Hvor store ødeleggelser kan man utføre, hvor hensynsløs kan man bli i sin jakt på maksimal profitt, selv når man setter selve overlevelsen av vår planet i fare?
De tropiske skogene på Kalimantan (kjent som Borneo i Malaysia), den tredje største øya i verden, er nesten helt forsvunnet. Kullgruver lager dype arr i åsene, elvene er forurenset og utallige arter er truet eller utryddet.
Det er alt et forferdelig syn, enten du ser det fra luften eller når du kjører (eller går) gjennom ødeleggelsen som foregår på bakken. Jorda er svart; Den er ofte mettet med kjemikalier. Døde trestubber peker anklagende opp mot himmelen. Mange fantastiske skapninger, store og små, som stolt bodde i dette tropiske paradiset, gjemmer seg nå i dypet av det som gjenstår av det som var en av de største tropiske junglene på jorden.
Motorer brøler overalt; Store maskiner skjærer kontinuerlig gjennom noe uberørt, eller de graver og til slutt transporterer bort det som allerede har blitt utvunnet, drept eller kuttet ned nådeløst.
Mira Lubis, seniorlærer ved Tanjungpura-universitetet, i byen Pontianak i det vestlige Kalimantan, oppsummerer situasjonen ærlig men brutalt:
«Jeg tror vi, Borneos folk, har mistet vår suverenitet over vårt eget sted og egne ressurser, under presset av global kapitalisme … Tilsynelatende ble vi akkurat fattige til tross for all rikdommen vi har.»
En morgen så jeg ut fra hotellvinduet mitt i byen Samarinda (i Øst-Kalimantan), og så en enorm lastepram fylt med kull. Det lå rett foran meg, sta, rett under broen (en av bare to broer som forbinder de to breddene av denne varme og dampende byen med 850.000 innbyggere). Prammen var for stor til å flytte på seg, siden strømmen syntes å være for sterk. En bukserbåt og en taubåt forsøkte å flytte den mot strømmen, forgjeves.
Jeg gikk ned til resepsjonen og traff på en frustrert herr Jailani, en shippingmanager ansatt av et kullfirma.
«De var meningen de skulle bruke en losbåt, men det er ingen i sikte,» klaget han. «Dette skjer så ofte. Kullprammer har allerede truffet denne broen ved minst tre anledninger.»
Kullgruvene var akkurat det jeg lette etter, men han avviste mine spørsmål med et høflig, men bestemt svar:
«Du vil aldri nå fram til gruvene. De er sperret av. Vakter er overalt, og du må ha en spesiell tillatelse for å komme inn i området. Og det er uansett ikke mye å se. Vårt selskap ble nylig tildelt en premie for miljøbevissthet.»
Jeg dro til Sambutan, en gruveby 40-minutters kjøretur fra Samarinda. Etter en stund, forsvant den kontinuerlige og deprimerende byområdet. I stedet dukket et fullstendig ødelagt landskap opp. Noen bilder var slående: En mann med en metallbjelke, som hamret på en hel fjellside alene, for angivelig for å selge stein til en lokal byggeplass.
I nærheten, i en midlertidig bod, solgte et par og et barn frukt. Jeg spurte dem om fjellet og mannen, og de svarte med en viss beundring:
«Vi har solgt kokosnøtter her i nesten to år. Så lenge vi har vært her, har han vært her også. Han er en ekte tøffing. Det han gjør er så farlig, men han snubler aldri, faller aldri.»
Før byen Makroman, svinger vi til venstre. Snart forlater vi hovedveien. Uansett hvor man ser ut, er hele landskapet ødelagt: fjellene lemlestet til det ugjenkjennelige, skogene borte og store landområder «ryddet».
Til tross for det jeg allerede har vært vitne til i alle hjørner av Indonesia i mange år, er jeg fortsatt ikke forberedt på det som snart åpner foran øynene mine: Den endeløse og grusomme utbredelsen av en naturkatastrofe: dusinvis av kvadratkilometer med støv, støy og gjørme.
Jeg prøver å unngå svære lastebiler som nesten presser bilen min fra veien. De frakter kull. Jeg ser et skittent prosessanlegg. Jeg ser gammelt rustent utstyr spredt rundt i området.
Plutselig innser jeg at jeg er «der»; midt i den beryktede PT CEM (Cahaya Energi Mandiri), et gigantisk indonesisk-sydkoreansk fellesprosjekt for kullgruvedrift.
Det er ikke meningen at jeg skal være her, og se alt dette med mine egne øyne. Men jeg kjører inn i gruveområdet med en bil utstyrt med lokale skilt. Det er rett før klokka 1 – slutten på lunsjtiden. Kontrollpunktene er ubemannede. Jeg trår på gassen, og smetter inn. Vaktene kommer snart tilbake, men det vil være for sent å stoppe meg. Min leiebil fyker allerede gjennom skitten og støvet, fremover mot målet.
PT CEM har operert i dette området siden 2008, og det har et løyve for gruvedrift som dekker rundt 1600 hektar, i området Sungai Siring i nærheten av Samarinda.
I Indonesia blir bildene av naturkatastrofer som denne nesten aldri publisert. Gruvedrift i Papua, Kalimantan, Sumatra og andre steder bringer inn milliarder av dollar årlig, inn i både statskassen og i de dype lommene til korrupte individer. Dette landet, med den fjerde største befolkningen i verden, produserer svært lite, men utvinner på en uhemmet måte alt som fremdeles er tilgjengelig over og under bakken. Nasjonale massemedier er fullt underlagt både lokale og utenlandske næringsinteresser.
Den innfødte befolkningen sitter fast i lavt betalte jobber og nesten ingen sosiale rettigheter. Miljøet «forandres», forurensning har nådd en fantastisk størrelsesorden, men det er svært liten bevissthet, selv blant de fattigste av de fattige, av hvor forferdelig situasjonen er.
På vei ut fra gruveområdet prøver tre menn (underleverandører av PT CEM) å reparere sin ødelagte lastebil. «Lønnen her er veldig lav. Vår grunnlønn består av 115 dollar per måned, som er under den offisielle minstelønna. Vi har ingen helseforsikring og ingen boligtilskudd.»
I nærliggende Makroman, forklarer Suwarti, en husmor som er gift med en bonde:
«Vi har to åkre, hver med 200 kvadratmeter, der vi dyrker bananer og andre avlinger, men gruveselskapet ønsket å bruke det. De tilbød en kompensasjon på bare 110 dollar. Hvis vi nektet, ville selskapet fortsatt konfiskere og bruke landet, men ville ikke gi oss noen kompensasjon. Etter at kullet som ble hentet fra vår tomt, fylte de gropen, men nå kan ingenting gro der lenger. Landet er ødelagt. Vi var veldig sinte, men hva kan små folk som oss gjøre?»
Det er slik over hele området, over hele Kalimantan, over hele det indonesiske øyriket.
Yhenda Permana, direktør for firmaet PT Badak NGL, som produserer flytende naturgass og er basert i Kalimantan, sier:
«Jeg er veldig trist over å se ødeleggelsen av Kalimantan. Hvis vi ser ovenfra, er øya allerede «skallet,» prikket med svake giftige innsjøer. De brenner skogen, selv når orangutanger fortsatt bor der. Lokale mennesker gjør det, men hvem står bak dem? Vernede skoger blir også snauhugd og brent. Etterpå blir palmeolje i de fleste tilfeller plantet.»
En av de nasjonale skogene jeg besøkte, symbolsk betegnet som ‘Bukit Soeharto’ (Suharto-åsen) er nesten borte. Jeg spør en gammel lokal dame, fru Halbi, som selger et enkelt vareutvalg ved siden av veien, om det er noen respekt for vernede skoger på denne øya:
«Vi får lov til å dyrke noen planter her. Selv jeg gjør det. Pepper og dragefrukt. Det er ikke vårt land, men ingen gjør noe for å stoppe oss.»
Stubber og mer stubber, overalt. De «erstatter» majestetiske trær, i det som pleide å være et av de flotteste områdene, ofte beskrevet som «Jordens lunger.»
Windrati Kaliman, tidligere foreleser ved INSTIPER (Institutt for plantasjeteknologi) i Yogyakarta, har sin teori om saken:
«Den enorme avskogingen akselererte etter «desentraliseringen.» Nå har lokale myndigheter rett til å gi tillatelser til tømmerhugst. Regnskog blir omgjort til palmeoljeplantasjer og gruver. I teorien kan beskyttede skoger og parker ikke brukes for hugst, men i virkeligheten blir de det: I Kalimantan, men også i Aceh, Riau og mange andre deler av landet.»
Det er ikke bare trær som forsvinner, og ikke bare mennesker som lever i økende elendighet.
Den legendariske Borneo-orangutangen er nesten utdødd. Og det er også bjørn, utallige fuglearter og insekter.
I Samboja Orangutan Sanctuary & Rehabilitation Center, kan Andreas (en dyrepasser), knapt skjule hvor opprørt han er:
«Du kan ikke forestille deg hva som blir gjort mot disse intelligente og fascinerende apene. Denne her – vi reddet ham fra et sagbruk. Bare for moro skyld hadde de lenket ham under generatoren i årevis. Som et resultat mistet han hørselen og lider av hjerneskade. Det er svært vanlig å jakte på kvinnelige orangutanger i Kalimantan, barbere dem og selge dem for sex til desperate tømmerhuggere. Det er som voldtekt, som et forferdelig slaveri. Husk at disse apene har 97% samme DNA som mennesker, og som mennesker har de 4 typer blod.»
Jeg reiste gjennom flere deler av indonesisk Kalimantan, rundt Samarinda og Balikpapan, så vel som Pontianak. Jeg vitner om at jeg så de «svarte innsjøene og elvene», så vel som utallige åpne groper og palmeoljeplantasjer, nesten overalt. Jeg fløy over hundrevis av kilometer øde helvetelandskap. Jeg lyttet til personer som lider av kreft, av luftveissykdommer, men fremfor alt av håpløshet.
Som Yhenda Permana konkluderte med: «Kan du forestille deg at denne en gang i tiden fantastisk imponerende øya med dype urskoger og tusenvis av levende vesener, nå er omgjort og «dedikert» til bare en avling: palmeolje?»
Tragedien er ikke bare ødeleggelsen av Kalimantan, men nesten hele Indonesia. Dette er hva som har skjedd med dette landet med en dyp og gammel kultur og enorm naturskjønnhet siden det amerikansk-sponsede kuppet i 1965, og gjeninnføringen av en beinhard kapitalisme, føydalisme og uhindret korrupsjon.
Andre Vltchek er filosof, forfatter, filmskaper og gravende journalist. Han har dekket kriger og konflikter i en rekke land. Tre av hans siste bøker er den revolusjonære romanen «Aurora» og to bestselgende verk av politiske skrifter: «Exposing Lies of The Empire» og «Fighting against Western Imperialism«. André lager filmer for Telesur og Al-Mayadeen. Se Rwanda Gambit, hans banebrytende dokumentar om Rwanda og Congo. Etter å ha bodd i Latin-Amerika, Afrika og Oseania, er Vltchek for tiden bosatt i Øst-Asia og Midtøsten, og fortsetter å jobbe over hele verden.
Midt i fleisen 
