Putin og vestlige media: løgnene som ble borte

 

CYCru1PWcAE-aY7.jpg
Moskva som Mordor

Av Jon Hellevig

En av Ludwig Wittgensteins mest kjente filosofiske ordtak er «Hva som overhodet lar seg si, lar seg si klart; og det man ikke kan tale om, må man tie om».

Dette er et fyndord som nøyaktig beskriver den vestlige propagandafremstillingen av Russland.

De driver en skattejakt på stygge fakta om Russland, og når noe lovende dukker opp, videreformidler den globale propagandamaskinen dette, for å bedømme hvilket potensial det har for massedistribusjon gjennom sine verdensomspennende distribusjonskanaler.

Det er på denne måten vi gjennom årene har blitt gitt en del «fakta» om Russland, det ene hesligere enn det andre.

Russland, som er et stort land i en overgangsfase, er vant til å forsyne mye materiale for denne type aktiviteter. Ting blir snudd på hodet og synsvinkelen forvrengt, propagandasentralen har aldri klart å levere en historie intetsigende nok til å bli avvist av den vestlige propagandamaskinen.

I perioder med eksepsjonell tørke, har avdelingen for ren fantasi servert innholdet, for eksempel, den globale cause célèbre for menneskerettigheter foran noen; situasjonen for medlemmene av punkrock-gruppen Pussy Riot.

Glem at denne «rockegruppen» aldri har gitt ut en eneste singel og aldri opptrådt foran et publikum, bortsett fra på amerikanske talkshow og på prisutdelinger. Jentene fikk en lett straff på to års forvaring i en staffekoloni. Uansett hva grunnene var, er det helt sikker at det ikke var noe sak som fortjente det vestlige ramaskriket.

Sotsji-offensiven

Og så var det OL i Sotsji. En ordre hadde blitt gitt om å ødelegge dette for enhver pris.

Det var ikke egentlig noe å sette fingeren på. Påstandene om korrupsjon i astronomisk målestokk stemmer ikke overens med resultatene av forvandlingen av Sotsji som alle kunne se med sine egne øyne.

Siden dette ikke holdt, gravde noen i det kreative teamet frem skitt med å grave frem en administrativ regel, der pedofil propaganda er forbudt i Russland.

Flott materiale, oppdaget de, siden det fordømte Russland og regimet som homofobisk.

«Innvending: men homofili er ikke kriminalisert i Russland, mens det er det i mer enn 80 land. Og du vet, ville ikke vi avsløre våre hodekappende allierte i Gulfen hvis vi legger vekt på dette temaet?» – «Å, hold kjeft! Du vet at våre vestlige medier og politikere vil fremstille dette akkurat som vi vil. Vi har våre folk som kan fyre opp under spørsmålet, la oss få fatt i Madonna i og sir hva-er-det-han-heter? Dette kan ikke gå galt. G7 vil elske dette emnet, akkurat den type ting de har vært på jakt etter.»

Så begynte det, et uendelig mediabombardement, som fortsatte rett inn på De olympiske lekenes åpningssermoni.

Deretter ble det droppet, for så å resirkuleres som et tema i en kampanje for trakassering av russiske kunstnere i Vesten. Utenlandskorrespondentene i Moskva trakk et lettelsens sukk og kunne med god samvittighet gå tilbake til sine favoritt-tidsfordriv i nettopp de klubbene og saunaene som de hadde sverget ikke eksisterte i det homofobiske Russland.

Nå var tiden komme for statskuppet i Ukraina og den usynlige russiske invasjonen, som ble videreført med at russerne bombet «moderate opprørerne» for å «understøtte Assad-regimet».

Nå er det populære temaet «Russlands skumle planer» om å invadere Latvia, Litauen, eller en eller annen av disse lilleputtstatene.

Putin som den onde tegneseriefiguren

Så er det en endeløs liste av skrullete fantasihistorier som skildrer president Vladimir Putins liv og arbeid, og gir ham rollen som en ond tegneseriefigur.

Den observante media-observatøren Patrick Armstrong satte i gang med å samle en kort samling av oppspinn om Putin. Den ble ikke så kort som Armstrong i utgangspunktet hadde tenkt, han forteller at han ble tvunget til å «stoppe ved vampyr-ryktene.»

Galskapen og bragdene vestlige journalist tillegger Putin inneholder ting som:

• Han har Aspergers syndrom, kreft i ryggmargen, personlighetsforstyrrelser, er homofil og har Parkinsons sykdom.
• Han er en psykopat (det er også de sosiopatene som lager diagnosen).
• Han tilbringer så mye tid sammen med dyr … formodentlig fordi folk ikke liker ham så meget.
• At han ikke sitter rett i stolen viser at han er misunnelig og irritert på Obama.
• Han bruker mye tid på: Ukentlig møter med religiøse ledere for å gi retningslinjer om prekener; skrive lederartikler for aviser og TV-stasjoner, og nøye overvåke medier for å sikre at de er i samsvar med hans befalinger.
• Han er verdens rikeste mann, bruker all sin tid på å bygge om sine mange palasser.
• etc. etc.

Viktigst av alt, kommanderer han, og gir daglige instruksjoner til en global hær av Putintroll, som omfatter hver eneste person som er uenig med vestlige medier og deres regjeringer om noe.

2251318_original.jpg

Dette ville alt ha vært virkelig morsomt, hvis det ikke var for det triste faktum at dette forteller så mye om de viktigste målgruppen og forbrukere av denne propagandaen, de angivelig utdannede klassene i den vestlige verden, som villig har tillit til alt dette oppspinnet.

Men noen av historiene dør hvis de blir sjekket mot virkeligheten.

I mellomtiden, har noen av temaene som tidligere var obligatoriske referanser i vestlige medieoppslag om Russland forsvunnet, de ser ut til å ha kollidert med virkeligheten og forsvunnet helt. Nettopp fordi de underliggende fakta har blitt for gode til å bli skrevet om.

Fortellinger om den allestedsnærværende russisk mafiaen; drapstatistikk; journalister angivelig drept av «regimet»; den demografiske krisen; elendig forretningsklima; at Putin angivelig er en høyreekstrem russisk nasjonalist som undertrykker minoriteter, særlig muslimer og tsjetsjenere; og det kollapsende militæret.

Dette er nettopp disse emnene du ikke kan snakke i respektable massemedia, fordi de går mot strømmen; de er ikke i samsvar med de strenge retningslinjene for propagandafremstillingen av Russland, Det vil si, ikke lenger.

Du kan fortelle Putin er fra en UFO eller Darth Vader, fordi her må leseren stole på media (og flertallet har tillit til dem, ikke sant?)

Men å lyve er så mye vanskeligere når du beveger deg inn i verden av statistikk og objektivt beviselige fakta. Selv om vi må innrømme at i den vidunderlige nye vestlige medieverdenen, ser det ut til at journalister ikke trenger å være altfor tynget med disse fakta heller.

Uansett, disse emnene har forsvunnet fra de vestlige mediene som en fjert i Atlanterhavet. (Kanskje de med dette nå bli minnet på å bringe dem tilbake?).

Den russiske mafiaen. Husker du hvordan mafiaen lurte rundt hjørnet i hver fortelling om Russland? Vi hører ikke noe om den russiske mafia lenger. Hvorfor det? Hva skjedde? Det som skjedde er at Putin knuste den. Knuste det på samme måte han nå knuser ISIS, Al Qaida og andre leiesoldat/terrorister i Syria.

«Det døende Russland». Vestlige media pleide å elske å skrive om kriminelle gjenger og «colombianske drapstall» i Russland den gang da, i det gode gamle Russland, hvor de liberale hersket. Men så snart situasjonen begynte å bli bedre, stoppet rapporteringen brått.

Det har ikke vært noen reportasjer som forteller om den raskt bedrede drapsstatistikken.

I 2002, helt i begynnelsen av Putins presidentperiode, var det 44.252 mord, noe som betyr 30,2 drap per 100.000 innbyggere.

I 2015 hadde antallet mord dramatisk falt til 8 per 100.000, en nedgang på ti prosent fra året før, og bare en fjerdedel av drapstallene Russland kunne glede seg over under de liberale velmaktsdagene.

Tabell 1 viser denne raske nedgangen i drapsraten, med en klar og rask utvikling i retning av ytterligere forbedring. Du forventer at dette er av nyhetsverdi, synes du ikke?

murders-in-russia-2002-2015.png

I hovedstaden Moskva er situasjonen enda bedre, der har draps-frekvensen falt til 3,2.

I mellomtiden, i Washington DC, USAs hovedstad, var frekvensen 18,3.

Det betyr at du har 6 ganger større sannsynlighet for å bli drept ved siden av Det hvite hus enn Kreml. Videre, mens drapstallene er avtagende i Moskva, er trenden motsatt i Washington, som så en alarmerende økning av drap i 2015.

Journalister i siktet. I løpet av de siste to årene, har den vestlige pressen vært overraskende stille om en annen vedvarende propagandalegende, nemlig påstanden om at de russiske myndighetene, eller «regimet» som de ynder å kalle det, prøver å dempe kritikk fra journalister med alle midler, inkludert leiemord.

Det har aldri vært noen sannhet i disse påstandene. Jeg har motbevist denne myten – eller rettere sagt, propagandaløgnen – i en rapport, som du finner på denne linken.

Ideen har blitt formidlet av velkjente vestlige propagandaorganisasjoner som Freedom House og Reportere uten grenser.

Selv om de har kunstferdig fremstiller det som den russiske regjeringen og presidenten personlig sto bak drapene, har de aldri faktisk vist til en enkelt sak der de også hevder at vedkommende døde på ordre fra høyt hold.

I stedet har de med fingerferdighet fått det lesende publikum til å trekke slike konklusjoner selv.

Alt de har gjort er å presentere en liste over journalister (eller andre mediearbeidere) som har mistet livet av vold.

Som vi rapporterte ovenfor, i løpet av de dårlige gamle liberale dager, mistet mange mennesker livet i Russland, folk i alle samfunnslag og alle yrker. Naturligvis ville du da finne blant dem medlemmer av pressen.

Så hva våre propagandister gjorde var å liste opp de drepte mediearbeiderne i rapporter som inneholder en bakgrunnsfortelling om en grimt Russland med et undertrykkende regime.

Som i enhver fiksjon, håpet de ved dette å formidle et inntrykk av at journalister hadde dødd som ofre for et undertrykkende regime.

Dette mens de døde journalistene faktisk var ofre for propagandistene selv, det vil si de som de hadde støttet – i propaganda og handling – de ideologiske strømningene som forårsaket at Russland i 1990-årene forfalt til anarki, med disse store konsekvensene.

Faktisk viser vår ovenfornevnte rapport at journalister og andre mediefolk synes å ha vært statistisk underrepresentert blant ofrene, det vil si, mediearbeidere syntes å ha hatt en langt mindre sannsynlighet for å bli ofre for drap enn befolkningen for øvrig .

Men nå som sikkerhetssituasjonen i Russland har blitt så dramatisk forbedret, har det blitt vanskeligere å lyve. Og derfor synes historien å ha blitt ‘satt på småkoking’.

Et annet problem er at «feil land» nå innehar de øverste plassene på listen over drepte journalister.

The Committee to Protect Journalists vedlikeholder en global database over slike hendelser. Og deres rapport for 2015 helte kaldt vann på propagandistene.

Russland nådde ikke til topp 20-lista over dødeligste land (tabell 2; kilde journos), topplassene gikk til til Syria, Frankrike, Brasil, Bangladesh, og Irak, mens selv USA nådde 11. plass. – Dette gjør det litt vanskelig, ikke sant?

deadliest-countries-in-2015.png

Tabell 2.Dødeligste-land-i-2015

Den «utdøende russiske befolkningen». Dette var en gjenganger i de negative fortellingene om Russland. Vesten nøt i skadefryd Russlands selvforskyldte tidlige død i en demografisk krise. CIA utstedte en prognose der Russland ble fremstilt som en dødssyk pasient; landet ville falle i stykker om 10 år (som er nå) med en befolkning på 15 millioner mindre enn det faktisk har i dag.

Dessverre, virkeligheten viste at propagandistene tok feil igjen.

Befolkningen vokste til 146 millioner, en ekstra bonus levert av 2,5 millioner beboere på Krim, som hoppet inn i det russiske favntaket.

Til forbauselse for dem alle, eksploderte Russlands fødsels- og fruktbarhetsrate, og plasserte Russland i toppen av den industrialiserte verden. Samtidig ble folkehelsen forbedret, med betydelige økninger i levealder.

Anatoly Karlin forklart alt dette veldig tydelig i sin artikkel Normaliseringen av russisk demografi.

Og – igjen i motsetning til propagandamytene – er Russland en stor nettomottaker av innvandrere, uten en reell hjerneflukt til Vesten, som jeg forklarte i denne artikkelen.

Forretningsklima. Russlands posisjon i rangeringen av hvor lett det er å utøve næringsvirksomhet pleide å være et fast innslag i den anti-russiske propagandafortellingen. Hvert år publiserer Verdensbanken en global undersøkelse om hvor lett det er å gjøre forretninger i et land. Der var det endeløs latterliggjøring, med nyheter som «Russland ligger etter slike næringslivsdynamoer som Zambia, Filippinene og Kosovo» eller «Russland på nivå med Bangladesh og Swaziland.»

Men propagandapressen (både utenlandsk og innenlandsk) stoppet plutselig all rapportering om Verdensbankens rangering angående Russland så snart landet startet sin mirakuløse klatring i rangeringen. Landet gikk fra 92. plass til 62. plass, av rundt 180 land målt i 2015.

Den samlete stillheten ble forsterket da 2016-utgaven tildelte Russland 51. plass.

Hva som virkelig har gnidd salt i såret for propagandapressen, er at anerkjennelsen av det bedre forretningsklimaet i Russland direkte tilsvarer et uttalt politisk mål av president Putin.

Han erklærte i forbindelse med sin valgseier i 2012 at han ønsket å se betydelige forbedringer i næringslivsklimaet og at man skulle bruke Verdensbankens metodikk for å måle det.

For dette formålet kunngjorde Putin en 100-trinns program og nedsatte en arbeidsgruppe for å overvåke gjennomføringen. Ideen er å nå 20. plass i denne rangeringen. (Personlig ville jeg imidlertid vise forsiktighet med å stole på objektiviteten i denne rangeringen hvis Russland beveger seg lenger opp.)

Alle kan bekrefte for seg selv at denne forbedringen i Russlands forretningsklima har fått svært snau, om noe i det hele tatt, mediedekning de siste to årene ved å google nyhetene.

Hva med Tsjetsjenia og forfallet i hæren?

Det finnes en rekke andre gamle fantasifulle historier om Russland som har måttet vike for nyoppfunnete historier.

I likhet med påstandene om at Putin er en nasjonalist fra det ekstreme høyre som undertrykker minoriteter, særlig muslimer, og spesielt tsjetsjenere.

Så snart propagandasenteret trengte å samle – på ukrainsk vis – de russiske nasjonalistene rundt de liberale, fikk de Aleksej Navalnyj til å fremsi ildnende taler for egge denne «motstanden». Da passet det ikke lenger inn i bildet å fremstille Putin denne rollen.

Og når den tsjetsjenske lederen Ramzan Kadyrov så samlet det tsjetsjenske folket rundt Putin, kom behovet for å kaste et glemselens slør over de gamle historiene om Tsjetsjenia, og nå fremstille Kadyrov som ondskapen selv.

Og hvem husker historiene fra før intervensjonen i Syria, om det «korrupte og kollapsende russiske hæren», tidligere så tilsynelatende fagmessig argumentert av den forutsigbare Pavel Felgenhauer [han brukes av norsk presse også o.a.] i avhandlinger som dette: «Hvordan militære reformer i Russland har mislykkes», og denne: «Å pøse inn penger har mislykkes i å få bukt med problemene i forsvarsindustrien» .


Jon Hellevig er finsk advokat og forretningsmann. Han har jobbet i Russland siden begynnelsen av 1990-tallet. Han er administrerende partner i det Moskva-baserte lovfirmaet Hellevig, Klein & Usov Llc. Hellevig har skrevet bøker om russisk lovgivning og samfunn og skriver artikler for både russiske og vestlige medier.


Fra:

http://russia-insider.com/en/media-criticism/big-lies-western-media-told-you-about-russia-went-away/ri12793

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.