Ron Augustin intervjuer Aleida Guevara March
Aleida Guevara March, datteren til Ernesto Che Guevara og Aleida March, reiste nylig til Europa, hvor hun deltok i flere diskusjonsrunder som forklarer folkeforsamlingene som møtes på Cuba før landets foreslåtte forfatningreformer. Hun var der også for å skape oppmerksomhet rundt USAs sanksjoner mot landet hennes. Før hun drar tilbake til sitt arbeid som barnelege på William Soler-barneklinikken i Havanna, fikk vi følgende samtale med henne.
Aleida, du var i et møte med Europa-parlamentets European United Left i Strasbourg. Kan vi forvente en beslutning fra dette parlamentet mot den økonomiske og finansielle blokaden som USA har opprettholdt og intensivert mot Cuba i nesten 60 år?
De har faktisk en stund nå begynt å jobbe med et forslag som skal inkludere en rekke konkrete tiltak. I FNs generalforsamling stemte EU allerede enstemmig mot USAs blokade hvert eneste år de siste årene. Dette skyldes hovedsakelig presset fra europeiske bedrifter, fordi de amerikanske sanksjonene omfatter enhver transaksjon med institusjoner angivelig har den minste forbindelse med landet vårt, og det er bedrifter som allerede har viktige investeringer i den cubanske økonomien, som Melia i turistindustrien.
Cubas siste rapport til FN anslår at skadene forårsaket hittil på den cubanske økonomien av USAs blokade, beløper seg til 134 milliarder dollar. I år alene er det fire milliarder dollar. Kan du gi oss en ide om skader forårsaket hos det cubanske folket som ikke kan kvantifiseres?
Det er sant at det er nesten er umulig å gi et tall for alle de menneskelige kostnadene som blokaden medfører. Det er mange teknologier som vi ikke har tilgang til, og folk bruker mye tid og krefter på å finne alternativer. På grunn av blokaden, nekter Europa å selge oss melkepulver, og vi må kjøpe det i New Zealand. Avstanden dette melkepulveret må reise for å ankomme Cuba, øker ikke bare kostnadene, men de nesten uoverstigelige vanskelighetene for å undergrave sanksjonene resulterer ofte i måneder og måneder med forsinkelser før det ankommer der vi trenger det. Som lege, må jeg noen ganger jobbe med dårligere produkter eller improvisere løsninger fordi vi ikke kan få fatt i riktig medisin eller vi ikke mottar den i tide. For alle cubanere er dette en daglig kamp.
Blokaden eksisterer fordi USA på denne måten forteller de andre latinamerikanske landene: Hvis du oppfører deg som Cuba, vil dere merke konsekvensene. Det som skjer, er at vi har utviklet oss langt utover de effektene de forventet. Det er derfor vi fortsetter å bekjempe blokaden, fordi vi vil at de andre folkene i Latin-Amerika skal innse at ja, en annen livsstil er mulig. Men for å kunne leve en annen livsstil, må vi være herrer over hva vi produserer. Det er det USA ikke ønsker å tilgi oss, og det er derfor blokaden fortsetter. De vet at når blokaden er over, vil den cubanske revolusjonen vokse og spre seg.
I dag diskuterer nær 10 millioner cubanere prosjektet for en ny kubansk konstitusjon. Totalt er det planlagt 135.000 møter over en periode på tre måneder for å drøfte de 224 artiklene som foreslås av nasjonalforsamlingen. Dette er ikke første gang grunnloven blir revidert etter en bred populær konsultasjon. Hva er nytt?
Etter at de siste to eller tre tiårene har bestått i å gi den økonomiske modellen og beslutningsstrukturen ny dynamikk, også kjent som programmer for «korreksjoner» og «aktualisering», var det nødvendig å tilpasse grunnloven til de nye realiteter som ble skapt av disse forholdene. [..] Generalforsamlingens forslag inneholder avsnitt som kan spores tilbake til tenkningen til Martí, Fidel og Che, eller, som vi kaller dem, «artículos martianos, fidelistas y guevaristas». Men de forandringene som diskuteres i dag, dekker hovedsakelig anerkjennelsen av flere former for eiendom, inkludert folkets eiendom, blandet eiendom og privat eiendom. Det er bestemmelser for å begrense konsentrasjon av privat kapital. Markedets rolle anerkjennes, men staten har satt mekanismer på plass for å kontrollere at markedet tjener felleskapets interesse.
Ekteskap defineres der som en forbindelse mellom to personer, og ikke lenger bare mellom en mann og en kvinne. Det vil også bli endringer i statens strukturer og beslutningsprosesser. For eksempel vil kommunal autonomi bli forbedret for å reagere mer effektivt på samfunnets behov og styrke medborgernes deltakelse.
Reformene har endret styringsstrukturen i staten og økonomien. Nær en halv million jobber har blitt privatisert. Hva har vært innvirkningen på landbrukssektoren?
Min eldste datter er økonom og arbeider med landbruksforskning, så jeg har sjansen til å være ganske godt informert om emnet. Det vi prøver å gjøre på alle måter, er å øke produktiviteten. En politikk med bedre priser for landbruksprodukter har blitt iverksatt. Vi investerer ikke bare i utvikling av teknologier for innhøsting, men også næringsmiddelteknologi. Vi har for eksempel mange mangoer, så det er mange muligheter for hermetiserte mangoer, mangokompott etc.
Vi satser på selvforsyning i grunnleggende matvarer, slik at vi stimulerer et bærekraftig landbruk, bioteknologi og urbant landbruk. For å ta vare på jorda bruker vi vekselbruk og avlinger som bidrar til å beskytte andre avlinger uten å bruke gjødsel eller plantevernmidler. For planting av ris bruker vi for eksempel en liten fisk som lever av bakterier og parasitter som kan påvirke risavlinger. Samlet sett tar vi sikte på organiske komponenter for å kunne dra nytte av produkter som er så sunne som mulig.
Din fars intellektuelle arv ligger i hendene til Centro de Estudios Che Guevara, ledet av din mor. I løpet av de siste tjue årene har senteret vært med på å publisere Ches skrifter og tekster knyttet til historien om de kampene han deltok i. Kan du si noe om senterets nåværende aktivitet?
El Centro blir fortsatt ledet av min mor, selv om hun vil at jeg skal ta over. Min bror og jeg hjelper henne, men jeg vil ikke ta på meg det ansvaret nå fordi jeg har for mye å gjøre som barnelege. Uansett er moren min fortsatt veldig aktiv, en utrolig skarp person, og for hennes alder, som jeg ikke har lov til å fortelle (ler), også forbausende sterk og rask. Siden 2014 har senterets arkiver blitt inkludert i Unescos register over Verdens dokumentarv. Sammen med forlag som Ocean Sur og Ocean Press har vi utgitt nesten 20 titler, og flere bøker er under utarbeidelse. I fremtiden skal vi prøve å fokusere på Ches innflytelse på ideer i ulike felt. I juni, til Ches 90-årsjubileum, organiserte vi en konferanse med studenter fra Universitetet i Santa Clara for å diskutere dagens betydning av Ches tanker. Konferansens konklusjoner kan tjene som en slags introduksjon til studier som allerede forberedes om emnet.
Du reiser ganske mye i kapitalistiske land. Når du er i Europa, for eksempel, hva sjokkerer deg mest?
Åh, det er en hel liste. En av de tingene som slår meg mest, er å se hvordan «Gamle Europa» er opptatt med å ødelegge, en etter en, praktisk talt alle sine prestasjoner som er oppnådd i århundrer med kamp. Det gapende tapet av arbeidssikkerhet, privatiseringen av utdannings- og helsesektoren, reduksjon av trygd og pensjoner – og folk reagerer nesten ikke! Alt dette handler om samfunnets fremtid.
For at folk skal være frie, trenger de kultur, utdanning, slik at ingen kan bli manipulert og utnyttet av andre som tenker i stedet for dem. Samfunnet trenger menn og kvinner med god helse, så helse er en ikke-omsettelig menneskerettighet. Dette er ting som sjokkerer meg meget, fordi jeg ikke ser en stor reaksjon fra folk for å forsvare sine rettigheter. Det er uforståelig, fordi folkene i Europa har gamle kulturer, kulturer av kamp, av motstand. Det var på dette kontinentet at, ved siden av de mest forferdelige, også de vakreste menneskelige opplevelsene ble skapt. Og hva er igjen av disse?
Det er to ting jeg aldri vil akseptere, kolonialisme og rasisme. Det mange mennesker som ikke skjønner er at Europas rikdom er bygget på fem århundrer med utnyttelse av mennesker i den tredje verden, og at det eksisterer noe som en historisk erstatningsplikt, i hvert fall av solidaritet. På et eller annet tidspunkt i historien har alle folk vært migranter. Hvis man ønsker å bremse de nåværende migrasjonsbevegelsene til Europa, trenger man bare å stoppe krigen i Syria, å stoppe støtte til terrorister, å skape jobber på stedene folk migrerer fra. Men et flertall av mennesker kan ikke eller vil ikke trekke denne forbindelsen.
Det er ting som forblir overraskende for meg. Den internasjonale pressen, TV, er så giftig. Når jeg kommer til Europa, må jeg trekke på smilebåndet når de snakker til meg om ytringsfrihet, om frihet generelt. Jeg spør meg selv «hvilken frihet?» Når jeg slår på fjernsynet, blir jeg fortalt hvilke klær jeg skal kjøpe, hvilken bil jeg skal velge, hvilken mat jeg skal spise, hvilket tull jeg skal forbruke. Folk blir behandlet som dyr i et slakteri, med en permanent kanonade av dum propaganda.
Dermed ser folk ikke engang lenger hva som skjer rundt dem. De er ikke bekymret for noe annet enn å konsumere og leve litt bedre – de ser ikke at alt avhenger av utnyttelse, til denne dag, av millioner av mennesker.
Så når jeg kommer hit, og de begynner å snakke om frihet og demokrati, må jeg smile. For en stund siden irriterte det meg. Nå kan jeg le av det, men ofte spør jeg meg selv, når vil folk innse at det å være fri betyr å ha tilgang til utdanning og til den typen informasjon som gjør at folk kan reagere. Så mye gjenstår å gjøres. Jeg tror likevel at folk alltid har litt godhet og fornuft, og at det er opp til oss å lære og finne denne følsomheten.
Helt siden jeg var barn, har jeg lært noen veldig grunnleggende begreper. Jeg kan ikke leve uten revolusjon. For eksempel fikk jeg jobbtilbud som barnelege utenfor Cuba, men jeg sa at det ikke ville være nyttig, fordi målet med min måte å arbeide på er at pasientene ikke skal komme tilbake til meg hele tiden. Min måte å jobbe på er å stabilisere dem.
Jeg har erfart at helse ikke kan være handelsvare, den må være en menneskerettighet. Jeg har erfart at jeg må si hva jeg tenker og forsvare mine prinsipper, hvor enn jeg er. Jeg kan ikke leve på en annen måte. En dag spurte noen meg: «Doktor, hvis du måtte legge ting i vektskåla, hva ville du prioritere, revolusjonen eller døtrene dine?» Og jeg svarte: revolusjonen, fordi jeg vil at mine døtre skal vokse opp med det samme verdighet som jeg vokste opp med.
Man må alltid være oppmerksom på ideologien, fordi vi lever i en verden der vi kontinuerlig blir bombardert med masse fæle ting. Og jeg sier alltid, jeg er kommunist, jeg godtar ikke hva helst, forstår du? Hvis jeg er kommunist, er jeg ikke så dum. Jeg ønsker lykke, gode ting, men for alle. Jeg kan ikke dra nytte av noe hvis jeg vet at mine kolleger ikke også nyter godt av det, jeg kan ikke. Vi må dele, og selvfølgelig må vi vokse, men uten å miste idealer som vi har vokst med som mennesker.
Med takk til Investig’action for delingsavtalen. Ron Augustin er en frilansjournalist basert i Brussel.
Midt i fleisen 