Panama Papers: Avisene beskytter vår 1%

Denne saken er dagaktuell, og Bernhard greier som vanlig å grave frem de relevante faktaene. Spre gjerne denne saken, siden alle avisene i Norge trygt kan beskrives som «elite-vennlige». Og aner jeg et forsøk på regimeskifte på Island!?

Følg pengene

 

Av Bernhard/Moon of Alabama

Selektive lekkasjer av «Panama Papers» skaper store muligheter for utpressing

En ekte lekkasje av data fra et advokatfirma i Panama ville ha vært veldig interessant. Mange rike mennesker og / eller politikere skjuler penger i den type selskaper som slike bedrifter i Panama tilbyr. Men dagens enormt fremmete «lekkasje» av slike data til flere NATO-vennlige nyhetsorganisasjoner og en amerikansk statsfinansiert «Non-Government Organization» er bare et dårlig forsøk på å sverte noen mennesker det amerikanske imperiet misliker. Det skaper også en enorm mulighet for utpressing ved å ikke publisere visse data i gjengjeld for det ene eller den andre ønskede tjeneste.

Allerede for 16 måneder siden rapporterte Ken Silver for Vice om en stor skyggefull leverandør av skallselskap, Mossak Fonseca i Panama. (The  Intercept, eid av Pierre Omidyar, som Silverstein deretter jobbet for, nektet å publisere artikkelen.) Yves Smith publiserte flere store nyhetshistorier om Mossak Fonseca sin hvitvaskings-virksomhet. Silverstein gjentok også det velkjente faktum at Rami Makhlouf, en rik fetter av den syriske president Assad, hadde penger gjemt i Mossak Fonseca sine skallselskaper. Han forklarer:

For å drive forretninger, trenge skallselskaper som Drex en registrert agent, noen ganger en advokat, som sørger for at de nødvendige dokumentene blir registrert, og som har et kontor som vanligvis fungerer som en skall-adresse. Denne prosessen skaper et lag mellom skallselskapet og dens eier, spesielt hvis pro-forma-selskapet er registrert i et skatteparadis der informasjon om eierskap er bevoktet bak en ugjennomtrengelig vegg av lover og forskrifter.

I Makhlouf sitt tilfelle – og, oppdaget jeg, i tilfelle av diverse andre tvilsomme forretningsmenn og internasjonale gangstere – var organisasjonen som hjalp dem registrere skallselskapet og skjerme det fra internasjonal gransking, et advokatfirma som heter Mossack Fonseca, som hadde jobbet som Drex sin registrerte agent fra 4. juli 2000 til slutten av 2011.

For et år siden ga noen massevis av data fra Mossak Fonseca til en tysk avis, Süddeutsche Zeitung. Avisen fra München står politisk til sentrum/høyre og er standhaftig NATO-tilhenger. Den samarbeider med The Guardian, BBC, Le Monde, International Consortium of Investigative Journalists og noen andre nyhetsorganisasjoner som alle er kjente tilhengere av etablissementet.

Süddeutsche hevder at «lekkete» dokumentene dreier seg om omtrent 214 000 skallselskaper og 14 000 klienter til Mossak Fonseca. Det er sikkert mye skjult skitt der. Hvor mange amerikanske senatorer er involvert i slike selskaper? Hvilke EU-politikere? Hvilke store Wall Street-banker og hedgefond gjemmer seg i Panama? Åh, unnskyld. Süddeutsche og partnerne vil ikke svare på disse spørsmålene. Her er hvordan de har «analysert» dataene:

Journalistene utarbeidet lister over blant andre viktige politikere, internasjonale kriminelle, og kjente profesjonelle idrettsutøvere. Denne digitale behandlingen gjorde det mulig å deretter søke lekkasjen for navnene på disse listene. Listen over «skandalen med partidonasjoner» inneholdt 130 navn, og FNs sanksjonsliste mer enn 600. På bare noen få minutter, sammenlignet denne kraftige søkealgoritmen listene med 11,5 millioner dokumenter.

For hvert navn som ble funnet, ble en detaljert forskningsprosess startet som stilte følgende spørsmål: Hva er denne personens rolle i nettverket av selskaper? Hvor kommer pengene fra? Hvor går pengene? Er denne strukturen lovlig?

I hovedsak samlet Süddeutsche en liste over kjente kriminelle og personer og organisasjoner amerikanerne misliker og kryssjekket dem med den «lekkete» databasen. Utvalgte treff ble deretter evaluert videre. Resultatet er historier som det årlige forsøket på å sverte den russiske president Putin, som ikke engang er nevnt i Mossack Fonseca sine data, beskyldninger mot ulike mennesker i fotballorganisasjonen FIFA (mye mislikt av USA), og noen få andre kjeltringer av mindre betydning.

Det er ingen historier om noen amerikanske personer, ingen i det hele tatt, og heller ikke om noen viktig NATO-politiker. Den høyeste politiske «havariet» så langt er en irrelevant statsminister på Island, Sigmundur David Gunnlaugsson, som sammen med sin kone, eide et av disse skallselskapene. Det er ingen bevis for at eierskapet eller pengene holdt av at selskapet var ulovlig.

Så hvor trykker skoen?

Som tidligere britisk ambassadør Craig Murray skriver, problemet (hvis det er noe i det hele tatt) ligger i det som fortsatt er skjult av organisasjoner som administrerer «lekkasjene»:

Filtreringen av denne informasjonen fra Mossack Fonseca av kjøpemedia følger en direkte vestlig statlig dagsorden. Det er ingen omtale i det hele tatt av Mossack Fonseca og store vestlige selskaper eller vestlige milliardærer – de viktigste kundene. Og Guardian er rask til å berolige at «mye av den lekkete materialet vil forbli fortrolig.»

Hva forventet du? Lekkasjen blir administrert av et International Consortium of Investigative Journalists, et storslått men latterlig navn, som er fullfinansiert og organisert av det amerikanske Center for Public Integrity. Deres finansielle støttespillere er:

Ford Foundation
Carnegie Endowment
Rockefeller Family Fund
W K Kellogg Foundation
Open Society Institute (Soros)

The International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ) er en del av Prosjektet for rapportering av organisert kriminalitet og korrupsjon (OCCRP) som er finansiert av den amerikanske staten gjennom USAID.

«Lekkasjen» er av data som er valgt av amerikansk-vennlig organisasjon fra en database, trolig innhentet av amerikanske hemmelige tjenester, som trygt kan antas å inneholde mye skitt om «vestlige» personer og organisasjoner.

Å bare publisere veldig utvalgte data fra «lekkasjen» data har to formål:

Det sverter ulike «fiender», selv bare indirekte, som presidentene Putin og Assad.

Den lar andre viktige personer, de som er nevnt i databasen, men som det ennå ikke er skrevet om, vite at USA eller deres «mediapartnere» kan, når som helst, avsløre deres skittentøy offentlig. Det er dermed en perfekt instrument for utpressing.

Den konstruerte «lekkasjen» av «Panama Papers» er en skadekontroll [limited hangout] beregnet på å anklage enkelte mennesker og organisasjoner som amerikanerne misliker. Det er også en fremvisning av «torturverktøyene» til folk som gjorde forretninger med Mossack Fonseca, men som det (ennå) ikke har blitt skrevet om. De er nå i hendene på de som kontrollerer databasen. De blir nødt til å gjøre som de blir bedt om.

ellers …

---

 

Fra:

http://www.moonofalabama.org/   4.april 2016