Kampen mot høyre betyr kampen mot venstre

De politiske maktsentrenes kamp mot høyre har alltid vært en kamp mot venstre. Det er flaut hvor raskt store deler av venstresida biter på kroken og arm i arm med mektige politikere kunngjør sin besluttsomhet i kampen mot høyre – enhver virkelig venstreside burde anse det som en fornærmelse hvis de mektige ba den om å kjempe sammen! Med denne strategien har det nyliberale sentrum klart å skape permanent angst på venstresida for å fremstå som åpen for høyreorienterte tanker og har frarøvet venstresida viktige kjernesaker.

Av Rainer Mausfeld (perspektiv fra Tyskland)

De politiske uttrykkene som i dag erklæres som populistiske, kan forstås som en reaksjon fra folket på den konstante forakten de må utstå fra eliten. Voldsomme affekter, som oppstår som følge av forakten man opplever, gir seg utslag i populistisk kraft og uforutsigbarhet, ofte i former som er assosiert med de mørkere sidene av menneskets natur. Disse sinnsbevegelsene kan ofte forstås som et forsvar mot ens egen følelse av maktesløshet, og er nå primært rettet mot de sosialt svakeste.

Følelser av avmakt har blitt og blir skapt systematisk i flere tiår for å holde folket borte fra politisk deltakelse. Blomstringen av den såkalte høyrepopulismen er en direkte følge av de tidligere tiårene av nyliberal politikk og ideologien om at det ikke finnes noen alternativer og den tilhørende uthulingen av det politiske rommet. Samtidig prøver det nyliberale “sentrum” å bruke høyrepopulismen den selv har skapt for ytterligere skaping av frykt, for å stabilisere sin egen stilling ved valg, med bruk av et truende bakteppe.

Kampen mot høyrepopulismen som er proklamert ovenfra skjuler hvor stor likhetene faktisk er mellom dem og det som angivelig gjelder å avverges. Dette gjelder både formen for populistisk retorikk og aspektene av rasistisk og kulturrasistisk forurettet sinne som kjennetegner høyrepopulismen.

Når de formidler sin politiske agenda, har politikere og media alltid brukt kommunikasjonsmetoder som gjør at de delene av befolkningen de henvender seg til kan mobiliseres spesielt effektivt. Disse virkemidlene inkluderer særlig uakseptable forenklinger beregnet på å skape raskt aktiverbare følelser, som er karakteristisk for et populistisk språk. En titt på valgplakatene de siste tiårene bør være nok til å overbevise deg selv om hvor oppriktige og besluttsomme partiene er i å unngå populistisk retorikk og populistisk reduksjon i komplekse saksforhold.

Men det daglige politiske språket til politikere og journalister går generelt langt utover tradisjonelle former for populistisk kommunikasjon. Dette språket til journalister og politikere faller inn under en helt annen kategori enn kategorien populære forenklinger og nærhet til folket. Dette språket er ikke lenger del av en rasjonell kommunikasjon, fordi det har mistet all sin argumentative struktur. Språket tjener ikke lenger til å formidle livssyn og synspunkter så rasjonelt som mulig, dvs. argumenterende forsøk på å objektivere subjektive interesser for å skape et felles grunnlag for kommunikasjon om forskjellige synspunkter.

Snarere vises en dyp anti-intellektualisme i språket som politikere og journalister helst foretrekker, og med det en nedlatenhet, om ikke direkte forakt, for argumenter i det hele tatt. I denne simuleringen av offentlige samtaler, som iscenesettes av media daglig, finnes det ingenting igjen som kan tilbakevises av argumenter eller empiriske fakta. Ethvert forsøk på å motbevise slikt, ville bare skape en ny støy av ord, der spørsmålet om hva ting betyr, og om de overhodet betyr noe, er blitt meningsløst.

Samtidig tjener den politiske forsøplingen av den offentlige samtalen, som blir gjort ved bruk av meningsløse men likevel mektige tomme ord, et omfattende maktstrategisk mål. Sammenliknet med dette, er alt gammeldags snakk om fake news latterlig. Det handler om et teknisk psykologisk mål, som går mye dypere når det gjelder maktstrategi. I utgangspunktet handler det om å blokkere eller ødelegge befolkningens – med Hannah Arendts ord – evne til å kunne danne seg noen overbevisninger i det hele tatt. I 1985 viste den amerikanske medieviteren Neil Postman, i hans klassiker Vi morer oss til døde, kortfattet hvordan massemediene bidrar til å undergrave evnen til å gjøre seg opp politiske overbevisninger. «Vi blir møtt med det faktum at TV endrer betydningen av å bli informert, ved å produsere en ny type informasjon som bedre kan beskrives som desinformasjon. […] Desinformasjon er ikke det samme som feilinformasjon. Desinformasjon betyr villedende informasjon – upassende, irrelevant, fragmentarisk eller overfladisk informasjon – informasjon som later som å vite noe, mens den i virkeligheten lokker deg vekk fra kunnskap. ”[…]

Et forfall i den offentlige politiske samtalen er en enorm fordel for å stabilisere maktbalansen som har utviklet seg under nyliberalismen. Siden spenningen mellom kapitalisme og demokrati i den nyliberale ekstreme formen for kapitalisme ikke lenger kan maskeres av velprøvde orwellske strategier for å manipulere meninger, avhenger nyliberalismen av evnen til å kunne blokkere dannelsen av overbevisninger overhodet. På denne måten kan hele det politiske rommet tømmes og demokratiets grunnlag fjernes en gang for alle. «Opprettelsen av en forvirrelsens tåke», som den foreskrevet ovenfra mot populistisk retorikk og falske nyheter, er en effektiv måte å oppnå dette på.

Kampen mot høyrepopulisme foreskrevet ovenfra er hyklersk. Høyrepopulistiske former for politisk kommunikasjon, så vel som selve innholdet i de politiske posisjonene til høyrepopulistiske tendenser, spesielt kulturrasistiske så vel som autoritære oppfatninger, finnes over store deler av det politiske spekteret.

Den ovennevnte kampen mot høyrepopulisme tjener i hovedsak til å skape frykt, som deretter kan brukes politisk – spesielt ved valg –  for å sikre at regjerende politiske grupper kan beholde og stabilisere sin makt.


Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Rainer Mausfeld er professor emeritus i psykologi ved Universitetet i Kiel og populær forfatter og foredragsholder.

Én kommentar

  1. «Kampen mot høyrepopulismen som er proklamert ovenfra skjuler hvor stor likhetene faktisk er mellom dem og det som angivelig gjelder å avverges.»

    Dessverre venstresiden: Dere møter dere selv i døren så til de grader at det er tragikomisk.

    Hva med «At man får med seg venstresiden i denne kampen mot høyrepopulismen viser bare hvor mye nyliberalismen og venstresiden har til felles»?

    Begrepene venstre- og høyresiden skriver seg fra plasseringen av setene til de forskjellige stendene i det franske parlamentet rett før revolusjonen deres i 1790-årene. Å bruke de i dagens politiske debatt blir i beste fall misvisende.

    Nå tar artikkelen for seg mer enn dette, og nevner forsøplingen i den offentlige debatten. Ikke vanskelig å være enig i det.

    Men det at makten og ‘den egentlige høyresiden’ rotter seg sammen mot den mot ‘den egentlige venstresiden’? Latterlig!

    Liker

Kommentarer er stengt.