Pass deg for anti-anti-krigsvenstre

beauvoir sartre.jpg
En tidligere generasjon intellektuelle protesterte faktisk mot krigene våre. Simone de Beauvoir, J.P. Sartre 1970.

Av Jean Bricmont

Helt siden 1990-tallet, og spesielt siden krigen i Kosovo i 1999, har alle som motsetter seg væpnede intervensjoner av vestlige makter og NATO, måtte konfrontere det som kan kalles en anti-anti-krigsvenstre (inkludert et segment helt til venstre).

I Europa, og særlig i Frankrike, har denne anti-anti-krigsvenstre bestått av hovedstrømmen av sosialdemokratene, de grønne partiene og størstedelen av den radikale venstresiden.

Anti-antikrigsvenstre erklærer ikke åpent i favør av vestlige militære intervensjoner og kritiserer dem til tider (men vanligvis bare for deres taktikk eller påståtte motiver: Vesten støtter en rettferdig sak, men klønete, og for motivene olje eller geo-strategiske grunner).

Men det meste av deres energi blir brukt til å utstede «advarsler» mot den antatte farlige forskyvningen av den delen av venstresiden som fortsatt er sterkt imot slike intervensjoner.

De oppfordrer oss til å vise solidaritet med «ofre» mot «diktatorer som dreper sitt eget folk», og ikke å gi etter for automatisk anti-imperialisme, anti-amerikanisme, eller anti-sionisme, og fremfor alt ikke å ende opp på samme side som de helt på høyrefløyen. Etter kosovoalbanerne i 1999, har vi blitt fortalt at «vi» må beskytte afghanske kvinner, irakiske kurdere, og mer nylig folket i Libya og Syria.

Det kan ikke nektes for at anti-anti-krigsvenstre har vært svært effektiv. Irak-krigen i 2003, som ble solgt til offentligheten som en kamp mot en innbilt trussel, skapte faktisk en flyktig opposisjon. Men det har vært veldig lite motstand på venstresiden mot saker som presenteres som «humanitære», for eksempel bombingen av Jugoslavia for å rive løs provinsen Kosovo, bombingen av Libya for å bli kvitt Gadafi, eller den nåværende intervensjonen i Syria.

Eventuelle innsigelser mot gjenopplivingen av imperialisme eller som snakker i favør av fredelige midler for å håndtere slike konflikter, har rett og slett blitt avfeid med besvergelsen «R2P», («right to protect»), retten eller ansvaret for å beskytte, eller plikten til å komme til unnsetning av et folk i fare .

Den grunnleggende tvetydigheten i anti-anti-krigsvenstre, ligger i spørsmålet om hvem som er dette «vi» som er ment å gripe inn og beskytte. Man kan spørre de vestlige venstresiden, sosiale bevegelser eller menneskerettighetsorganisasjoner det samme spørsmålet som Stalin spurte om Vatikanet, «Hvor mange divisjoner har du?»

Vi kan konstatere, at alle konfliktene der det er meningen at «vi» skal gripe inn, er væpnede konflikter. Intervensjon betyr militær intervensjon, og for å gjøre det, trenger man de riktige militære midlene.

Det er helt åpenbart at den vestlige venstresiden ikke innehar disse midlene. Det kunne be om at europeiske hærer skulle gripe inn i stedet for USA, men de har aldri gjort det uten massiv støtte fra USA. Så i realiteten er selve budskapet i anti-antikrig venstre: «Vær så snill, å kjære amerikanere, make war not love!»

Enda bedre, siden amerikanerne, etter deres fiaskoer i Afghanistan og i Irak, er skeptiske til å sende i bakketropper, utgjør meldingen ikke noe annet enn å spørre det amerikanske luftvåpenet om å sette i gang å bombe land der brudd på menneskerettigheter er rapportert.

Selvfølgelig, enhver er fri til å hevde at menneskerettighetene heretter skal overlates til amerikanske myndigheters forgodtbefinnende; deres bombefly, deres krysserraketter og deres droner. Men det er viktig å innse at det finnes en konkret betydning av alle disse appellene om «solidaritet» og «støtte» for å opprørere eller frigjøringsbevegelser som er involvert i væpnede kamper. Disse bevegelsene har ikke behov for slagord ropt under «solidaritets-demonstrasjoner» i Brussel eller i Paris, og det er ikke hva de spør etter. De ønsker å få tunge våpen og se sine fiender bombet.

Anti-anti-krigsvenstre, om den var ærlig, burde være åpen om dette valget, og åpenlyst oppfordrer USA å bombe hvor menneskerettigheter blir brutt; men da bør det ta konsekvensene.

Faktisk, den politiske og militære klassen som det er meningen skal redde befolkningen «massakrert av sine diktatorer», er den samme klassen som startet Vietnamkrigen; som påla sanksjoner og krig mot Irak; som pålegger vilkårlige sanksjoner mot Cuba, Iran og alle andre land som de ikke liker; som gir massiv, urokkelig, støtte til Israel; som bruker alle midler, inkludert statskupp, for å motsette seg sosiale reformer i Latin-Amerika, fra Arbenz til Chavez, via Allende, Goulart og andre; og som skamløst utnytter arbeidere og ressurser over hele verden.

Man må være ganske blåøyd for å tro denne politiske og militære klassen er et instrument for å redde «ofre». Men dette er i praksis akkurat det anti-anti-krigsvenstre hevder, fordi, gitt styrkeforholdet i verden, det ikke er noen annen militærmakt i stand til å tvinge gjennom sin vilje.

Selvfølgelig er amerikanske myndigheter neppe klar over eksistensen av anti-anti-krigsvenstre. USA bestemmer seg for å føre krig i henhold til sjansene for å lykkes, og det etter sin egen vurdering av sine strategiske, politiske og økonomiske interesser. Og når en krig har begynt, ønsker de å vinne for enhver pris. Det gir ingen mening å be dem om å utføre bare gode intervensjoner, mot ekte skurker, og bruke mildere metoder som skåner sivile og uskyldige tilskuere.

For eksempel, de som oppfordrer til å «redde afghanske kvinner», oppfordrer faktisk USA til å gripe inn og blant annet bombe sivile afghanere og avfyre droner mot Pakistan. Det gir ingen mening å be dem om å beskytte, men ikke bombe, fordi hærer fungerer ved å skyte og bombe.

I anledning den siste NATO-toppmøtet i Chicago, lanserte Amnesty International en kampanje med plakater som oppfordret NATO til å «fortsette fremdriften» på vegne av kvinner i Afghanistan, uten å forklare, eller til å reise spørsmålet, om hvordan en militær organisasjon er ment å oppnå et slikt mål.

Et favorittemaet for anti-anti-krig venstre er å beskylde de som avviser militær intervensjon for å «støtte diktatorer», som betyr lederen i landet som for tiden er målet.

Problemet er at hver krig er rettferdiggjort av en massiv propagandakampanje som er basert på å demonisere fienden, spesielt fiendens leder.

For å motsette seg denne propagandaen, krever å sette forbrytelsene som tilskrives fienden i sammenheng, og sammenligne dem med de til den siden vi er ment å støtte.

Oppgaven er risikabel, men nødvendig; den minste feil vil bli brukt mot oss i det uendelige, mens alle løgnene til pro-krigpropagandaen snart er glemt.

Allerede under første verdenskrig, ble Bertrand Russell og britiske pasifister anklaget for «å støtte fienden». Men hvis de fordømte alliert propaganda, var det ikke av kjærlighet for den tyske keiseren, men i fredens sak.

00001873.jpg
Bertrand Russell (her med kona Edith) var livslang pasifist. Han ble arrestert under første verdenskrig for oppvigleri og krigsmotstand.

Anti-antikrigsvenstre elsker å fordømme «dobbeltmoralen» til de prinsippfaste pasifistene som kritiserer forbrytelsene til sin egen side kraftigere enn de som tilskrives fienden for øyeblikket (Milosevic, Gadafi, Assad, og så videre).

Dette er bare et nødvendig resultat av et bevisst og legitimt valg: å motvirke krigspropaganda fra våre egne medier og politiske ledere (i Vesten), propaganda som er basert på konstant demonisering av fienden ledsaget av idealisering av angriperen.

Anti-antikrigsvenstre har ingen innflytelse på amerikansk politikk, men det betyr ikke at det ikke har noen effekt.

Den lumske retorikken har bidratt til å nøytralisere enhver freds- eller anti-krigbevegelse. Den har også gjort det umulig for europeiske land å ta en uavhengig stilling, som Frankrike tok under De Gaulle eller Chirac, eller som Sverige gjorde med Olof Palme.

I dag ville en slik posisjon umiddelbart bli angrepet av anti-antikrigsvenstre. Dette vil bli gjentatt og forsterket av europeiske medier, som «støtte til diktatorer», en ny «München-avtale», eller «forbrytelsen likegyldighet».

Hva anti-anti-krigsvenstre har klart å oppnå, er å ødelegge den europeiske suvereniteten i forhold til USA og for å ha eliminert en selvstendig venstreposisjon om krig og imperialisme.

Det har også fått mesteparten av det europeiske venstresiden til å vedta standpunkt som er totalt motsatt til den latinamerikanske venstresiden, og til å tenke på land som Kina og Russland som motstandere når de forsøker å forsvare folkeretten, som venstresiden faktisk burde gjøre.

Når media kunngjøre at en massakre er nært forestående, hører vi til tider at det «haster» å handle, for å redde de påståtte fremtidige ofrene, og at man ikke har tid til å bekrefte fakta. Dette kan være sant når en bygning står i brann i ens eget nabolag, men et slikt hastverk om andre land, overser manipulering av informasjon og rett og slett feil og misforståelser som dominerer utenriksnyheter.

Uansett hva den politiske krisen i utlandet, hindrer den umiddelbare refleksen, «vi må gjøre noe», en alvorlig overveielse på venstresiden om hva som kan gjøres i stedet for militær intervensjon.

Hva slags uavhengig granskning kan utføres for å forstå årsakene til konflikten og mulige løsninger? Hva kan være rollen for diplomati?

De rådende bildene av idealiserte opprørere, så kjær for venstresiden fra sin romantisering av tidligere konflikter, spesielt den spanske borgerkrigen, hindrer ettertanke. Den hinder en realistisk vurdering av forholdet mellom krefter, så vel som årsaken til væpnet opprør i verden i dag, som er veldig forskjellig fra 1930-tallet, en favorittkilde til de verdsatte legendene til den vestlige venstresiden.

Hva som også er bemerkelsesverdig, er at de størstedelen av anti-anti-krigsvenstre deler en generell fordømmelse av fortidens revolusjoner, fordi de førte til Stalin, Mao, Pol Pot etc. Men nå som de revolusjonære er (vestlig-støttete) islamister, er det meningen vi skal tro at alt vil gå bra til slutt. Hva med «å trekke lærdom fra fortiden», at voldelige revolusjoner ikke nødvendigvis er den beste eller den eneste måten å oppnå sosial endring på?

Et alternativ politikk ville ta en 180 ° vending, bort fra det som nå blir argumentert av anti-antikrigsvenstre. I stedet for å oppfordre til flere og flere intervensjoner, bør vi kreve av våre regjeringer strengt respekterer folkeretten, ikke-innblanding i indre anliggender hos andre stater og samarbeid i stedet for konfrontasjon.

Ikke-innblanding betyr ikke bare militær ikke-intervensjon. Det gjelder også for diplomatiske og økonomiske handlinger: ingen ensidige sanksjoner, ingen trusler under forhandlingene, og likebehandling av alle stater.

I stedet for å hele tiden «å fordømme» lederne i land som Russland, Kina, Iran og Cuba for brudd på menneskerettighetene, noe anti-antikrigsvenstre elsker å gjøre, bør vi lytte til hva de har å si, få dialog med dem, og hjelpe våre medborgere til å forstå ulike måter å tenke på i verden, inkludert den kritikken som andre land kan framsette mot vår måte å gjøre ting på. Å dyrke en slik gjensidig forståelse, kan i det lange løp være den beste måten å forbedre «menneskerettigheter» overalt.

Dette ville ikke gi umiddelbare løsninger på menneskerettighetsbrudd eller politiske konflikter i land som Libya eller Syria. Men hva vil gjøre det? Politikken med innblanding, øker spenninger og militarisering i verden?

De landene som føler seg rammet av denne politikken, og de er mange, forsvarer seg mens de kan. Demoniseringskampanjer forhindrer fredelige forbindelser mellom folk, kulturell utveksling mellom borgere og, indirekte, blomstringen av nettopp de liberale ideene som forkjemperne for innblanding hevder å stå for.

Når anti-antikrigsvenstre forlot alternative program, ga de faktisk opp muligheten for å ha den minste innflytelse over verdens anliggender.

Det den gjør, er i virkeligheten ikke å «hjelpe ofrene», som den hevder. Bortsett fra å ødelegge all motstand her hjemme mot imperialisme og krig, oppnådde den ingenting. De eneste som virkelig gjorde noe, var faktisk de etterfølgende amerikanske administrasjonene. Å håpe at de skal ivareta det beste for verdens folkeslag, er en holdning av total kapitulasjon.

Denne håpløsheten er et aspekt av den måten størstedelen av venstresiden reagerte på etter «kommunismens fall», ved å omfavne den politikken som var det motsatte av den til kommunistene, spesielt i internasjonale spørsmål, der motstanden mot imperialisme og forsvaret av nasjonal suverenitet i økende grad har blitt demonisert som «etterslep fra stalinismen».

Intervensjonisme og EU er begge høyreorienterte politikk. En av dem er knyttet til den amerikanske forsøket på verdensherredømme. Den andre er et rammeverk som støtter nyliberal økonomisk politikk og ødeleggelse av sosiale rettigheter.

Paradoksalt nok, har begge i stor grad vært begrunnet med «venstreorienterte» ideer: menneskerettigheter, internasjonalisme, anti-rasisme og anti-nasjonalisme. I begge tilfeller grep en venstreside som mistet retning etter fallet av den sovjetblokken etter frelse ved å klamre seg til en «raus, humanitær» argumentasjon, som helt mangler en realistisk analyse av forholdet mellom kreftene i verden.

Med en slik venstreside, trenger høyresiden knapt noen egen ideologi; den kan greie seg med menneskerettigheter.

Likevel, både intervensjonisme og EU er i dag blindveier. USA-imperialismen står overfor enorme problemer, både økonomisk og diplomatisk. Dens intervensjons-politikk har klart å forene mye av verden mot USA. Knapt noen tror lenger på «et annet Europa», et sosialt Europa, og den virkelige eksisterende europeiske unionen (den eneste mulige), vekker ikke stor entusiasme blant arbeidere.

Selvfølgelig tjener disse feilene nå utelukkende høyresiden og ytre høyre, bare fordi det meste av venstresiden har sluttet å forsvare fred, folkerett og nasjonal suverenitet som forutsetninger for demokrati.


http://www.globalresearch.ca/beware-the-anti-anti-war-left/5544265

Reklamer