Planene for regimeendring i Syria – fra 1949

burglarsyria-s
Sovjetisk karikatur fra ca 1955

Av professor Douglas Little

Den 12. august 1957, omringet den syriske hæren den amerikanske ambassaden i Damaskus. Den syrisk sjefen for kontraspionasje, Abdul Hamid Sarraj, utviste tre amerikanske diplomater, fengslet flere titalls offiserer og beveget seg politisk nærmere Moskva. Han hevdet å ha avbrutt et CIA-komplott for å styrte president Shukri Quwatly, som ønsket å være nøytral i den kalde krigen, og installere et pro-vestlig regime.

Ved månedens slutt, vurderte USA, sammen med Tyrkia og Irak, en handling som kunne ha eskalert til en full konfrontasjon mellom Sovjetunionen og USA. Dette mislykkete kuppforsøket fra CIA, var finalen i nesten ti år med hemmelig amerikanske innblanding i Syria. Så tidlig som i 1949, var denne nylig uavhengige arabiske republikken et viktig springbrett for CIAs tidligste eksperimenter i skjulte operasjoner.

CIA oppfordret i hemmelighet et høyreorientert militærkupp i 1949. Stadige hemmelige operasjoner fra CIA over det påfølgende tiåret, ga næring til arabisk anti-amerikanisme, brakte den syriske venstresida nærmere Kreml og gjorde åpen militær handling mer sannsynlig.

På slutten av 1945, kunngjorde Arabia-American Oil Company (Aramco) planer om å bygge Den trans-arabiske rørledningen (TAPLINE) fra Saudi-Arabia til Middelhavet. Med USAs hjelp, sikret Aramco rettighetene til traseen fra Libanon, Jordan og Saudi-Arabia. Den syriske traseen ble stoppet av parlamentet.

Voldelige anti-amerikanske, anti-israelske demonstrasjoner i november 1948, tvang statsminister Mardam til å gå av. Han ble etterfulgt av Khalid al-Azm. Under denne krisen, fikk CIA-agenten Stephen Meade kontakt med høyreorienterte syriske offiserer.

Nedgraderte kabler bekrefter at i starten i november 1948, møtte Meade i hemmelighet med stabssjefen for den syriske hæren, oberst Husni Zaim, minst seks ganger, for å diskutere «muligheten for et diktatur støttet av hæren.» Amerikanske tjenestemenn innså at Zaim var en diktator av bananrepublikk-typen, «med en sterk anti-sovjetisk holdning.»

Meade og Zaim gjorde planene for kuppet ferdige i begynnelsen av 1949. Den 14. mars, ba Zaim «USAs agenter om å provosere og medvirke til interne uroligheter avgjørende for et
statskupp, eller at amerikanske penger skulle bli gitt ham for dette formålet.» Ni dager senere, lovet Zaim en «overraskelse» innen et par dager «hvis Meade kunne sikre USAs hjelp.

Mens ryktene om et militærkupp vokste sterkere, ankom assisterende utenriksminister George McGhee til Damaskus, angivelig for å diskutere gjenbosetting av palestinske flyktninger, men muligens for å godkjenne USAs støtte for Zaim. Kort tid etter, tok studenter til gatene for å protestere mot myndighetenes korrupsjon og feil utførelse av krigen med Israel.

oljerørledning syria.jpg
Den trans-arabiske rørledningen

Den 30. mars, arrangerte Zaim kuppet sitt. Han arresterte Quwatly og suspenderte
grunnloven. Meade rapporterte den 15. april at «mer enn 400 kommunister i alle
deler av Syria har blitt arrestert.» Zaim prestasjoner overskred langt Washingtons forventninger.

Den 28. april, fortalte han den amerikanske ambassadøren at Syria ville gjenoppta fredsforhandlingene med Israel og vil vurdere å bosette 250.000 palestinske flyktninger i Syria.

Den 16. mai, godkjente Zaim Aramco sin rørledning TAPLINE. To uker senere forbød han kommunistpartiet og fengslet flere titalls venstreorienterte dissidenter. I juli underskrev han en syrisk-israelsk våpenhvile. Zaim forventet rask amerikansk godkjenning av 100 millioner dollar i militær og økonomisk bistand.

Men den 14. august, ble Zaim styrtet og henrettet av oberst Sami Hinnawi. Nesten med en gang, dukket gnissingene som har plaget forholdet mellom Syria og USA, opp igjen.

Valget i november ga en seier for Hinnawi sitt Populistparti, som kunngjorde planer for en syrisk union med Iraks hasjimittiske kongehus. Den 19. desember 1949, ble Shishakli styrtet av oberst Adib Hinnawi, i Syrias tredje kupp på ni måneder. Dette var det første av det som skulle bli sju sivile regjeringer på 23 måneder. USA oppfordret igjen til en
militær rask og lett løsning, denne gangen var Shishakli tiltenkt rollen som sterk mann, rollen som Zaim hadde hatt før.

Shishakli hadde oppsøkt amerikanske tjenestemenn i mars 1950, der han ønsket «militær bistand for en moderniseringen av hæren ‘for å opprettholde orden’» Amerikanske tjenestemenn innså at Shishakli var «en av de sterkeste anti-kommunistiske kreftene i landet.» Washington hintet om at Syria snart kunne få amerikanske våpen. Amerikanske tjenestemenn bekreftet tidlig i juli at «Shishakli hadde gjort vennlige tilnærmelser.» En av hans viktigste underordnede ba USAs militærattaché, «Hva vil du vi skal gjøre?» Shishakli hadde en «hjertelig 2 timers diskusjon» med CIAs Miles Copeland og andre på den amerikanske ambassaden den 23. november 1951. Da Ma’aruf Dawalibi, lenge betraktet av USA som pro-sovjetisk, kunngjorde en uke senere at han ville lede Syrias åttende regjering på mindre enn to år, oppløste Shishakli parlamentet og etablerte et militærdiktatur.

Amerikanske tjenestemenn var klar over Shishakli sine planer på forhånd, og ønsket hans kupp velkommen. Chargé d’affaires Harlan Clark sendte et telegram til Washington den 30. november, «hvis USA skal tjene på den nye situasjonen, vil det være nødvendig, mer en noensinne, … å vise Shishakli hvordan og når vi kan hjelpe ham.» Utenriksdepartementet fikk Pentagons godkjenning «på politisk grunnlag» innen dager, for «tidlig levering til Syria … av en begrenset mengde av utvalgt militært materiell.» På kort tid, begynte Syria gjensidige forsvars-samtaler med Tyrkia og fornyet TAPLINE-konsesjonen.

Shishakli var villig til å vurdere en fredsavtale med Israel og gjenbosetting av palestinske flyktninger i Syria, på betingelse av at han fikk betydelig økonomisk og militær hjelp fra USA. I 1952, presset Truman-administrasjonen Verdensbanken for å fremskynde Syrias anmodning om et lån på 200 millioner.

Før de kunne nå en avtale om en våpenpakke, ble Shishakli styrtet i et kupp orkestret av militæret den 25. februar 1954. Kommunistpartiet, der antallet medlemmer hadde blitt halvert og hvis ledere hadde blitt drevet under jorden etter Shishakli, så kuppet som første skritt mot en nasjonal front med Ba’ath-partiet og andre som var mot vestlig innflytelse.

Da syrerne gikk til valgurnene den 24. september, foretrakk de Ba’ath-patiet og andre venstreorienterte partier, og sendte Khalid Bakdash til parlamentet som den første fritt valgte parlamentarikeren fra kommunistpartiet i den arabiske verden. CIA-direktør Allen Dulles var enig i at «situasjonen i landet er det verste av alle landene i dette området.»

Med Washingtons velsignelse, kunngjorde Storbritannia og Irak planer i januar 1955 for Bagdad-pakten, en regional forsvarsorganisasjon med NATO som modell. En «progressiv front,» støttet av oberst Adnan Malki, var mot syriske deltakelse. Syria sluttet seg til Egypt i å be om en alliansefri arabisk verden, og Malki jobbet med Egypts president Nasser for å undergrave Iraks pro-vestlige statsminister.

Hvis Malki eller annen venstreorientert offiserer tok makten og laget en formell allianse med Egypt, bemerket utenriksminister John Foster Dulles at Syrias «anti-vestlige politikk» kan utløse «irakisk militær intervensjon,» eller verre,»israelsk militær aksjon mot en eller flere arabiske stater.»

Den 22. april 1955 ble Malki myrdet av en væpnet mann fra Det syriske sosial-nasjonalistiske partiet (SSNP), en høyreekstrem gruppe som hadde støttet Shishakli og hadde rykte på seg for å ha nære bånd til CIA.

Operasjon «Straggle», for å velte de anti-vestlige lederne i Damaskus, skilte seg fra de tidligere episodene med Zaim og Shishaklim fordi USA samarbeidet med Storbritannia. USAs ambassadør Moose foreslo den 8. januar at [de var] «tenkt å være tilbøyelig til andre metoder», inkludert et «anti-kommunistisk kupp» utført av det sosialnasjonalistiske partiet SSNP. I mars, fløy Allen Dulles og CIAs sjef for Midtøsten, Kermit Roosevelt, til London. Der hamret de ut detaljene for kuppet med den britiske etterretningstjenesten SIS [dvs MI6].

Den opprinnelige planen fra CIA-SIS, synes å ha oppfordret til at Tyrkia skulle iscenesette
hendelser på grensen; britiske agenter skulle hisse opp ørkenstammene; og amerikanske agenter skulle mobilisere sosialnasjonalistiske geriljastyrker fra SSNP. Alt dette ville utløse et pro-vestlig kupp av «innfødte antikommunistiske elementer innen Syria,» støttet, hvis nødvendig, av irakiske soldater. Nassers nasjonalisering av Suezkanalen den 26. juli 1956, forstyrret imidlertid den felles angloamerikanske planleggingen av operasjonen.

London ga operasjonen lavere prioritet enn sine topphemmelige planer for intervensjon
i Egypt. Britene, klaget Foster Dulles den 18. oktober, «holdt oss med vilje i mørket.»
Washington fortsatte med planene for kuppet og ga 150.000 dollar til konspiratørene. I siste øyeblikk, overtalte SIS, CIA til å utsette operasjonen i fire dager.

Dette var fordi, som amerikanerne ikke visste, at den skulle sammenfallende med den britisk-støttete israelske invasjonen av Sinai. Utenriksminister Foster Dulles og president Eisenhower ble dobbelt overrasket, først ved Israels blitzangrep på Egypt og deretter av beskjeden om at den syriske kontraspionasjen hadde avslørt operasjonen. Den 30. oktober, ble brødrene Foster & Allen Dulles enige om at «det ville være feil å prøve å starte den.»

Under en enestående møte på første nyttårsdag med sentrale parlamentarikere, ba Eisenhower om Kongressens tillatelse til å bruke amerikanske tropper for å motvirke sovjetisk undergravning i Midtøsten. Han «siterte den syriske utviklingen som bevis på russiske hensikter.» Representantenes hus godkjente dette, med 355 mot 61 stemmer, den 30. januar 1957. Dermed trådte Eisenhower-doktrinen i kraft. I august ga Washington tilsynelatende tillatelse til operasjon «Wappen», kodenavnet for den nye hemmelige amerikanske operasjonen mot Syria.

Howard Stone, en av CIAs eksperter på ‘politiske handlinger,’ med erfaring i Iran og
Sudan, hadde planlagt et kupp sammen med dissidenter i den syriske hæren i
tre måneder. I mellomtiden, forsikret Shishakli til Kermit Roosevelt at han var
klar til å ta over makten i Syria igjen. Ifølge Charles Yost, en av USAs tidligere ambassadører til Syria, var Wappen «et spesielt klønete CIA-komplott», og var «gjennomsyret av syrisk etterretning.»

Patrick Seale i boka «Struggle for Syria» er enig: Et halvt dusin syriske offiserer kontaktet av amerikanske myndigheter, rapporterte umiddelbart tilbake til myndighetene
slik at komplottet var fortapt. Sjefen for den syriske kontraspionasjen, Sarraj, reagerte raskt den 12. august. Han utviste Stone og andre CIA-agenter, og arrestere deres medsammensvorne og plassere den amerikanske ambassaden under overvåking. Den venstreorienterte oberst Bizr, brukte fiaskoen som en unnskyldning for å fravriste kontrollen over hæren fra sine moderate rivaler.

USA oppfordret Tyrkia og Irak til å konsentrerte tropper langs deres
grenser med Syria; og «hvis syrisk aggresjon skulle provosere en militær reaksjon», ville Washington «fremskynde forsendelser av våpen til Midtøsten og ville erstatte tap så raskt som mulig.» «Den sjette flåte ble beordret til den østlige enden av Middelhavet, amerikanske jetfly ble sendt til en NATO-base i Tyrkia, og USAs styrker ‘i beredskap’, spesielt flyvåpenets strategiske bombere, ble varslet.» For andre gang på et år, utløste en mislykket CIA-operasjon i Syria, nesten en konfrontasjon mellom supermaktene.

Eisenhower gikk gradvis bort fra den provoserende planen, men tyrkerne nektet å demobilisere de 50.000 soldatene de hadde samlet på den syriske grensen.

Da 10.000 amerikanske marinesoldater vasset i land i Beirut den 15. juli 1958, grunnet Eisenhower over de amerikanske problemene i den arabiske verden. «Problemet er at vi har en kampanje av hat mot oss, ikke fra styresmaktene, men fra folket.»


http://coat.ncf.ca/our_magazine/links/issue51/articles/51_12-13.pdf

Les også: Ny bok om ‘Haien,’ Allen Dulles og den kalde krigen

Les også: Planer om regimeendring i Syria på 1980-tallet

Advertisements