Pass deg for anti-antikrigsvenstre

En tidligere generasjon intellektuelle protesterte faktisk mot krigene våre. Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre, 1970.

Av Jean Bricmont

Helt siden 1990-tallet, og spesielt siden krigen i Kosovo i 1999, har alle som er motstandere av Vestmaktenes og NATOs militære intervensjoner, måttet konfrontere det som kan kalles anti-anti-krigsvenstre (inkludert et segment ytterst til venstre).

I Europa, og særlig i Frankrike, består denne anti-antikrigsvenstre av hovedstrømmen i sosialdemokratene, de grønne partiene og størstedelen av den radikale venstresida.

Anti-antikrigsvenstre sier ikke de er åpent i favør av vestlige militære intervensjoner. Til tider kritiserer de dem (men vanligvis bare for taktikkene som brukes eller angivelige motiver: Vesten støtter en rettferdig sak, men klønete. Motivene er olje eller geostrategiske grunner).

Men det meste av deres energi brukes til å utstede «advarsler» mot den antatte farlige tendensen i den delen av venstresida som fortsatt er sterke motstandere av slike intervensjoner.

De oppfordrer oss til å vise solidaritet med «ofrene», mot «diktatorer som dreper sitt eget folk»; å ikke å gi etter for automatisk anti-imperialisme, anti-amerikanisme, eller anti-sionisme; og fremfor alt å ikke ende opp på samme side som de ytterst til høyre. Etter kosovoalbanerne i 1999, har vi blitt fortalt at «vi» må beskytte afghanske kvinner, irakiske kurdere, og mer nylig, folket i Libya og Syria.

Det kan ikke benektes at anti-antikrigsvenstre har vært svært effektiv. Irak-krigen i 2003, som ble solgt til opinionen som en kamp mot en innbilt trussel, skapte faktisk en flyktig opposisjon. Men det har vært veldig lite motstand på venstresida mot saker som framstilles som «humanitære», for eksempel bombingen av Jugoslavia for å løsrive provinsen Kosovo, bombingen av Libya for å bli kvitt Gadafi, eller den nåværende intervensjonen i Syria.

Eventuelle innsigelser mot gjenopplivingen av imperialisme og de som ønsker bruk av fredelige midler for å håndtere slike konflikter, har ganske enkelt blitt avfeid med besvergelsen «R2P», («right to protect»), retten eller ansvaret for å beskytte, eller plikten til å komme et folk i fare til unnsetning.

Den grunnleggende tvetydigheten i anti-antikrigsvenstre ligger i spørsmålet om hvem som er dette «vi» som er ment å intervenere og beskytte. Man kan spørre den vestlige venstresida, sosiale bevegelser eller menneskerettighetsorganisasjoner det samme spørsmålet som Stalin spurte om Vatikanet, «Hvor mange divisjoner har de?»

Vi kan konstatere at alle konfliktene der det er meningen «vi» skal gripe inn, er væpnede konflikter. Intervensjon betyr militær intervensjon, og for å gjøre det, trenger man de riktige militære midlene.

Det er helt åpenbart at den vestlige venstresida ikke har disse midlene. Det kunne be om at europeiske hærer skulle intervenere, i stedet for USA, men de har aldri gjort det uten massiv støtte fra USA. Så i realiteten er selve budskapet til anti-antikrigsvenstre: «Vær så snill, kjære amerikanere, make war not love!»

Enda bedre, siden amerikanerne, etter deres fiaskoer i Afghanistan og i Irak, er skeptiske til å sende inn bakketropper, betyr budskapet ikke noe annet enn å spørre det amerikanske luftvåpenet om å sette i gang å bombe land der det rapporteres om brudd på menneskerettighetene.

Selvfølgelig, enhver er fri til å hevde at menneskerettighetene heretter skal overlates til amerikanske myndigheters forgodtbefinnende; deres bombefly, deres krysserraketter og deres droner. Men det er viktig å innse at det finnes en konkret betydning av alle disse appellene om «solidaritet» og «støtte» til å opprørere eller frigjøringsbevegelser som er involvert i væpnede kamper. Disse bevegelsene har ikke behov for slagord ropt under «solidaritets-demonstrasjoner» i Brussel eller i Paris, og det er ikke hva de spør etter. De ønsker å få tunge våpen og se sine fiender bombet.

Anti-antikrigsvenstre, om den var ærlig, burde være åpen om dette valget, og åpenlyst oppfordre USA å bombe hvor man bryter menneskerettigheter; men da bør det ta konsekvensene.

Faktisk, den politiske og militære klassen som det er meningen skal redde befolkningene «massakrert av sine diktatorer», er den samme klassen som startet Vietnamkrigen; som påla sanksjoner og krig mot Irak; som pålegger vilkårlige sanksjoner mot Cuba, Iran og alle andre land som de ikke liker; som gir massiv og urokkelig støtte til Israel; som bruker alle midler, inkludert statskupp, for å bekjempe sosiale reformer i Latin-Amerika, fra Arbenz til Chavez, via Allende, Goulart og andre; og som skamløst utnytter arbeidere og ressurser over hele verden.

Man må være ganske blåøyd for å tro denne politiske og militære klassen er et instrument for å redde «ofre». Men dette er i praksis akkurat det anti-antikrigsvenstre hevder, fordi, gitt styrkeforholdet i verden, det ikke er noen annen militærmakt i stand til å tvinge gjennom sin vilje.

Selvfølgelig er amerikanske myndigheter neppe klar over eksistensen av anti-antikrigsvenstre. USA bestemmer seg for å starte krig i henhold til sjansene for å lykkes, og det etter en egen vurdering av sine strategiske, politiske og økonomiske interesser. Og når en krig har begynt, ønsker de å vinne for enhver pris. Det er meningsløst å be dem om å utføre bare gode intervensjoner, mot ekte skurker, og bruke mildere metoder som skåner sivile og uskyldige tilskuere.

For eksempel, de som oppfordrer noen å «redde afghanske kvinner», oppfordrer faktisk USA til å intervenere og blant annet bombe sivile afghanere og avfyre droner mot Pakistan. Det er meningsløst å be dem om å beskytte, men ikke bombe, fordi hærer per definisjon utfører sitt arbeid vef hjelp av skyting og bombing.

I anledning den siste NATO-toppmøtet i Chicago, lanserte Amnesty International en kampanje med plakater som oppfordret NATO til å «fortsette fremdriften» på vegne av kvinner i Afghanistan, uten å forklare, eller til å med å stille spørsmålet, om hvordan det er meningen en militær organisasjon skal oppnå et slikt mål.

Et favorittema for anti-antikrigsvenstre er å beskylde de som avviser militær intervensjon for å «støtte diktatorer», som betyr lederen i landet som for tiden er målet.

Problemet er at hver krig alltid rettferdiggjøres av en massiv propagandakampanje som er basert på å demonisere fienden, spesielt fiendens leder.

For å motsette seg denne propagandaen, kreves det at man greier å sette forbrytelsene som tilskrives fienden i sammenheng og sammenligne dem med forbrytelsene til den siden det er meningen vi skal støtte.

Denne oppgaven er risikabel, men nødvendig; den minste feil vil bli brukt mot oss i det uendelige, mens alle løgnene til pro-krigspropagandaen snart er glemt.

Allerede under første verdenskrig, ble Bertrand Russell og britiske pasifister anklaget for «å støtte fienden». Men hvis de fordømte alliert propaganda, var det ikke fordi de elsket den tyske keiseren, men i fredens sak.

Bertrand Russell (her med kona Edith) var livslang pasifist. Han ble arrestert under første verdenskrig for oppvigleri og krigsmotstand.

Anti-antikrigsvenstre elsker å fordømme «dobbeltmoralen» til de prinsippfaste pasifistene som kritiserer forbrytelsene til sin egen side kraftigere enn de som tilskrives dagens fiende (Milosevic, Gaddafi, Assad og så videre). Dette er bare et nødvendig resultat av et bevisst og legitimt valg: å motvirke krigspropaganda fra våre egne medier og politiske ledere (i Vesten), propaganda som er basert på konstant demonisering av fienden ledsaget av idealisering av angriperen.

Anti-antikrigsvenstre har ingen innflytelse på amerikansk politikk, men det betyr ikke at det ikke har noen effekt.

Denne lumske retorikken har bidratt til å nøytralisere så og si alle freds- eller anti-krigsbevegelser. Den har også gjort det umulig for europeiske land å ta en uavhengig politisk stilling, som Frankrike tok under De Gaulle eller Chirac, eller som Sverige gjorde da Olof Palme regjerte.

I dag ville en slik posisjon umiddelbart bli angrepet av anti-antikrigsvenstre. Dette vil bli gjentatt og forsterket av europeiske medier, som «støtte til diktatorer», en ny «München-avtale», eller «forbrytelsen likegyldighet».

Hva anti-anti-krigsvenstre har klart å oppnå, er å ødelegge den europeiske suvereniteten overfor til USA og eliminere en selvstendig venstreposisjon mot krig og imperialisme.

Det har også fått mesteparten av det europeiske venstresida til å vedta standpunkt som helt det motsatte av hva den latinamerikanske venstresida mener, og til å tenke på land som Kina og Russland som motstandere når de forsøker å forsvare folkeretten, noe som venstresida faktisk burde gjøre.

Når media kunngjør at en massakre er nært forestående, hører vi til tider at det «haster» med å handle, for å redde de påståtte fremtidige ofrene, og at man ikke har tid til å bekrefte fakta. Dette kan være sant når en bygning står i brann i ens eget nabolag, men et slikt hastverk om andre land, overser manipulering av informasjon og de vanlige feilene og misforståelsene som dominerer utenriksnyheter.

Uansett hva den politiske krisen i utlandet er, hindrer den umiddelbare refleksen «vi må gjøre noe», en alvorlig overveielse på venstresida om hva som kan gjøres i stedet for militær intervensjon.

Hva slags uavhengig granskning kan utføres for å forstå årsakene til konflikten og mulige løsninger? Hva kan være diplomatiets rolle?

De rådende bildene av idealiserte opprørere, så elsket av venstresida fra sin romantisering av tidligere konflikter, spesielt Den spanske borgerkrig, hindrer ettertanke. Den hinder en realistisk vurdering av forholdet mellom krefter, så vel som årsaken til væpnet opprør i dagens verden, som er veldig forskjellig fra 1930-tallet, en favorittkilde til de den vestlige venstresidas kjæreste legender.

Det som også er bemerkelsesverdig, er at størstedelen av anti-antikrigsvenstre deler en generell fordømmelse av fortidens revolusjoner, fordi de førte til Stalin, Mao, Pol Pot etc. Men nå som de revolusjonære er (vestlig-støttete) islamister, er det meningen vi skal tro at alt vil gå bra til slutt. Hva med «å trekke lærdom fra fortiden», at voldelige revolusjoner ikke nødvendigvis er den beste eller den eneste måten å oppnå sosial endring på?

Et alternativ politikk ville være en kuvending, bort fra argumentene som nå brukes av anti-antikrigsvenstre. I stedet for å oppfordre til flere og flere intervensjoner, bør vi kreve av våre regjeringer strengt respekterer folkeretten, at de ikke blander seg inn i andre staters indre anliggender og samarbeid i stedet for konfrontasjon.

Ikke-innblanding betyr ikke bare å ikke angripe militært. Det gjelder også diplomatiske og økonomiske handlinger: ingen ensidige sanksjoner, ingen trusler under forhandlinger og likebehandling av alle stater.

I stedet for å hele tiden «å fordømme» lederne i land som Russland, Kina, Iran og Cuba for brudd på menneskerettighetene, noe anti-antikrigsvenstre elsker å gjøre, bør vi lytte til hva de har å si, få i stand en dialog med dem og hjelpe våre medborgere til å forstå ulike måter å tenke på i verden, inkludert den kritikken som andre land kan ha mot vår måte å gjøre ting på. Å dyrke en slik gjensidig forståelse kan i det lange løp være den beste måten å forbedre «menneskerettigheter» overalt.

Dette ville ikke gi umiddelbare løsninger på brudd på menneskerettighetene eller politiske konflikter i land som Libya eller Syria. Men hva vil nå gjøre det? Beslutningen om intervensjon øker spenninger og militarisering i verden.

De landene som føler seg rammet av denne politikken, og de er mange, forsvarer seg hardt. Demoniseringskampanjer forhindrer fredelige forbindelser mellom folkene, kulturell utveksling mellom borgere og indirekte, blomstringen av nettopp de liberale ideene som forkjemperne for intervensjoner hevder å stå for.

Da anti-antikrigsvenstre valgte å forlate alternative program, ga de faktisk opp muligheten for å ha den minste innflytelse over hva som skjer i verden.

Det de gjør, er i virkeligheten ikke å «hjelpe ofrene», som de hevder. Bortsett fra å ødelegge all motstand her hjemme mot imperialisme og krig, oppnådde de ingenting. De eneste som virkelig gjorde noe, var faktisk de vekslende amerikanske administrasjonene. Å håpe at de skal ivareta det beste for verdens folk, er en holdning av total kapitulasjon.

Denne håpløsheten er et aspekt av den måten størstedelen av venstresida reagerte etter «kommunismens fall», ved å omfavne den politikken som var det motsatte av kommunistenes, spesielt i internasjonale spørsmål, der motstanden mot imperialisme og forsvaret av nasjonal suverenitet i økende grad har blitt demonisert som «etterslep fra stalinismen».

Intervensjonisme og EU er begge høyreorientert politikk. En av dem er knyttet til den amerikanske forsøket på verdensherredømme. Den andre er et rammeverk som støtter nyliberal økonomisk politikk og ødeleggelse av sosiale rettigheter.

Paradoksalt nok, har begge i stor grad vært begrunnet med «venstreorienterte» ideer: menneskerettigheter, internasjonalisme, anti-rasisme og anti-nasjonalisme. I begge tilfeller grep venstresida, som mistet retning etter sovjetblokkens fall, etter sin frelse ved å klamre seg til en «raus, humanitær» argumentasjon, men som helt mangler en realistisk analyse av forholdet mellom krefter i verden.

Med en slik venstreside, trenger høyresiden knapt noen egen ideologi; den kan greie seg med menneskerettigheter.

Likevel, både intervensjonisme og EU er i dag blindveier. USA-imperialismen står overfor enorme problemer, både økonomisk og diplomatisk. Dens intervensjonspolitikk har klart å forene mye av verden mot USA.

Knapt noen tror lenger på «et annet Europa», et sosialt Europa, og den virkelige eksisterende europeiske unionen (den eneste mulige), vekker ikke stor entusiasme blant arbeidere.

Selvfølgelig tjener disse mislykkede foretakene nå utelukkende høyresiden og ytre høyre, bare fordi det meste av venstresida har sluttet å forsvare fred, folkerett og nasjonal suverenitet som forutsetninger for demokrati.

---

Belgiske Jean Bricmont er doktor i teoretisk fysikk, vitenskapsfilosof og essayist. Han er professor ved det katolske universitetet i Louvain. Han forfatter og medforfatter av flere bøker, inkludert ‘Humanitarian Imperialism‘.