Del 3 av en artikkel om frivillige organisasjoner (non-governmental organizations), med fokus på den tredje verden. Del 1 og del 2 av artikkelen.
Av James Petras
Ordet «solidaritet» har blitt misbrukt så mye at det i mange sammenhenger har mistet sin betydning. For frivillige organisasjoner, inkluderer ordet «solidaritet» utenlandsk bistand kanalisert til enhver utpekt «fattig» gruppe. Når lønnede akademikere driver «forskning» eller gir fattige «utdanning,» regnes det som «solidaritet». De hierarkiske strukturene og metodene for overføring av «bistand» og «opplæring» minner på mange måter om det 19. århundres «veldedighet», og de som fremmer dette er ikke så forskjellige fra kristne misjonærer.
Frivillige organisasjoner legger vekt på «selvhjelp» når de angriper «statens paternalisme» eller «avhengighet av staten». I konkurransen mellom frivillige organisasjoner for å huke tak i nyliberalismens ofre, mottar frivillige organisasjoner viktige subsidier fra sine kolleger i Europa og USA.
Selvhjelps-ideologien legger vekt på at offentlige ansatte erstattes av frivillige og sosialt oppadstigende lønnede fagfolk på midlertidige kontrakter. De frivillige organisasjonenes grunnnleggende filosofi er å forvandle «solidaritet» til en kollaborasjon med nyliberalismens makroøkonomi. Oppmerksomheten henledes bort fra de rike klassenes kontroll over statlige ressurser. [..]
I kontrast, legger det marxistiske konseptet solidaritet vekt på klassesolidaritet innen klassen og solidaritet mellom undertrykte grupper (f.eks. kvinner og fargede) mot deres utenlandske og innenlandske utbyttere. Hovedfokuset er ikke pengegaver som splitter klasser og pasifiserer små grupper i en begrenset tidsperiode. Fokuset i det marxistiske konseptet solidaritet ligger på felles handling av medlemmer av samme klasse, som deler sine felles økonomiske vanskeligheter i kampen for for kollektiv forbedring.
Dette inkluderer også intellektuelle som skriver og snakker på vegne av de sosiale bevegelsene i denne kampen, som er forpliktet til å dele de samme politiske konsekvensene. Konseptet solidaritet er knyttet til intellektuelle som i utgangspunktet er en del av bevegelsen – ressurspersoner som leverer analyser og utdanning for klassekampen – og risikerer de samme farene.
I motsetning til dette, er ikke-statlige organisasjoner en del av en verden av akademiske seminarer, utenlandske stiftelser og internasjonale konferanser som snakker et språk som bare forstås av de «initierte» i denne identitets-kulten.
Marxistene betrakter solidaritet som å dele risikoene med bevegelsene, ikke kommentatorer utenfra som nøler og ikke forsvarer noe. For frivillige organisasjoner, er hovedproblemet å få fatt i utenlandsk finansiering til «prosjekter.» Hovedproblemet for marxistene er prosessen av politisk kamp og utdanning for å sikre sosial forandring. Målet er alt som øker bevisstheten om samfunnsendringer: å skape en politisk makt som kan forandre det store flertallets levekår.
«Solidaritet» for frivillige organisasjoner er adskilt fra dette frigjørende formålet; Det er bare en måte å få fatt i folk til å delta på et omskolerings-seminarer eller til å bygge en latrine. For marxistene inneholder solidariteten i en felles kamp spiren til det fremtidige demokratiske kollektivistiske samfunnet. Den større visjonen, eller fraværet av den, er hva som gir de ulike forestillingene om solidaritet forskjellig innhold.
Klassekamp og klassesamarbeid
Frivillige organisasjoner skriver ofte om at alle, både nær og fjern, skal «samarbeide», uten å gå for mye inn på prisen og betingelsene for å sikre et samarbeid med nyliberale regimer og utenlandske storbanker. Klassekamp betraktes som et tilbakefall til en fortid som ikke lenger eksisterer. I dag blir vi fortalt at «de fattige» har til hensikt å bygge et nytt liv. De er lei av tradisjonell politikk, ideologier og politikere. Så langt greit nok. Problemet er at frivillige organisasjoner ikke er så ivrige til å beskrive sin rolle som mellommenn, der de jobber hardt for å skaffe seg finansiering fra utlandet.
Konsentrasjonen av inntekt og veksten av ulikhet er større enn noensinne, etter et tiår der de har spredd evangeliet om mikrobedrifter og selvhjelp. I dag finansierer banker som Verdensbanken eksporten fra store landbruks-konsern som utnytter og forgifter millioner av landarbeidere, mens de samtidig gir midler til små mikroprosjekter. De frivillige organisasjonenes rolle i mikroprosjektene er å nøytralisere den politiske opposisjonen på grasrota mens nyliberalismen dominerer landets politikk. Gjennom ideologien om «samarbeid», er frivillige organisasjoner bindeleddet mellom de fattige og de nyliberale herskerne.
I ideenes verden, er frivillige organisasjoner de intellektuelle politimennene som definerer akseptabel forskning, distribuerer forskningsmidler og filtrerer ut emner og perspektiver som bruker perspektiver om klasseanalyse og klassekamp. Marxister ekskluderes fra konferansene og stigmatiseres som «ideologer», mens frivillige organisasjoner presenterer seg selv som «samfunnsvitere.» Kontroll over den intellektuelle moten, publikasjoner, konferanser og forskningsmidler gir disse post-marxistene en viktig maktbase – men når det kommer til stykket er de avhengig av unngå konflikt med sine eksterne sponsorer.
Kritiske marxistiske intellektuelle henter sin styrke fra det faktum at deres ideer gjenspeiler den sosiale virkeligheten. Polariseringen mellom klasser og klassekampen forsterkes, slik deres teorier forutsier. Det er fra dette perspektivet at marxistene er taktisk svake og strategiske sterke mot frivillige organisasjoner.
Alternative frivillige organisasjoner
Man kan hevde at det finnes mange forskjellige typer frivillige organisasjoner, og at mange kritiserer og organiserer motstand mot tilpasningspolitikk, IMF, gjeldsslaveri osv. Det kan være urettferdig å stryke alle over en kam.
Dette stemmer nok delvis, men denne posisjonen skjuler et mer grunnleggende problem. De fleste bondeledere fra Asia og Latin-Amerika som jeg har snakket med, klager bittert over den splittende og elitistiske rollen som selvutnevnte «progressive» frivillige organisasjonene spiller: de frivillige organisasjonene ønsker å få kontroll over bondelederne, de ønsker å lede og snakke «for» de fattige. De godtar ikke underordnede roller. Progressive frivillige organisasjoner bruker bønder og fattige i sine forskningsprosjekter, de drar nytte av publikasjonen – men ingenting havner tilbake hos bevegelsene, ikke engang kopier av studier gjort i deres navn! Videre spør bondelederne hvorfor frivillige organisasjoner aldri risikerer noe etter disse utdannings-seminarene? Hvorfor studerer de ikke de rike og mektige, hvorfor oss?
Selv hvis vi medgir at det finnes minoriteter innen de «progressive» organisasjonene som fungerer som «ressurspersoner» for radikale sosiopolitiske bevegelser, er faktum at befolkningen får en svært liten del av midlene som går til organisasjonene. Videre, passer beskrivelsen ovenfor godt på den store massen av frivillige organisasjoner, og det er opp til de få unntakene å å bevise noe annet.
Et stort skritt fremover for de «progressive organisasjonene» ville være å systematisk kritisere båndene mellom deres kolleger og imperialismen og dens lokale klienter. De kunne også kritisere NGO-enes ideologi om tilpasning til nyliberalisme og deres autoritære og elitistiske strukturer. Så ville det være nyttig hvis de fortalte sine vestlige kolleger at de måtte komme seg ut av dette nettverket av stater og stiftelser. De burde vende tilbake til å organisere og utdanne sine egne folk i Europa og Nord-Amerika, og danne sosialpolitiske bevegelser som kan utfordre de dominerende regimene og partiene som er bankene og de multinasjonale selskapenes tjenere.
Med andre ord, burde de slutte å være ‘ikke-statlige’ organisasjoner og forvandle seg til medlemmer av sosiopolitiske bevegelser. Det er den beste måten å unngå å bli slått i hartkorn med titusenvis av frivillige organisasjoner som eter fra sponsorenes trau.
Konklusjon: En teori om frivillige organisasjoner
I strukturelle termer reflekterer spredningen og utvidelsen av frivillige organisasjoner fremveksten av en nytt småborgerskap, forskjellig fra det «gamle» (butikkeiere, selvstendige håndverkere og enkelte offentlige ansatte). Denne sektoren av underleverandører er nærmere det tidligere «comprador-borgerskapet», siden de ikke produserer konkrete varer, men tjener som bindeledd mellom store selskaper basert i de imperialistiske landene og lokale små produsenter i mikrovirksomheter. Disse nye småborgerne, i det minste de middelaldrende blant dem, er preget av at mange er tidligere venstreorienterte og flittig bruker en «folkelig retorikk». I noen tilfeller har de en elitistisk oppfatning av sine organisasjoner som «fortropper». Uten eiendom eller en fast posisjon i statsapparatet, er de i stor grad avhengig av ekstern finansiering for å holde hjulene i gang.
Gitt hva de selger, må de kombinere en anti-marxistisk og anti-offentlig tilnærming med en populistisk retorikk. Slik oppstår begrep som «Den tredje vei» og ideer om sivilsamfunnet, som er tilstrekkelig tvetydige begrep til å dekke begge målgrupper. Disse nye småborgerne liker seg på internasjonale konferanser, som gir en berettigelse for deres eksistens, siden de mangler en solid organisk støtte i hjemlandet. Den «globalistiske» retorikken gir et dekke for en slags falsk «internasjonalisme» uten anti-imperialistiske forpliktelser. For å si det konsist, danner dette nye småborgerskapet den «radikale fløyen» i den nyliberale eliten.
Politisk sett passer frivillige organisasjoner meget bra inn i den nye tenkingen til imperialistiske strateger. Mens IMF, Verdensbanken og multinasjonale selskaper jobber med eliten på toppen for å plyndre økonomien, skaper frivillige organisasjoner komplementære aktiviteter på grasrota for å nøytralisere og fragmentere den voksende utilfredsheten som følge av denne ødeleggelsen.
Akkurat som imperialismen bruker en todelt makro/mikrostrategi for utnyttelse og for å forhindre motstand, må radikale bevegelser utvikle en todelt anti-imperialistisk strategi.
De utallige frivillige organisasjonene har slukt det meste av det som pleide å være «frittflytende» intellektuelle som forlot sin klassebakgrunn og ble med i de folkelige bevegelsene. Resultatet er et midlertidig gap mellom kapitalismens dype kriser (kriser i Asia og Latin-Amerika, sammenbrudd i det tidligere Sovjetunionen) og fraværet av organiserte revolusjonære bevegelser av betydning (med unntak av Brasil, Colombia og kanskje Sør-Korea). Det grunnleggende spørsmålet er om en ny generasjon intellektuelle kan vokse fram fra de spirende radikale sosiale bevegelsene. Vil de greie å unngå de frivillige organisasjonenes kjøttgryter og bli integrerte deler av den neste revolusjonære bølgen?
James Petras er professor emeritus i sosiologi ved Binghamton University i New York. Analysen er fra 1999.
Midt i fleisen 
[…] en stor artikkel om NGOenes rolle (oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen), skriver James […]
LikerLiker