Vi lever i et diktatur under oligarkiene til den globaliserte finanskapitalen

 

Marcus Klöckner intervjuer visepresident i FNs Menneskerettighetsråd sin rådgivende komité, Jean Ziegler for Nachdenkseiten.

Herr Ziegler, i din nye bok skriver du: «Den tredje verdenskrig mot folkene i den tredje verden har allerede begynt.» Hva mener du?

FNs 23 særorganisasjoner er pålagt å sende inn sine finansielle rapporter i juni hvert år til FNs økonomiske og sosiale råd. Og i disse rapportene kan hva jeg sa her bli observert. I rapportene er det klart hvem som er ofrene for forurenset vann, sult, krig, klimaskader, epidemier osv .. De er alle mennesker som bor i landene i den tredje verden. Ut fra disse rapportene er det klart at vi her snakker om en dødstall på 53 millioner mennesker hvert år! I den andre verdenskrig døde til sammen 57 millioner mennesker, både sivile og soldater.

Bare disse to tallene viser: Vi har å gjøre med en verdenskrig mot den tredje verden.

Hvorfor blir denne krigen utført?

Krigen er hva dagens kannibalistiske verdensorden krever.

Kannibalistiske verdensorden? Hva mener du?

Den verdensordenen jeg snakker om, er morderisk og absurd. Denne kannibalistiske verdensorden er preget av en utrolig opphopning av makt i hendene på noen få oligarkier. Vi lever i et diktatur av den globaliserte finanskapitalens oligarkier. Disse oligarkiene har dannet et diktatur over hele planeten, som også kontrollerer de sterkeste statene.

Hvordan kom du fram til denne slutningen?

Jeg vil illustrere dette med et tall.

Vær så snill.

De 500 største transkontinentale private selskapene, ifølge Verdensbankens statistikk i fjor, kontrollerer 52 prosent av verdens BNP (det vil si all rikdommen verden skapte på ett år). Kan du forestille deg hvor stor makt som ligger bak dette?

Disse oligarkiene har en ideologisk, økonomisk, økonomisk og politisk makt som aldri noen keiser, konge eller pave har hatt på denne planeten. De trosser enhver sosial-, statlig- og fagforenings-kontroll. Også: Disse selskapene vet veldig mye. De kontrollerer den vitenskapelige og teknologiske utviklingen – de er utrolig kreative.

Dette trenger ikke være negativt. Hvorfor sier du det i et tonefall som om dette er noe meget ondt som truer.

Katastrofen har allerede skjedd. Disse selskapene arbeider nemlig bare etter ett enkelt prinsipp.

Hvilket?

Det er prinsippet om profittmaksimering. De ønsker alle få høyest mulig profitt på kortest mulig tid – og det for enhver pris. De 85 rikeste milliardærene i verden hadde i fjor like mye rikdom som de 4,5 milliardene fattigste mennesker i verden. Der dukker den opp igjen, denne kannibalistiske verdensordenen som jeg nettopp nevnte.

På den ene side er det 85 personer som har en utrolig stor formue, mens på den andre side vokser likhaugene. I vår verden dør et barn under 10 år hvert 5. sekund av sult eller dens umiddelbare konsekvenser. Den samme FN-rapporten som avslørte disse offertallene, fastslår samtidig at verdens landbruk kunne brødfø 12 milliarder mennesker uten problemer i dag. Det er nesten det dobbelte av dagens befolkning i verden.

Det vil si, det er ingen faktisk mangel på mat.

Det er riktig. Problemet er ikke mangel på produktivitet, som Marx mente til sin død i mars 1883. Siden Marx døde, har menneskeheten økt produksjonskreftene så utrolig at i dag, siden begynnelsen av det nye årtusenet, er det ingen objektiv mangel på mat lenger.

Så intet menneske trenger å gå sulten på denne planeten?

Sult er menneskeskapt, og det kan avskaffes i morgen hvis den kollektive viljen er der.

Hvor nøyaktig er problemet nå? Hvorfor sulter så mange mennesker fortsatt i verden?

Problemet er ikke mangel på produksjon, men manglende kjøpekraft. De som er sultne, har ingen midler til å kjøpe mat. Den kannibalistiske verdensordenen viser sin utrolige ulikhet nettopp gjennom dette – en ulikhet som går på bekostning av de fattigste. Den kannibalistiske verdensordenen dreper. Og det er absurd, fordi den ikke trenger å drepe. I dag, for første gang i menneskehetens historie, kunne vi være i stand til å gi alle mennesker et verdig liv. Et liv som er fri fra frykt for å gå til grunne av elendighet.

Hvordan forholder de private oligarkiene seg til det demokratiske systemet?

De truer det demokratiske systemet. De som snart skal møtes i Hamburg på G20-toppmøtet har for lenge siden blitt henvist til å være mottakere av ordrer. De er lakeier og samtidig leiesoldater for oligarkiene. Vårt demokrati har på mange måter blitt et simulert demokrati.

Men det finnes frie, like og hemmelige valg. Grunnpilarene i demokratiet.

Det er sant, men hjelper frie, like og hemmelige valg når de som velges etterpå må følge oligarkienes diktat?

Dette er ubehagelige påstander som du framsetter. Kan du kanskje illustrere dette med et eksempel?

La oss ta Tyskland som eksempel. Tyskland er absolutt det mest levende demokratiet på dette kontinentet, og i tillegg den tredje sterkeste økonomien i verden. Men nå skal jeg forteller deg hva jeg nylig opplevde i Menneskerettighetsrådet. Menneskerettighetsrådet foreslo å gjøre ikke-statlige aktører ansvarlige for menneskerettigheter.

Som betyr?

Hvis Nestlé slår ned på en streik i Colombia og folk blir drept gjennom bruken av colombianske politistyrker, kunne de overlevende fra offerets familie saksøke. De kunne be om skadeserstatning i Sveits -altså alltid i konsernets hjemland. Hvis Bayer forurenset med sine plantevernmidler i Sør-India og det kan påvises at mennesker får kreft, da kunne ofrene bringe saken for retten i Tyskland.

Jeg skjønner. Men kan du gi et eksempel på hvordan det ser ut når demokratiske politikere underordner seg de store selskapene.

Straks. Nå kommer poenget: Tyskland spiller vanligvis en veldig progressiv rolle i Menneskerettighetsrådet. Men utsendingen som stemmer i Menneskerettighetsrådet, stemmer ikke fritt, i henhold til sin samvittighet. De har et tvunget mandat.

Som betyr?

Dette betyr at utsendingene må stemme som sine respektive regjeringer sier. Så det kom ordre fra Berlin om at denne nye konvensjonen, som skulle føre til at ikke-statlige aktører skulle holdes ansvarlige, måtte forhindres.

Men hvorfor? Hvordan forklarer du dette?

Forklaringen er sikkert ikke at Angela Merkel, som jeg tror er en veldig klok og menneskelig kvinne (hun har vist seg eksemplarisk i flyktningproblemet) ønsker å være imot konvensjonen.

Men?

De store selskapene har mobilisert og utøvd enormt press på parlamentet og regjeringen. Den tyske regjeringen har bøyd seg for dette presset.

Siden vi snakker om spenningen mellom private oligarkier og demokrati: Forskningen på maktstrukturer har vist at det finnes en innebygd politisk dannelsesprosess av makteliter. Hva tror du om dette?

Ja, selvfølgelig finnes denne dannelsesprosessen. Den er dypt udemokratisk.

Hva synes du om de årlige Bilderberg-møtene?

Dette er svært farlig samling som foregår bak lukkede dører. Konferansene viser hvordan noen få oligarker saboterer den frie danningen av meninger. Møter som Bilderberg er farlige, dødelige for demokratiet og drapsmaskiner for de fattigste menneskene i verden.

Et annet tema. I boken snakker du mye om gribbefond. Hva er det?

Det forteller jeg deg gjerne, men jeg må gå litt tilbake. Greit?

Ja, selvfølgelig.

En av de store fattigdomsproblemene med den kannibalistiske verdensorden er gjelden til landene på den sørlige halvkula. Den tredje verden (bortsett fra de fem framvoksende økonomiene: Brasil, Sør-Afrika, Russland, India og Kina) hadde i fjor en kumulativ utenlandsgjeld på 2100 milliarder dollar.

Alt som disse statene tjener på bomull, peanøtter, osv, brukes umiddelbart som rentebetalinger til bankene i New York, London, Frankfurt og Zürich. Denne gjelden er som et kvelertak rundt halsen på disse statene. De har ikke et øre mer å investere på skoler, vanningsanlegg, kunstgjødsel eller sykehus. Og dette er grunnen, for eksempel, til at bøndenes produktivitet i Sahel er omtrent 10 ganger lavere enn i europeiske jordbruksområder.

For å vise bare ett eksempel: 1 hektar kornavlinger i Sahel i normale år, altså når det ikke er krig, gresshoppersvermer eller tørkekatastrofer, gir en avkastning på 600-700 kilo korn. Hos dere i Tyskland, produserer ett hektar 10.000 kilo korn. Men den tyske bonden greier ikke dette resultatet fordi han er mye mer kompetent enn sin afrikanske kollega, men fordi den afrikanske bonden ikke har noen finansielle ressurser å investere i sitt landbruk.

Og hva har dette å gjøre med gribbefond?

Man trenger å vite: Den afrikanske bonden kan ikke ta opp investeringslån, for gjødsel og vanningsanlegg, fordi hans lands utenlandsgjeld er ekstremt høy.

Og nå kommer gribbefond inn i bildet som du virkelig beskriver i detalj i boka di?

Det er korrekt. Du vet at i Latin-Amerika, Afrika og Asia er statene med jevne mellomrom helt insolvente. Hvis det skjer, innkaller de gjeldstyngede landene sine kreditorer og prøver å redusere gjelden gjennom forhandlinger. Kreditorene sier til seg selv: Det er bedre å få 30 prosent tilbake enn ingenting. Deretter utstedes nye gjeldsbrev for å erstatte de gamle.

Problemet er at de gamle gjeldsbrevene, der gjelden er skrevet som 100 prosent av pålydende, fortsatt sirkulerer på et parallelt marked. Hedgefond stuper da ned og grafser til seg disse  – som gribber – og kjøper slike gjeldsbrev for slikk og ingenting. Så går de til domstolene i New York, London eller Paris og saksøker, der de forlanger 100 prosent av pålydende. Og i de fleste tilfeller, får de medhold. Disse dommene er deretter rettskraftige.

Og så skjer ting som, for eksempel, et argentinsk skip som frakter korn blir konfiskert på havna i Hamburg. Gribbefondene er et av rovdyrkapitalismens verste instrumenter.

Boken har tittelen, «Et svakt glimt av håp.» Hvorfor et svakt glimt? Hvordan ser dette svake glimtet ut?

Den kannibalistiske verdensorden har skapt en ny historisk ting, og det er det verdensomspennende sivilsamfunnet. Che Guevara sa: «De sterkeste vegger kollapser på grunn av sprekker.» Og sprekkene oppstår overalt. Karl Marx sa: «Den revolusjonære må være i stand til å høre gresset gro.» Og gresset gror.

Så du tror det dannes motstand?

Det gjør det. Sivilsamfunn, som jeg snakket om, omfatter alle de mange sosiale bevegelsene utover partiene og nasjonalstatene. Enten det er Attac, Greenpeace, Via Campesina, Amnesty eller kvinnebevegelsen: Grupper som disse utkjemper allerede en motstand mot oligarkienes verdens-diktatur på helt forskjellige fronter. Alle disse gruppene, som helhet, er uovervinnelige. De jobber ikke i henhold til partigrenser. De trenger ikke følge en sentralkomité.

De jobber ut fra det kategoriske imperativet som hvert menneske bærer i seg. Immanuel Kant sa: «Umenneskelighet som blir utført mot en annen, ødelegger det menneskelige i meg selv.»

Selv når det er motstand, synes det ikke å føre til endringer.

Det store problemet er fremmedgjøringen av den kollektive bevisstheten.

Hva mener du?

Den kannibalistiske verdensorden kan bare eksistere på grunn av denne fremmedgjøringen, fordi den har klart å overbevise oss om vår egen maktesløshet. La meg komme med en digresjon.

Mennesket er den eneste skapningen som er bevisst om sin identitet, altså å kjenne igjen seg selv i andre. Når en hund ser en annen hund som blir slått, skjer det ingenting. Hvis en person, uavhengig av hvilken kultur, sosial klasse, osv han kommer fra, ser hvordan et barn blir torturert foran øynene sine, bryter noe i personen sammen, fordi han kjenner igjen seg selv i dette barnet.

Denne følelsen av identitet er nå begravd under den nyliberale vrangforestillingen. Den sier: Mennesker som et historisk emne eksisterer ikke lenger. Det finnes bare en historisk kraft, nemlig markedets usynlige hånd. Og den følger naturlovene.

Så markedskreftene styrer verden?

Det vil ha oss til å tro på den nyliberale vrangforestillingen. Den forteller oss: Alt som mennesket kan gjøre er å underkaste seg disse markedskreftene, dvs. utføre de oppgavene oligarkiene tildeler den. Men det unike med mennesker, solidariteten, eksisterer ikke lenger. Denne fremmedgjøringen har direkte lagt et betonglokk over vår identitetsfølelse.

Har du et eksempel?

Jeg opplever det igjen og igjen i mine forelesninger. Kloke folk som reiser seg i salen for å stille spørsmål, sier at jeg nok har rett i mine forklaringer, men hva kan en enkeltperson gjøre mot Siemens, Bayer, etc. Disse menneskene står der og sier: «Jeg er bare en liten borger.»

Så en følelse av hjelpeløshet har overtaket.

Nettopp. Internalisert avmakt er et uttrykk for fremmedgjøring. Denne følelsen er oligarkienes største seier. De arbeider med en løgn som vi må bli kvitt. Det er ingen avmakt i demokratiet. Alle morderiske strukturer kan fjernes på en konstitusjonell, fredelig demokratisk måte i morgen. Du vet hvor forferdelig børsspekulasjonen i grunnleggende matvarer er. Hedgefond og store banker gjør dette. Takket være dem, blir prisen på basisvarer drevet oppover.

Konsekvensene av dette i slummen i Sao Paolo eller Manila er ødeleggende. Når prisen på ris går opp, kan mødrene i Sao Paolo ikke kjøpe nok ris, og deres barn gå til grunne. Aksjemarkedets spekulasjon i matvarer kunne forbys i morgen av parlamentet – hvis vi ville, hvis vi utøver et tilstrekkelig sterkt press.

Jeg sier det igjen: Det er ingen avmakt i demokratiet. Grunnloven gir oss alle våpnene vi trenger – vi må bare bøye oss ned og plukke dem opp. Vi har en rett til å streike, vi har valg, vi rett til å demonstrere og mange flere rettigheter. Vi kan tvinge regjeringer til å gjennomføre disse strukturelle reformene.

Det du sier, høres revolusjonerende ut. Og du snakker med en veldig autentisk lidenskap. Men denne kampen har blitt utkjempet i lang tid av det sivilsamfunnet du nevnte før. Din venn, den franske sosiologen Pierre Bourdieu, sa følgende i 2001, i et intervju med der Spiegel kort tid før sin død: «I virkeligheten lar politikerne globaliseringen gå sin gang. De bruker skamløst ord om frihet, velstand for alle; men de underkaster seg selv og sine borgere økonomiske krefter som de selv har sluppet løs fra lenkene.» 16 år har gått siden da. Har forholdene blitt bedre?

Jeg vet de har blitt verre.

Det mener jeg også. Det du sier høres fornuftig nok ut, men …

… Jeg håper du ikke nå vil kalle meg en «idealist». Dette ordet hater jeg nemlig.

Begrepet idealisme var på tunga.

Ikke si det. Sartre sa: «Erkjenn fienden, bekjemp fienden». Så å erkjenne fienden er å gjenkjenne de nyliberale globaliseringsløgnene, for å avsløre, for å eliminere borgerens følelse av hjelpeløshet, å vise ham hvor hans våpen er. Man må vise ham hvordan den kannibalistiske verdensordenen fungerer og kan bekjempes. Og dette er en oppgave for intellektuelle: Du må heve stemmen for de som ikke har stemme og blir ødelagt uten mulighet for forsvar.

Det finnes en økende bevissthet om rettferdighet. Og jeg sier til deg: Denne bevisstheten om rettferdighet, den øker, den vokser.

Ta eksempelet slaveri. For 150 år siden, ble slaveri forsvart selv i det engelske Underhuset. Slaveri var lovlig, en del av den økonomiske strukturen. Selv i dag skjer det fortsatt menneskehandel, faktisk midt i Europa. Men ingen ville tillate seg å forsvare slaveriet i en FN-sesjon, i parlamentet eller i en kirke. Et samvittighetsopprør er nært forestående. Det vil komme.

Nietzsche skriver: «Revolusjonen kommer på føttene av en due.» Når du ser all lidelsen – og jeg vet at du har sett den – det som skjer i verden, kan du da si at du ikke visste noe? Kan noen faktisk si, i Tyskland, at de ikke visste? Jeg skal nevne et sitat til, fra den franske forfatteren George Bernanos: «Gud har ingen andre hender enn våre.» Enten styrter vi den kannibalistiske verdensorden, eller ingen gjør det.

På nivået av de som utfører dette: Er sjefen, for eksempel for Siemens, Nestlé eller Bayer en ond person?

Det handler om, for igjen å sitere Bourdieu, systemet av «strukturell vold». Styrelederen i Nestlé er en veldig god skiløper. Fra tid til annen treffer vi på hverandre i slalombakkene i Zermatt. Jeg kjenner ham. Han er et svært anstendig menneske. Men når de gjelder å øke markedsverdien av hans selskap, i egenskap av sjef for Nestlé, så gjør han hva som er nødvendig. Hvis han ikke gjorde det, ville han ikke være sjef for Nestlé om tre måneder.

Det var en gang en tysk sjef høyt oppe i systemet. Han tok plutselig til orde for gjeldslette for den tredje verden. Han het Alfred Herrhausen. Han ble imidlertid myrdet av RAF.

Eller på vegne av noen.

Tror du det er mulig?

Mange mennesker mener det er mulig.

Så hvis noen i dette systemet viser samvittighet og prøver å bryte strukturer …

…. I så fall er livet hans i fare.

Er det så ille?

Ja, selvfølgelig. De som tør si fra, risikerer livet.

---

Med velvillig tillatelse fra Nachdenkseiten. Jean Ziegler, født 19. april 1934, er en tidligere professor i sosiologi ved Universitetet i Genève og Sorbonne. For øyeblikket er han visepresident FNs menneskerettighetsråds rådgivende komité. Han var sosialdemokratisk folkevalgt i den sveitsiske Forbundsdagen fra 1981 til 1999. Han har også innehatt flere stillinger i De forente nasjoner, spesielt som spesialrapportør for retten til mat fra 2000 til 2008, og som medlem av FNs Menneskerettighetsråds rådgivende komité fra 2008 til 2012. Jean Ziegler har skrevet mange bøker, er foreleser og er kjent for denne setningen: «Et barn som dør av sult er et myrdet barn.»