Stanislav Petrov eller fantasiens anstrengelse – for 35 år siden truet atom-apokalypsen

Den russiske offiseren som sannsynligvis forhindret en tredje verdenskrig 26. september 1983 er det positive forbildet for vår tid. Han hadde det nødvendige motet og fantasien til å forutse virkningene av sine handlinger.

Stanislav Petrov (til venstre) med doktor Leo Ensel i Moskva i 2016.

Av Leo Ensel

Hei, du som leser begynnelsen av denne teksten akkurat nå! Ja, jeg mener akkurat deg!

Er du overhodet klar over at det ikke er en selvfølge at du akkurat nå sitter foran datamaskinen eller stirrer på smarttelefonen? Ta en titt rundt deg! Alt du ser, hører, føler, berører, lukter og smaker – alle mennesker, alle dyr, alle planter, alle objekter; alt kunne bokstavelig talt ha gått opp i røyk for lenge siden, eller aldri ha eksistert! Og ikke nok med det. Det ville ikke være noen fremtid, og fortiden ville ha dødd. På nytt. Fordi fortiden fortsatt er her på en annen måte, nemlig som et minne. Men hvor ville den være hvis det ikke var noen til å bevare den i minnet?

Det ufattelige intet

Alt dette er ufattelig? Ja, jeg vet det. Og det er akkurat det som er problemet!

Likevel. Eller nærmere bestemt, på grunn av det! Ta en titt igjen, stans et øyeblikk og innse at ingenting, bokstavelig talt ingenting, av det du for øyeblikket observerer rundt deg er selvsagt! I stedet kunne det ha vært ingenting her i flere tiår.

Dette livet, vår hverdag som vi tar som en selvfølge med alle dets viktige trivialiteter; vi kommer aldri engang på tanken om å fundamentalt stille spørsmål ved dets eksistens. At alt dette har gått sin vante gang i nøyaktig 35 år uten videre, har vi sannsynligvis å takke hva en offiser i den tidligere sovjetiske hæren valgte å ikke gjøre: en viss Stanislav Petrov!

Hendelsen

Som du kanskje allerede har fått med deg, i den kaldeste perioden av den kalde krigen, kvelden fra 25. til 26. september 1983 klokka 00:15 lokal tid, lød sirenene i hovedkvarteret til det sovjetiske rakettforsvaret nær Moskva: Datamaskinen til det satellittbaserte systemet rapporterte at amerikanske interkontinentale missiler nærmet seg. Først en, så to, tre, fire, fem på rad. Vakthavende offiser Stanislav Petrov var under ekstremt tidspress – flytiden til en interkontinental ballistisk missil var da en halvtime – en avgjørelse som ville bestemme liv og død for millioner, milliarder av mennesker: et angrep eller en falsk alarm? I det første tilfellet skulle Sovjetunionen ifølge logikken i avskrekkingsteorien- «den som skyter først, dør selv som neste!» – ha begynt et tilintetgjørende motangrep. Petrov holdt seg til sin første beslutning, til tross for de gjentatte alarmmeldingene: falsk alarm. Og han hadde rett!

Følger du med? Forstår du virkelig hva som faktisk skjedde?

Nei?

Det handler ikke bare om deg, det er handler om oss alle!

Men det nytter ikke. Prøv i det minste! Hjelp din late fantasi i gang! Ta det ubehagelige bryet og legg sammen to og to!

Apokalypsen

Så hva ville ha skjedd hvis den sovjetiske offiseren hadde truffet en annen beslutning den kvelden for 35 år siden? Eller om han ikke hadde tenkt på konsekvensene av sine handlinger? Eller om han bare hadde definert seg selv som et utskiftbar tannhjul i maskineriet, og dermed, til tross for sin tekniske kompetanse, hadde erklært seg moralsk inkompetent?

Da ville Sovjetunionen i realiteten ha begynt en atomkrig mot USA, og motangrepet østover mot motangrepet ville ha begynt tjue minutter senere! Og Europa, supermaktenes potensielle slagmark? På den tiden hadde NATO rundt 7000 atombomber i Vest-Europa med en eksplosiv kraft flere ganger større enn Hiroshima-bomben. (Jeg vet ikke hvor mange atomvåpen Warszawapakten hadde i Øst-Europa, men det var sikkert ganske mange) Tenk deg: Bare vårt forsvar, syv tusen bomber, mange ganger kraftigere enn Hiroshima, over Europa! Og i tillegg atombombene på den andre siden. Og oss i midten. Det ville bare ha vært aske og ruiner igjen!

«Forestill deg …»
Men hvorfor er det så vanskelig for oss å forestille seg dette?

For stort

Fordi det er for stort! Definitivt for stort.

Ingen har kommet med så skarpsindige betraktninger om dette og ingen har sagt det så presist som filosofen Günther Anders for over et halvt århundre siden.

Hans klassiske formulering er: Vi evner ikke lenger forestille oss hva vi kan skape og gjøre! Vi kan sørge over en avdød person vi elsket. Vi kan forestille oss kanskje ti døde. Maksimum. Hundretusener kan bli drept på en gang med dagens midler. Til slutt, foran tanken om apokalypsen, streiker sjelen! Tanken forblir bare et ord.

I denne forstand er vi mindre enn oss selv: våre ideer sakker langt bak resultatene av våre handlinger. Men handler vi faktisk? Filosofen Anders benekter dette for de fleste av dagens aktiviteter. Tross alt, vi er som regel ‘aktiv’ som et tannhjul, integrert i et maskineri der vi ikke ser endemålet – og ofte ønsker vi ikke å se det! Vi handler ikke, vi følger blindt! Pliktoppfyllelse – dvs. korrekt utførelse av oppgaven betrodd oss som komponenter – erstatter samvittighet, nemlig å ta opp spørsmålet om endemålet for maskineriet som inkluderer oss overhodet er etisk akseptabelt.

For det andre, la oss si at en amerikansk offiser på ordre ‘fra høyere hold’ avfyrer en interkontinental missil i retning Russland fra en rakettsilo i Montana. Er dette virkelig en handling? Eller starter han egentlig ikke bare en forehåndsinstallert maskin? Og hva gjør han når han starter noe? Egentlig gjør han, selv om effekten av hans handlinger er tilintetgjørelsen, så godt som – ingenting! Om han spiller en flippermaskin eller gjør hundretusener mennesker til aske, er nesten ingen forskjell. Enda verre, i en alder av hyperrealistiske datasimuleringer, er grensen mellom virkelighet og fantasi stadig mer uskarp! Simuleringen av et missilangrep og et faktisk angrep skiller seg ikke lenger fra hverandre, og kan i begge tilfeller startes ved å trykke på en knapp, eller et klikk.

Jo større forbrytelsen er, jo lettere er den å utføre!

Og siden stedet der han trykker på knappen og lidelsen er tusenvis av kilometer fra hverandre – Anders laget uttrykket «schizotopia» for denne omstendigheten – vil vår offiser i Montana ikke engang bli direkte konfrontert med virkningene av sine handlinger. Ja, han trenger ikke engang hate en eneste russer for å drepe hundretusener av dem! (Det samme gjelder selvsagt omvendt for hans kolleger i Moskva.)

Den infernalske regelen er altså: å drepe hundretusener av mennesker ved å utløse en maskin – en interkontinental missil – er mye enklere enn å bringe en enkeltperson «handmade» til evigheten! La oss si det igjen: Jo større forbrytelsen er, jo lettere er den å utføre!

Og en tredje omstendighet favoriserer en mulig apokalypse: man kan ikke lenger se på ting hva de er i stand til å gjøre. Mens man fortsatt kan se på en antikk kniv hva den er i stand til å gjøre, ser «gjenstander» som en atombombe – hvis du faktisk ser den direkte – tusen ganger mer ufarlig ut enn den egentlig er. Effekten av en atombombe er ufattelig stor i forhold til utseendet! Anders beskrevet dette som «ting lyger!» Og han snakket om «negativt skryt».

Fantasiens anstrengelse

Hvilke konsekvenser har disse innsiktene for oss i dag? Hvis virkeligheten er blitt så fantastisk, så stor at den ikke lenger kan fattes av våre sanser, er det bare en måte å skjønne den: fantasien! Ifølge filosofen Anders er dagens moralske nødvendighet: «Forestill deg! Resultatet av din medvirkning kan være – massemord!»

Anders skrev omfattende om to personer i moderne historie han betraktet som karakteristiske for den moderne tid: byråkraten og organisatoren av jødemordet Adolf Eichmann og Hiroshima-piloten Claude Eatherly. Eichmann var selve symbolet på de moralsk fordervede medskyldige, som unnskyldte seg med at han «bare» – og det på orde – hadde deltatt, og nektet enhver personlig skyld for forbrytelser mot menneskeheten. Eartherly, som ikke slapp bomben, med hadde gitt klarsignalet, «go ahead», angret dette bittert resten av livet etter at han innså hva han hadde gjort som medskyldig. For Anders var han det positive mot-eksempelet. Som et menneske som i det minste i ettertid samlet mot til å innrømme sin medskyldighet.

Hadde Anders mens han levde fått vite om de millionene av mennesker som Stanislav Petrovs negative handling reddet, hadde han sikkert skrevet om ham og pekt på ham som et positivt forbilde for vår tid sammenlignet med Eichmann og Eatherly. Nemlig som mannen som hadde mot, gjennom fantasiens anstrengelse, til å forutse sin mulige skyld i riktig tid og deretter trekke konklusjonen: å hindre at millioner, milliarder av mennesker skulle dø!

Det faktum at Stanislav Petrov gjorde nøyaktig dette – uten å ha lest Anders før – fortalte ha selv flere tiår senere, da hendelsen den 26. september 1983 endelig hadde nådd offentligheten:

«Jeg ønsket ikke være skyldig i tredje verdenskrig!»

Etterord

Hvor mange folk som «Petrov» fantes det under den kalde krigen? Det vil vi antageligvis aldri få vite. I alle fall har menneskeheten vært utrolig heldig! Hvis det kan være noen å lære her, er det at dette er risiko som aldri kan tas! Det kan ikke og må ikke være slik at skjebnen til hele verden ligger i hendene til en person i tjue minutter!

Og hvem vil redde oss neste gang, når supermaktene nå eskalerer inn i en ny kald krig? Og vil det da fortsatt være mennesker som under ekstremt tidspress må bestemme mellom hele verdens fortsatte eksistens eller tilintegjørelse?

---

Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Doktor Leo Ensel er en konfliktforsker og interkulturell rådgiver med fokus på det post-sovjetiske området og Sentral- og Øst-Europa. Våren 2013 kontaktet han Stanislav Petrov og besøkte ham sommeren 2016 i leiligheten hans i Fryazino nær Moskva.