige øyne som et sted for erobring, et sted som kan bli utnyttet, kontrollert og temmet. Denne tankegangen fortsetter å definere forholdet. Mens arabisk enhet er fryktet, dukker ytterligere delinger ofte opp som «Plan B», når den nåværende status quo, kall den «Plan A», virker umulig å opprettholde.

Hva er virkelig interessant er at, til tross for mangelen på en pan-arabisk syn i arabiske land som opplevde de folkelige opprørene for fem år siden, har få hendelser i moderne historie brakt araberne sammen som ropene om frihet i Tunis, ropene av seier i Egypt og smerteskrikene i Jemen og Syria.

Det er nettopp denne store kollektive identitet, ofte uuttalt men følt, som driver millioner av arabere til å fortsette, uansett hvor svakt håpet er om at deres land vil overleve den stadig pågående angrepet og mulige vestlige delingen.


 

 

Oversatt av TM fra:
http://www.informationclearinghouse.info/article44359.htm

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.