Regimeendring i Nicaragua

En ond sirkel: Representanter for nicaraguanske frivillige organisasjoner driver lobbyvirksomhet i Washington for knusende økonomiske sanksjoner mot hjemlandet. Disse organisasjonene er i sin tur finansiert av USA.

Av Roger Harris

USA forsøker å organisere et regimeskifte i Nicaragua. Enkelte tidligere tilhengere av den nicaraguanske presidenten Daniel Ortega og hans Sandinist-parti har gjentatt USAs propagandabudskap: Ortegas «hele regjeringstid har i hovedsak vært nyliberal. Så ble den autoritær og undertrykkende.»

Man skulle tro at et nyliberalt regime, spesielt hvis det var autoritært og undertrykkende, ville være akkurat den rette måten å holde seg til venns med USA.

Det gode eksempels trussel

For å sitere Noam Chomsky, utgjør Nicaragua det gode eksempels trussel for det amerikanske imperiet. Siden Ortegas valgseier i 2006 har Nicaragua oppnådd følgende, til tross for at det var det nest fattigste landet på kontinentet:

  • Den nest høyeste økonomiske vekstraten og den mest stabile økonomien i Mellom-Amerika.
  • Det eneste landet i regionen som produserer 90% av maten det spiser.
  • Fattigdom og ekstrem fattigdom halvert; landet med den største reduksjonen i ekstrem fattigdom.
  • Har nådd FNs tusenårsmål om å halvere underernæring.
  • Gratis grunnleggende helsetjenester og utdanning.
  • Analfabetisme nesten eliminert, ned fra 36% i 2006.
  • Gjennomsnittlig økonomisk vekst på 5,2% de siste 5 årene (IMF og Verdensbanken).
  • Det tryggeste landet i Sentral-Amerika (FNs utviklingsprogram) med en av de laveste kriminalitetsratene i Latin-Amerika.
  • Det høyeste nivået av likestilling på begge de amerikanske kontinentene (World Economic Forum Global Gender Gap Report 2017).
  • Har ikke bidratt til masse-migrasjonen til USA, i motsetning til nabolandene Honduras, El Salvador og Guatemala.
  • I motsetning til naboene, har de holdt ute narkotikakartellene og vært en pionér i å få lokalsamfunn til å delta i politiarbeidet.

Verdensbanken, IMF og EU-landene har sertifisert Nicaragua for effektiv bruk av internasjonale lån og tilskudd. Midlene ble brukt til de rette formålene, de forsvant ikke til korrupsjon.

Før den 18. april, var Nicaragua blant de mest fredelige og stabile landene i regionen. Den ellers uforklarlige volden som plutselig har plaget Nicaragua, bør forstås i sammenheng med at USA har utpekt landet som mål for regimeendring.

Nicaragua har provosert USAs mishag for de gode tingene det har oppnådd, ikke de dårlige.

Foruten å være en det gode eksempels «trussel», er Nicaragua medlem av den anti-imperialistiske ALBA-alliansen med Venezuela, Bolivia, Cuba og andre. Angrepet på Nicaragua er en del av USAs større strategi for å rive i stykker regionale allianser som kan gjøre motstand mot imperiet.

Nicaragua stemmer regelmessig mot USA i internasjonale forsamlinger, for eksempel utfordrer de den bakstreverskere amerikanske klimapolitikken. Det skal bygges en kanal mellom Stillehavet og Atlanterhavet gjennom Nicaragua, noe som ville være en konkurrent til Panamakanalen. Russland og Kina investerer i Nicaragua, der de konkurrerer med USAs kapital.

NICA-loven, som ble vedtatt i Representantenes hus i USA, må ratifiseres av Senatet. Den vil starte en økonomisk krig. Loven er utformet for å angripe levekårene i Nicaragua gjennom økonomiske sanksjoner, samt intensivere intervensjonen fra USAs etterretningsapparat. Det endelige målet er å bli kvitt den demokratisk valgte Ortega-regjeringen.

Samtidig annonserte USAs bistandorganisasjon USAID ytterligere 1,5 millioner dollar «for å støtte frihet og demokrati i Nicaragua» ved hjelp av frivillige organisasjoner (NGOer), for å styrte regjeringen og «gjøre dette virkelig til et frihetens kontinent». Det vil si frihet for det amerikanske imperiet.

Alternativene til Ortega vil være verre

De på venstresida som også forlanger at Ortega må bort, må også akseptere ansvaret for det som kommer etterpå. Her er erfaringen fra Libya lærerik, hvor erstatningen har resultert i en langt verre situasjon for det libyske folket.

Enhver erstatning av Ortega ville være mer, ikke mindre, nyliberal, undertrykkende og autoritær. Da det nicaraguanske folket, som ble holdt som gissel i den USA-støttede Contra-krigen, først stemte mot Ortega i 1990, innførte den nye USA-støttede Violeta Chamorro-regjeringen en nyliberal strukturtilpasning og økonomisk stagnasjon.

«Diktatorer vinner ikke rettferdige valg med økte marginer,» bemerker solidaritetsaktivisten Chuck Kaufman. Han refererer til Ortegas comeback i 2006, med 38% flertall, fulgt i 2011 med 63% og i 2016 med 72,5%. Organisasjonen av amerikanske stater sendte valgobservatører som sertifiserte valgene som frie og rettferdige.

Deler av Sandinist-partiet dannet et eget parti (MRS) etter valgnederlaget i 1990, men de er ikke et progressivt alternativ. De er nå komfortabelt en del av systemet av USA-finansierte frivillige organisasjoner, som regelmessig drar på flotte reiser til Washington for å hilse på høyreekstreme representanter som Iliana Ros-Lehtinen og senator Marco Rubio, der de driver lobbyvirksomhet for sanksjonsloven. De representerer heller ikke en populær styrke, og får mindre enn 2% i nasjonale valg.

Da MRS forlot Sandinista-partiet, tok de med seg omtrent nesten alle som hadde høyere utdannelse, kom fra en mer privilegert bakgrunn og som snakket engelsk. Disse tidligere venstredissidentene har nå gått over til høyresida i sitt hat mot Ortega. De har mange historiske forbindelser med nordamerikanske venstreaktivister, noe som forklarer litt av forvirringen om Nicaragua i dag.

Det mest progressive landet i Mellom-Amerika

Verden, ikke bare Ortega, har endret seg siden 1980-tallet, da Sovjetunionen og dets allierte var en motvekt mot amerikansk trakassering. Det som den gang var mulig, er ikke lenger det i dagens mer begrensede internasjonale arena.

Nicaragua er det mest progressive landet i Mellom-Amerika, uten sammenligning. Det mangler en logisk sammenheng mellom å oppfordre nicaraguanere til å erstatte Ortega i nye valg og motstand mot amerikanske imperialistiske ødeleggelser. Ukonstitusjonelle valg i Nicaragua vil ytterligere destabilisere en dypt destabilisert situasjon. Gitt opposisjonens upopularitet og interne uenighet, og Sandinistenes enhet og organisatoriske styrke, ville Ortega trolig vinne.

Nøkkelrollen til solidaritets-aktivister er å avslutte USAs innblanding i Nicaragua, slik at nicaraguanerne kan få lov til å løse sine egne problemer.

Høyresidas vold siden april i Nicaragua bør forstås som et kuppforsøk. En betydelig del av det nicaraguanske folket har samlet seg rundt sin valgte regjering, som man kan se i de massive demonstrasjonene den 19. juli.

For øyeblikket er de høyreorientert tranques (veisperringene) demontert og borgerne kan igjen fritt bevege seg uten å bli utpresset og truet. I etterkant har Nicaragua imidlertid opplevd uakseptabelt mange dødsfall, massiv skade på offentlig eiendom og en såret økonomi, der den svært skadelige NICA-loven truer med å bli vedtatt i USAs Senat.


Med velvillig tillatelse fra Investig’action. Roger Harris sitter i styret av Task Force on the Americas, en menneskerettighetsorganisasjon som har eksistert i 32 år.

 

Reklamer