Artikkelen publisert på bloggen først gang i februar 2016.
Av John Laughland / RT
En rettssak åpner i dag i Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Den er mot den tidligere presidenten i Elfenbenskysten, Laurent Gbagbo. Saken blir presentert av media som bevis på at internasjonal rett har gjort store sprang fremover. Nå er diktatorer ansvarlige for forbrytelser mot menneskeheten. Faktisk er Laurent Gbagbo det første statsoverhodet som blir stilt foran dette rettsorganet, som også ønsker å ha universell jurisdiksjon. De andre statslederne som ble anklaget av dem, president Bashir i Sudan og den tidligere libyske lederen Muammar Gaddafi, ble aldri, av ulike grunner, stilt for retten.
«Straffedomstolen har vist den størst mulige underdanighet ovenfor stormaktene siden den ble startet i 2002»
Realiteten er mindre rosenrød. Den er langt fra være et en nøytral eller rettferdig domstol som er hevet over politikk. Den internasjonale straffedomstolen, samt ulike midlertidige domstoler etablert for ulike land siden slutten av den kalde krigen (Jugoslavia, Rwanda, Sierra Leone …), som Straffedomstolen er modellert etter siden oppstarten i 2002, har vist den størst mulige underdanighet ovenfor stormaktene, særlig europeiske, som finansierer den.
Inspirert av hvordan de internasjonale straffedomstolene for Jugoslavia og Rwanda fungerte, er dens eksistens og praksis ikke noe mer enn en videreføring av vestlig politikk med andre metoder. Straffedomstolen er alltid ivrig etter å følge de utenrikspolitiske målene til maktene som betaler for den.
For eksempel, i 2011 da Frankrike og Storbritannia, støttet av NATO, hadde bestemt seg for å kjempe mot oberst Gaddafi ved å starte en bombekampanje fra luften mot Libya med det erklærte målet (i det minste etterpå) å styrte hans regime.
Aktor i Straffedomstolen på den tiden, Luis Moreno Ocampo, en mann med inkompetanse av sjeldent kaliber, kunngjorde umiddelbart åpningen av en etterforskning mot de libyske styresmaktene. Et par uker etter starten av bombingen, bekreftet han tiltalen ‘forbrytelser mot menneskeheten’ mot oberst Gaddafi, mannen som London og Paris ønsket skalpen på.
Ocampo løy skamløst, og hevdet at han hadde rikelig med bevis mot Libyas leder: hemmelige, så klart. De fleste av var faktisk presseutklipp og «informasjon» gitt av CIA. Nesten for å understreke hans i utgangspunktet politiske tilnærming til den libyske problemet, mottok Ocampo deretter lederen for Det nasjonale overgangsrådet (den daværende libyske opposisjonen) som et statsoverhode, for å understreke at den var tildelt offisiell anerkjennelse. Denne skreddersydde fremgangsmåten for å dekke NATOs luftangrep mot Libya lignet fremgangsmåten mot den jugoslaviske presidenten Milosevic under bombingen av landet av NATO i 1999.
Kort tid etter dens innblanding i Libya, støttet Straffedomstolen også vestlig innblanding, inkludert fransk, i Elfenbenskysten, der president Sarkozy og andre vestlige statsoverhoder hadde tatt parti for Alassane Ouattara, en av de to kandidatene i presidentvalget. Han hadde tidligere hadde jobbet for Det internasjonale pengefondet og har vært president i Elfenbenskysten siden 2011.
Et omstridt valg ble forvandlet til et opprør av Ouattara, som den konstitusjonelle domstolen erklærte hadde tapt. Med politisk og militær støtte fra Vesten har Ouattara lyktes i å erobre stillingen som president i landet med makt. Faktisk intervenerte de franske væpnede styrkene i Abidjan den 10. april 2011. Med tretti stridsvogner og en flåte av angrepshelikoptre, rykket de frem mot presidentpalasset for å avsette den sittende presidenten, Laurent Gbagbo. Rettsprossen mot han hadde nettopp begynt.
Beslutningen om å sikte den tidligere presidenten i oktober 2011 (han ble overført til Haag i desember 2011) var motivert av de samme politiske hensynene som hadde fått spesialdomstolen for Sierra Leone til å tiltale den tidligere presidenten i Liberia, Charles Taylor, i 2003. Han ble i 2012 dømt til livsvarig fengsel etter en skueprosess ble avholdt i lokalene til Den internasjonale straffedomstolen. En av dommerne sa under avsigelsen av dommen at han hadde deltatt i en juridisk farse.
Som det ble sagt veldig tydelig av tidligere aktor i denne domstolen, David Crane, under hans høring for den amerikanske kongressen 8. februar 2006, hadde tiltalen mot Charles Taylor som mål å endelig forandre den politiske dynamikken vest-Afrika. Taylor, som Gbagbo i Elfenbenskysten i 2011, har fortsatt stor støtte i sitt land og er derfor en trussel mot den nye liberiske presidenten støttet av amerikanerne. (For ordens skyld bør det nevnes at denne «aktoren,» Crane, for Spesialdomstolen for Sierra Leone i virkeligheten var, og har vært i 30 år, en høytstående tjenestemann i USAs militære etterretningstjeneste. Han ble resirkulert som advokat for å fortsette sitt tidligere arbeid for den amerikanske statens regning, med en ny tittel.)
«Med hva slags begrep om uskyld kan vi rettferdiggjøre fengslingen av en mann i 4 år?»
Når det gjelder kvaliteten på rettferdighet som Den internasjonale straffedomstolen gir, trenger vi bare se på kronologien i rettsaken mot Gbagbo for å føle en dyp avsky. Laurent Gbagbo har sittet i fengsel siden desember 2011, det vil si i over fire år, men rettssaken mot han starter i dag. Men den grunnleggende basis for et juridisk system verdt navnet, er antagelsen om uskyld. Med hva slags begrep om uskyld kan vi rettferdiggjøre fengslingen av en mann i 4 år?
Straffedomstolen følger i denne forbindelsen bare de tidligere veletablerte presedensen satt av Den internasjonale domstolen i Rwanda, hvor de tiltalte – uskyldige i lovens øyne til det motsatte er bevist – kan sitte i fengsel i 10 eller 15 år før deres skyld kan påvises. I noen tilfeller soner de en lang dom etter å ha blitt frikjent: stabssjefen for den rwandiske gendarmeriet [politiet], Augustin Ndindiliyimana, ble arrestert i år 2000. Han ble frikjent for alle anklagene som var diktet opp mot ham i 2014 … . 14 års fengsel for en uskyldig mann, det er mye.
Hemmelige høringer, anonyme og betalte falske vitner, juridiske tvilsomme tolkninger og politiske anklager som er oppdiktet – ofte under press fra vestlige etterretningstjenester. Dette er bakgrunnen for den daglige fremgangsmåten til internasjonale tribunaler.
Og jeg glemte å nevne noe: Straffedomstolen, som har ferdigbehandlet én enkelt rettssak siden etableringen i 2002, har et årlig budsjett på over 130 millioner euro, det vil si to og en halv million euro per uke. Retten har nylig flyttet inn i nye lokaler. Byggingen vil koste over 200 millioner euro.
Den internasjonale straffedomstolen er ikke bare en fornærmelse mot prinsippene om grunnleggende rettferdighet, den er også en stor svindel som gavner de som bruker den som karriere.
Den avviser også begrepet om rettslig immunitet for statsledere som fortsatt sitter ved makten. Også tjenestemennene i Straffedomstolen nyter, i henhold til artikkel 48 i Roma-vedtektene, immunitet mot ethvert søksmål mot dommere eller påtalemyndigheten. Folk som Gbagbo, utropt som blodige diktatorer før de blir dømt, er bare en bivirkning av et maktsystem som mangler enhver legitimitet og kontroll.
Oversatt av TM med vellvillig tillatelse fra John Laughland. John Laughland (født 1963) er en britisk euroskeptisk konservativ akademiker og forfatter som skriver om internasjonale forhold og politisk filosofi. Han har skrevet bøker som «A History of Political Trials from Charles I to Charles Taylor», «The Tainted Source: the Undemocratic Origins of the European Idea» og «The Death of Politics: France under Mitterrand.»
Midt i fleisen 