Foredrag av Udo Ulfkotte: Kjøpte journalister

Udo Ulfkotte døde 13 januar 2017. Jeg har puslet med oversettelsen av dette foredraget i lengre tid, nå passer det å publisere del 1 av det. Det finnes forøvrig ikke på engelsk. Foredraget er fra Regentreff.de, en ‘alternativmesse’. Ære være den at de gir han en plattform. At han er nødt å tale der, er et tydelig tegn på hvor langt ut i mørket han ble støtt av establishment-mediene og hvor ubehagelig nær sannheten han var. Ingen liker en varsler.

Transkripsjon av foredrag. Teksten kan ha noen forskjeller fra videoen.

Kjøpte journalister.

Introduksjon: Vi stolt over å ha en så modig mann hos oss: Udo Ulfkotte.

Udo Ulfkotte: Takk….Takk for invitasjonen…. takk til Oliver….

Jeg hørte til min store overraskelse fra Oliver at han ikke vet at noen fra Verfassungschutz, politiets overvåkningstjeneste, er tilstede. Jeg ønsker ham hjertelig velkommen. Jeg mener det ikke som spøk, jeg hørte det på forhånd og fikk vite at Oliver ikke visste det. Hvis han vil – hvis det er en mann – kan han gjerne vinke.

[latter fra publikum]

Hvis ikke?….nei?.. Jeg har ingen problemer med det. Du kan gjerne skrive alt ned, fotografere eller ta det opp; ingen problem.

Til foredraget: Vi snakker om medier, vi snakker om sannhet. Jeg ønsker ikke å selge dere bøker eller slikt hver av oss spør seg selv: Hvorfor skjer utviklingen slik den gjør, selv om flertallet eller svært mange mennesker rister på hodet

Flertallet i Tyskland ønsker ikke å ha atomvåpen stasjonert i landet. Men vi har atomvåpen her. Flertallet vil ikke ha utenlands-innsatser av tyske soldater. Men det har vi. Det som mediene forteller og politikken sier, og det flertallet av befolkningen synes å tenke – det synes ofte åpenbart å være to forskjellige ting.

Jeg kan selv fortelle dere om dette fra mangeårig erfaring. Jeg skal begynne med svært personlig fargete bedømminger, for å fortelle dere hva mine første erfaringer med ‘løgnmedia’ var – jeg mener nøyaktig hva ordet betyr.

Jeg stammer fra en ganske fattig familie. Jeg er enebarn. Jeg vokste opp på den østlige randen av Ruhr-området. Jeg studerte juss, politikk og islam-kunnskap. Allerede i studietiden hadde jeg kontakt med utenlandsetterretningen, BND. Vi skal komme tilbake til det senere. Jeg jobbet fra 1986 til 2003 for en stor tysk avis, Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ), blant annet som krigsreporter. Jeg var der svært mye i østlige land og afrikanske stater.

Nå til temaet løgnmedier.

Da jeg for første gang ble sendt til Irak, i Iran-Irak krigen, den første var fra 1980 til 1988. I juli 1986 ble jeg sendt i denne krigen for å rapportere for FAZ, irakerne var da ‘de gode’, da var jeg litt redd. Jeg hadde ingen erfaring som krigreporter.

Da ankom jeg Bagdad. Jeg ble ganske raskt sendt med i en buss fra den irakiske hæren, bussen var full av høylydte, erfarne krigsreportere, fra så velrenommerte medier som BBC, flere utenlandske TV og aviser og jeg, stakkars grønnskolling, som for første gang ble sendt til fronten, uten noen slags forbereding.

Det første jeg så var at de alle hadde med seg en bensinkanne. Jeg fikk straks dårlig samvittighet fordi jeg tenkte: ‘oops, hvis bussen blir stående, langt fra en bensinstasjon, så spleiser man og alle har med litt diesel’. Jeg bestemte meg for også ha å med en kanne før jeg drar noe sted, fordi det tydeligvis hører med.

Vi kjørte i timesvis i ørkenen mot den iranske grensen. Omtrent 20-30 kilometer fra grensen, der virkelig ikke var noenting. Først og fremst ingen krig. Der var for lengst utbrente panserkjøretøy, stridsvogner. Journalistene gikk av bussen, sprøytet innholdet av kannene på kjøretøyene. Vi hadde med oss irakiske soldater som eskorte, med maskinpistoler, i uniform. Man må forestille seg det: For lengst utbrente stridsvogner i en ørken ble satt i brann; røykskyer. Og der setter journalistene opp sine kameraer.

Ulfkotte i Irak

Dette var min første erfaring med medier, sannhet, sannhet i reportasjer

Mens jeg lurte på hva jeg i helvete skulle rapportere for avisen min, stilte de seg alle opp der og begynte: ‘Vi rapporterer direkte fra den iransk-irakiske fronten’, osv, på mange språk. Bak dem var flammer og røykskyer, og irakerne løp hele tiden foran kamera med sine maskinpistoler, liksom tilfeldig, med krig i blikket.

Og reporterne dukket hele tiden mens de snakket. Da fattet jeg mot og spurte en av reporterne: ‘Det ene forsto jeg, det er flotte bilder, men hvorfor dukker de hele tiden?’ ‘Ganske enkelt fordi det er maskingevær på lydsporet, og det ser svært bra ut hjemme.’ OK. Dette var for flere tiår siden. Det var helt i begynnelsen av min kontakt med krig. Jeg tenkte etter, hele tiden på veien tilbake: ‘Unge mann, du så ingen krig. Du var et sted med et bål. Hva skal du fortelle?’

Jeg kom tilbake til Bagdad Det fantes ikke mobiltelefoner da. Vi ventet i Rashid-hotellet og andre hoteller hvor utlendinger holdt til. Av og til i timesvis på en internasjonal telefonlinje. Jeg kontaktet mora mi først, ikke avisen min. Jeg var fortvilt, visste ikke hva jeg skulle gjøre og ønsket å få råd fra en eldre menneske.

Da brølte min mor på linja: ‘Gutten min, du lever!

Jeg tenkte ‘hvordan det? Er alt OK?

‘Gutten min, vi trodde…’

‘Mamma, hva er i veien?’

‘Vi så på TV hva som skjedde rundt deg’

Da hadde TV allerede sendt glorete reportasjer, og jeg forsøkte å berolige mora mi: det skjedde ikke slik.

Hun trodde jeg hadde mistet vettet av alle krigs-hendelsene, hun hadde jo sett det. Jeg skal avslutte, fordi det ikke er en satire jeg skal lage i dag. Jeg vil bare si, dette var min første erfaring med sannhet i reportasjer og krigsreportasjer.

Dvs, den første kontakten var totalt sjokkerende for meg, det var helt anderledes enn det jeg hadde erfart. Men det var ikke et enkelttilfelle.

Man må holde seg til enkelte ting. Det lærte jeg raskt.

Jeg sa til å begynne med jeg stammer fra en ganske fattig familie. Jeg måtte arbeide hardt for alt. Jeg var enebarn, min far hadde dødd da jeg var liten. Det spilte ingen rolle videre. Men, jeg hadde en jobb, jeg hadde et studium bak meg, et mål med livet.
Nå hadde jeg valget: skulle jeg si det hele var vås, disse reportasjene? Jeg var ingenting, en nybegynner rett fra universitetet i min første jobb. Eller jeg vil tjene penger, jeg fortsetter, jeg ser videre. Jeg valgte den andre muligheten. Jeg fortsatte, og det i mange år.

I disse mange årene gjorde jeg mange erfaringer. Når man kommer fra universitetet til en stor tysk avis, alt jeg sier gjelder ikke bare Frankfurter Allgemeine, du kan ta andre tyske eller europeiske medier. Jeg hadde kontakter med andre europeiske journalister, fra velrenommerte medier.

Jeg arbeidet senere i andre medier. Jeg kan si dere: Det jeg skal fortelle dere, har jeg egentlig funnet overalt. Hva opplevde jeg? Hvis du som reporter, uansett i statlige, finansiert med tvangsgebyr, eller hvis du jobber i de store private mediebedriftene. Da kan du ikke skrive det du vil selv, det du har lyst til. Der finnes det bestemte retningslinjer.

I grove trekk: alle vet i du ikke vil, f.eks. Springer-avisene, Bild Zeitung, die Welt, få på trykk ekstremt Israel-fiendlige artikler. De har ingen sjanse der, fordi man må skrive under på at man er pro-Israel, at man ikke stiller spørsmål ved statens Israels eksistens eller israelske synspunkter, osv. Det finnes i alle de store mediebedriftene en eller annen slags retningslinjer. Men, det er ikke alt: Jeg lært svært raskt, at hvis man ikke – det mener jeg ikke negativt – vil bli sittende i de nederste redaktørstillingene, hvis man vil stige i gradene. For meg var denne opprykkingen at jeg fikk lov å reise med kansleren, ministre, presidenten og politikere. I fly eid av staten. Da må man holde seg til enkelte ting. Det lærte jeg raskt.

Dvs, hvis man følger en politiker, og dette har ikke endret seg til dags dato, dette fikk jeg raskt med meg da jeg fulgte presidenten eller kansler Helmut Kohl osv. Du blir naturligvis ikke invitert fordi du heter Udo Ulfkotte, men fordi du tilhører Frankfurter Allgemeine Zeitung. Da blir en bestemt form for reportasje forventet. Hvilken? Glem avisen min, dette gjelder generelt.

Journalisten får ved reisens start, et skriv – i dag er det elektronisk – lagt i handa. Hvis dere reiser til utlandet, er det info om landet, eller talene som vil bli holdt. I denne mappa er i grove trekk alt som vil hende under denne reisen. I tillegg kommer korte samtaler, brifinger, med politikerens presseansvarlige. Han forklarer deg så hvordan man betrakter denne reisen. Naturligvis bør du også se det slik. Ingen sier det slik. Men omtrentlig hva man vil ha fortalt.

Du får hele tiden… ingen sier du må skrive det slik eller slik…men du vet ganske nøyaktig, at hvis du IKKE skriver det slik eller slik, så vil du ikke bli invitert neste gang. Mediet ditt blir invitert, men de sier ‘han vil vi ikke ha med.’ Da er du ute. Naturligvis ønsker du å bli invitert.

Selvsagt er det herlig å reise til utlandet og du kan oppføre deg som et svin, ingen bryr seg. Du kan kjøpe hva du vil, fordi du vet at når du kommer tilbake, vil du ikke bli kontrollert. Du kan ta med deg hva du vil. Jeg har kolleger som var med på en USA-reise. De tok med seg – det var flyvåpenets fly man fløy med – en Harley Davidson, i deler. De solgte dem når de var tilbake i Tyskland, og tjente naturligvis på det.

Uansett, som denne teppe-skandalen med denne utviklingsministeren, dette er naturligvis ikke enkelttilfeller. Ingen snakker om det.

Du blir invitert hvis du har en bestemt måte å se ting på. Hvilken måte å se ting på? Hvor og hvordan blir dette utsynet laget? Jeg blir spurt svært ofte: ‘Hvor er disse i bakgrunnen som trekker i trådene, slik at alt blir fortalt på temmelig samme måte? I de store mediene i Tyskland – bare se etter – hvem sitter i de store trans-atlantiske tankesmiene og stiftelsene, foreningen ‘Atlanterhavsbrua‘, alle disse organisasjonene, og hvordan blir man påvirket der? Jeg kan si det av egen erfaring.

Vi må ikke snakke teoretisk. Jeg ble invitert av tankesmia ‘German Marshall Fund of the United States‘ som stipendiat. Jeg skulle besøke USA i seks uker. Det var fullt betalt. I disse seks ukene kunne jeg….. denne tankesmia har svært nære forbindelser til CIA, også i dag, skaffet kontakter til CIA for meg og man skaffet meg tilgang til amerikanske politikere, med alle jeg ønsket. Framfor alt, ga man meg mange gaver. Allerede før reisen med German Marshall Fund, opplevde jeg svært mye kjøpte reportasjer.

Sultanen av Oman er en eventyrprins

Dette hadde ikke noe med et bestemt medium å gjøre. Du skjønner, jeg ble invitert, og tenkte ikke noe mer over det, av milliardærer, f.eks. sultan Qabbus av Oman, på den arabiske halvøya. Når sultan Qabbus inviterte, og en fattigfant som jeg kommer til et land med ganske få innbyggere, men utrolig rikdom, der statsjefen har de største yachtene i verden, sitt eget symfoniorkester som spiller for han når han vil, han kjøpte forøvrig en kneipe her i nærheten av Garmisch-Partenkirchen fordi han er troende muslim, og noen kunne se han hvis han drakk i sitt eget land. Da drar han heller hit. Stedet han kjøpte flyr hver dag inn ferskt lammekjøtt fra Irland og Skottland med hans privatfly. Han er også formann for en miljøstiftelse. Men dette er en avsporing.

Hvis en sånn person, som er så utrolig rik, inviterer noen som meg, da ankommer jeg på første klasse. Jeg hadde aldri sittet i første klasse før. Vi ankommer, og det venter en sjåfør på meg. Han bærer kofferten eller ryggsekken din. Du har en suite i hotellet. Og du blir helt fra starten overøst med gaver. Du får en platina- eller gull-mynt. Et håndknyttet teppe eller hva det måtte være.

Jeg gjorde et intervju med sultanen, flere ganger. Han spurte meg hva jeg ønsket meg. Jeg svarte, bl.a. et dykkekurs. Jeg vil gjerne lære å dykke. Han lot fly inn en PADI-godkjent instruktør fra Hellas. Jeg var der to uker og tok det første dykkersertifikatet. Sultanen fløy meg senere inn flere ganger, og dykkerlæreren. Jeg oppnådde sertifikat for rednings-dykker, alt på sultanens regning. Dere skjønner, når man blir oppvartet slik, da vet du at du er kjøpt. For en bestemt type reportasje.

I sultanens land, finnes ingen pressefrihet. Der finnes ingen menneskerettigheter. Det er ulovlig å innføre mange skrifter, fordi sultanen ikke ønsker det. Der finnes det brudd på menneskerettigheter, men mine øyne var blinde. Jeg rapporterte, som alle tyske medier når de forteller om sultanatet Oman, til dags dato, kun positive ting. Den flotte sultanen, som er herlig. Det fantastiske landet til eventyrprinsen, som overskygget alt annet, fordi jeg var kjøpt.

Bortsett fra Oman, har mange andre kjøpt meg. De kjøpte også kolleger. Jeg fikk mange innbydelser gjennom reiseavdelingen i min store avis. 5-stjernes. Der stod det aldri i reportasjen at jeg var kjøpt, av land A eller B eller C. Yemenia, det statlige jemenittiske flyselskapet inviterte meg til en slik reise.

Jeg rapporterte ikke, fordi jeg var påvirket av denne behandlingen, om skitten og forfallet i landet. Jeg rapporterte kun positivt, fordi jeg ville tilbake. Jemenittene spurte meg da jeg var tilbake i Frankfurt, hva jeg ønsket meg… Jeg sa i spøk «disse store rekene hos dere, fra Rødehavet, fra Det indiske hav, de var fantastiske.» Fra havnebyen Mokka – som Mokka-kaffe er oppkalt etter. To dager etter lot Yemenia fly inn en buffé med reker osv.

Det lå en pike i senga mi

Selvsagt var vi kjøpt. Vi var kjøpt på flere måter. Når det gjelder dere: Når du kjøper en bil, eller noe annet, så stoler du på forbrukertester. Se etter. Hvor godt er bilen testet? Jeg kjenner ingen kolleger, ingen journalister, som driver med testing av biler, kanskje de finnes, som ikke blir utrolig smurt. De får fra de store bilprodusentene, hele tiden, ubegrenset tilgang til en bil, med bensinkort og alt annet. Jeg hadde en tjenestebil i avisen, hvis ikke hadde kanskje jeg også utnyttet dette. Jeg hadde en BMW eller Mercedes i avisen.

Men det finnes, utenom avisen, mange kolleger som kun har denne type kjøretøy hele året. De blir invitert til Sør-Afrika, Malaysia, USA, til de flotteste reiser, når en ny bil blir presentert. Hvorfor? Slik at de skal skrive positivt om bilen. Men det står ikke i disse reportasjene «Reklame fra kjøpte journalister.» Men det er virkeligheten. Du bør også vite – siden vi er på temaet tester – hvem tilhører hvilke test-tidsskrifter?

Hvem tilhører f.eks. tidsskiftet Øko-test? Det eies av Sosialdemokratene. Mer enn hundre tidsskrifter tilhører sosialdemokratene. Det har ikke med et bestemt parti å gjøre, men mange redaksjoner har politisk tilhørighet. I bakgrunnen står partipolitiske interesser. Jeg var hos sultanen av Oman og dykkekurset, og jeg har nevnt German Marshall Fund.

Tilbake til USA og German Marshall Fund. Der sa man til meg, de visste nøyaktig: hei, du var med på et dykkerkurs i Oman… CIA visste det helt presist. Og CIA ga meg også noe: dykkerutstyret. Jeg fikk dykkerutstyret i USA, og jeg fikk i USA, under mitt 6-ukers lange opphold, en invitasjon fra delstaten Oklahoma fra guvernøren. Jeg dro dit. Det var en liten markering, og jeg fikk et æres-borgerskap.

Jeg er nå æres-innbygger av en amerikansk delstat. Og i dette står det at jeg kun vil skrive positivt om USA. Jeg aksepterte dette æres-borgerskapet og var ganske stolt over det. Jeg fortalte stolt om det til en kollega som arbeidet i USA. Han sa ‘ha, jeg har allerede 31 slike æresborgerskap!’ Jeg sier ikke dette fordi det er vittig, jeg skammer meg i dag over det, virkelig.

Jeg var grådig. Jeg tok imot mange fordeler som en vanlig borger i min alder i min jobb ikke har, og ikke bør ha. Men jeg oppfattet det – og det er ingen unnskyldning – som helt normalt, fordi kollegaene rundt meg alle gjorde det. Men det er ikke normalt. Når journalister inviteres til tankesmier i USA, som German Marshall Fund, Atlanterhavsbroen, for å ‘bringe dem på linje’, for å kameratslig gjøre dem til fortrodde, naturligvis for å kjøpe dem, å smøre dem med penger

Dette hadde ganske mange aspekter, som man vanligvis ikke snakker om. Da jeg for første gang var i det sørlige Afrika, i 80-årene fantes fortsatt Apartheid i Sør-Afrika, adskilte boområder for svarte og hvite. Vi hadde ingen problemer med det i avisen min, å ta imot fullt betalte reiser fra Apartheid-regimet for å ta på oss propaganda-arbeid

Jeg ble invitert av den sør-afrikanske gull-industrien, kullindustrien, turistnæringen. I den første innbydelsen – denne reisen gikk også til Namibia – i Windhoek ankom jeg sliten til hotellrommet, og da lå en mørk pike i senga mi. Jeg forlot straks rommet, gikk til resepsjonen og sa ‘unnskyld, men rommet er allerede opptatt’.

[latter fra publikum]

Jeg fikk uten problem et annet rom. Det finnes ingen tidsforskjell mellom det sørlige Afrika og oss. Neste dag ved frokosten, det var en journalist-reise, spurte kollegaene meg ‘hvordan var din?’ Først da skjønte hva som hadde foregått. Til da hadde jeg trodd det var en dum tilfeldighet.

Med dette vil jeg si, hvilke metoder det blir arbeidet med, kanskje for å filme journalister i slike situasjoner, kjøpe, gjøre avhengig. Ganske enkelt å vinne over til sin side med de mest brutale metoder, slik at ‘de er på linje.’ Dette skjer ikke med enhver journalist. Det ville være en konspirasjonsteori om jeg sa at bak hver journalist står noen som trekker i trådene.

Nei. Ikke alle har innflytelse over menneskemasser. Når du – det mener jeg ikke negativt – skriver om en bunadsklubb eller hvis du jobber med jordbruk eller kultur, hvorfor skulle noen fra de øvre politiske sjiktene ha en interesse av å styre rapporteringen?

Såvidt jeg vet, skjer dette overhodet ikke. Men hvis du er i de store mediene og vil oppad i verden, hvis du vil reise med politikere, med statsledere, med næringslivsledere som også er med disse flyene, så skjer det. Da blir du regelmessig kjøpt, du blir regelmessig observert.

Du har sikkert tenkt litt på hva vi driver med her

Jeg sa tidligere at jeg allerede i studietiden hadde kontakt med etterretningstjenestene. Jeg vil forklare dette kort for dere, fordi det er svært viktig for denne forelesningen.

Jeg sa jeg studerte juss, politikk og islam-kunnskap bl.a. i Freiburg, helt i sør-vest i landet. Helt i begynnelsen av mitt studium, rett før semesterslutt, kom en professor til meg. Professorer var da fortsatt øvrighetspersoner. Han kom med en brosjyre, og spurte meg, ‘herr Ulfkotte, hva tenker du å gjøre i ferien?’

Jeg kunne ikke godt si at jeg først ville arbeide litt på en byggeplass, for deretter å slenge på meg ryggsekken og se havet for første gang i mitt liv.Til Italia ‘la dolce vita’, flørte med jentene, ligge på stranda og være et ungt menneske. Jeg lurte på hvordan jeg skulle si det til  ham.

Da kom han med en brosjyre. «Jeg har noe for deg. Et seminar om introduksjon til konfliktforskning, to uker i Bonn. Det ønsker du sikkert å delta på!»

Jeg lurte på hvordan jeg skulle fortelle den eldre herren, at jeg ville flørte med jentene på stranda.

Da sa han ‘du vil få 20 Deutschmark per dag som støtte,betalt togreise, penger til bøker 150 mark. Du får naturligvis kost og losji’. Han holdt ikke opp med å fortelle hva jeg ville få.

Det svevet rundt i hodet mitt, at jeg må oppnå alt alene, arbeide hardt. Jeg tenkte for meg selv ‘Du har alltid hatt lyst til å delta i ett seminar om innføring i konfliktforskning!» Så jeg dro til Bonn fra Freiburg, og jeg så andre studenter som hadde denne trangen til å dra på dette seminaret.

Det var også jenter man kunne flørte med, omtrent tjue personer. Det var svært merkverdig, fordi vi satt i et rom som dette, det var pulter og et kateter, og der satt noen eldre herrer og en dame. De skrev alltid noe ned. De spurte oss om ting. Da fantes fortsatt DDR, hva vi tenkte om DDR, vi måtte gjøre rollespill. Det hele var litt merkverdig, men det ble godt betalt.

Vi tenkte ikke noe mer over det. Svært merkverdig var at dette huset i Ubierstraße 88 i Bonn, fikk vi ikke lov å gå i andre etasje. Det var en lenke over trappa, det var tabu. Vi fikk lov å gå i kjelleren, der var det hele tiden nye bøker som vi kunne ta med oss gratis. Den gang fantes ikke Ebay der man kunne selge dem, men vi kunne selge dem brukt. Uansett, det var merkverdig, men på slutten av de fjorten dagene, fikk vi lov å gå opp denne trappa, der fikk vi innbydelse til et fortsettelseskurs i konfliktforskning.

Etter fire slike seminarer, dvs. etter to år, spurte noen meg ‘du har sikkert tenkt litt på hva vi driver med her’. Han forklarte meg at en rekrutterings-utvalg fra etterretningen hadde deltatt.

Jeg hadde ingen anelse om det, at seminaret introduksjon i konfliktforskning var arrangert sammen med forsvaret, i regi av etterretningen for å ta en titt på potensielle kandidater blant studentene, ikke å forplikte dem.

Man spurte meg kun om man, etter fire slike seminarer, muligens senere kunne kontakte meg i mitt yrke. De ga meg mye penger. Min mor har alltid lært meg til å være høflig. Altså så jeg ‘svært gjerne.’ Og etterretningen kom ganske rakst til meg. Jeg var da, som sagt i Frankfurter Allgemeine Zeitung fra 1986, rett etter studiene mine.

Hvorfor forteller jeg dere dette?

Svaret i del 2 om når den er klar! I mellomtiden er kategorien video verdt å ta en titt på.