2021 – året demokratiene tok slutt

2021 vil trolig gå inn i historien som året da liberale demokratier på ubestemt tid gikk over til en autoritær modell, der friheten til å bevege seg fritt kan suspenderes, uforholdsmessig og ensidig, i folkehelsas navn. Den påberopes som et mantra, uten mulighet for rasjonell analyse. Den globaliserte kasten har erklært krig mot de gamle liberale verdiene, under påskudd som aldri overveies eller drøftes, der de hevder å «beskytte» eller «redde» oss.

klaus-schwab-universite-de-technologie-de-kaunas-bandeau-800x500
av Eric Verhaeghe

I 2021 endte demokratiene, med mirakuløst samtykke fra de som i prinsippet er ansvarlige for deres forsvar. Vi har vært vitne frihetens fascinerende og forbløffende selvmord, orkestrert av nettopp de menneskene som den ga karriere og som skulle opprettholde den.

Siden 1940 har vi ikke vært vitne til et så brutal og vanvittig vendepunkt i Frankrike. Noen måneder med epidemi og dødsangst i de borgerlige nabolagene var nok til at ikke én eneste stemme talte til fordel for våre friheter uten umiddelbart å bli satt i gapestokken som en angivelig konspirasjonsteoretiker, like søkt som anklagen om kommunisme under McCarthy-æraen.

Ja, demokratiene tok slutt i 2021

Hvis lager en liste over de frihets-drepende tiltakene som ble vedtatt i 2021, risikerer vi å tilbringe mye tid og mange søvnløse netter.

Vi kan nevne to -typiske – blant mange andre.

Den første er Loven om indre sikkerhet (la loi de sécurité intérieure) som gjeninnførte sanntids ansikts-gjenkjenning med droner. Dette tiltaket ble eksplisitt ekskludert i Tyskland av koalisjonen, siden det er frihets-drepende. Merkelig nok var det ingen i den politiske klassen som protesterte mot dette skjendige vedtaket, som ikke fikk gjennomslag i sikkerhetsloven året før.

Det andre typiske tiltaket er selvsagt helsepasset som, i navnet til «det felles beste», «helse» og beskyttelsen av fellesskapet, rettferdiggjorde en juridisk lovlig gapestokk. Et uhørt tiltak fra en elite som hevder å være opplyst og styrt av fornuft.

Det som faktisk er mest slående, er at denne glidningen til autoritarisme enstemmig aksepteres av alle de vanlige kontrollmekanismene.

Vi visste at parlamentet og pressen i Frankrike var ubetydelige og ikke hadde noen reell nytte. Men Statsrådet? Men den byråkratiske strukturen? Rettsvesenet? Grunnlovsrådet?

Ikke en eneste av disse organene spilte sin rolle. Tvert imot, godtok alle å innføre et eliteprosjekt hvis hovedmål er å skape en permanent unntakstilstand der regjeringen har ekstraordinære fullmakter. For vårt beste, selvfølgelig. For vår helse.

En internasjonal agenda utspiller seg foran øynene våre

I argumentene som gjerne brukes av de som benekter bevisene for dette autoritære skiftet, finner vi regelmessig: «Hvis alle land vedtar de samme tiltakene samtidig, er det et tegn på at dette er den rette veien. Alle regjeringer i verden kan ikke ta feil samtidig. Så ha tiltro».

Her finner vi den saue-lignende logikken til den borgerlige konformismen, som utgjør en grunnleggende hevstang som gjør at «kuppet» som vi er vitne til fungerer.

Det spiller ingen rolle om du har rett eller feil, det viktigste er å ikke være alene om å mene det du mener. For mye originalitet ville være mistenkelig.

Den store styrken til the Great Reset, som vi kan observere metodisk innføres dag for dag i Vesten, er nettopp å ha overbevist oss (eller å ha overbevist noen av oss) om at denne vakre internasjonale enigheten ikke var en trussel, men en mulighet.

Husk TAFTA, den transatlantiske frihandelsavtalen Trump forlot da han kom til makten. På 2010-tallet fikk denne utdypingen av multilateralisme millioner av mennesker til å protestere, og vakte utbredt mistillit.

På 2020-tallet beroliger den samme multilateralismen, snarere enn skaper bekymringer. Trump er borte, og alle selvgode folk i vest gratulerer seg selv med å forene seg på tvers av landegrensene mot alt som ser ut som selvstyre i statsapparatene.

For å oppnå denne formidable regresjonen, var det nok å spre frykt. Vi kan gjerne gjenta så ofte vi vil at covid dreper svært få. Bare den lille sannsynligheten for å risikere døden er nok til å overvinne enhver form for rasjonalitet blant mennesker som hevder å være intelligente og ha legitimitet til å styre planeten.

Hvem er disse godtroende kalkunene?

Historien vil uten tvil fortelle slutten. Men mange av svarene finnes allerede i the Great Reset.

De intellektuelles store svik

Vi kan i det minste, i Frankrike, observere hvem som manøvrerer for å få til denne agendaen.

Det ironiske med historien er at svært symbolske skikkelser er kjernen i dette store autoritære skiftet.

Jeg tar eksemplet med Nicolas Revel, Jean Castex sin stabssjef, som også var direktør for Bertrand Delanoës kabinett, og direktør for Helseforsikringen. Denne venstresidens mann, denne «statens store tjener» (og ikke folkets …) er sønn av den berømte liberale essayisten Jean-François Revel.

Jeg husker da jeg var femten og leste essayet hans «Hvordan demokratier tar slutt». Jean-François Revel forklarte deretter hvordan den europeiske venstresida ikke lenger kunne støtte demokratiet og hvordan den av komfort foretrakk kommunistisk totalitarisme.

Ingen forestilte seg da at sønnen hans ville forsette dette programmet ved å overta logikken nær kinesisk kommunisme, med sosial kreditt som diskriminerer motstandere. Helsepasset er en direkte anvendelse av dette.

De som bærer det tunge ansvaret for det autoritære skiftet, for slutten på demokratiet kunngjort av Jean-François Revel i sin tid, er der. Dette er barna født med en liten sølvskje i munnen, bærerne av venstreorientert høyretenkning, de som sitter ved statens kontrollspaker, som de har et ord med i laget, det vil si et instrument som forsvarer deres egne interesser mot allmenn stemmerett, som har blitt folkefiende nummer én.

Det er nok å observere valgkampen i Frankrike for å forstå hvor mye det globaliserte borgerskapet er redd for allmenn stemmerett. Muligheten for at en Marine Le Pen eller en Eric Zemmour blir valgt vekker samme angst, samme redsel som valget av Trump eller seieren til «Leave» i folkeavstemningen om Brexit.

Å la «idiotene» stemme (og kasten inkluderer under denne kategorien konspirasjonsteoretikere, fascistene, de gamle hvite mennene som ikke angrer og andre uønskede) har blitt gjenstand for aversjon i de beste bydelene.

Bør vi være redde? Hva kan gjøres?

Jeg mottar mange meldinger fra folk som lurer på hva de skal gjøre for å forhindre at «diktaturet» innføres. Dette er det ordet som dukker opp mest i meldingene.

Jeg er ikke sikker på at noen har et enkelt svar på dette spørsmålet.

Men jeg vil gjerne dele min sikkerhet med dere: vi vil ikke stoppe diktaturet ved å sitte i stolen vår, selv om vi roper fra den hele dagen.

Jeg kan se at mange ønsker å forplikte seg, men å forbli i komfort-sonen, fortsette et normalt liv og ikke ta noen risiko. Engasjementet vil i bunn og grunn være en aktivitet blant mange andre, en slags fritidsyssel som ikke fører til ubehag eller uro.

Denne motstanden kalles moralsk støtte, men jeg er meget overbevist om at den ikke er til noen nytte for å skremme den globaliserte kasten som er fast bestemt på å «bløgge beistet». De kan sitte ved makten veldig lenge selv om de hates. De trenger ikke din kjærlighet.

Det er også under denne illusjonen mange franskmenn lever, i en verden der noen få demonstrasjoner lørdag ettermiddag vil være nok til å knekke regimet som Emmanuel Macron innfører for å gjennomføre the Great Reset i Frankrike.

Min overbevisning er at hvis vi nå vil påvirke virkeligheten, må glemme denne aktivismen tenkt som en liten hobby, og at vi må bruke militantere midler for å bekjempe den.

I sin Great Reset snakker Klaus Schwab mye om aktivister som effektive aktører i samtiden.

Jeg mener bestemt at vi må ta i bruk metodene for aktivisme (Extinction Rebellion, Greenpeace, Act-Up, etc.) for å forsvare våre grunnleggende interesser.

Foreningen «Rester libre!» har allerede begynt to shaming-aksjoner som har fungert veldig bra, og som ennå ikke er fullført. På tre uker har aktivister sendt over 5000 brev, og vi stopper ikke der.

Vi må fortsette på denne veien, og vi må åpne andre.


Kilde

Reklame

Én kommentar

Kommentarer er stengt.