Legg ned monsteret NATO

Av Karel Van Wolferen

Europas toppolitikere er redd for NATOs fremtid. Dette var nylig tydelig igjen, da den amerikanske presidenten besøkte Europa. Denne bekymringen er det klareste tegnet som viser at de ikke er i stand til å lede sitt kontinent og representere sine befolkninger. Gjennom provokasjonene av Moskva, bidrar NATO systematisk til å øke risikoen for en militær konfrontasjon. Ved å sabotere sitt erklærte formål, å bevare kollektiv sikkerhet for landene på begge sider av Atlanterhavet, visker den ut den grunnleggende berettigelsen for sin eksistens.

Hvis man skjønner dette, burde det være nok til å begynne forberedelsene til å raskt bli kvitt NATO. Men alliansen er forferdelig av flere andre grunner, som er lette å overse:

NATOs overlevelse hindrer den politiske gruppen som er EU fra å bli en betydelig global tilstedeværelse, bortsett fra rent økonomisk. Hvis du ikke selv har en forsvarspolitikk, fratar du deg selv også en utenrikspolitikk. Uten en meningfull utenrikspolitikk, viser Europa ikke noe som ligner «et ansikt» utad. Uten et slikt ansikt utad, går de ikke an å internt finne ut hva man står for. På spørsmålet om hvorfor alliansen i utgangspunktet burde eksistere, erstatter de virkelige svar med intetsigende uttalelser.

NATO er et eksempel på en institusjon som har kommet helt ut av kontroll, gjennom europeisk selvtilfredshet, intellektuell latskap og økonomisk opportunisme. Som en sikkerhetsallianse, krever den en trussel. Da trusselen man antok eksisterte under den kalde krigen forsvant, måtte man finne på en ny.

Alliansen ble skapt for forsvar mot det som en gang var antatt å være en eksistensiell trussel. Men den begynte bare å bruke sin militære makt etter at denne trusselen var forsvunnet, for sin ulovlige krig mot Serbia. Når den velykket hadde tatt første steg, var dette en oppfordring til å fortsette å angripe andre innbilte globale trusler.

Alliansens historie siden sin opprinnelige motstander gikk av med døden har vært begredelig, fordi dens europeiske medlemsland ble gjort til medskyldige i krigsforbrytelser som følge av handlinger bare Washington ønsket. Dette har også gjort folkeretten til tomme ord. NATO gjorde enkelte europeiske regjeringer til løgnere da de fortalte sine befolkninger at å sende tropper til Afghanistan var av ulike humanitære formål, som å gjenoppbygge landet, i stedet for å utkjempe en krig mot Taliban-styrker som hadde til hensikt å gjenerobre sitt land fra amerikansk okkupasjon.

Afghanistan ble ikke, som det ble spådd, til en kirkegård for NATO, på samme måte som for Det britiske imperiet, Sovjetunionen og – lenger tilbake – Alexander den store. Etter å ha overlevd Afghanistan, fortsatte NATO å spille en betydelig rolle i ødeleggelsen av Gaddafis Libya og ødeleggelsen av deler av Syria gjennom skjult organisering, finansiering og bevæpning av ISIS-styrker for å styrte Assad-regjeringen. Og alliansen fortsetter å være nyttig som et skalkeskjul for de elementene som ønsker krig i Storbritannia og Frankrike. Amerikas kupp i Ukraina i 2014, som førte til en krise i forholdet til Russland, ga NATO en vitamininnsprøytning, siden den bidro til å skape en helt urimelig og hysterisk frykt for Russland i Polen og Baltikum.

NATO er det motsatte av ting som vi hevder vi setter pris på. Den korrumperer både tanker og handlinger, både USA og Europa. Gjennom propaganda som forvrenger situasjonen i områdene der den opererer og den ‘store løgnen’ om sine sanne målsetninger, har NATO nå spredt et utbredt falskt bilde av geopolitiske hendelser og utviklinger. Før i tiden, selv om det skjedde uplanlagt, kunne uavhengige journalister i mainstream medier noen ganger grave fram sannheten. De hadde en egen tradisjon for å grave fram fakta og redaktører som oppmuntret til dette. NATOs propaganda er i stor grad avhengig av uopphørlig gjentakelse for suksess. Den kan generelt ikke spores til NATO som opprinnelseskilde, fordi det blir outsourcet til et godt finansiert nettverk av PR-fagfolk.

Tankesmia Atlantic Council er NATOs viktigste PR-organisasjon. Den er koblet til et nettverk av andre tankesmier og ikke-statlige organisasjoner som er spredt over hele Europa. Den er veldig sjenerøs mot journalister som ellers må takle et krympende og usikkert arbeidsmiljø. Denne tankesmia er velbevandret i orwellske språklige triks – av åpenbare grunner må NATO skape fortellingen at den er en allianse, i stedet for et system av vasaller. Alliansen forutsetter et felles formål. Men det kan da ikke være Europas formål å være kontrollert av USA, med mindre vi nå aksepterer at en forrædersk europeisk finansiell elite får bestemme Europas fremtid?

En innflytelsesrik politisk ikke-statlig organisasjon, kjent som International Crisis Group (ICG), er en av organisasjonene knyttet til Atlantic Council. Den arbeider som en seriøs og flittig organisasjon, og har en imponerende liste over relativt kjente navn som medarbeidere. Den studerer konfliktfylte områder og områder der konflikter snart kan oppstå, som kan undergrave verdens fred og stabilitet. Noen ganger tilbyr denne organisasjonen informasjon som er relevant for en situasjon. Men dens formål har i realiteten blitt å forme mainstream medias syn på situasjonen, det være seg situasjonen bakken i Syria, intrigene rundt Nord-Korea, eller det påståtte diktaturet i Venezuela, og så videre. De ser alltid disse situasjonene med øynene til de som skaper konsensus om amerikansk utenrikspolitikk.

NATO forkaster politisk sivilisasjon. Den er katastrofalt for det europeiske intellektuelle livet. Den dømmer europeiske politikere og det tenkende segmentet av befolkningene i medlemslandene til å være stengt inne i det som kan beskrives som politisk barnehage, hvor virkeligheten blir undervist i svart og hvitt, mellom onde skurker og superhelter. Europas forskere, spaltister, TV-kommentatorer og sofistikerte næringslivskommentatorer vier sjelden NATO oppmerksomhet som en organisasjon. De er generelt uvitende om dens propagandafunksjon – temaene alliansen produserer, dømmer dem til å etterplapre de mest idiotiske geopolitiske fantasier.

NATO er ikke bare forferdelig for Europa. Den er veldig dårlig også for USA og resten av verden, fordi den har gitt kontrollen over viktige verktøy til amerikanske eliter. Verktøyene hjelper dem til å oppnå sine vrangforestillinger om at de kan fullstendig dominere planeten. Dette skyldes at NATO gir dem den mest solide eksterne støtten til sine antagelser. Alliansen gir Amerikas kriger en viktig moralsk legitimasjon. NATO eksisterer ikke på grunn av den uunnværlige europeiske militærmakten, som ikke er særlig imponerende. Den eksisterer som juridisk begrunnelse for USA å ha atomvåpen og militære baser i Europa. Den eksisterer tydeligvis også som støtte for Amerikas militær-industrielle kompleks.

Men man må nok betrakte den moralske støtten som dens viktigste bidrag. Uten NATO ville konseptet om et enhetlig «Vesten» med felles prinsipper og mål, kollapse. NATO var en gang en organisasjon man trodde var nødvendig for å sikre den fortsatte levedyktigheten av Vesten, det som pleide å være kjent som ‘den frie verden’. Slike forestillinger henger igjen, og lar seg lett utnyttes politisk. Ideen om ‘den frie verden’ har ikke blitt brukt mye siden Sovjetunionens død. Men ‘Vesten’ er fortsatt en sterk idé, sammen med begrepet ‘vestlige verdier’ og ‘felles prinsipper’. Man forbinder dette automatisk med ‘det gode’, som alltid har gode hensikter. Dette gir de herskende i Washington et fantastisk hevd på opinionens forestillinger om de moralske aspektene av den geopolitiske virkeligheten. De har arvet tittelen som leder av ‘den frie verden’ og ‘Vesten’, og siden det ikke har vært den minste protest om dette fra den andre siden av Atlanterhavet, gjelder påstanden som sann og legitim i øynene til dem selv og resten av verden.

I mellomtiden ble den tidligere amerikanske påstanden om at de snakket og handlet på vegne av den frie verden, utvidet og tilsynelatende hevet over politikken av påstanden om å snakke og handle på vegne av ‘det internasjonale samfunnet’. Det finnes selvfølgelig ikke noe slikt, men dette plager ikke redaktører som fortsetter å påkalle det når noen land eller slemme ledere gjør ting som USA ikke liker. Å bli kvitt NATO, ville også bli kvitt denne bruken av ‘det internasjonale samfunnet’. En slik utvikling vil da avsløre USA, med sitt nåværende politiske system og prioriteringer i internasjonale saker, som en kriminell makt og den største trusselen mot fred i verden.

Jeg kan høre en innvending: at selv uten denne moralske forsterkningen, ville USAs forsøk på å oppnå målet om «dominans på alle områder» likevel ha blitt utført. Hvis du tror det, og hvis du kan utstå å lese hva de nykonservative faktisk sa mellom 9/11 og invasjonen av Irak i 2003, kan du prøve å fjerne alle referanser til moralsk overlegenhet og nødvendigheten av at USA skal tjene som verdens moralske fyrtårn. Ta bort dette, og du vil se at det er svært lite igjen for å begrunne den amerikanske krigføringen som fulgte

Den gjennomsnittlige europeiske politikerens mangel på ryggrad har kraftig oppmuntret USA i deres militære uvørne politikk etter den kalde krigen. Hvis Europa hadde kommet med kraftige påminnelser om hva de mye omtalte delte politiske prinsippene faktisk betydde, kunne amerikansk retorikk ikke ha vært den samme. Hvis Europa hadde fordømt ødeleggelsen av FN-pakten og at man forlater prinsippene som ble vedtatt i Nürnberg-prosessen, ville de ha gjort det vanskeligere for George W. Bush, Dick Cheney og de nykonservative å følge sin blinde fanatisme og overmot. Kanskje enda viktigere, det ville ha gitt en relativt svak amerikansk protestbevegelse den nødvendige energien som trengs for å oppnå den samme effektiviteten som ble oppnådd av protestene mot Vietnamkrigen, som var en stor del av den politiske kulturen på 60- og 70-tallet. Europeiske protester ville kanskje ikke ha stoppet, men kunne ha bremset forvandlingen av mye av mainstream media til nykonservative propaganda-talerør.

I dag lever NATO i en tankegang der man fremdeles tror at de ærverdige liberale forholdene og praksisene eksisterer, som ble etablert etter 2. verdenskrig. Det er en apolitisk og ahistorisk tankegang, bestemt av overmot og for mye selvtillit. De innser ikke at enkelte krefter har fullstendig endret disse praksisene og omgjort de positive sidene. Dette er et tankegang som ikke innser USAs patologiske sykdom, som krever en fiende som en kilde til evig fortjeneste. Det er et tankegang som ikke innrømmer USAs skjebnesvangre planer for total kontroll over verden. Det er et tankegang av utenrikspolitiske illusjoner.

NATO skal angivelig verne de viktigste vestlige verdiene, som disse viktige personene hevder har et eller annet å gjøre med hva opplysningstiden ga til vestlig kultur. Men dette er et selvbedrag for NATO-tilhengere. De kan ikke få seg til å overveie muligheten for at det de lenge har stolt på som en beskytter disse opplysningsverdiene, faktisk har blitt en stor kraft som ødelegger nettopp disse egenskapene og prinsippene.

Det finnes også ytterligere en konkret politisk/juridisk grunn til at NATO er et monster. Den ledes av krefter i Washington som aldri har blitt valgt til dette, men den står likevel ikke ansvarlig overfor identifiserbare enheter innenfor det amerikanske militærsystemet. Alliansen står ikke ansvarlig overfor noen av de styrende institusjonene i EU. Hovedkvarteret i Brussel eksisterer i realiteten utenfor loven. Alliansens forhold til «etteretningsetater» og deres hemmelige operasjoner forblir ugjennomsiktig. Hvem som gjør hva, og hvor, er spørsmål som der ingen tydelig juridisk bindende informasjon blir gjort tilgjengelig.

NATO har dermed blitt et verktøy for å true. Den er uforenelig med demokratiske politiske institusjoner. En autokrat som ønsker å herske uhemmet, som ønsker å operere hvor som helst i verden, vil finne NATO den ideelle institusjonelle ordningen. Alt dette burde være til største bekymring. Fordi alt dette betyr at NATO nå er en av verdens mest forferdelige organisasjoner, som samtidig har blitt så politisk umulig å angripe at det tilsynelatende ikke finnes noen europeere med nok politisk styrke til å få den til å forsvinne.


 

Karel van Wolferen ble født i Rotterdam i 1941. I 1962 flyttet han til Japan der han bl.a. jobbet ved Waseda University.I 1972 begynte Karel i den nederlandske avisen NRC Handelsblad som fulltidskorrespondent for Øst-Asia. Han er en anerkjent ekspert på Øst-Asia, og har fått artikler på trykk i bl.a. the New York Times, Foreign Affairs, The National Interest, The New Republic, The Washington Post, Le Monde, The Los Angeles Times, Die Zeit (Germany), Chuo Koron (Japan), Bungei Shunju (Japan), Gazetta Slovo( Russia).Han skriver for tiden en bok om konsekvensene av dagens amerikansk utenrikspolitikk, og den nødvendige dannelsen av en kollektiv europeisk politisk stemme for å bevare stabil og fredelig verdensorden. Hans prosjekt er en undersøkelse av hvordan feil politiske og økonomiske teorier blokkerer en bedre forståelse av realitetene i verden etter den kalde krigen, og hvordan kunnskap om asiatiske institusjoner kan hjelpe oss å skjønne disse realitetene.Artikkelen hentet fra UNZ.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s