Uri Avnery, israelsk aktivist for en palestinsk stat (1923-2018)

Avnery i 2008 (CC Wikimedia)

Av Jonathan Cook

Uri Avnery, som beskrev seg selv som en tidligere «jødisk terrorist», ble senere Israels mest kjente fredaktivist. Han døde i Tel Aviv på mandag, etter et slag. Han ble 94 år gammel.

Som del av Israels grunnlegger-generasjon kunne Avnery nå fram til statsministre, selv om han i flere tiår var redaktør for et magasin som var meget kritisk til dem, og som de mislikte sterkt.

Han fikk større oppmerksomhet i 1982, da han var den første israeleren som møtte Jasser Arafat, leder av den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO. Den gang var Arafat og PLO svært fordømt i Israel og store deler av Vesten som terrorister.

I en mye omtalt hendelse, snek Avnery seg forbi den israelske hærens beleirings-linjer rundt Beirut for å treffe Arafat. De skal angivelig ha opprettholdt nære forbindelser helt fram til den palestinske lederens død under uklare omstendigheter i 2004.

Avnery grunnla Gush Shalom, Israels eneste betydelige (selv om den var liten) fredsbevegelse i 1993.

Han og hans etterfølgere forsøkte å skape et politisk press i Israel og i utlandet, der de forsøkte å forandre den hyklerske aksepten av en tostats-løsning i Oslo-prosessen til en konkret palestinsk stat.

Han var en hard kritiker av Benjamin Netanyahus mørkeblå regjering helt til slutten. Avnery publiserte sin siste ukentlige artikkel for to uker siden, der han fordømte Israels nye grunnlov som «semi-fascistisk».

For Israels Fredsblokk, som nå sliter, er Avnerys bortgang et betydelig tap.

Til tross for hyllester fra israelske opposisjonspolitikere, hadde stemmen hans lenge vært marginalisert hjemme. Han var den siste store offentlige figuren som fortsatt synlig kjempet for å skape en tostatsløsning.

Hans ubøyelige støtte til en Oslo-lignende fredsavtale hadde begynt å virke foreldet for mange, både på den israelske høyre- og venstre-sida, spesielt etter Donald Trumps overtagelse av Det hvite hus. Siden da, har Israel knapt lagt skjul på sin hensikt om å annektere deler av Vestbredden, noe som ødelegger ethvert håp om en palestinsk stat.

Avnery avviste offentlig en resolusjon om den israelsk-palestinske konflikten basert på en felles stat for israelere og palestinere.

Han var også motstander av en generell boikott av Israel, som den voksende internasjonale BDS-bevegelsen ønsker. Gush Shalom støttet imidlertid boikotter begrenset til bosetningene.

Avnery ankom det som den gang var det britisk-styrte Palestina i 1933, i en alder av 10 år, etter å ha emigrert med sin familie fra Tyskland da nazistene kom til makten.

Som 15-åring var han en ung rekrutt til Irgun, en underjordisk jødisk milits som britene klassifiserte som en terrororganisasjon. Men han følte stadig mer ubehag med angrepene mot palestinske sivile, og han sluttet noen år senere.

Avnery kjempet med Haganah – som senere ble Israels forsvarsstyrker – under krigen i 1948 som grunnla en jødisk stat på ruinene av palestinernes hjemland. I senere bøker og artikler snakket han om hvordan enheten hans spilte en rolle i krigsforbrytelser mot palestinerne i Negev-regionen, i det moderne Sør-Israel.

Under kampene ble han alvorlig såret. Hans artikler fra fronten, senere samlet i en bok, gjorde han en kort stund til en nasjonal helt.

Men hans popularitet sank raskt. I memoarene sine beskrev han rekonvalesenstiden som en periode der han opplevde en dramatisk forandring i måten å tenke på: «Krigen overbeviste meg fullstendig om at det finnes et palestinsk folk og at fred må skapes først og fremst med dem.»

Det var da, la han til, at han ble en engasjert forkjemper for en palestinsk stat.

Gjennom 1950-, 1960- og 1970-tallet var Avnery best kjent for å publisere magasinet Haolam Hazeh (Denne Verden). Blandingen av banebrytende undersøkelser, politisk møkkagraving og dissenterende meninger skapte mange fiender i det herskende Arbeiderpartiet.

Lederen for Israels innenriks etterretningstjeneste den gang beskrev Avnery som «regjeringens fiende nummer 1». Magasinets kontorer ble bombet flere ganger og Avnery alvorlig angrepet. Publikasjonen ble bare lagt ned da Avnery startet Gush Shalom. På mandag, beskrev bevegelsen ham som «en stor visjonær som pekte på en vei andre ikke klarte å se».

Selv om han var en dissident, var Avnery populær nok på venstresida til å begynne en politisk karriere, der han vant en plass i Israels parlament i valgene i 1965, 1969 og 1977.

Da han holdt en tale i parlamentet for å frasi seg plassen i 1981, forårsaket han sinne ved å være den første lovgiveren som viftet med de palestinske og israelske flaggene side ved side.

Men det var i 1982 at han etablerte et omdømme utenfor Israel. Han ble smuglet til Beirut for å møte Arafat, da israelske styrker omringet byen for å fjerne PLO fra Libanon.

Det viste seg senere at israelske soldater hadde skygget Avnery, i et forsøk på å finne Arafats skjulested og drepe ham. Avnerys palestinske eskorte klarte å unnslippe dem.

I sine artikler ga Avnery ofte seg selv æren for å ha brukt tilliten han bygget med Arafat de neste årene til å overtale den palestinske lederen til å endre PLOs politiske retning.

I 1988 ga Arafat opp et langvarig palestinsk krav om én sekulær demokratisk stat i det historiske Palestina og aksepterte formelt ideen om å dele området i to stater.

Dette var en innrømmelse som banet vei for Oslo-avtalene, undertegnet mellom Arafat og Israels statsminister Yitzhak Rabin på plenen av Det hvite hus i 1993.

Samme år grunnla Avnery Gush Shalom, eller «Fredsblokken», for å bygge videre på denne framgangen, da Arafat og PLO fikk lov til å vende tilbake til deler av de okkuperte områdene som Israel hadde trukket seg tilbake fra.

I tillegg til å tro på palestinernes rett til frihet, hevdet Avnery sterkt at Israels jødiske demografiske flertall ville være truet, med mindre de ble skilt fra den store palestinske befolkningen i de okkuperte områdene.

Det finnes mistanker om at noen av Arafats mer feilaktige antagelser om det israelske samfunnet – spesielt med hensyn til Fredsblokkens styrke og opinionens villighet til å godta Oslo-prosessen – var påvirket av Avnery.

Da fredsprosessen i realiteten kollapset med fiaskoen på Camp David-toppmøtet i 2000 og starten av et palestinsk opprør, ble Avnerys budskap om forsoning nok en gang upopulært i Israel.

Men da han var vel over sytti år gammel, fant han et nytt internasjonalt publikum, da hans oversatte artikler ble spredt på nettet.

Avnery håpet å gjenopplive det som var igjen av sin politiske arv gjennom sine skriverier. Men stadig oftere ble hans artikler lest for å se hva han kunne bidra med til å forklare nåværende kontroverser, basert på hans innsikt og store kunnskap om historiske episoder som nå i stor grad overses.

På høyden av den andre intifadaen stod Avnery og Gush Shalom ofte sammen med palestinerne som protesterte mot overgrep fra det israelske militæret eller bosetterne. De demonstrerte også for å stoppe Israels bygning av en «separasjons-barriere» som senere spiste store jafs av palestinsk land på Vestbredden.

I 2003 sluttet Avnery seg til Arafat i hans beleirede presidentkompleks i Ramallah, der han var et «menneskelig skjold» – for å forpurre et forventet israelsk drapsforsøk. Etter at Arafat døde under mystiske omstendigheter et år senere, var Avnery blant de som hevdet at Israel stod bak forgiftningen.

Hans siste artikkel utforsket en av hans vedvarende bekymringer, Israels identitet som jødisk stat. Reaksjonen kom etter den nylige forandringen av Israels grunnlov, som gir jøder rundt om i verden privilegier som blir nektet landets store minoritet av palestinske borgere.

I mange år var Avnery blant de som advarte mot at Israel ikke kunne være et demokrati hvis det ikke behandlet alle borgere som likeverdige, men i stedet innvilget rettigheter basert på forskjellige jødiske og arabiske nasjonaliteter.

I 2013 appellerte han og andre israelere til Høyesterett, der de ba om at domstolen skulle for første gang skulle anerkjenne en israelsk nasjonalitet som deles av alle borgere. Dommerne avviste deres argumenter.

---

Jonathan Cook er en britisk journalist basert i Nazareth. Han har bl.a. vunnet Martha Gellhorn-prisen for journalistikk.