Utdrag fra boka Ulovlige kriger av Daniele Ganser
Det er en utbredt misforståelse at demokratier ikke starter angrepskriger eller utfører terrorangrep. Historiske fakta fra perioden fra 1945 frem til i dag viser en helt annen virkelighet: Om og om igjen har demokratiske stater i Europa og Nord-Amerika deltatt i angrepskriger og terrorangrep i løpet av de siste 70 årene.
Det finnes så mange tilfeller at jeg ikke kan nevne alle her. Som eksempler, har jeg valgt tre hendelser fra forskjellige årtier:
- Det ulovlige angrepet på Egypt i 1956, startet av de europeiske demokratiene Storbritannia og Frankrike.
- Demokratiske Frankrikes terrorangrep mot Greenpeace-skipet Rainbow Warrior i 1985
- President Trumps ulovlige angrep på Syria den 7. april 2017
Fordi massemedia, hverken i de europeiske eller de amerikanske demokratiene, åpent tar fatt i og kritiserer disse forbrytelsene, og fordi de ansvarlige politikerne så langt ikke har blitt dømt av en domstol, lever befolkningen i de angripende statene hardnakket i den villfarelse at demokratier aldri starter kriger og aldri bruker terror som et politisk instrument.
Men de tre nevnte eksemplene viser tydelig:
Demokratier som tilhører militæralliansen NATO og har vetorett i FNs sikkerhetsråd, som de bruke til å beskytte seg mot fordømmelser, har gjentatte ganger angrepet andre land.
Dette er ulovlig. For i FN-pakten fra 1945 står det i artikkel 2, paragraf 4:
Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt …»
Pakten godkjenner bare bruk av makt når en berørt stat forsvarer seg, eller når FNs sikkerhetsråd har vedtatt et militært angrep. I alle andre tilfeller forbyr FN kriger. Terrorangrep er alltid forbudt.
Angrepet på Egypt i 1956
Egypt er strategisk et viktig land fordi den 160 kilometer lange Suezkanalen, åpnet i 1869, spiller en sentral rolle i å forsyne Europa med råolje. Kanalen forbinder Middelhavet med Rødehavet, og gjør at tankskip på vei fra Den persiske bukt til Europa slipper å ta veien rundt Afrika. Kanalen passeres daglig av tankskip som bringer olje og flytende naturgass til det europeiske markedet.
For Gamal Abdel Nasser, som regjerte Egypt som president på 1950-tallet, var Suezkanalen et hatet symbol på europeisk kolonialisme. For den lange og smale vannveien gjennom den egyptiske ørkenen ble bygget av franskmennene og ble deretter et privat foretak eid av Frankrike og kolonimakten Storbritannia.
Nasser fulgte en nasjonalistisk nøytralitetspolitikk i den kalde krigen, der han dyrket samarbeid med India og Jugoslavia, som han beundret for deres uavhengighet fra stormaktsblokkene. For å hindre Egypt fra å falle inn i den kommunistiske Sovjetunionens innflytelsesfære, innvilget amerikanerne og britene i 1955, sammen med Verdensbanken, et lån for bygging av Den store Nildammen i nærheten av Aswan. Dammen skulle tillate Nasser å regulere Nilens vannmasser under de årlige flommene. Dette skulle effektivisere landbruket og produsere fornybar vannkraft for industrialiseringen av Egypt.
Men i juli 1956 endret amerikanske president Dwight Eisenhower mening, og etter samråd med London og Verdensbanken, erklærte han at Egypt ikke var kredittverdig fordi Nasser anerkjente Folkerepublikken Kina og attpåtil offentlig uttalte at han ønsket å ødelegge Israel. Nasser ble rasende og bestemte seg for at oljetransporten gjennom Suez-kanalen skulle betale det som trengtes for å finansiere byggingen av den planlagte Aswan-dammen. Derfor nasjonaliserte han kanalselskapet den 26. juli 1956, til Frankrike og Storbritannias store bestyrtelse.
Storbritannias statsminister Anthony Eden var sjokkert, og fryktet at sovjeterne ville utvide sin innflytelsessfære. I april 1956, kort tid før nasjonaliseringen av Suezkanalen, hadde Eden advart den sovjetiske lederen Nikita Khrustsjov med klare ord:
«Når det gjelder olje, må jeg bare fortelle deg – vi ville kjempe for den … vi kan ikke leve uten olje og … vi har ikke til hensikt å bli kvalt.»
Etter nasjonaliseringen insisterte USAs utenriksminister John Foster Dulles til de britiske og franske utenriksministrene at «en måte må bli funnet slik at Nasser vil spytte ut kanalen igjen» (1).
Storbritannia bestemte seg for å bruke militære ressurser for å kjempe for kanalen og tilgangen til oljen i Midtøsten. «Vi havnet virkelig i et forferdelig dilemma,» bemerket den britiske statministeren Harold Macmillan i sin dagbok:
«Hvis vi handler energisk mot Egypt og kanalen stenges, rørledningene i Levanten blokkeres, Den persiske bukt gjør revolusjon og oljeproduksjonen stoppes, så er Storbritannia og Vest-Europa ‘ferdig'».
Men «hvis vi går på et diplomatisk nederlag, hvis Nasser slipper unna med det» – og landene i Midtøsten blir enige om å nasjonalisere oljen … er vi like ‘ferdige’. Så hva skal vi gjøre? Det er tydelig for meg at vår eneste sjanse er å være energiske og håpe at våre venner i Midtøsten holder seg til oss, våre fiender beseires og vi redder oljen – men det er en enorm beslutning» (2).
Som en del av en konspirasjon – per definisjon en hemmelig avtale mellom to eller flere personer for å oppnå et felles mål – møttes høytstående representanter for Storbritannia, Frankrike og Israel i en villa i Sèvres, i nærheten av Paris, fra 22. til 24. oktober 1956, for å planlegge den topphemmelige Operation Musketeer.
Den britiske delegasjonen ble ledet av utenriksminister Selwyn Lloyd, den franske av statsminister Guy Mollet og den israelske av statsminister Ben-Gurion. Konspiratørene bestemte seg for at Israel skulle angripe Egypt og rykke fram gjennom den tynt befolkede Sinai-halvøya til Suez-kanalen. Frankrike og Storbritannia skulle så gi Nasser et uakseptabelt ultimatum og dermed skape en unnskyldning for å militært okkupere Suezkanalen. Målet med operasjonen var å få kontroll over Suezkanalen, og håpet Israel, styrte Nasser.
Selvfølgelig var den planlagte krigen ulovlig, fordi den var i strid med forbudet mot vold i FN-pakten, men konspiratørene brydde seg ikke om folkeretten. Den 29. oktober 1956 angrep den israelske hæren Egypt etter planen og okkuperte Sinai-halvøya. Israel var skyldig i forbrytelsen angrepskrig.
USA innså raskt at dette var en ulovlig angrepskrig og innkalte Sikkerhetsrådet til en spesialsesjon den 30. oktober. USAs ambassadør Henry Lodge ba om en «umiddelbar stans i Israels militære handling mot Egypt.» Egypts ambassadør Omar Loutfi fordømte Israels angrep meget kraftig. «Israels tropper har invadert egyptisk territorium på forskjellige steder,» dette er en «ekstremt farlig aggressiv handling» (3).
Israels ambassadør Abba Eban benektet ikke at den israelske hæren hadde angrepet Egypt, men understreket at det var selvforsvar. Den franske FN-ambassadøren sto, som avtalt, på Israels side. «Egyptisk imperialisme» forsøkte å kontrollere området fra Atlanterhavet til Den persiske bukt og hadde «ødeleggelsen av Israel» som mål. I strid med alle juridisk bindene forpliktelser hadde Egypt i tillegg beslaglagt en kanal som var «svært viktig for nasjonens liv».
Da, som avtalt, leverte Frankrike og Storbritannia sitt uakseptable ultimatum og krevde at de egyptiske og israelske styrkene skulle trekke seg tilbake i en avstand på ti kilometer fra kanalen, slik at britiske og franske tropper kunne kontrollere strategiske posisjoner ved Suezkanalen. Den britiske ambassadøren, sir Pierson Dixon, ventet bare tolv timer på et svar før han erklærte at «britiske og franske tropper nå ville intervenere med nødvendig styrke» (4).
Selvfølgelig var dette ultimatumet uakseptabelt for Egypt. Det ble brukt som en unnskyldning av de europeiske demokratiene i Frankrike og Storbritannia til å angripe Egypt. Dette var selvsagt ulovlig, fordi de ikke hadde mandat fra Sikkerhetsrådet. Konspirasjonen som eksisterte før de tre landenes angrep var fortsatt hemmelig på den tiden og ble kun avdekket av historikere mange år senere.
«Vi har gjort alt for å redusere spenningen i Midtøsten,» protesterte Dixon, den britiske ambassadøren til FN. «Og når spenningene har økt, er det dessverre fordi hverken israelerne eller deres arabiske naboer har lyttet til råd fra oss og våre venner.»
Ambassadør Dixon konkluderte sin løgnerske tale ved å si at han var «overbevist om at flertallet av medlemmene av sikkerhetsrådet var enige med ham om at Frankrike og Storbritannias handlinger var i freden og sikkerhetens interesse» (5).
USA foreslo en resolusjon i FNs sikkerhetsråd som fordømte Israels angrep på Egypt og oppfordret til omgående tilbaketrekking av israelske styrker fra Egypt. Men vetomaktene Frankrike og Storbritannia stemte mot resolusjonen den 30. oktober 1956, som derfor ikke ble vedtatt. FNs sikkerhetsråd var fullstendig blokkert.
Neste dag, den 31. oktober, begynte britene og franskmennene å bombe egyptiske flyplasser. Dette var en ulovlig angrepskrig som var et brudd på FN-pakten. President Nasser, overrasket og rasende på grunn av angrepene, bestemte seg for å blokkere strømmen av olje til Europa.
Samme dag som britiske og franske bomber falt i Egypt, sank egyptiske kommandosoldater dusinvis av skip fylt med steiner og sement i den cirka 300 meter brede Suezkanalen. Kanalen ble dermed blokkert for frakt. Fordi syriske ingeniører samtidig saboterte oljeledningene gjennom Syria på instruksjon fra Nasser, ble oljestrømmen fra Midtøsten stanset i november 1956, noe skapte stor bekymring i Vest-Europa.
De tomme tankskipene som forlot Europa i retning Suezkanalen gikk forsiktig fram og tilbake i Middelhavet, mens de fullastede tankskipene i Rødehavet lå stille og ventet. Ingen visste når Nasser ville oppheve blokaden av kanalen. Og det pågikk en heftig strid i NATO.
USAs president Eisenhower var rasende på det britiske, franske og israelske kolonialistiske eventyret, fordi de ikke hadde samordnet konspirasjonen med Washington. Han nektet å forsyne Europa med olje fra den andre siden av Atlanterhavet. Og Sovjetunionen under ledelse av Nikita Khrustsjov ga franskmennene og britene et ultimatum om å stoppe deres aggressive krig.
Dette forseglet europeernes nederlag. Den 6. november stoppet Frankrike og Storbritannia angrepet, og før jul hadde alle britiske og franske soldater kommet hjem. Europeerne ble ydmyket og mistet sin tidligere dominerende posisjon i regionen.
Nasser triumferte fordi han hadde klart å vende sitt militære nederlag til en politisk seier over to store europeiske makter. Skipene Nasser senkte, blokkerte Suezkanalen fram til våren 1957, hvoretter all skade var reparert og kanalen var tilbake i normal trafikk. De israelske styrkene trakk seg tilbake fra Sinai-halvøya. I løpet av de neste årene bygget Nasser Aswan-dammen med hjelp av tusenvis av sovjetiske ingeniører og arkitekter. Prestisjeprosjektet ble innviet i 1971.
Terrorangrepet på et Greenpeace-skip i 1985
Når et demokratisk land som Frankrike utfører et terrorangrep i utlandet, skjer angrepet i hemmelighet og mens de forsøker å tildekke sporene sine. For å utføre skjulte operasjoner bruker demokratier i Europa og Nord-Amerika sine etterretningstjenester og militære spesialenheter, fordi de er dårlig overvåket av parlamentet og media. Mange slike skjulte operasjoner blir ofte aldri avslørt eller forblir hemmelige i mange år.
Den amerikanske utenlandsetterretningen CIA er verdensberømt og beryktet. Sammen med den britiske etterretningstjenesten MI6 styrtet de den demokratisk valgte regjeringen til statsminister Mohammad Mossadegh i Iran i 1953. I 1973 styrtet de den demokratisk valgte regjeringen til president Salvador Allende i Chile. Begge operasjonene var selvsagt ulovlige.
Den franske utenlandsetterretningen er langt mindre kjent enn CIA. Den heter Direction Générale de la Sécurité Extérieure (DGSE) og har hovedkvarter i Paris. DGSEs oppgaver består i spionasje og kontraspionasje utenfor statens territorium. For tiden jobber cirka 3.000 sivile ansatte og 1500 militærpersonell for denne etterretningstjenesten. DGSE er underlagt det franske forsvarsdepartementet.
Frankrike er en atommakt og hadde i en årrekke prøvesprengt atombomber i det sørlige Stillehavet. Dette fikk miljøvernerne i organisasjonen Greenpeace til å protestere. Det mest berømte og beryktede stedet for de franske atomprøvesprengningene er Mururoa-atollen. Der, fra 1966 til 1996, detonerte Frankrike totalt 188 atombomber, hvorav 41 var i atmosfæren og 147 underjordiske. Det var kun i år 2000 at franskmennene sluttet å bruke Mururoa. Atollen er i dag et forurenset område hvor mye radioaktivt avfall er lagret.
For å protestere mot franske atombombesprengninger, sendte Greenpeace skipet Rainbow Warrior til Sør-Stillehavet. Dette skapte verdensomspennende oppmerksomhet og provoserte den franske presidenten François Mitterrand fra Sosialistpartiet, fordi tilstedeværelsen av Greenpeace hindret fortsettelsen av kjernefysiske prøvesprengninger på Mururoa. Derfor tydde det franske demokratiet til terror og senket skipet med en bombe.
Greenpeace-skipet lå til kai i Auckland på New Zealand da den ble senket av to bomber like før midnatt den 10. juli, 1985. DGSE døpte aksjonen bevisst «Opération Satanique». Dette var helt klart et terrorangrep mot Greenpeace, utført av den demokratiske staten Frankrike.
«Sannheten er at Frankrike organiserte dette angrepet … Mitterrand ga ordren», ifølge den fransk journalisten Edwy Plenel fra avisen Le Monde. Plenels granskninger bidro til å avdekke den tidligere hemmelige operasjonen og tvang den franske forsvarsministeren Charles Hernu til å gå av (6).
I alt var et dusin DGSE-agenter involvert i operasjonen. Først frakten yachten Ouvea sprengstoffet til New Zealand. To DGSE-agenter, Dominique Prieur og Alain Marfart, fikk en dekkidentitet med falske pass, der de ble det sveitsisk ekteparet Turenge på bryllupsreise til New Zealand. De brukte deretter en varebil for å frakte eksplosivene sent på kvelden fra yachten til en gummibåt med en besetning på tre agenter.
DGSE-agenten Gerard Royal styrte gummibåten til Greenpeace-skipet. 500 meter fra målet gled DGSE-froskemennene Jean-Luc Kister og Jean Cammas ned i vannet og festet to miner med tidsinnstilling, limpets, under stålskipet vannlinje. Etter at de to bombene hadde eksplodert stakk angriperne av umiddelbart.
Den første bomben detonerte klokken 23:48 og fikk skipet til å begynne å synke. Kaptein på skipet, miljøaktivisten Peter Willcox, var om bord og sov i kahytten sin. Detonasjonen vekket ham, og Greenpeace-mannskapet forlot skipet straks etter. «Skipet sank på 45 sekunder. Vi hadde problemer med å komme ut av skipet i tide,» sa Willcox senere.
Greenpeace-fotograf Fernando Pereira ønsket å redde sitt fotoutstyr og bildene som allerede var tatt. Han vendte tilbake til sin kahytt, men ble fanget av den andre detonasjonen klokka 23:51 og druknet. «Min far ble drept,» sier datteren Marelle Pereira, som da var åtte år gammel. For kaptein Peter Willcox var dette tydelig et drapsforsøk (7).
Selvfølgelig ble politiet straks gjort oppmerksom på eksplosjonen. De to DGSE-agentene forkledd som det sveitsiske ekteparet Turenge ble arrestert av det lokale politiet. Politiet på New Zealand spurte Bern om de sveitsiske passene var ekte. Sveitsiske myndighetene sa de var forfalskninger. De to DGSE-agentene Dominique Prieur og Alain Marfart ble dømt til 10 års fengsel for drap.
For historikere som meg, er sprengningen av skipet Greenpeace Warrior et kontroversielt forskningsområde. Skal vi kalle de deltakende DGSE-agentene terrorister? Det var uten tvil et terrorangrep. I mange år var det ukjent hvem som stod bak bombingen, og ingen av angriperne ønsket å snakke. Når historikere oppklarer terrorangrep tar det alltid mange år.
I dag vet vi sannheten. DGSE-agent Jean-Luc Kister brøt stillheten i 2015, nøyaktig 30 år etter angrepet. Han fortalte til newzealandsk tv:
«Vi ønsket ikke å drepe noen. Fernando Pereiras død var en ulykke. Jeg vil benytte anledningen til å be om unnskyldning til Marelle Pereira og hennes familie … Jeg vil også be om unnskyldning til Greenpeace. Og jeg vil be om unnskyldning til New Zealand for denne urettferdige, skjulte operasjonen som vi gjennomførte i et fredelig land … Ordren kom fra toppen … Vi var soldater og måtte adlyde ordre. Nå er jeg pensjonert og trenger bare følge samvittigheten min. Det var galt. Helt galt« (8).
Admiral Pierre Lacoste, direktør for DGSE fra 1982, måtte gå av etter skandalen den 12. september 1985. Men president François Mitterrand overlevde Rainbow Warrior-saken. Han var president siden 1981 og en sterk forkjemper for fransk atomprøvesprenginger. I 1995 ble han erstattet av president Jacques Chirac. Mitterrand innrømmet aldri at han beordret terrorangrepet.
Spørsmålet gjenstår om hvorfor DGSE-agenter var beredt til å angripe ubevæpnede Greenpeace-aktivister og senke båten med to bomber. «Vi ble fortalt at Greenpeace hadde blitt infiltrert av KGB. Det var forklaringen gitt til oss,» hevder Jean-Luc Kister. Dette antydet implisitt at Moskva bekjempet franske prøvesprengninger, noe som ikke var sant.
Selvfølgelig kunne Frankrike ha sprengt Greenpeace-skipet i rom sjø. Det ville vært det sikreste for DGSE, for da ville man nesten ikke finne spor. Men fordi hele Greenpeace-mannskapet da ville ha dødd, ønsket man det ikke. Derfor ble skipet sprengt i havn. Med den første bomben ønsket DGSE å skremme folk fra skipet, med den andre å senke skipet.
For meg som historiker er senkingen av Greenpeace-skipet Rainbow Warrior av fransk etterretning klart et terrorangrep. Likevel liker ikke de involverte agenter å bli kalt terrorister, og unngår ordet. «Var ikke dette et terrorangrep?» ble Jean-Luc Kister spurt. Han svarte:
«For oss var dette en sabotasjeoperasjon, det er alt.» Kister angrer på at en uskyldig sivilist ble drept. «Min kone var veldig sjokkert over at noen ble drept i denne operasjonen fordi hun ikke visste hvor jeg var. Og noen år senere kom skilsmissen, som også hos mange andre «(9).
Det ulovlige angrepet på Syria 2017
Da den nye presidenten Donald Trump tok over Det hvite hus i januar 2017, spurte kritiske observatører hvor lenge det ville ta før det demokratiske USA ville bombe et annet land. Allerede den 7. april 2017 skjedde det: President Trump angrep Syria som øverstkommanderende for den amerikanske hæren:
To amerikanske krigsskip i Middelhavet avfyrte 59 Tomahawk krysserraketter fra det amerikanske våpenkonsernet Raytheon mot den syriske militære flyplassen al-Shayrat.
De amerikanske førsteslag-våpnene fløy på vei mot mål bestemt av Det hvite hus, med en hastighet på 800 kilometer i timen og en lav marsjhøyde på 15 til 100 meter over bakken, før de slo ned og eksploderte.
De som fortsatt holder fast ved den feilaktige troen på at europeiske eller amerikanske demokratier ikke angriper suverene stater, overser samtidshistorien. Trumps forgjenger, president Barack Obama, hadde begynt å bombe Syria i september 2014. Men både Obamas så vel som Trumps angrep på Syria var ulovlige, fordi USA ikke har et mandat fra FNs sikkerhetsråd.
Som angitt ovenfor og vist direkte i min bok «Ulovlige kriger» med mange eksempler, godkjenner FN-pakten bruk av makt bare når en berørt stat forsvarer seg eller FNs sikkerhetsråd har vedtatt et militært angrep. Ingen av delene var tilfelle her. Syria president Bashar al-Assad hadde ikke bombet USA, så dette var ikke et tilfelle av selvforsvar. Og FNs sikkerhetsråd hadde ikke gitt president Obama eller president Trump rett til å bombe Syria (10).
«Det har blitt flaut å være amerikaner,» beklaget amerikaneren Paul Craig Roberts selvkritisk våren 2017. «Trump har angrepet Syria med amerikanske styrker og er derfor tidlig i sin regjeringstid en krigsforbryter,» som er klare ord fra Roberts. Roberts, født i 1939, har vært med på mye og tjente under president Ronald Reagan som avdelingsleder for økonomisk politikk i finansdepartementet.
Roberts vet at FN-pakten forbyr angrepskrig. Han kritiserer derfor president Bill Clinton for å å ha bombet Serbia i 1999 uten mandat fra FN; at president George Bush Jr angrep Irak i 2003, igjen uten mandat fra FN; at president Barack Obama bombet Syria i 2014; og at det nå er Trump, den nye presidenten, som bryter folkeretten. «Vårt land har hatt fire kriminelle presidenter på rad,» sa Roberts i sin tankevekkende konklusjon (11).
Fordi Russland kjemper sammen med den syriske hæren mot terroristmilitsen IS i Syria, øker Trumps angrep faren for en direkte konfrontasjon mellom atommaktene USA og Russland. Shayrat-basen som ble ulovlig angrepet av Trump inneholdt også bygninger brukt av russiske soldater og russisk militærutstyr.
Like før angrepet informerte Washington det russiske militæret, slik at de amerikanske Tomahawkene ikke drepte russiske soldater. Siden de russiske luftforsvarssystemene S-300 og S-400 er stasjonert i Syria, utgjør den indirekte konfrontasjonen mellom atommaktene fortsatt en brannfare, og minner på om Cubakrisen i 1962.
«Det er deprimerende at ytterligere skade vil bli gjort på de allerede ødelagte relasjonene mellom Russland og USA,» advarte Russlands utenriksminister Sergej Lavrov. Og president Putins talsmann Dimitrij Peskov fordømte sterkt «aggresjonen mot en suveren stat» og bruddet på FN-pakten (12).
Tidligere dommer ved en av Tysklands fem føderale domstoler Dieter Deiseroth betrakter også Trumps angrep på Syria som veldig farlig. Angrepet er ulovlig påpeker Deiseroth. Det er «alvorlig brudd på den territoriale integriteten Syria, som er et medlem av FN.» I henhold til prinsippet om selvforsvar forankret i folkeretten, ville Syria nå ha rett til å forsvare seg mot det amerikanske angrepet sammen med sine allierte Russland og Iran.
«Syria hadde og har fortsatt rett til individuelt og kollektivt selvforsvar mot ytterligere amerikanske militære handlinger av denne typen, og kan derfor også be sine allierte – for eksempel Russland og Iran – om lovlig militær støtte. Det ville da dreie seg om disse statenes kollektive selvforsvar mot USA», sa Deiseroth.
Dette er «en svært eksplosiv situasjon» fordi en direkte konfrontasjon mellom atommaktene USA og Russland vil ha vidtgående konsekvenser (13).
To dager før angrepet på Syria, kunngjorde USAs ambassadør til FN Nikki Haley den ulovlige militære alenegangen, med henvisning til et uoppklart giftgassangrep i Khan Sheikhun den 4. april 2017:
«Hvis De forente nasjoner fortsetter å ikke oppfylle sin plikt til å handle kollektivt, finnes det et tidspunkt i statenes liv hvor vi er tvunget til gripe til handlinger på egen hånd,» advarte hun (14).
Men ingen av de 193 FN-medlemmene har rett til å begynne angrepskriger, inkludert det amerikanske demokratiet. Uansett hvem som står bak bruken av giftgassen: Denne forbrytelsen begrunner ikke et brudd på folkeretten av USA, og må oppklares. Krigsløgnene til president George Bush Jr er fortsatt for ferske, som begrunnet sin ulovlige aggressive krig mot Irak i 2003 med henvisning til ABC-våpen.
Konklusjon
Det er på tide befolkningene i demokratiene i Europa og Nord-Amerika begynner å diskutere den globale voldsspiralen vi befinner oss i. Selvfølgelig er det ikke bare demokratier som forsterker denne voldsspiralen. Men det er viktig for meg at det også her snakkes åpent om Vestenes andel av denne opptrappingen.
NATO-lands forbrytelser må analyseres ærlig, slik at de nødvendige konsekvensene kan trekkes. Frankrike og Storbritannias ulovlige angrep mot Egypt i 1956, Frankrikes ulovlige terrorangrep på Greenpeace-skipet i 1985 og USAs ulovlige angrep på Syria i 2017, viser alle klart at demokratier også forsterker voldsspiralen.
Alt for ofte ser du splinten i din brors øie, men blir ikke var bjelken i vårt eget øie.
Oversatt med velvillig tillatelse fra Rubikon. For fotnoter se originalartikkelen. Daniele Ganser er en sveitisk historiker og leder av SIPER (Sveitsisk institutt for fred- og energiforskning, http://www.siper.ch) Det ble opprettet i 2011 som et uavhengig institutt i Basel. Under ledelse av Daniele Ganser undersøker SIPER fra et geopolitisk perspektiv den globale kampen om olje, samt potensialet for fornybar energi. SIPER forsvarer visjonen om en verden der konflikt løses gjennom forhandling og respekt – uten vold, tortur, terrorisme og krig.
Midt i fleisen 