John Pilger – Amerika blir brakt til taushet før neste krig

HAIPHONG_Pentagon Budget

Av John Pilger

Når jeg kommer tilbake til USA i et valgår, blir jeg slått av stillheten. Jeg har dekket fire presidentkampanjer, den første i 1968; Jeg var med Robert Kennedy da han ble skutt, og jeg så hans morder da han forberedte seg på å drepe ham. Det var en dåp på den amerikanske måten, sammen med den ivrige volden til politiet i Chicago på møtet til det demokratiske partiet (som allerede var jukset med). Den store motrevolusjonen hadde begynt.

Den første som ble drept det året, Martin Luther King, hadde våget å trekke forbindelsen mellom lidelsene til afrikansk-amerikanere og folk i Vietnam. Da Janis Joplin sang, «Freedom’s just another word for nothing left to lose», snakket hun kanskje ubevisst for millioner av USAs ofre på fjerne steder.

«Vi mistet 58.000 unge soldater i Vietnam, og de døde forå forsvare friheten. Glem det ikke!» Dette sa en offisiell guide som jeg filmet i forrige uke ved Lincoln Memorial i Washington. Han henvendte seg til en skolegruppe av unge tenåringer i lys oransje T-skjorter. Som om han hadde lært det utenat, forvandlet han sannheten om Vietnam til en uimotsagt løgn.

De millionene av vietnamesere som døde, ble lemlestet, forgiftet og fordrevet av den amerikanske invasjonen hører ikke hjemme i unge sinn, for ikke å nevne de anslagsvis 60.000 veteranene som tok sitt eget liv. En venn av meg, en marinesoldat som ble lammet fra livet ned i Vietnam, ble ofte spurt: «Hvilken side kjempet du på?»

For noen år siden var jeg på en populær utstilling kalt «The Price of Freedom» på det ærverdige museet Smithsonian i Washington. Køene av vanlige folk, for det meste barn som subbet gjennom dette Julenissens verksted av revisjonisme, ble servert en lang rekke løgner: atombombingen av Hiroshima og Nagasaki reddet «en million liv»; Irak ble «frigjort av luftangrep av enestående presisjon». Temaet var ufeilbarlig heroisk: bare amerikanerne betaler prisen for frihet.

Valgkampen i 2016 er bemerkelsesverdig, ikke bare for fremveksten av Donald Trump og Bernie Sanders, men også for motstandsdyktigheten til den vedvarende tausheten om en morderisk, selvutnevnt guddommelighet. En tredjedel av medlemmene i FN har fått føle Washingtons støvel – styrting av regjeringer, undergraving av demokrati, imponerende blokader og boikotter. De fleste av de ansvarlige presidentene var liberale – Truman, Kennedy, Johnson, Carter, Clinton, Obama.

Den utrolige historiske listen over udåder er så mutert i offentlighetens tanker, skrev Harold Pinter, at det «aldri skjedde … Ingenting har skjedd. Selv mens det skjedde, skjedde det ikke. Det spilte ingen rolle. Det var uinteressant. Det spilte ingen rolle …». Pinter ga uttrykk for en sarkastisk beundring av det han kalte «en ganske klinisk manipulering av makt i verden, mens den er maskert som en makt for som jobber for det det felles beste. Den er en briljant, til og med vittig, svært vellykket hypnose.»

Ta for eksempel Obama. Mens han forbereder seg på å forlate embedet, har spyttslikkingen begynt helt på nytt. Han er «kul». Han er en av de mer voldelige presidentene, og Obama ga frie tøyler til Pentagons krigsmaskineri, som han arvet fra hans diskrediterte forgjenger. Han tiltalte flere varslere – sannhetsfortellere – enn noen annen president. Han erklærte Chelsea Manning skyldig før hun ble stilt for retten. I dag, styrer Obama verdensomspennende kampanje uten like, av terrorisme og drap med droner.

I 2009 lovte Obama å hjelpe «befri verden fra atomvåpen», og ble tildelt Nobels fredspris. Ingen amerikansk president har bygget flere atomstridshoder enn Obama. Han «moderniserer» Amerikas dommedags-arsenal, inkludert ett nytt ‘miniatyr’ kjernefysisk våpen, med en slik størrelse og «smart» teknologi som gjør, sier en ledende general, at bruken «ikke lenger er utenkelig».

James Bradley, den bestselgende forfatteren av Flags of Our Fathers og sønn av en av de amerikanske marinesoldatene som hevet flagget på Iwo Jima, sa: «[en] stor myte vi ser utspille seg er at av Obama som en slags fredelig kar som prøver å kvitte seg med atomvåpen. Han er den største kjernefysiske krigeren det finnes. Han forpliktet oss til en ødeleggende kurs, der vi bruke 1000 milliarder dollar på flere atomvåpen. På en eller annen måte lever mennesker i denne fantasien, fordi han gir vage nyhetskonferanser og foredrag, og poserer for fotografier som er ment å få oss til å føle oss bra. Dette skal liksom være knyttet til den faktiske politikken. Det er det ikke».

Mens Obama var ved roret, er en annen kald krig i gang. Den russiske presidenten er en pantomime-skurk; Kineserne har ennå ikke fått tilbake til deres skumle karikaturfremstilling med en museflette – da alle kinesere ble utestengt fra USA – men mediekrigerne jobber med saken.

Verken Hillary Clinton eller Bernie Sanders har nevnt noe av dette. Det finnes ingen risiko og ingen fare for USA og for oss alle; for dem, har den største militære oppbyggingen på grensen til Russland siden andre verdenskrig ikke skjedd. Den 11. mai gikk Romania live med et «rakettforsvar» på en NATO-base, som sikter sine amerikanske raketter beregnet på førsteangrep mot hjertet av Russland, verdens nest største atommakt.

I Asia, sender Pentagon skip, fly og spesialstyrker til Filippinene for å true Kina. Amerikanerne omringer allerede Kina med hundrevis av militære baser som kurver i en bue opp fra Australia, til Asia og videre til Afghanistan. Obama kaller dette en «omdreining».

Som en direkte konsekvens, skal Kina angivelig ha endret sitt politikk angående kjernefysiske våpen fra å utelukke at de vil bruke dem først, til høy beredskap og at de sender til sjøs ubåter med atomvåpen. Spiralen dreier seg raskere.

Det var Hillary Clinton, utenriksminister i 2010, som hevet de konkurrerende territorielle kravene om noen småøyer og rev i Sørkinahavet til et internasjonalt problem; Hysteri fra CNN og BBC fulgte; Kina bygget flystriper på de omstridte øyene. I sin enormt store krigsspill i 2015, Operation Talisman Sabre, øvet USA på å «kvele» Malakkastredet, der mesteparten av Kinas olje og handel passerer. Dette ble knapt nevnt i nyhetene.

Clinton erklærte at USA hadde en «nasjonal interesse» i disse asiatiske farvannene. Filippinene og Vietnam ble oppmuntret og bestukket til å hevde sine krav og gamle fiendskaper mot Kina. I Amerika, blir folk lært opp til å se enhver kinesisk defensiv posisjon som offensiv, og så er grunnlaget lagt for rask opptrapping. En lignende strategi av provokasjon og propaganda brukes mot Russland.

Clinton, «kvinnekandidaten», etterlater et spor av blodige statskupp: i Honduras, i Libya (pluss drapet på Libyas president) og Ukraina. Sistnevnte er nå en fornøyelsespark for CIA. Landet kryr med nazister og er frontlinjen av en truende krig med Russland. Det var gjennom Ukraina – bokstavelig talt, grenselandet – at Hitlers nazister invaderte Sovjetunionen, som tapte 27 millioner mennesker. Denne episke katastrofen er fortsatt husket i Russland. Clintons presidentkampanje har fått penger fra alle bortsett fra én av verdens ti største våpenselskaper. Ingen annen kandidat kommer i nærheten.

Sanders, håpet til mange unge amerikanere, er ikke veldig forskjellig fra Clinton i hans syn på verden utenfor USA som sin eiendom. Han støttet Bill Clintons ulovlige bombing av Serbia. Han støtter Obamas terrorisme med droner, provokasjoner av Russland og tilbakekomsten av spesialstyrker (dødsskvadroner) til Irak. Han har ikke noe å utsette på den stadige trommevirvelen av trusler mot Kina og den akselererende faren for atomkrig. Han er enig i at Edward Snowden bør stilles for retten og han kaller Hugo Chavez – som ham, en sosialdemokrat – «en død kommunistisk diktator». Han lover å støtte Clinton om hun er nominert.

Valget av Trump eller Clinton er den gamle illusjonen av valg som ikke egentlig er noe valg: to sider av samme sak. Når han gjør syndebukker av minoriteter og lover å «gjøre Amerika stort igjen», er Trump innenrikspolitisk en populist langt til høyre; likevel kan faren fra Clinton være langt mer dødelig for hele verden.

«Bare Donald Trump har sagt noe meningsfylt og kritisk om amerikansk utenrikspolitikk,» skrev Stephen Cohen, professor emeritus i russisk historie ved Princeton og NYU, en av de få Russlands-ekspertene i USA som snakker ut om faren for krig.

hilly.png
En email til Hillary Clinton fra Sidney Blumenthal

I en radiosending, henviste Cohen til kritiske spørsmål kun Trump hadde stilt. Blant dem: Hvorfor er USA «overalt på kloden»? Hva er NATOs egentlige oppdrag? Hvorfor prøver USA alltid å gjennomføre regimeskifter i Irak, Syria, Libya, Ukraina? Hvorfor behandler Washington Russland og Vladimir Putin som en fiende?

Hysteriet i de liberale mediene over Trump tjener en illusjon av «fri og åpen debatt» og «demokratisk prosess». Hans syn på innvandrere og muslimer er grotesk, men det den som har deportert flest sårbare mennesker fra Amerika er ikke Trump, men Obama. Hans svik av fargete folk er hans arv: for eksempel lagringen av et stort sett svarte fanger, nå mer tallrike enn Stalins gulag.

Denne presidentkampanjen handler kanskje ikke om populisme, men om amerikansk liberalisme, en ideologi som ser på seg selv som moderne og derfor overlegen og Den ene sanne stien. De på høyrefløyen av denne har en likhet til de kristne imperialistene i det 19. århundre, med en plikt fra Gud til å konvertere eller tvinge eller erobre.

I Storbritannia er dette Blair-isme. Den kristne krigsforbryteren Tony Blair slapp unna med hans hemmelige forberedelser til invasjonen av Irak, i stor grad fordi den liberale politiske klassen og media falt for hans «cool Britannia«. I Guardian, var applausen øredøvende;.[..] En distraksjon kjent som identitetspolitikk, importert fra USA, gjorde sitt arbeid under hans styre.

Historien ble erklært for over, klasse ble avskaffet, og kjønn fremmet som feminisme; mange kvinner ble parlamentsmedlemmer for New Labour. De stemte den første dagen av parlamentet for å kutte støtten til enslige foreldre, for det meste kvinner, som instruert. Et flertall stemte for en invasjon som produserte 700.000 irakiske enker.

Det tilsvarende i USA er de politisk korrekte krigshisserne i New York Times, Washington Post og de store TV-selskapene som dominerer politisk debatt. Jeg så en rasende debatt på CNN om Trump og hans mange tilfeller av utroskap. Det var klart, sa de, at en slik mann ikke kunne stoles på i Det hvite hus. Ingen problemstillinger ble diskutert. Ingenting om de 80 prosent av amerikanerne som inntekten har kollapset til et nivå som på 1970-tallet. Ingenting om marsjen stadig nærmere en krig. Forståsegpåernes mening synes å være å «holde seg for nesen» og stemme for Clinton: alle bortsett fra Trump. På den måten stopper du monsteret og bevarer et system som ivrer etter en ny krig.


Fra:

John Pilger – Silencing America as it prepares for war

Advertisements