Hvor mange fikk egentlig med seg at den norske innsatsen for Sør-Sudans uavhengighet har mange likehetstrekk med operasjonen for å ødelegge Jugoslavia? Sudan var nevnt som et av de 7 landene som skulle knekkes, sammen med Irak, Syria, Libanon, Iran, Libya og Somalia. Humanitære bistandsorganisasjoner (særlig kristne) lot seg bruke i en iskald geopolitisk aksjon.
intervjuer Michel Raimbaud
Innledning
For opinionen er sannheten avgjort: Den lange konflikten mellom Sør og Nord, som førte til delingen, var en krig mellom kristne og muslimer. Helt uriktig, svarer Michel Raimbaud. Det skjedde først og fremst fordi Vesten og Israel ønsket å stykke opp det største – og oljerike – arabiske og afrikanske landet. Michel Raimbaud er tidligere fransk ambassadør til bl.a. Sudan. [..]
Michel Raimbaud foreleser i dag ved Senter for diplomatiske og strategiske studier i Paris, og avkrefter her en rekke vanlige misoppfatninger som ble spredt under kampanjen for Sør-Sudans uavhengighet, som ble virkelighet 9. juli 2011. Spesielt det religiøse spørsmålet, som angivelig skulle være det viktigste skillet mellom nord og sør. Men i Sør-Sudan er den kristne andelen av befolkningen den samme som antallet muslimer (15% av befolkningen), resten er animister. Og innføringen av sharialovene, som aldri har blitt anvendt i sør, kunne ikke være årsaken til gjenopptakelsen av konflikten i 1989, siden de ble vedtatt av Khartoum noen måneder senere. Likevel blir de systematisk presentert i media som hovedfaktoren som utløste krigens siste fase.
Intervjuet
Sudan er den første arabiske staten som fikk amputert deler av sitt territorium. Du ser en sterk symbolikk: suksessen til vestlige intervensjoner, spesielt amerikanske. Hvorfor Sudan?
Hvorfor? Fordi det faktisk er (eller rettere sagt var) den største arabiske og afrikanske staten. Det er rikt på olje og andre strategiske mineraler, men samtidig har det en svak kobling til den arabisk-muslimske verden.
I 1989, da Omar al-Bashir utførte et militærkupp, støttet av Den nasjonale islamske fronten (FNI) ledet av sjeik Hassan al-Turabi, var vi fortsatt i den kalde krigen. Et år senere var Sovjetunionen i oppløsning, og islamismen ville erstatte kommunismen som Vestenes «fiende nummer 1». Sudan havnet raskt i trådkorset fordi det hevder nettopp en slik islamsk orientering. Det havnet snart i frontlinjen, og i 1993 ble det registrert på USAs liste over «sponsorer av terrorisme» og ved årtusenskiftet som en av de syv «skurkestatene» («rouge states«) som skulle destabiliseres eller «knuses». Etter Irak og Somalia, ble det blant de første målene for Washingtons korstog.
Med Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd var det ingen blokker lenger og ingen alliansefri bevegelse. Det var da at «det internasjonale samfunnet» blir født. Bak dette begrepet ligger Vesten, som ønsker å være den eneste bæreren av «demokratiske verdier»; verdier som alle måtte bøye seg for, inkludert arabiske/muslimske land, spesielt slik de nykonservative og sionistiske allierte av Bush-administrasjonen så det.
Stigmatiseringen av den islamske regjeringen og diverse anklager (støtte til Saddam Hussein, støtte til terrorisme, brudd på menneskerettighetene … og kvinners rettigheter, «forfølgelse» av kristne, ‘slaveri’) hadde som formål å isolere og eksludere det. Anklagene mot «Khartoum-regimet» i 1996, (uten bevis) for medvirkning i et attentatforsøk mot Egypts president Mubarak, var en første suksess for Washington. Men det var Sør-Sudan, som befant seg i en tilstand av nesten konstante småopprør siden 1955, som skulle bli valgt som den foretrukne metoden for å destabilisere Bashir/Turabi-regimet.
Amerika oppfordret Det sudanske folks frigjøringsbevegelse (SPLM), som kjempet politisk og militært mot regjeringen siden 1983, til å avvise presidentens innsats for å sikre en helt «sudansk» fred, utenfor USAs kontroll. Da avtalen som ble inngått i Khartoum i 1997 med alle dissidentene og bevegelsen til Garang (SPLMs leder) mislyktes, markerte det begynnelsen på slutten for islamistenes makt bak kulissene. Alt virket som om dette ville akselerere normaliseringen som startet med enkelte land (som Frankrike) rundt 1998 …
Etter 11. september godtar Khartoum til en viss grad å samarbeide med Washington …
Ja, Sudans ledere er nesten tvunget til å jobbe med USA i kampen mot terrorisme, av alle grunnene som man kan forestille seg. Etter kraftig «oppmuntring» fra et triumferende Amerika som var åpent fiendlig innstilt, bestemte de seg for (eller resignerte overfor) å starte en ny fredsprosess med SPLM. Spesielt på dette stadiet var John Garangs ledelse i deres øyne garantien for at en fredsavtale ikke ville føre til en deling. Garang var tilhenger av et forent Sudan, selv om det måtte være dypt reformert.
Men det demokratiske og i stor grad sekulære Sudan som SPLM-lederen ønsker og den islamske staten som Khartoum foreslo siden uavhengigheten, er basert på to svært forskjellige begreper: en sekulær stat for den sørlige bevegelsen, en religiøs stat for den tradisjonelle nordlige poliske klassen. Dette er ikke det eneste skillet, men det er trolig det [minst] «sekulære». Garang var uansett ikke en tilhenger av uavhengighet i sitt hjerte, i motsetning hans forgjenger Joseph Lagu eller hans etterfølger Salva Kiir. Han jobbet også for å motvirke separatistiske tendenser innenfor SPLM, som for eksempel Salva Kiir, som aldri skjulte hva han ønsket. Som et resultat av fredsavtalen blir Garang visepresident i Sudan og president for den autonome regionen Sør-Sudan.
Men ved en skjebnens dystre ironi, dør den nyinnsatte karismatiske lederen i en helikopterstyrt, en meget beleilig «ulykke»for separatistene. Salva Kiir tar over og gjør uavhengighet til den eneste saken i folkeavstemningen i 2011, selv om det var hverken det eneste alternativet eller det foretrukne alternativet. De som undertegnet fredsavtalen lovet for å gjøre landets enhet «attraktiv».
Tidligere fredsavtaler har ikke ført til noe. Hvorfor?
Faktisk, på slutten av 1990-tallet forsøkte den sudanske regjeringen å inngå en intern avtale med dissidenter i den sørlige bevegelsen, uten Garang. Men en slik løsning kunne ikke fungere. USA påla at Garang skulle være eneste samtalepartner, og det er takket være deres press at avtalen som ble inngått i 2005 er ekstremt gunstig for SPLM, utover alle forventninger. De magre løftene, aldri innfridd, som Washington kom med, og den stadig truende holdningen mot den islamistisk-orienterte regjeringen overbevise Khartoum til slutt om at de var nødt til å forhandle, selv om prisen var ublu.
Samtalene begynte sommeren 2002 og ble avsluttet i januar 2005 med underskrivelsen av den omfattende Naivasha-fredsavtalen i Nairobi. I tilfelle regjeringen til Omar al-Bashir ikke skulle skjønne hva som kunne skje med ham i tilfelle samtalene mislyktes, bryter Darfur-konflikten ut midt under fredsforhandlingene med sør. Sudan hadde inntrykk av at grepet gradvis hadde løsnet, men Darfur åpnet en ny front. Denne nye krisen førte til at «det internasjonale samfunnet» åpnet en politisk-, diplomatisk- og media-offensiv nesten uten sidestykke mot den sudanske regjeringen. Kampanjen fører til den første siktelsen mot et sittende statsoverhode: to arrestordrer fra Den internasjonale straffedomstolen mot president Al-Bashir for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Siktelsene ville igjen vil bidra til å svekke og isolere regjeringen, som forble trofast mot det islamistiske alternativet. Det skal imidlertid bemerkes at Den afrikanske union tydelig sa fra at den ikke vil samarbeide med ICC.
Sør Sudans secesjon er en seier for amerikansk diplomati, skriver du …
En triumf ifølge amerikanerne selv. Og det er også Israels seier, som lenge har støttet SPLM, og som kun kan se fordeler ved at den største arabiske og afrikanske staten er «knust» og fragmentert. En deling som markerer slutten på det sudanske mangfoldet og pluralismen, ville være i tråd med Tel Avivs strategi: å forvandle den arabisk-muslimske regionen til en mosaikk av tros- og/eller etniske mikrostater, for å opprettholde den hebraiske statens overherredømme.
Det sudanske området er en nøkkelregion. Delingen av det er en katastrofe for den arabiske verden, som jeg tror har satt den langt tilbake, men også for Afrika og afrikanerne, som nå har brutt det hellige prinsippet om at grensene fra kolonitiden ikke kan forandres på, og sannsynligvis vil angre på det.
Ga Kinas nærvær i Sudan motivasjon for den fiendtligheten som amerikanerne viste?
Sikkert. Det er sannsynligvis en av de store beveggrunnene bak denne fiendtligheten. I 1996 inngikk Sudan en avtale med Kina om utvinning av olje som hadde blitt «oppdaget» på slutten av 1970-tallet av amerikanske selskaper. De ble tvunget til å trekke seg ut på grunn av borgerkrigen rundt 1983-1984. De amerikanske store oljeselskapene ble ekskludert fra anbudene to tiår senere, hovedsakelig på grunn av USAs forsøk på omdemming og destabilisering. Første omgang med sanksjoner ble innført i 1996 under påskudd av at sudanerne sto bak drapsforsøket mot Mubarak i Addis Abeba, en anklage som til slutt ble droppet.
Kina vant dermed dette viktige oljemarkedet, det var uhørt for amerikanerne. Og dette er også Kinas første intervensjon i utlandet innen hydrokarboner. Dette er det første betydelige trinnet i det som nå kalles ‘Kinafrika’. Med oljekonsesjonene fulgte rørledningen til Port Sudan, og raffinerier etc. som skal bygges. Produksjonen vokser, og Kina ble den viktigste kjøperen av sudansk olje.
Delingen har straffet Sudan tungt …
Jeg tror dette er grunnen vi leter etter. Noen eksperter mener at «hele» Sudan har et potensiale likt de store produsentene rundt Den persiske bukt. Siden secesjonen, har Sudan beholdt 30% av de utnyttede oljeforekomstene, Sør-Sudan har 70%. Men Nord har, som det ble sagt tidligere, all infrastrukturen for eksport av olje. Det er selvsagt også uutnyttede forekomster, siden konsesjonene dekker hele Sudans territorium. Det finnes andre strategiske mineralreserver som uran og kobber. Reservene av disse mineralene i Sudan, inkludert Darfur, er blant de mest lovende i verden.
I tillegg kom fødselen av Sør-Sudan i en periode da den internasjonale sammenhengen endret seg hele tiden. Faktisk, siden konflikten i 2008 mellom Georgia og Russland har det hengt et spørsmåltegn over amerikansk hegemoni og legitimiteten til ‘det internasjonale samfunnet’. Under ledelse av Vladimir Putin opplever det evige Russland en politisk og militær vekkelse, støttet av utviklingen av en førsteklasses olje- og gassindustri, mens Kina, hvis framvekst er ganske forbløffende, ikke er langt fra å bli det største økonomiske dynamoen på planeten. Disse to store landene, som veier tungt i Sikkerhetsrådet, har blitt kjernen i store klynger, som Brics (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika) eller Shanghai-gruppen, som utgjør mer og mer effektive motvekter til en vestlig hegemoni som slår sprekker. Vi kan absolutt ikke gjøre det vi vil lengre …
Hva er religionens plass i denne konflikten mellom nord og sør, som ofte er presentert som en krig mellom muslimer og kristne?
Man kan finne denne forklaringen i det uendelige på internett. Men det er en karikatur, hvis ikke direkte falsk. I virkeligheten er dette en helt «sekulær» kamp. I Nord-Sudan, som har 80% av befolkningen, er det store flertallet muslimer, men det er betydelige kristne minoriteter – animister og kristne (inkludert folk fra sør og koptere).
Flertallet av folket i Sør-Sudan er animister (70%), de andre er likt fordelt mellom muslimer og kristne. De sørlige elitene har blitt formet av misjonærene, men bare 15% av den sørlige befolkningen er kristen. Kristendommen er en nyinnføring, den stammer fra 1920- eller 1930-tallet. Men den store suksessen til ‘Sudans venner’ er å kunne hevde, politisk og i media, som et bevist faktum at de kristne og animistene danner et samlet flertall som står overfor en muslimsk minoritet på defensiven som representere den nordlige undertrykkelsen i Sør-Sudan.
En annen gjentatt feil gjelder anvendelsen av sharia, som aldri har blitt brukt i den sørlige delen av landet. Ifølge dagens oppfatning, var implementeringen av islamsk lov den umiddelbare årsaken til konfliktens utbrudd i 1983. Det er en ‘anti-sannhet’: borgerkrigen begynte på nytt våren det året, mens sharia-beslutningen ble bare fattet i september samme år.
De er splittet i valg? Ja, kanskje, men det er bare på overflaten. Tidligere president Jaafar Nimeiri, sammen med andre foran ham og andre etter ham, prøvde å fikle med grenser og valgkretser. Hans bekymring var ikke egentlig valg: han var ikke besatt av valg, men heller å gi de nordlige delene maksimale fordeler, med ressurser, flytting av delelinjene mellom nord og sør, og også «splitt og hersk».
Hvorfor var sentralmakten i Khartoums aldri opptatt av å starte utviklingen av Sør?
Det har vært prosjekter og særlig flere store arbeider for å åpne opp Sør-Sudan. Jeg tenker spesielt på Jonglei-kanalen som skulle drenere store sumpområder i den sørlige delen av Den hvite Nilen og frigjøre flere milliarder kubikkmeter vann til bruk i Nord-Sudan, og spesielt til Egypt. To hundre kilometer var allerede gravd da borgerkrigen begynte på nytt, og arbeidet ble oppgitt. Det var også oljeprosjekter: Det sorte gull ble oppdaget i Sudan i 1974-1980, og disse funnene sammenfaller med det første oljesjokket. I flere år drømmer man om olje, petrodollar, arabiske dollar. Sudan, og særlig Sør Sudan, drømte om å bli «den arabiske verden og Afrika sin brødkurv». Men drømmen om alle disse fantastiske programmene kollapset. Kun én stort utgravd kanal finnes, spist av vegetasjonen, årene og tidens tann.
Den anglo-egyptiske felles-styret, som skilte sør fra nord i mer enn førti år, spilte absolutt en del i marginaliseringen av Sør-Sudan. I 1899 ble den historiske prosessen startet i 1813 i regi av Det osmanske riket avbrutt. Felles-styret hindret bevegelsen av mennesker, hindret spredningen av arabisk, innførte to separate utdanningssystemer, med skapelsen av to eliter, en arabisk-talende knyttet til den arabiske og muslimske verden, den andre engelsktalende, vendt mot Afrika og vestlig kristen kultur.
Ni år før Sudans uavhengighet gjenåpnet britene grensen mellom nord og sør, og tillot igjen flyt av mennesker og deres kulturer, den tradisjonelle blandingen. De tillot spredningen av arabisk for å lynrakst forberede sør på å bli forent med nord, for å gjøre Sudan til en enhetlig stat. Men skaden var gjort. Faktisk, for britene, har det «nyttige Sudan» alltid vært de nordlige delene. Sør ble oppfattet som et ugjestmildt land med mygg og sumper, og dets innbyggere overgitt til koloniadministratorer og misjonærer …
Etter uavhengigheten dro en betydelig del av de sørlige elitene – og det var i virkeligheten ikke mange av dem – nordover. På grunn av krigen flyktet over halvparten av befolkningen i Sør [minst 5 millioner av totalt 8 millioner] til Nord, 500.000 søkte asyl i nabolandene. Dermed har FN-statistikken identifisert opptil 5,5 millioner folk fra sør i Nord-Sudan, inkludert 3,5 millioner i Khartoums forsteder.
Folkeavstemningen før uavhengigheten ga SPLM en absolutt seier. Var resultatet demokratisk?
Demokratisk? Hvem ville risikere å si det motsatte? Med 98% av stemmerne, kan separatistenes seier beskrives som «sovjetisk». Husk at bare folk fra sør, registrert i sør som beboere eller tilbakevendte, kunne stemme. La oss også huske at presidentvalget, parlaments og lokalvalgene i april 2010 hadde vært en slags generalprøve på secesjonen. I Khartoum ble president Bashir valgt med 63% av stemmene og Salva Kiir i Juba med over 96%. Tenk deg et øyeblikk at det motsatte hadde skjedd … Men i den lenge ønskede folkeavstemningen, lukket alle øynene for bedrageriene og presset på velgerne i sør. Man valgte å ignorere dissidentpartier og bevegelser som ikke ønsket deling. På den annen side, gjorde man det ikke lett for sør-sudanerne som bor i nord å vende tilbake, slik at de ikke stemmer i stor antall for å opprettholde enheten.[…]
Hvilke endringer har skjedd i Sør-Sudan siden uavhengigheten?
I virkeligheten, ikke mye. Antall skoler har ikke egentlig økt, heller ikke antallet km asfalterte veier. I juli 2011, datoen for uavhengighet, var det i alt 50 kilometer asfalterte veier. Prestasjonene fokuserer hovedsakelig på funksjonærboliger, logistikk for tjenestemenn, kjøretøy, bærbare datamaskiner …
Sør-Sudan er en stat i fare: Nord-Sudan har mistet skatteinntektene, men kan holde ut og komme seg takket være en viss økonomisk dynamikk. Sør var en konkursstat før den var skapt, til tross for potensialet. Den leide ut en tiendedel av sitt territorium i form av langsiktige konsesjoner, for noen få cent per hektar, til internasjonale investorer, inkludert amerikanere. Det er snakk om gigantiske innrømmelser. Vi kunne kjøpe Sør-Sudan til prisen for en tre-roms leilighet i en elegant forstad til Paris som Neilly. De har ikke noen infrastruktur, ingen tilgang til havet, etc. Så lenge sikkerheten ikke er der, det vil si så lenge klimaet mellom Juba og Khartoum er aggressivt og konfronterende, vil det ikke skje noe samarbeid; noe som ble lovet før uavhengighetteerklæringen. Alltid humoristisk, har det internasjonale samfunnet overlatt til de krigførende partene oppgaven med å avgjøre de mange utestående tvistene, der de beskjedent beskriver dem som «post-referendum» -problemer, hvorav de fleste handler om olje.
Og korridoren som skal forbinde Sør-Sudan til Det indiske hav?
Det er fortsatt på drømmestadiet. For slik infrastruktur kreves det store investeringer og en ro i det regionale klimaet som ikke eksisterer.
Er ikke det nordlige regimet svekket av delingen? Er kuppforsøket, ekte eller påstått, til den tidligere etterretningssjef Salah Gosh, et resultat av dette, eller er det enda et vestlig forsøk på å destabilisere Sudan, som hevdet av Khartoum ?
«Rest-Sudan», som sikrer kontinuiteten til staten Sudan, er definitivt svekket av delingen som skar bort en fjerdedel av landes territorium, en femtedel av befolkningen og over to tredjedeler av den for tiden utnyttede olje. Khartoum-regjeringen, spesielt presidenten, er under press og trusler fra Vesten, ikke bare om Sør-Sudan, som er en slags amerikansk-israelsk fellesaksjon, men også om Darfur-konflikten, en nytt sår på Sudans kropp, for ikke å nevne den internasjonale straffedomstolen, dette nye intervensjons-verktøyet fra vestlige makter.
I dag synes den islamistiske orienteringen å ha kommet inn i hovedstrømmen, spesielt i Amerikas øyne, spesielt i det som rystet den arabiske verden med den dårlig beskrivende betegnelsen «den arabiske våren». USA ser muligens islamistiske partier som akseptable samtalepartnere, i den grad de forplikter seg til å forbli føyelige, noe som betyr at de respekterer amerikanske oljeinteresser og Israels sikkerhet. I prinsippet betrakter den sudanske regjeringen seg som en del av denne «legitime» normen, som allerede har betalt dyrt for sin forløsning. Desverre, for USA er det «islamistiske regimet» i Khartoum fortsatt dessverre en ‘opprørsk stat’: det synes ikke beredt til å normalisere sine forbindelser med den jødiske staten, noe Juba har gjort. Med hensyn til olje, er det nord som nok en gang har åpnet døren for det kinesiske partnerskapet, godt etablert i både Nord- og Sør-Sudan. Sudan vil derfor uten tvil forbli et prioritert mål, assimilert, så å si, inn i den sjia-muslimske fronten Vesten hallusinerer om.
Sudan hadde opplevd sin «arabiske vår» i 1990. De sudanske nasjonalistiske islamistene støttet deretter Saddam Hussein. Tidligere hadde Nimeiri eliminert kommunistene [i 1971, etter et kuppforsøk]. Likevel var det fortsatt en form for forankring til venstre. Og finner vi ikke i dag nasjonalister/kommunister i den religiøse strømningen siden 1989?
I hvilken sammenheng kan vi plassere de underliggende årsakene bak Darfur-konflikten som mobiliserte det internasjonale samfunnet?
Jeg tror ikke på tilfeldigheter: krigsutbruddet i Darfur, mens forhandlinger med sør var på gang, som ga en ressursdeling , kan sees som en krig for olje, eller for kobber, eller for uran … Det er faktisk en konflikt som ble antent og opprettholdt av utenlandsk innblanding for å svekke Sudan litt mer, og om mulig å ytterligere kveste dets territorium, dets befolkning og dets ressurser.
Hvilket forhold kan man tenke seg i fremtiden mellom «Rest-Sudan» og Sør-Sudan?
De okkuperer fortsatt et felles historisk og geografisk område, som har eksistert i to århundrer, nemlig siden samlingen av sudanske områdene som gjort av Muhammad Ali, visekongen av Egypt, på vegne av Det osmanske riket, fra 1813. Det er et felles område der Nildalen er ryggraden. Sudanerne har blitt vant til å leve sammen. Og valget av å fortsatt bruke navnet «Sudan» i Sør-Sudan, mens mange muligheter var foreslått, er et godt signal. Det er en i alle fall en anerkjennelse, til tross for de kulturelle forskjellene og særtrekkene til hver region, av et medlemskap i et sudansk samfunn, selv om det er konflikter.
Det er derfor, og jeg er ikke den eneste som tenker og skriver det, det sudanske rommet, som kunne ha feiret sitt to-hundreårsjubileum i 2013, forblir en realitet.[..]
Creative Commons 4.0. Intervjuet er opprinnelig fra 2013.
Midt i fleisen 