Vil Venezuela oppleve hva Chávez fordømte i Libya?

Venezuelas tidligere president Hugo Chávez Frías var en skarp politisk observatør

Av Mision Verdad

Før og under den internasjonale angrepskrigen som NATO og monarkiene i Gulfrådet (GCC) startet mot Libya, kom president Hugo Chávez med ulike advarsler om særtrekk ved denne prosessen.

I en av sine taler kommenterte han om Muammar al-Gaddafis overraskelse over å ha blitt sveket av ledere som hevdet å være hans venner. Fokuset for Chávez sine refleksjoner var både det olje-grådige USA (5% av verdens befolkning forbruker 20% av verdens produksjon) så vel som dollarens diktatur.

Frysing av midler og fredelige demonstranter

Han snakket også om frysingen av «Gaddafis kontoer,» og bemerker at dette i realiteten var en plyndring av Libyas oppsparte midler, nærmere bestemt 200 milliarder dollar, tilsvarende 4 års oljeproduksjon i landet. I tillegg til fossilt brensel, var Libyas oppsparte midler, økonomi og naturressurser alltid et fristende bytte for USA og deres allierte.

Chávez funderte på hva som hadde skjedd med de libyske internasjonale valutareservene, og sa at motivasjonen som lå bak ødeleggelsen av at landet var et forsøk på å gjenopplive en kapitalisme i sammenbrudd. Dette utsagnet er egentlig ganske opplagt. Libyske midler ble «frosset» i pengekistene til finans-aktører som Goldman Sachs, Société Générale SA, Carlyle Group, JP Morgan Chase, Och-Ziff Capital Management Group og Lehman Brothers Holdings, som alle var ansvarlige for den økonomiske boblen i 2008.

Ved en annen anledning, da han var rekonvalesent, reflekterte han over rollen til den globale medie-industrien da krigen ble sluppet løs i samme land der en medie-operasjon fokuserte på å forvandle væpnede terroristgrupper til «opprørere» eller «demonstranter». Han beskrev også hvordan gruppene som var ansvarlige for denne destabiliserende rollen ble støttet av en stor mengde selvforsterkende informasjon, mellom massemedier og menneskerettighetsorganisasjoner, for å skape fortellingen om en «mislykket stat».

De såkalte «fredelige sivile demonstrantene» ble en unnskyldning for militær intervensjon. De var bevæpnet, og når dette ble mer tydelig, begynte de å framstille seg som «opprørere». Man kjenner også til mediekampanjen startet mot Gaddafi, som kalte ham en morder for å prøve å gjøre noe mot handlingene til disse leiesoldat-gruppene som hadde okkupert territorier og fragmentert landet.

Konfrontert med disse beskyldningene, erklærte Chávez forsiktig at man ikke burde validere fortellingen til de samme som hadde anklaget ham for å ha beordret drapet på demonstranter i april 2002, under kuppet ledet av Washington, og spurte i en tale: «Hvem fordømmer USA for dødsfallene til mer enn 1 million uskyldige i Irak, i Afghanistan, i hele verden?»

Målet: Afrika

I tillegg til å merke seg interessen for oljereserver og vann, resonerte han at den geopolitiske interessen i å ødelegge Libya hadde å gjøre med arbeidet landet gjorde for «afrikansk enhet», ved å støtte de fattigste landene på kontinentet. Mens tilegnelsen av Libyas finansformue og ressurser var målet for NATOs krig i 2011, var de bredere målene for den kriminelle krigen en del av kampen for å kontrollere resten av det afrikanske kontinentet og dets enorme rikdom.

Det fundamentale og strategiske prosjektet var å stoppe Gaddafis ambisjoner om å forene kontinentet under ledelse av Libya, der denne utviklingen og politiske prosjektet utgjorde et hinder for rekoloniseringen av det afrikanske kontinentet. Bare eksempelet vannressurser: store multinasjonale selskaper, inkludert amerikanske og franske, ønsker en privatisering av ferskvannet og vannledningssystemet for de enorme vannreservoarene under Saharaørkenen [Nubian Sandstone Aquifer System], som ville ha underbygget utviklingen av naboland som Tchad, Egypt og Sudan.

For å utføre sin plan, oppmuntret lederne i Washington først til en konflikt ved hjelp av land rundt Libya, for å finne en casus belli for militær aksjon, mens de tok seg av de logistiske behovene til opposisjonsgrupper kontrollert av CIA, som begynte en kampanje for sabotasje av økonomien, infrastrukturen og regjeringen.

Han snakket også om hvordan de infiltrerte den statlige sektoren, sikkerhetstyrkene og etterretningen i Libya; og de imperialistiske målene til Washington, London, Paris og Roma, som har eksistert siden andre verdenskrig, som ser for seg å dele Libya i tre koloni-områder.

På den annen side, i denne sammenheng er det viktig å huske at Chávez og Gaddafi var arkitektene bak toppmøtet mellom lederne av landene i Sør-Amerika og Afrika. Det første møtet ble avholdt på den venezuelanske Margarita-øya i 2010, ett år før invasjonen av Libya.

Den dype statens diplomati: Løgn og svik

I dag vet vi at ofrene for disse hendelsene ble presentert som overgriperne i konflikten. Styrkene til Overgangsrådet, forsterket av leiesoldater og utenlandske krigere, torturerte, voldtok og myrdet sivile og de som sto i veien for dem, med hjelp av bombingene fra NATO og Gulfrådet.

Journalister fungerte som informanter som viste bombemål og kontrollpunkter. «Menneskerettighetsorganisasjoner» var en del av et nettverk som rettferdiggjorde aggresjonen og spredde løgner om regjeringens leiesoldater, påståtte angrep av libyske krigsfly mot sivile og massakrer på sivile begått av Gaddafis «regime», som al-Jazeeras montasje av et angivelig angrep på det største torget i Tripoli, Libyas hovedstad.

Dette flettverket av løgner som ble presentert til menneskerettighetsrådet ved FNs kontor i Genève, og deretter overlevert til FNs sikkerhetsråd i New York, tjente som grunnlag for krigen mot Libya. Disse løgnene ble akseptert uten noen granskning startet av De forente nasjoner eller av en hvilken som helst annen internasjonal organisasjon. Enhver libysk forespørsel om en internasjonal etterforskning ble ignorert.

Det var fra dette tidspunktet at NATO brukte FNs Sikkerhetsråd til å lansere sin angrepskrig mot Libya, under påskudd av å beskytte sivile og håndheve en flyforbudssone over det arabiske landet. Selv om det ikke var offisielt akseptert av FNs sikkerhetsråd, ble doktrinen om «Responsibility to Protect» (R2P) vist som et nytt paradigme for NATOs militære intervensjon. Aktører i den såkalte dype staten (Deep State) som Elliott Abrams og tankesmia Project for a New American Century (PNAC), allierte seg med andre «nykonservative» for å redusere Libya til et svakt og splittet afrikansk protektorat.

Det bør bemerkes at noen år før forfølgelsen og drapet på han, hadde Gaddafi ønsket en tilnærming mellom Libya og USA og EU, så det var utenkelig at Washington og noen av deres allierte kunne ha forberedt seg på å styrte den libyske regjeringen da de kommersielle forbindelsene mellom Libya og USA, Storbritannia, Italia, Frankrike, Spania og Tyrkia (som da var en vestlig alliert) blomstret etter 2003.

Analytikere snakker om den libyske lederen sentrale rolle i å redusere migrasjonen over Middelhavet, som har tatt så mange liv siden 2012, av afrikanere som søker «den europeiske drømmen». I den forstand, favoriserte Gaddafis arbeide EUs migrasjonskrav, som i dag påvirker alle EU-landenes helse- og utdanningssystemer, blant annet med en flom av afrikanske immigranter.

Hva Chávez så ville skje

Fra denne sammenhengen, der han så en lignende aggresjon mot Venezuela, forutså Chávez mange av hendelsene som har skjedd både de siste årene og de siste dagene. Han understreket hele tiden Venezuelas rolle i en forening av Latin-Amerika og Karibia gjennom et felles program, som handelsavtalen ALBA-TCP, eller andre, hvor samarbeidet er bredere, som UNASUR og Celac.

I denne sammenheng bekreftet Chávez i et regjeringsmøte at dannelsen av et overgangråd i Libya, anerkjent av USA og europeiske land, ødela grunnlaget for internasjonal lov. «Dette er veldig farlig, som jeg fortalte andre presidenter, for i morgen kan det være en av oss,» understreket han på det tidspunktet.

I dag virker denne spådommen meget reell, og passer godt på en intervensjons-modell, etter modell av Libya, for å ødelegge et nøkkelland i en regional integrasjon. Det er nødvendig, som med Gaddafi, at den venezuelanske modellen (chavismo) må falle, slik at USA kan konsolidere sitt forsøk på å rekolonisere kontinentet.

Vi må på den annen side påpeke forskjellene som eksisterer mellom begge situasjonene og den ugunstige balansen for USA i det globale geopolitiske terrenget. Det gjør ikke denne trusselen mindre troverdig, men viser at det er langt å gå for en realisering av denne typen planer i Venezuela.

---

Mision Verdad / Ingen copyright!