Ønsker USA og Storbritannia et palasskupp mot Mohammed bin Salman?

av Mark Curtis

Mens den saudiske kronprinsen Mohammed bin Salman (MBS) havner under økende press på grunn av drapet på Jamal Khashoggi, har de politiske planleggerne i Washington og London en overordnet prioritet: å sørge for at kongehuset Saud beholder makten. Kongehuset er en militær og økonomisk alliert de har investert enormt mye i. Likevel, hvis Mohammed bin Salman ikke greier å beholde makten, vil Storbritannia og USA sannsynligvis arbeide for å sikre en overføring til en av hans slektninger, på en måte der ingen mister ansikt.

Det har allerede blitt rapportert at medlemmer av den herskende familien har begynt å diskutere muligheten av å erstatte kronprinsen. Men det finnes også en presedens for en vestlig rolle i fjerningen av en saudisk leder, en episode som er lite kjent.

Hjelp til et palasskupp

Deklassifiserte britiske filer viser at Storbritannia bak kulissene tidligere støttet et palasskupp i Saudi-Arabia, mot Mohammed bin Salmans forfedre i kongefamilien. Kuppet skjedde i 1964, altså for en stund siden, men minner påfallende om dagens hendelser. Resultatet at kronprins Faisal styrtet sine eldre bror, kong Saud, som hadde regjert siden 1953. Kuppet ble støttet av britene for å bevare kongehuset.

Faisal, som bin Salman nå, var på slutten av 1950-tallet blitt den virkelige herskeren i Saudi-Arabia og kontrollerte regjeringen. Men i desember 1963 forsøkte kong Saud å gjenopprette sin maktstilling ved å stasjonere tropper og kanoner utenfor sitt palass i Riyadh. Den spente situasjonen mot styrker lojale mot Faisal fortsatte inn i 1964, da kong Saud krevde at Faisal skulle avskjedige to ministre og erstatte dem med kongens sønner.

Imidlertid ble den avgjørende støtten til Faisal gitt av Nasjonalgarden, som da hadde 20.000 soldater og var ansvarlig for å beskytte kongefamilien. Nasjonalgardens øverstkommanderende var da prins Abdullah, som senere ble konge fram til sin død i 2015, da han ble etterfulgt av sin halvbror, kong Salman – far til Mohammed bin Salman.

Så hvem var makten som da stod bak den saudiske Nasjonalgarden? Da, som nå, var det Storbritannia, som hadde et militært oppdrag i landet etter en saudisk anmodning i 1963. De deklassifiserte dokumentene viser at to britiske rådgivere til Nasjonalgarden, brigadiergeneral Kenneth Timbrell og oberst Nigel Bromage, utarbeidet planer, etter Abdullahs uttrykkelige ønske, om «beskyttelse av Faisal», «forsvar av regimet», «okkupasjon av visse punkter» og «hindring av bruk av radiostasjonen til alle bortsett fra de som støttes av Nasjonalgarden».

Disse britiske planene sørget for at Faisal var personlig beskyttet. Målet var å sikre at all makten ville overføres til ham, noe som behørig skjedde da kong Saud ble tvunget til å abdisere.

Bevaring av kongehuset Saud

Storbritannia støttet palasskuppet i 1964 av en bestemt grunn: De mente daværende kong Saud var inkompetent og en motstander av å innføre de politiske reformene som var nødvendige for å hindre at kongehuset ville miste makten. Frank Brenchley, diplomat ved den britiske ambassaden i Jeddah, skrev at «tidens sand har jevnt og trutt rent ut for det saudiske regimet». Den viktigste faktoren var da den nasjonalistiske revolusjonen i nabolandet i Jemen og de egyptiske troppenes intervensjon der, som utfordret saudiernes autoritet på den arabiske halvøya.

Brenchley bemerket at, i motsetning til Saud, «vet Faisal at han må innføre reformer raskt hvis regimet skal overleve. Han hindres overalt av mangel på utdannede administratorer, og sliter med å få fortgang i en evolusjon for å hindre en revolusjon.»

Den britiske opplæringen av den saudiarabiske nasjonalgarden (SANG), inkludert våpeneksport til den, ble kraftig utvidet etter 1964. I dag har Storbritannia dusinvis av militært personell som rådgivere i SANG og et stort prosjekt som hjelper dem med «kommunikasjon». Nasjonalgardens rolle er fortsatt i meget stor grad fokusert på å sørge for «intern sikkerhet» – det vil si å bevare kongehusets stilling.

USA har et enda større program for trening og «modernisering» av Nasjonalgarden – verdt 4 milliarder dollar – og spiller sannsynlig en lignende rolle som Storbritannia i 1964.

Lignende ting skjedde i også Jemen

Noe annet ligner også hva som skjedde tidligere. I midten av 1960-årene konspirerte britene med saudierne i en krig i Jemen som var like brutal som den som skjer nå. Republikanske styrker startet et populært kupp i september 1962, der de avsatte imam Muhammad al-Badr, som hadde sittet ved makten i en uke etter sin fars død, en føydal autokrat som hadde regjert siden 1948. Imamens styrker startet et opprør og begynte en geriljakamp. Storbritannia og Saudi-Arabia begynte snart en hemmelig krig for å støtte dem, som varte gjennom hele 1960-tallet.

De britiske herskende kretsene fryktet at forbildet fra den folkelige republikanske regjeringen i Jemen, støttet av Nassers Egypt, ville true kongehuset Saud og spre seg til de andre britiskkontrollerte føydale sjeikdømmene i Arabia (Oman, Kuwait, Forente Arabiske Emirater, Bahrain osv). Da krigen ebbet ut i 1969, var kanskje 200.000 døde. Da, som nå, ble menneskeliv betraktet som ubetydelige for London og Riyadh hvis det gjelder statens interesser.

Det britisk-støttede palasskuppet i 1964 styrket også rollen til den wahhabistiske ideologien i landet. I mars 1964 utstedte den saudiske religiøse ledelsen (ulema-en) en fatwa som godkjente overføringen av makten til Faisal. De sa den ville være basert på sharia-loven. To dager senere abdiserte kong Saud.

Da han reflekterte over kuppet, bemerket Storbritannias ambassadør Colin Crowe at «hva som også kan bli alvorlig på lang sikt» ved overføring av makten til Faisal, «er at det bringer det religiøse lederskapet inn i bildet, og de kan kreve en pris for sin støtte». Hans kommentarer viste seg å stemme, mens alliansen mellom wahhabismen og kongehuset fortsatte å fremme ekstremisme, inkludert støtte til terrorgrupper på forskjellige steder rundt om i verden.

Venn og alliert

Den britiske regjeringen har fordømt drapet på Khashoggi og støtter en etterforskning. Men den omtaler fortsatt Riyadh som en «venn og alliert» og understreker det «viktige strategiske partnerskapet» som involverer militæret og handel. Men hvor sannsynlig er det at en saudisk leder med blod på hendene virkelig kan fortsette å late overfor den vestlige opinionen at ting forbedres i regionen?

London og Washington kan ende opp med å foretrekke en gjentagelse av 1964: å installere en annen fra Saudi-familen ved makten. Noe mye bedre for saudierne og verden, ville være noe helt annet, som Madawi Al-Rasheed nylig skrev om: Å tillate folket opplevelsen av å delta i styret og beslutningsprosesser, inkludert ytringsfrihet, i en gradvis omforming av Saudi-Arabia til et demokratisk system.

Her vil London og Washington trenge en revolusjon i sin tankegang for å bli en del av løsningen, i stedet for å forbli en del av problemet.


Med velvillig tillatelse fra Mark Curtis, en britisk historiker og forfatter. Han har tidligere bl.a. vært forsker ved Royal Institute of International Affairs (Chatham House) og flere britiske og andre europeiske universiteter. Mark har skrevet flere bøker om britisk utenrikspolitikk og internasjonal utvikling, som Unpeople: Britain’s Secret Human Rights Abuses (2007) og Secret Affairs: Britain’s Collusion with Radical Islam (2012).

 

Reklamer