Splinten og bjelken

Jean Bricmont analyserer en ny rapport som blant annet beskylder Russland for manipulering av informasjon.

Og hvorfor ser du splinten i din brors øie, men bjelken i ditt eget øie blir du ikke var?

Lukasevangeliet 6:42

Siden jeg er fysiker og ikke spesialist i humanistiske fag, er jeg ikke vant til det det lave nivået som enkelte drøftinger innen disse fagområdene kan synke til. Som et resultat, hoppet jeg i stolen da jeg leste «Manipulasjon av informasjon, en utfordring for våre demokratier», en rapport skrevet av fire eksperter fra Utvalget for analyse, prognoser og strategi i det franske utenriksdepartementet (CAPS) og Militærskolens Institutt for strategisk forskning (IRSEM). De presenterte rapporten den 4. september på en konferanse i militærskolen, i nærvær av forsvarsminister Florence Parly.

Rapporten forsøker å være akademisk og i opplysningtidens ånd: Filosofene Foucault og Derrida diskuteres, de nevner relativisme, pseudovidenskap, historikeren Marc Blochs meninger om falske nyheter i første verdenskrig, analyser av sosiologene Gérald Bronner og Jacques Ellul; De bruker russiske ord som dezinformatzia (s. 52) som visstnok skal være opprinnelsen til vårt ord «desinformasjon». Det snakker om Indonesia, Vietnam og Latin-Amerika.

Dette er ikke et dokument som begrenser seg til den angivelige russiske innblandingen i franske innenrikspolitikk, selv om hoveddelen av teksten omhandler «russisk desinformasjon».

Men hvordan kan de lage et slikt uttømmende arbeid om desinformasjon uten å nevne noe sted:

• De falske massegravene i Timisoara i 1989, da Ceausescu ble styrtet.
• Babyer kastet ut av kuvøser i Kuwait under den første Gulfkrigen.
• Masseødeleggelsesvåpen i Irak, unntatt marginal omtale (s. 187).
• Bruk av kjemiske våpen i Syria, som systematisk tilskrives den syriske regjeringen, mens amerikanske våpeneksperter, i hvert fall i 2013, kategorisk avviste disse påstandene.

Forfatterne av rapporten vurderer også «desinformasjon» om hva de anser som ubestridelige fakta: Den tvungne anneksjonen av Krim (hva vet de om befolkningen på Krim sine ønsker?); eller russisk aggresjon i Ukraina (hvorfor skal den russisk-talende befolkningen i Øst-Ukraina ikke få lov til å nekte å lystre regjeringen som kom til makten i et kupp og som er åpenbart fiendtlig innstilt mot dem, som den kosovoalbanske befolkningen gjorde mot den serbiske regjeringen?

Forfatterne av rapporten nevner «russisk desinformasjon i Latin-Amerika», uten å si et ord om USAs innblanding, som langt fra er begrenset til desinformasjon (har de aldri hørt om Arbenz, Goulart, Allende, invasjonen av Den dominikanske republikk i 1965, støtte til Contras i Nicaragua eller kuppforsøket mot Chavez i 2002?) Her har de på seg ekte ideologiske skylapper.

De fleste utenlandske innblandingene i våre land er av amerikansk opprinnelse

Et annet tema omhyggelig unngått av rapportens forfattere, en åpenbar sannhet som ikke nevnes, er israelsk innblanding ved bruk av den Israel-vennlige lobbyen. I hvert fall i USA er dette meget godt dokumentert, selv om det helt overses av media (nettopp på grunn av denne lobbyens styrke).

Man kan også tenke på den nylige desinformasjonskampanjen i Storbritannia mot Labour og Jeremy Corbyn, under påskudd av antisemittisme, men som åpenbart er knyttet til deres posisjoner angående den israelsk-palestinske konflikten.

Og i Frankrike? Hvordan skal man forklare innflytelsen til Bernard-Henri Levy eller Bernard Kouchner, som ikke bare er lidenskapelig knyttet til Israel, men presset Frankrike til å gå til krig med Libya, og indirekte med Syria, på grunnlag av en mengde falske nyheter (inkludert den nært forestående bombingen av Benghazi)? Disse krigene var klart i strid med Frankrikes interesser og skapte flyktningkrisen som i dag destabiliserer hele Europa.

Hva forfatterne av rapporten ikke synes å forstå er at størstedelen av den utenlandske innblandingen i våre land er av amerikansk opprinnelse. Men den skapes ved bruk av en rekke tankesmier, seminarer, forskningsinstitusjoner, invitasjoner til store amerikanske universiteter; alt dette danner våre eliters syn på verden, en visjon der vi er omgitt av fiender, der USAs militære og politiske handlinger, selv tusenvis av kilometer hjemmefra, er rent defensive handlinger. Når vi noterer at tre av de fire forfatterne har jobbet ved disse amerikanske universitetene eller i NATO, er vi ikke overrasket over denne manglende fatteevnen.

«Ærlighet er den beste politikk»

Når det gjelder konkrete anbefalinger, vet ikke rapportens forfattere hva de selv skal mene: De klager med rette over sensur og innser at når dominerende medier lager lister over pålitelige og upålitelige nettsteder, har mistilliten som eksisterer til disse mediene en tendens til å legitimere nettopp de nettstedene som de erklærer som upålitelige.

Min bestemor, som ofte fortalte meg «ærlighet er den beste politikk» fant for lenge siden løsningen på tillitskrisen i de dominerende mediene, en løsning som forfatterne av rapporten ikke tenkte på. Tapet av troverdighet i pressen er ikke nytt. Den begynte i USA med Vietnamkrigen, og har bare forverret seg med de siste krigene.

Å håpe på en beslutning om ærlighet i media i utenrikspolitiske spørsmål, ville innebære en så stor endring i journalistens verdenssyn at det er ren ønsketenkning. Videre er troverdighet litt som jomfrudom: det er lettere å miste den enn å få den tilbake.

Når det gjelder å spørsmålet om hvem som bruker kjemiske våpen, eller hva som har skjedd med Skripal eller i Russiagate – hvordan kan vi danne oss en mening om dette hvis vi ikke blir konfrontert med ulike synspunkter? Dette er ikke relativistisk, og betyr ikke at «alle meninger er verdt det samme», men er selve grunnlaget for den vitenskapelige tankegangen og opplysningstidens filosofi, som forfatterne hevder å stå for, men forsvarer veldig dårlig.

Verdenssynet som er fremmet av rapportens forfattere, er et symptom på en ny nedgang i Vesten, som vises av manglende evne til selvkritikk: enhver påstand om vestlig innblanding eller tvil om fremstillingen i de dominerende mediene uttrykker en «konspirasjons-mentalitet»; men påstander om russisk innblanding blir tatt for god fisk. Men her glemmer de litt for fort sitatet fra Lukasevangeliet i begynnelsen av denne artikkelen.

---

Hentet fra Russia Today. Belgiske Jean Bricmont er doktor i teoretisk fysikk og professor emeritus ved det katolske universitetet i Louvain. Han er vitenskapsfilosof og essayist, forfatter og medforfatter av flere bøker, inkludert ‘Humanitarian Imperialism‘.