Biologiske våpen: En nyttig og betimelig faktaoversikt

Biologiske våpen er langt dårligere regulert en atomvåpen, selv om de kanskje utgjør en like stor fare. Et internasjonalt krav i FN om et mer omfattende inspeksjonsregime under Biologivåpen-konvensjonen er svært nødvendig. (TM)

Fort Detrick med «the eightball» en enorm sfære for testing og framstilling av biologiske våpen brukt under den kalde krigen. (foto US army)

Av Larry Romanoff

Den amerikanske staten og dens mange etater og utdannings- og helseinstitusjoner, har i mange tiår drevet en intensiv forskning på biologisk krigføring, i mange tilfeller sterkt fokusert på rase-spesifikke patogener.

I en rapport til den amerikanske kongressen, avslørte forsvarsdepartementet at sitt program for å lage kunstige biologiske stridsmidler inkluderte modifikasjon av ikke-dødelige virus for å gjøre dem dødelige og genteknologi for å endre immunegenskapene til biologiske stridsmidler for å gjøre behandling og vaksinasjon mot dem umulig. Den militære rapporten innrømmet at man på det tidspunktet driftet rundt 130 forskningsanlegg for biologiske våpen. Flere dusin av dem var ved amerikanske universiteter, andre ved mange internasjonale forskningsanlegg utenfor jurisdiksjonen til USAs kongress og domstoler.

Disse faktaene har vært kjent lenge. I en hemmeligstemplet rapport fra 1948, fra Pentagons Komité for biologisk krigføring, var det viktigste salgsargumentet at:

”En pistol eller en bombe etterlater ingen tvil om at et bevisst angrep har skjedd. Men hvis … en epidemi herjer en tettbebygd by, er det ingen måte å vite om noen angrep, langt mindre hvem som gjorde det. Rapporten tilføyer håpefullt at «En betydelig del av den menneskelige befolkningen i utvalgte målområder kan bli drept eller gjort ufør» med bare veldig små mengder patogen. (1) (2)

En manual laget av den amerikanske hæren i 1956, sier eksplisitt at biologisk og kjemisk krigføring var en integrert operasjonell del av den amerikanske militære strategien, at den ikke var begrenset på noen som helst måte, og at Kongressen hadde gitt militæret myndighet til å bruke slike stridmidler først. I 1959 ble et forsøk fra Kongressen på å fjerne denne autorisasjonen til å angripe først, beseiret av regjeringen. Utgiftene til bio-kjemiske våpen økte fra 75 millioner dollar til nesten 350 millioner dollar. Dette var en enorm sum på begynnelsen av 1960-tallet. (3)

Den amerikanske forsvarsministeren Robert McNamara (bildet nedenfor) startet 150 topphemmelige program for biologiske våpen på 1960-tallet, og gjennomførte eksperimenter og feltforsøk på uvitende mennesker, noen ganger i utlandet, men som oftest på amerikanske borgere. McNamara beordret generalstaben til “å vurdere alle mulige bruksområder” for disse stridsmidlene mot fiendtlige nasjoner, i en overordnet plan for en total “biologisk og kjemisk avskrekkingevne”. Planen skulle inkludere kostnadsoverslag og en ”vurdering av internasjonale politiske konsekvenser”. (4) (5)

I år 2000 produserte tankesmia The Project for the New American Century (6) (7) en rapport med tittelen “Rebuilding America’s Defenses”, som inneholdt en radikal og krigskåt høyreorientert ambisjon for USA. De kalte rapporten en slagplan «for å opprettholde global amerikansk overherredømme … og utforme den internasjonale sikkerhetsorden i tråd med amerikanske prinsipper og interesser.» Forfatterne, med tanken om folkemord dårlig skjult, uttalte:

«Avanserte former for biologisk krigføring som kan «målrette» spesifikke genotyper kan forandre biologisk krigføring … til et politisk nyttig verktøy.»

Forskningsinstitusjoner for biologiske våpen

Den amerikanske hærens medisinske forskningsinstitutt for infeksjonssykdommer ligger i Fort Detrick i delstaten Maryland, Basen er militærets viktigste laboratorium for forskning på biologisk krigføring. Den omfatter 80.000 m². På midten av 1980-tallet mottok avdelingen for biologiske våpen i Fort Detrick nesten 100 millioner dollar per år, og den var bare en av mange seksjoner.

Da Japan invaderte Kina, var en av de store suksessene til doktor Shirō Ishii (og hans enhet 731) å utvikle metoder for masseproduksjon av lopper og flått smittet med pest og andre dødelige patogener, for spredning blant sivilbefolkningen. Det er slik amerikanerne lærte å bruke insekter som våpen. De avlet og [utilsiktet] spredte flått infisert med Lyme Disease fra deres hemmelige Plum Island Germ Laboratory på enden av Long Island i New York. Dette var også kilden til de amerikanske programmene for å avle og spre mygg og lopper smittet med kolera og gulfeber i Kina og Nord-Korea, for ikke å nevne myggprogrammene USA plaget sin egen befolkning med.

Basert på Ishiis menneskeforsøk, utviklet det amerikanske militæret et entomologisk (insektsbasert) krigsprogram, og i begynnelsen utviklet de planer om å angripe Russland og sovjetstatene med entomologiske biologiske våpen. Anlegget var laget for å produsere 100 millioner gulfeber-smittede mygg per måned, og resultatet ble testet på uvitende amerikanske sivile ved å spre infiserte mygg og andre insekter over store deler av USA. Som er så typisk for det amerikanske militæret, fikk disse prosjektene som startet på 1950- og 1960-tallet barnslige navn som Project Big Buzz, Project Big Itch og Operation Mayday (8) (9) (10), men var eksperimenter om muligheten for å produsere milliarder av insekter, infisere dem med dødelige patogener, for deretter laste dem i ammunisjon og spre dem over Russland fra fly eller missiler.

I en rapport fra den amerikanske hæren i mars 1981, bemerket en forfatter at «du kan forundre deg over hvor mye (eller hvor lite) det ville ha kostet å begynne et myggangrep med gulfeber på en by – med en hendig diagram over ‘kostnad per dødsfall’ inkludert!.” Saue-døden utenfor testområdet Dugway Proving Ground er også verdt å se nærmere på. (11)

Så har vi Operation Drop Kick (12), laget for å teste forskjellige måter å spre infiserte insekter over store geografiske områder. Testene ble utført over forskjellige deler av det kontinentale USA, inkludert det meste av østkysten. Vi hadde Project SHAD (Shipboard Hazard and Defense). Deretter, så sent som i år 2000, hadde vi Project Bacchus laget for å fastlå muligheten for å starte et anlegg for produksjon av miltbrann i et fiendlig land mens det forble uoppdaget. Det var selvfølgelig andre slike program, alle med tåpelige navn og alle laget for å vurdere spredning av infiserte insekter og andre dødelige patogener i sivilbefolkningen. De ble holdt meget hemmelige, siden de var ulovlige i henhold til nasjonal lov og strid med folkeretten og mange våpenavtaler som andre nasjoner undertegnet med USA i god tro.

I tillegg til Fort Detrick, har det amerikanske militæret et produksjonsanlegg for ammunisjon beregnet for biologiske våpen i Vigo i delstaten Indiana. Fabrikken spesialiserte seg på biologiske patogener, og var i stand til å produsere 275.000 bomber som inneholdt Botulinumtoksin eller en million miltbrann-bomber per måned. Fermenterings-tankene på Vigo inneholdt omtrent én million liter, noe som gjør det, ifølge rapporter, til det absolutt største anlegget for masseproduksjon av bakterier i verden.

Dette var ikke en nylig utvikling; Vigo var i full drift under andre verdenskrig, hovedsakelig en miltbrann-fabrikk. En av de første ordrene var fra Winston Churchill i 1944, på 500.000 miltbrann-bomber, og som Churchill uttalte, «bare skulle betraktes som den ‘første leveransen'». Vigo ble etter hvert overført til legemiddelfirmaet Pfizer for “fremstilling av antibiotika” og ble erstattet på midten av 1950-tallet av et ny toppmoderne anlegg ved Pine Bluff-arsenalet. (13) (14) (15)

Daily News publiserte en artikkel 24. september 2005, som i detalj beskrev den amerikanske hærens planer for enorme kjøp av miltbrann, en del av en rekke kontrakter som ble oppdaget av Edward Hammond, direktør for Sunshine Project. Kontraktene stammet fra militærets Dugway-prøveområde i Utah. Disse notatene ba forskjellige selskaper om å levere inn anbud på produksjon av store mengder miltbrann, samt produsere «betydelige volumer» av andre biologiske midler. En kontrakt spesifiserte at anbudsselskapet «må ha evnen og være villig til å produserer (miltbrann) 1500 liter om gangen», og «må også kunne produsere mengder på 3000 liter om gangen» av uspesifiserte andre biologiske stridsmidler. (16) (17)

Når en stats militærapparat produserer dødelige biologiske patogener i mengder på millioner av liter, er det på tide å slutte å late som om vi ikke driver med biologisk krigføring. Det er ikke noe trøst at militæret kan hevde at disse er «ufarlige» typer patogener, siden (1) ethvert anlegg som er i stand til å produsere ufarlige patogener lett kan produsere dødelige varianter, og (2) det ikke er noe som heter «ufarlig» miltbrann.

Det er ingen vesensforskjell mellom et defensivt og et offensivt program for biologiske våpen, og til og med folk som er litt treige kan ikke hevde det skjer i «selvforsvar» når de produserer flere millioner liter miltbrann. Til og med US Government Accountability Office, i sin rapport fra 1994 om disse programmene, skrev at det amerikanske militærets biologiske forsvarsprogram inneholdt «utallige divisjoner, avdelinger, forskningsgrupper, bio-etterretning og mer, på ingen måte alt relatert til «forsvar», og var krigførende og offensive militære programmer. Vi forsikres allikevel om at USA «aldri har brukt biologiske våpen» av de samme folkene som samtidig la ut anbud på kontrakter for produksjon av miltbrann og andre «patogener», 3000 liter om gangen. Det er umulig å unngå propaganda i Amerika, selv i offisielle militære medisinske lærebøker, den sniker seg inn overalt.

I tillegg til For Detrick, fantes andre steder og anlegg som ble konstruert av det amerikanske militæret utelukkende for utvikling av biologiske våpen, inkludert Horn Island Testing Station i Mississippi, som skulle være det primære testområdet for biologiske våpen, og Plum Island Germ Laboratory i New York State, hvor militæret spredte Lyme Disease til halve befolkningen i området.

En del av Plum Island-laboratoriet var konstruert utelukkende for å utvikle og teste dødelige dyre-patogener som kunne ødelegge fiendelands matforsyninger – slik USA forsøkte å gjøre i Nord-Korea. Dødelige varianter av munn- og klovsyke var et resultat av denne forskningen, som amerikanerne senere delte med sine psykopat-kollegaer ved Porton Down i Storbritannia – som benyttet dem iherdig. En annen avdeling var utvikling, testing og produksjon av bomber som inneholdt det som ble kalt en «syre for å ødelegge grønnsaker», og som kunne ødelegge alle slags kornarter og de fleste typer grønnsaker. Jeg har en sterk mistanke om at mange av de nyeste fugleinfluensa- og svineinfluensa-epidemiene stammer fra patogener skapt på Plum Island.

Læreboka med tittelen Medical Aspects of Biological Warfare (2007), utgitt av det amerikanske militærets generalkirurg, medgir etableringen av ”et storstilt produksjonsanlegg i Pine Bluff i Arkansas”. Det nye anlegget har et ”avansert laboratorium… tiltak som gjør det mulig med storstilt framstilling, konsentrasjon, lagring og bruk som våpen av mikroorganismer”.

Og boka innrømmer også at USA i 1951 hadde produsert sine første biologiske våpen, for å drepe avlinger og «antipersonell»-ammunisjon, etter å «ha forandret til våpen og lagret» alle disse. Den legger til at CIA uavhengig hadde “utviklet giftstoffer, inkludert kobragift og saksitoksin, som våpen for hemmelige operasjoner”, men at dessverre “alt arkivmateriale om utvikling og bruk av disse ble ødelagt i 1972” da informasjonen ble offentlig. (18)

Og det amerikanske militæret har forsøkt å gjøre kjønnssykdommer til våpen, noe som førte til forferdelige urettferdigheter som syfilis-prosjektet i Guatemala, der de smittet tusenvis og deretter lot dem dø. Den offisielle fortellingen, mens den innrømmer det kriminelle ved handlingen, holder seg hardnakket til fortellingen om et veldedig formål med å teste medisiner – på tusenvis av mennesker som spesifikt ble nektet medisinene som ville ha reddet livet deres. (19)

Det amerikanske militæret virker desperat, ikke bare etter å finne biologiske måter å drepe hele folk på, men er like interessert i metoder for å ødelegge matforsyningen deres. Følgelig tilsto de også ytterligere flere dusin (minst) anledninger der de hadde sluppet løs ødeleggende avlings- og plantesykdommer, i eksperimenter for å teste metoder for å ødelegge hele matforsyningen i et fiendlig land. I 2012 avslørte japanske medier at USAs regjering hadde testet spesifikke, genmodifiserte avlingsdrepende biologiske våpen på Okinawa og Taiwan i løpet av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, og at det amerikanske militæret testet noen av disse også i selve USA.

De ble også brukt i Vietnam. Formålet med Agent Orange var aldri å bli kvitt løvverket, som hevdet, men utviklet i stedet for å ødelegge hele Vietnams risavling og forurense jorda i tilstrekkelig grad til å forhindre at nye avlinger skulle gro.

Med velvillig tillatelse fra Larry Romanoff. Denne teksten er del 1 av 3-deler. Larry Romanoff er pensjonert konsulent og forretningsmann. Han har hatt ledende stillinger i internasjonale konsulentfirmaer, og eide et internasjonalt import/eksport-firma. Han skriver for tiden en serie på ti bøker som generelt er relatert til Kina og Vesten. Global Research.