Fallujah og Aleppo: en sammenligning

har

 

 

Av Mark Chapman

«Å myrde uskyldige for å fremme en ideologi er galt hver gang, overalt»

-George W. Bush

Den vestlige pressen og de politiske systemene den tjener, blåser seg opp til en voldsomt indignasjon for å stoppe de syriske regjeringsstyrkene fra å gjenerobre den syriske byen Aleppo. Vesten vil veldig gjerne se ‘opprørerne’ beholde den som hovedstaden i en føderalisert opposisjonsstat i Syria.

The Washington Post er et godt eksempel på denne flommen av indignasjon på nettet. Den kaster ut artikler som om det var en snøballkrig; hver artikkel kjemper med den forrige i å finne nye høyder av dette-går-ikke-an edelt raseri over den russiske/syriske militæroperasjonen for å sparke Den islamske staten ut fra den siste store byen i Syria hvor den har en betydelig tilstedeværelse. Hvis Assads styrker lykkes, noe som de vil hvis ikke det skjer en direkte vestlig militær intervensjon på vegne av al-Qaida-tilknyttede grupper, vil IS-opprøret bli redusert til terrorisere små landsbyer og spraye sin graffiti på postkasser.

Se på Richard Cohen, som hopper av raseri, fra seg av russernes frekkhet i å støtte Assad – som er den demokratisk valgte lederen av Syria, som beholder lojaliteten til en overbevisende flertall og som lett ville vinne i frie valg.

Ifølge Cohen, er det som skjer nå i Aleppo ganske enkelt mord, og at det får lov til å fortsette er et symbol på amerikansk svakhet. Cohen bønnfaller USA å manne seg opp til kamp og gjøre et utfall for redde An-Nuṣrah-fronten, Den islamske staten og hva nå de andre al-Qaida-utbrytergruppene som er i Aleppo heter, fra nederlag. Vel, dem også – men han er mest bekymret for de sivile, spesielt barna. Fordi, til slutt, dette er for barna skyld, ikke sant?

Dette er ikke Kerry sin fiasko. Det er Obamas. Han viser stor stolthet i å være anti-George W. Bush. Obama er presidenten som ikke fikk oss inn i noen unødvendige kriger av typen Irak. Konsekvensene for Syria har vært forferdelige – kanskje 500.000 døde, 7 millioner interne flyktninger, der millioner flere fosser mot Europa som en tsunami av desperate mennesker.

Syria hadde en befolkning før krisen på litt over 21 millioner, så ifølge Cohen, har en tredjedel av den syriske befolkningen enten blitt drept eller er internt fordrevet. Men det er akkurat nå Vesten er ekstra bekymret. Cohens kvaler taler vel om ham; Jeg skal gjøre hva jeg kan for å sette ham i kontakt med et byrå som vil sende en syrisk flyktningfamilie å dele hus med ham. Jeg håper han ikke bor i en av de delstatene som har nektet å ta imot syriske flyktninger, spesielt med tanke på dødstallene ser ut til å ha blitt doblet på mindre enn et år; i november 2015 var tallet anslått til å være rundt 250.000. Men Richard har vist oss hvordan vi kan komme fram til en mer oppsiktsvekkende tall – du bare setter ‘kanskje’ foran den. I realiteten har ingen noen særlig anelse, siden FN tar sine tall direkte fra Syrian Observatory for Human Rights. Som jeg har påpekt mange ganger før, er dette en fyr som jobber ut fra stuen hans i England, der han videreformidler tall fra sitt nettverk av aktivister i Syria. Ingen sjekker noe, og den ene gangen FN prøvde å verifisere tallene, lyktes det FN kun å gjøre rede for mindre enn et dusin døde.

Cohen er selvfølgelig heller ikke den eneste; hele avisen hans fosskoker med artikler som fordømmer den syriske regjeringen og Russland og trygler vestlige ledere om å gjøre noe, hva som helst, bare gjørdetnådeteringentidforanalyse. Vi kan utgreie dette senere. Den setningen er en flott gravskrift for utformingen av vestlig politikk som helhet.

Internasjonale nyhetskilder sørger på samme måte over den vestlige nølingen, mens franskmennene har kommet i en ekstase av indignasjon, en ny høyde av raseri, og forlanger en FN-resolusjon som befaler en våpenhvile – og enhver som ikke stemmer for den, er en krigsforbryter. Nei, jeg tuller ikke.

Men – er det noen som husker krigen i Libya, da de franske krigsforbryterne slapp våpen fra fly til opprørerne i Benghazi? Uten å konsultere noen myndighet, eller deres allierte? Å slippe ned våpen til gruppen som til slutt seiret da NATO ble enig om å opptre som dens luftvåpen, gruppen som hevet al-Qaida flagget over Benghazi i det øyeblikk NATO trakk seg ut av Libya? Hva var resultatet der? Et velstående vestlig-orientert markeds-demokrati? Ikke så mye av det… Javel; plus ça change, plus c’est la même chose, ikke sant, Frankrike? Dy kan ikke lage en omelette yten å knyse egg, n’est-ce pas?

De nåværende franske regjeringen er fiskepudding, der den viktigste ingrediensen lukter råtten fisk, sans doubte, og Francois Hollande har tjent retten til å ha neste nylig oppdagete virvelløse dyr oppkalt etter ham. Franskmennene synes allerede å ha glemt hvordan USAs utenriksdepartement rævkjørte dem over salget av Mistral-hangarskipene til Russland, som kostet dem en kvart milliard euro. Og så utstyrte Egypt  – den endelige kjøperen – dem med splitter nye russiske helikoptre. Men her kommer Frankrike og bærer onkel Sams golfkøller igjen. Jeg antar at de aldri vil lære.

Vel, så moro som det ville være å snakke om fransk famling hele dagen, er det fortsatt Cohen-artikkelen som irriterer meg. ‘General’ Cohens insistering på at Washington stopper å nøle og komme seg i gang å stoppe Putin fra å drepe uskyldige, høres skingrende falskt ut. Og jeg skjønte akkurat hvorfor:

Fallujah.

Fra og med november 2004 og i løpet av én og en halv måned, hamret det britiske og amerikanske militæret vettet av Fallujah i Irak. De sa ikke dét, selvfølgelig – de kalte det Operasjon Phantom Fury, fordi det høres mer organisert og bedre enn bare å sprenge byen i grus.

Og vet du det morsomme? Amerikanske beretninger om slaget i den pressen som befolkningen leser, nevnte ikke sivile tap. Eller bombing av sykehus. Eller kuttingen av all elektrisk kraft, eller avvisningen av humanitær hjelp fra Røde Halvmåne, eller å nekte alle menn i militær alder fra å å flykte fra byen. Det amerikanske militæret advarte om at alle som ikke var en opprører, burde komme seg ut av Fallujah, og ca 80% av befolkningen, ifølge enkelte anslag, forlot byen. Resten ble behandlet som om de alle var opprørere.

Før offensiven startet, ble befolkningen anslått til mer enn 250.000. Det tyder på at minst i overkant av 50.000 personer var igjen i byen under det påfølgende bombardementet. Men amerikanske rapporter gjenspeiler at det maksimalt var 4000 opprørere blant befolkningen i byen. Enkel matematikk sier at hvis disse tallene er korrekte, forble mer enn 45.000 sivile i Fallujah.

Hvordan var det for de innbyggere da offensiven startet? Husk at selve offensiven fulgte uker med bombing fra luften. Men da marinesoldatene og vanlige soldater begynte å gå fra nabolag til nabolag, hus-til-hus, hvordan var det for dem?

«Burhan Fasa’a, en irakisk journalist, sa amerikanerne lett ble frustrert over irakere som ikke kunne snakke engelsk.» Amerikanerne hadde ikke tolker med dem, så de dro inn hus og drepte folk fordi de ikke snakker engelsk. De gikk inn i huset der jeg var med 26 personer, og skjøt folk fordi [folk] ikke adlød [soldatenes] befalinger, selv når det var fordi folk ikke kunne forstå et eneste ord engelsk.» Abu Hammad, beboer i Fallujah, fortalte nyhetsbyrået Inter Press at han så folk forsøke å svømme over Eufrat å unnslippe beleiringen. «Amerikanerne skjøt dem med rifler fra land. Selv om noen av dem holdt opp et hvitt flagg eller hvite klær over hodet for å vise at de ikke var krigere, ble de alle skutt.»

Videre: «selv sårete mennesker ble drept. Amerikanerne kunngjorde at folk skulle komme til en moské hvis de ønsket å forlate Fallujah, og selv folk som gikk dit under hvite flagg, ble drept. «Tidligere beboere i Fallujah. husker andre tragiske metoder for å drepe de sårede. «Jeg så dem [de amerikanske styrkene] kjøre over sårede mennesker i gaten med stridsvogner … … Dette skjedde så mange ganger. «

Foreløpige anslag fra desember 2004, avslører at minst 6.000 irakiske borgere i Fallujah hadde blitt drept, og en tredjedel av byen ble ødelagt.»

Mange ønsker ikke tro dette skjedde, at folk som kan være deres naboer kunne gjøre slike ting. Og det er en tendens til å anta at vitnet må ha løyet, slik må det være, fordi han er en iraker med et motivasjon til å beskrive Vesten som ond og fordervet. Og vet du hva? Denne tendensen er resultatet av bedrag; en konstant spinn og fabrikasjon i et forsøk på å vri folks oppfatning av hendelser. Sluttresultatet er at folk bare vil tro hva de er komfortable med å tro. Fordi det er ingen gruppe eller organisasjon som vi kan stole på fortelle oss sannheten. Her er et godt eksempel – et videoklipp som mest sannsynlig stammer fra den mest løgnaktige gruppen individer i Syria – White Helmets.

Det er angivelig en scene av kaos i et sykehus i det østre Aleppo, et av de få overlevende sykehusene, fordi russerne nøye oppsøker dem og bomber dem fordi de elsker å drepe folk. Atmosfæren er kaos, der kvinner jammer høyt og det som synes å være sykepleiere prøver å håndtere flommen av skadde. Hold øye med fyren til høyre, han som later som han pleier en hodeskade. Siden han er rett rundt hjørnet fra ‘handlingen’, antar han det er trygt å le av det absurde i det hele, helt til han innser at kameraet peker på ham – hvorpå han raskt viser ansiktsuttrykket til et lidende offer.

Uansett, tilbake til Fallujah. Britiske offiserer innrømmet å ha blitt forferdet over de forsettlige ødeleggelsen utført av amerikanske styrker.

«I angrepet, behandlet amerikanske sjefer i stor grad Fallujah som en ‘free-fire zone’, skyt alt som beveger seg, for å prøve å redusere tapene blant sine egne tropper. Britiske offiserer ble forferdet over den manglende bekymringen for sivile tap. «I løpet av de forberedende operasjonene i november 2004, ble en natt over 40 155mm artillerirunder avfyrt mot en liten sektor av byen,» minnes brigader Nigel Aylwin-Foster, en britisk sjef som tjenestegjorde med de amerikanske styrkene i Bagdad.

Han la til at den amerikanske kommandanten som beordret denne knusende bruken av ildkraft, ikke anså det viktig nok til å nevne det i sin daglige rapport til den amerikanske generalen som hadde kommandoen. Doktor Busby sier at mens han ikke kan identifisere hvilken type våpen som bruktes av marinesoldatene, tilsier omfanget av genetisk skade påført innbyggerne, bruk av uran i en eller annen form. Han sa: «Min gjetning er at de brukte et nytt våpen mot bygninger til å bryte gjennom vegger og drepe de på innsiden.»

Arven etter beleiringen av Fallujah fortsatte lenge etter at kampene var slutt, med en 12-dobling av kreft hos barn under 14, sannsynligvis på grunn av bruk av ammunisjon med utarmet uran. Etter måneder med benektelser, innrømmet Washington endelig i 2005 at dets styrker hadde brukt hvitt fosfor (også kalt ‘Willy Pete’) som et våpen for brannstiftelse mot irakere i Fallujah, som er en krigsforbrytelse og ble også vurdert som det på selve tidspunktet, selv om ingenting – gjentar, ingenting – ble gjort med det. Hvis hvitt fosfor kommer i kontakt med huden vil det fortsette å brenne, uavhengig av oksygen, hele veien til beinet. Men Washington insisterte på at det bare hadde brukt det mot fiendtlige opprørere, (blinker med øyet). Hvorfor sa de dette?

Fordi hvis du bruker hvitt fosfor mot fiendens tropper [til røyklegging eller belysning] er det ikke en forbrytelse. Faktisk har amerikanske advokater laget en klausul for anledninger når amerikanske soldater dreper sivile. Og det er «De mente ikke å». Det er riktig – hvordan var det, Samantha Power? «Det er en moralsk forskjell mellom å prøve å drepe så mange sivile som mulig, og drepe sivile utilsiktet og motvillig i jakten på et militært mål.»

Selvfølgelig er det slik. Og så nå kan du se hvor enkelt det er å hevde at styrkene til den syriske regjeringen og Russland alltid gjør det førstnevnte – fordi de har glede av å drepe sivile – mens styrkene til USA og dets allierte alltid gjøre det sistnevnte . Og mens å bevise dette ville være nesten umulig, er å bevise noe annet nesten like umulig. Moralsk seier, USA.

Noen var så uvillig og utilsiktet om å drepe 21 mennesker i Fallujah, der likene ble gravd opp fra en massegrav funnet i Al-Maadhidi gravplassen, at de tok seg bryet med å sette bind rundt deres øyne, binde deres armer og ben, skyte dem og deretter plassere likene i likposer med engelske bokstaver og tall på dem og begrave dem. Ordføreren og politimesteren sa begge at likene var fra Fallujah-offensiven i 2004 og at de hadde blitt drept av amerikanske styrker. Men de amerikanske styrkene avviste å kommentere, så jeg antar at ingen vet.

Amerikanske styrker bombet utilsiktet og motvillig en barselklinikk drevet av Røde Halvmåne i Bagdad og drepte utilsiktet noen sivile, inkludert de som brent til døde i sine biler. Det amerikanske luftvåpenet bombet motvillig en billig restaurant i Bagdad med fire satellittstyrte «smarte bomber», men de kan ikke ha vært smartest i klassen, fordi de traff et hus nær restauranten og drepte 8 sivile, inkludert 3 barn. Ingen av dem var Saddam Hussein og hans to sønner, som en informant tydeligvis hadde fortalt det amerikanske militæret var i restauranten for å nyte en enkel middag. Jeg håper at det var slik, og at de ikke bare gjettet. I alle fall bommet disse superpresisjons-bombene på restauranten, der de bare knuste vinduene med eksplosjonen. Skjønt personene de faktisk traff, nok døde av det.

Uansett, ser du hvordan det fungerer. Du bare finner på navnet på en eller annen slemming du prøver å drepe, og du kan trygt bombe livskiten ut av alt du vil, mens du beholder din moralske autoritet ubesudlet. Du mente ikke å gjøre det. USA har alltid en unnskyldning (slemme mennesker feirer også) når landet dreper sivile i jakten på et eller annet militært mål, mens det overhodet ikke aksepterer noen unnskyldninger fra sine fiender når de dreper sivile i jakten på et militært mål; at deres hensikt er å bevisst drepe sivile, blir konsekvent antatt.

La oss sette dette i perspektiv. Ikke bare hadde USA ingenting med å invadere i det hele tatt, det bevisst fabrikkerte unnskyldningene det brukte for å invadere Irak. Ulike studier anslår irakiske dødsfall i Irak-krigen til 1 million. Den amerikanske forsvarsministeren kalte motstanden mot den amerikanske erobringen som «noen få lommer av fanatikere [dead-enders], sannsynligvis ikke mer enn 10 000 soldater» . Enten drepte amerikanerne hver av dem 100 ganger, som noe ut av Blackadder, eller de drepte mange sivile. Du kan trekke fra en del av dem som sannsynligvis ble drept av andre irakere, men det viktigste årsaken for irakiske dødsfall, var amerikanske styrker. Du kan redusere tallet med, la oss si 100.000, for irakiske soldater som ble drept i den første krigen, mens det fortsatt var en irakisk hær. Som likevel etterlater ca 850.000 uforklarlige sivile dødsfall. USA kunngjorde at det hadde total kontroll over Irak og jublet over hvordan irakerne måtte ha godkjennelse for alt av sine amerikanske okkupanter. Etter at Fallujah-offensiven startet, avfyrte amerikanske styrker granater ukritisk inn i byen, selv om det fortsatt fantes tusenvis av sivile. De brukte forbudte våpen mot sivilbefolkningen og sørget ikke for trygge fluktkorridorer for de som flyktet fra kryssilden. Det amerikanske militæret kuttet strømmen til byen, slik at medisinske anlegg som ikke hadde en generator, ikke hadde elektrisitet.

Syria kjemper mot en utenlandsk-støttet opprør i Aleppo, der mange av kjemperne er islamske ekstremister rekruttert fra utlandet og som ikke er syrere. Det er en krig for å få tilbake Syria til det enhetlige, sekulære landet det var før det vestlig-startede forsøket på regimeendring begynte. Syrere som legger ned våpnene og overgir seg, kan få amnesti i henhold syrisk lov, og selv utenlandske krigere kan forlate via de trygge korridorene, med sine våpen.

De sivile som flykter fra Aleppo blir gitt husly og mat, det beste regjeringen kan klare under omstendighetene, og vil bli utstyrt med hjelp til å vende tilbake til sine hjem når kampene er over, hvis hjemmene deres ikke er ødelagt i kampene.

De islamske ekstremister Syria og Russland bekjemper, er trent, bevæpnet og støttet av Washington og dets allierte, og Washington nekter å skille mellom «moderate» opprørere og al-Qaida-tilknyttede grupper, som USA har sagt seg enig i å gjøre i mange våpenhvileavtaler. USA er i Syria fordi det selv insisterer på det, angivelig for å bekjempe Den islamske staten, selv om indisier viser at det faktisk støtter ekstremistgrupper som stedfortredere, i håp om at de kan styrte den syriske regjeringen. Alle som tviler på dette bør lese intervjuet mellom en tysk avis og sjefen for al Nusra, publisert for to dager siden.

Richard Cohen ser Aleppo som Guernica, fordi – han hevder – Guernica, som Aleppo, ble bombet av fascister som bevisst forsøker å påføre så mange sivile tap som mulig. La det være klart; Washington gir blanke fanden i sivile tap, unntatt for dem som ble drept av sine fiender, og har skrevet juridisk vissvass som garanterer at sivile drept av amerikanske styrker alltid vil ha blitt drept som følge av en motvillig ulykke. De som ble drept av Washingtons fiender vil alltid ha blitt myrdet uten grunn. Fallujah var byen som var mer som Guernica, men disse dødsfallene spiller ingen rolle, fordi ingen mente å drepe dem.

---

/https://marknesop.wordpress.com/2016/09/28/the-quality-of-mercy/#comments