CIA-dokument viser planer for regimeskifte i Syria allerede på 1980-tallet

Dokumentet har vært tilgjengelig siden 2011 ved å fysisk besøke arkivene i Washington, men er nå på internett.

Bashar and Hafiz.
Bashar al-Assad og far Hafiz al-Assad. Foto : Manfred Schweda http://www.thisfabtrek.com

Ved Brad Hoff

Et nylig avgradert CIA-dokument utforsket flere scenarier for en kollaps av det syriske regimet. Dette var da Hafez al-Assad sin regjering var involvert i en hemmelig ‘skitten krig’ med Israel og Vesten, og midt i en diplomatisk krise som markerte et enestående nivå av isolasjon for Syria.

Den 24-siders tidligere klassifiserte dokumentet med tittelen ‘Syria: Scenarier for dramatiske politiske endringer‘ ble laget i juli 1986 og ble fordelt på høyt nivå i Reagan-administrasjonen, til ledere for etterretnings-etatene, presidentens rådgivere, Det nasjonale sikkerhetsrådet og USAs ambassadør i Syria. Notatet er med i CIAs nyeste CREST-offentliggjøring (CIA Records Search Tool) på over 900.000 nylig avgraderte dokumenter.

Følgebrevet, utarbeidet av CIAs ‘direktør for globale utfordringer’ (selve rapporten ble utarbeidet av hans avdelings ‘Senter for utenlandsk undergravning og ustabilitet’), introduserer hensikten ved å presentere «en rekke mulige scenarier som kan føre til styrtingen av president Assad eller annen dramatisk endring i Syria.»

Det advarer videre, på merkelig vis, at «fordi analysen tatt ut av sammenheng er utsatt for misforståelser, har ekstern distribusjon blitt sterkt begrenset.» Rapportens begrensete distribusjon (den ble sendt til bestemte navngitte ledere for nasjonal sikkerhet, ikke hele etatene) antyder at den ble vurdert på de høyeste nivåene av Reagan-administrasjonen.

Den kommende sekteriske krigen for Syria

Etterretningsrapporten inneholder flere slående passasjer som synes bemerkelsesverdig i samsvar med hendelsene som de utviklet seg i flere tiår senere, i starten av den syriske krigen i 2011:

Selv om vi dømmer at frykt for represalier og organisatoriske problemer gjør en 2. utfordring fra sunniene usannsynlig, vil kanskje en overdreven reaksjon fra styresmaktene på mindre utbrudd av sunnimuslimsk systemkritikk utløse store uroligheter. I de fleste tilfeller vil regimet ha ressurser til å knuse en sunnimuslimsk opposisjonsbevegelse, men vi tror en utbredt vold blant befolkningen kan stimulere et stort antall sunnimuslimske offiserer og vernepliktige til å desertere eller gjøre opprør, som gjør scenen klar for borgerkrig. [side 2]

Den «2. sunni-utfordringen» er en referanse til den syriske regjeringens langvarige krig mot et opprør fra det muslimske brorskapet, som kulminerte i Hama-massakren i 1982. Mens den toner ned den nasjonalistiske og pluralistiske sammensetningen av det styrende Ba’ath-partiet, ser rapporten for seg en fornyelse og utnyttelse av sekteriske skillelinjer som setter Syrias sunnimuslimske befolkning opp mot sitt alawittiske lederskap:

Sunniene utgjør 60 prosent av den syriske offiserskorpset, men er konsentrert i de lavere offiserstillingene; menige er overveiende sunnimuslimske vernepliktige. Vi tror at en fornyelse av den sekteriske volden mellom alawittene og sunniene kan inspirere sunniene i militæret til å vende seg mot regimet. [side 12]

Regimeskifte og Det muslimske brorskap

Muligheten for at Det muslimske brorskapet skal stå i spissen for enda et fremtidig væpnet opprør som fører til regimeskifte, får omfattende fokus. Tonen i dokumentet foreslår dette som et langsiktig fremtidsscenario (spesielt med tanke på at brorskapet led et overveldende nederlag og måtte gå helt under jorden i Syria på midten av 1980-tallet). Det regnes som ett av de beste tre «mest sannsynlige» katalysatorene for et regimeskifte. (De andre scenariene inkludere «maktkamp ved strid om etterfølger» og «Militære tilbakeganger gir gnisten til et kupp»).

Potensialet for gjenreisning av den «militante fraksjonen» av Brorskapet ble introdusert i det følgende avsnittet:

Selv om undertrykkelsen av det muslimske brorskapet drastisk reduserte den væpnete opposisjonen, bedømmer vi at det er fortsatt eksisterer et betydelig potensial for enda en sunnimuslimsk opposisjonsbevegelse. Brorskapets rolle var delvis å utnytte og organisere opposisjons-aktiviteter av andre organiserte grupper … Disse gruppene eksisterer fortsatt, og under skikkelig ledelse, kunne de samles til en stor bevegelse … … unge fagfolk, som dannet grunnlaget for støtten til den militante fraksjonen av Det muslimske brorskapet; og rester av selve Brorskapet som kan bli ledere i en ny sunnimuslimsk opposisjonsbevegelse … [side 13 – 14]

Brorskapets rolle blir sett på som muligheten til å øke og forvandle i utgangspunktet små sunni-protester til en voldelig sekterisk borgerkrig:

Sunnimuslimsk dissidens har vært minimal siden Assad knuste Det muslimske brorskap tidlig på 1980-tallet, men dype spenninger forblir – som bevarer i live muligheten for at mindre hendelser skal vokse til store sammenstøt av sekterisk vold … Overdreven bruk av makt fra myndigheten i å slå ned slike forstyrrelser, kan bli sett av sunniene som bevis for en vendetta fra myndigheten mot alle sunnier, som vil utløse enda større protester fra andre sunnigrupper …

Hvis myndigheten feiltolket de nye protestene som en oppblomstring av Det muslimske brorskap, ville myndighetene trappe opp bruken av makt og starte voldelige angrep mot et bredt spekter av sunnimuslimske samfunnsledere, så vel som mot de som protesterte. Regimets forsøk på å gjenopprette ro og orden ville møte problemer hvis myndighetenes vold mot demonstranter inspirerte en bred sekterisk vold mellom alawitter og sunnier. [side 19-20]

CIA-rapporten beskriver sluttfasen av en utvikling av en sekterisk krig. Der vil kjempere og våpen strømme til fra nabolandene. I samsvar med en hemmelig rapport fra 1983 som ber om en amerikansk hemmelig operasjon for å bruke  Irak, som da var alliert med USA, som base for angrep på Syria (les saken her), sier analysen fra 1986 at «Irak kan forsyne dem med tilstrekkelig med våpen for å begynne en borgerkrig»:

En stor kampanje med alawittisk vold mot sunniene, kan presse selv moderate sunnier å bli med opposisjonen. Rester av Det muslimske brorskap – noen tilbake fra eksil i Irak – kunne gi en kjerne av lederskap for bevegelsen. Selv om regimet har ressurser til å knuse en slik foretak, mener vi brutale angrep mot sunnimuslimske sivile kan føre til at et stort antall sunnimuslimske offiserer og vernepliktige deserterer eller begynner mytterier til støtte for dissidenter, og kanskje Irak vil gi dem nok våpen til å starte en borgerkrig. [side 20-21]

Et sunni-regime som tjener vestlige økonomiske interesser

Dokumentet er først og fremst en teoretisk utforskning som tenker framover om scenarier for svekkelsen og kollapsen av det syriske regimet (dens formål er analyse og ikke nødvendigvis utforming av politikk). Likevel innrømmer forfatterne analysens «med vilje provoserende» natur (se forordet). De avslutter med en liste over ønskede utfall. En provoserende utfall beskriver en føyelig «sunni-regime» som tjener amerikanske økonomiske interesser:

Etter vårt syn vil amerikanske interesser være best tjent med en sunnimuslimsk regime styrt av næringslivs-orienterte moderate. Moderate fra næringslivet ville se et sterkt behov for vestlig bistand og investeringer for å bygge den private økonomien i Syria, og dermed åpne veien for sterkere bånd til vestlige styresmakter. [Side 24]

Ironisk nok, beskyldte den syriske regjeringen USA og dets allierte for hemmelig arbeid for undergraving innen Syria etter at en rekke bombeattentat i landet opprettholdt diplomatiske spenninger i løpet av midten av 1980-tallet.

Skitne triks og diplomati i 1980-årene

Ifølge Patrick Seale sin viktige bok, Asad av Syria: Kampen for Midtøsten, var 1986 året da Syria var mest isolert blant verdensmaktene. Flere diplomatiske kriser og terrorhendelser skjøv Syria mer og mer ut i kulden.

Året inkluderte «Hindawi-affæren» -en forsøk støttet av syrisk etterretning på å kapre og bombe et El Al fly på vei til Tel Aviv – og kanskje (eller kanskje ikke) kan ha involvert Nezar Hindawi som dobbeltagent for Israel. Den forhindrete forsøket førte til internasjonal fordømmelse mot Syria. Forsøket er et eksempel på en av de mer kjente og bisarre terror-konspirasjonene i historien. Ikke bare var Syria og Israel nok en gang på randen av krig i 1986, men en rekke «skitne triks»-taktikker ble brukt av både Syria og landets fiender i regionen for å oppnå diplomatiske resultater, hovedsaklig i Libanon og Jordan.

I mars og april 1986 (flere måneder før CIA-dokumentet ble spredt internt), rystet en rekke med fortsatt stort sett uforklarte bilbomber i Damaskus og minst fem andre byer over hele Syria. De etterlot over 200 sivile døde i den mest betydningsfulle bølgen av angrep siden tidligere, i perioden 1979 -1982, da krigen med det muslimske brorskap pågikk (se også BBC News fortelle om angrepene).

Patrick Seale sin bok spekulerer om bombene, «det var kanskje ikke uten forbindelse at på slutten av 1985, startet oberst Oliver North [sentral leder i USAs Nasjonale sikkerhetsråd] og Amiram Nir, [israelsk statsminister Shimon] Peres sin antiterror-ekspert, å etablere en gruppe for ‘skitne triks’ for å slå tilbake mot de angivelige støttespillerne i Midtøsten for terrorisme.»

Dette er i samsvar med lekkasjer fra WikiLeaks

En legmann som leser dette notatet, ‘Scenarier for dramatiske politiske endringer’, vil umiddelbart gjenkjenne en strategisk tenkning om Syria som ligner svært på den samme som det som er avslørt fra notater laget tiår senere, i startfasen av den nåværende krigen i Syria.

Når amerikanske kabler eller etterretnings-dokumenter snakker om regimeskifte i Syria, planlegger de vanligvis å utnytte sekteriske skillelinjer. På en måte er dette det amerikanske ‘nasjonale sikkerhetsbyråkratiets’ standardholdning til Syria.

Et velkjent eksempel er en kabel fra utenriksdepartementet i desember 2006. Den var sendt fra den amerikanske ambassaden i Syria (senere offentliggjort av WikiLeaks). Kabelens uttalte formål var å utforske det syriske regimets sårbarheter og svakheter for å utnytte (på lignende måte som CIA-notatet fra 1986):

SPILLE PÅ SUNNIENES FRYKT FOR IRANS INNFLYTELSE: Det er en frykt i Syria at iranerne er aktive i både sjiamuslimsk misjonering og konvertering av, for det meste fattige, sunnier. Mens dette ofte er overdrevet, kan en slik frykt gjenspeile en del av det sunnimuslimske samfunnet i Syria som blir stadig mer opprørt av, og fokusert på, spredningen av Irans innflytelse i landet gjennom aktiviteter som spenner fra bygging av moskeer til næringslivs-virksomhet.

En annen del av kabelen fra 2006, forklarer nettopp det samme scenario som ble detaljert i dokumentet fra 1986, ved beskrivelse av de økte «mulighetene for en selvødeleggende overreaksjon» fra regimet:

OPPFORDRE RYKTER OG SIGNALER AV EKSTERNE KOMPLOTTER: Regimet er intenst følsomt for rykter om kupp-planer og uro i sikkerhetstjenestene og militæret. Regionale allierte som Egypt og Saudi-Arabia bør oppfordres til å møte med folk som [tidligere visepresident Abdul Halim] Khaddam og [yngre bror av Hafez] Rif’at Assad, som en måte å sende slike signaler, med passende lekkasjer fra av møtene etterpå. Dette berører igjen dette isolerte regimets paranoia, og øker muligheten for et selvødeleggende overreaksjon.

Og ironisk nok, ble Rif’at Assad og Khaddam begge nevnt svært ofte i 1986-dokumentet som sentrale aktører i en hypotetisk framtidig «maktkamp om etterfølgelsen.» [S.15]

En islamsk stat i Damaskus?

Mens CIA-rapporten fra 1986 argumenterer i sin avsluttende avsnitt for «et sunni-regime styrt av næringslivs-orienterte moderate» i Syria, erkjenner forfatterne at sammenbruddet av Ba’ath staten faktisk kan innlede den verste av alle mulige utfall for Washington og regionen: «religiøse fanatikere» kan forsøke å etablere «en islamsk republikk». Ordene får en ny og spesiell betydning nå, etter fremveksten av ISIS:

Selv om Syrias sekulære tradisjoner ville gjøre det svært vanskelig for religiøse fanatikere å etablere en islamsk republikk, hvis de lykkes, vil de sannsynligvis utdype fiendtlighetene med Israel og gi støtte og beskyttelse til terroristgrupper. [side 24]

Det som fortsetter å utfolde seg i Syria, har tydeligvis overgått selv de verst tenkelige scenariene fra etterretnings-planleggere på 1980-tallet. Forsøk på og oppfordring til regimeskifte har vist seg å være det farligste av alle spillene.


/https://www.libertarianinstitute.org/2017/02/cia-memo-scenarios-of-syrian-regime-collapse/

Advertisements

3 comments

Kommentarer er stengt.