Aldri før har «nyheter» fortjent betegnelsen mindre

Sharmine Narwani/ Twitter

Av Jeremy Salt

De store mediebedriftenes propaganda mot Syria er en flodbølge som aldri ser ut til å ta slutt. Regjeringens politikk og medienes politikk har nå smeltet sammen til en felles politikk,  til støtte til «opposisjonen» og en uoppholdelig fiendtlighet mot «regimet» og alle de som har kommet til det til unnsetning, særlig Russland.

Hysteriet i USA over en påstått og fullstendig ubevist russisk innblanding i det amerikanske valget begynner nå nærme seg det punkt hvor det snart vil komme en åpen konfrontasjon med Russland. Storbritannia har slengt seg på bølgen,med sin påståtte og uprøvde beskyldning om offisiell russisk medvirkning i forgiftningen av en avdanket tidligere spion, som Russland ikke kunne ha noen tenkelig interesse av å eliminere.

Syria er selve senteret for denne globale kampanjen av frykt, hat og trusler. Fordi de siste syv årene har styrtingen av regjeringen i Damaskus vært det sentrale målet for regjeringene som hevder å være «det syriske folks» venner. Men siden den russiske intervensjonen med luftstøtte i 2015, har planer om regimeskifte nå blitt forvandlet til ønsket om å stoppe Russland fullstendig. Motivasjonen er utelukkende negativ. Russland kan ikke få lov til å vinne i Syria eller noe som helst annet sted, og for å oppnå dette målet, kan enhver løgn fortelles og enhver forvrengning av nyhetene tillates.

Aldri før har «nyheter» fortjent betegnelsen mindre. Media har trampet på de grunnleggende prinsippene for journalistikk. De rapporterer ikke nyheter ‘uten frykt for gjengjeldelse eller for å innynde seg’, og de beskytter ikke folk mot regjeringers løgner og manipuleringer. De fremmer faktisk disse løgnene. De representerer ikke folks interesser, men regjeringens planer – ofte ondsinnete – og de interessene som står bak dem. [… Det som skrives – definitivt om Syria, men også alt som har å gjøre med Russland – er renhekla propaganda som er beregnet på å piske opp støtte til konfrontasjon og muligens krig med Russland.

Dette har nettopp blitt avslørt igjen, av hvordan media nekter å rapportere om oppdagelsen av en fabrikk for kjemiske våpen i Øst-Ghouta. Påstandene om ¨regimets¨ angrep med kjemiske våpen har blitt fremmet med jevnlige mellomrom siden starten av krigen mot Syria i 2011. Ingen av påstandene har blitt underbygget. Alle bevisene peker i den andre retningen. Jihadistene eksperimenterte ved å utsette kaniner for kjemiske våpen nesten så snart som krigen hadde begynt. De begynte deretter raskt med mennesker. Etter at Barack Obama erklærte sin «røde linje» i 2013, gjorde de sitt beste for å skyve ham over den. Deres angrep i 2013 (inkludert Khan al-Assal og Adra i mars) kulminerte i grusomheten begått i utkanten av Damaskus i august.

«Regimet» fikk skylda, og Obama var nær å starte et militært angrep mot Syria før han ble overtalt av etterretningsorganer om at bevisene ikke var tilstede og at USA ble ledet inn i en felle under «falskt flagg». Uriktigheten av anklagen mot den syriske regjeringen ble avslørt av vitenskapelige bevis og Seymour Hersh sin gravende journalistikk. Han er nå er frosset ut fra hele spekteret av amerikanske store mediebedrifter, «liberale» så vel som høyreorienterte. Til tross for hans ekstraordinære journalistiske bidrag, som går tilbake til hans rapportering av My Lai-massakren i Vietnam i 1968, må han nå lete etter utgivere utenfor sitt eget land.

I april 2017 ble et tilsynelatende angrep med kjemiske våpen ved Khan Shakhun i Idlib-provinsen fulgt noen dager senere av et amerikansk missilangrep på luftbasen der kjemikaliene angivelig ble sendt fra. Uten å dra til åstedet, konkluderte en felles rapport av OPCW (Organisasjon for forebygging av kjemiske våpen) og FN at sarin hadde blitt sluppet på Khan Shaikhun fra luften og at den syriske regjeringen var ansvarlig. Kilder som sa at de hadde sett et syrisk fly inkluderte White Helmets, en organisasjon som er embedded med jihadistene i mange deler av Syria og «observatører» i byen Khan Shaikhun, infiltrert og okkupert av terroristgruppen Hayat Tahrir al Sham.

Informasjon som indirekte impliserte den syriske regjeringen ble også framlagt av USA og Frankrike. Prøver av kjemikalien fra Khan Shaikhun kunne bare ha blitt levert av jihadistene eller kilder godkjent av dem. Prøvene ble sendt til Tyrkia, en amerikansk alliert i kampanjen mot den syriske regjeringen, for laboratorietester, en framgangsmåte som stiller åpenbare spørsmål ved kilden til prøvene og «bevis-kjeden.» Størrelsen på krateret og metallhylsen der det kjemiske stoffet var plassert antydet et mer sannsynlig scenario, nemlig at det ble detonert på bakken, ikke sluppet av et fly.

Objektivt forsvarer USA og deres allierte de folkene de teoretisk sier de ønsker å ødelegge, takfiri-gruppene, som ideologisk ikke forskjellig fra Den islamske staten og som fortsatt holder områder til tross for den syriske hærens fremgang. De er i realiteten frontkjemperne for vestlige regjeringer og deres allierte i Gulfen. Deres sanne natur er skjult av villedende referanser til ‘opposisjonen’ og ‘opprørerne’. De er nå i ferd med å tape i Øst-Ghouta, derfor opplever vi det stigende crescendoet av angrep på det syriske ‘regimet’ og trusselen fra USA om direkte militær intervensjon. Nikki Haley, den amerikanske ambassadøren til FN, har tatt den retoriske ledelsen her, og legger ut i det vide og det brede om temaet ved å fortelle Sikkerhetsrådet at med mindre konkrete tiltak blir fattet, «kunne Russland bruke disse våpnene her i New York eller i et hvilket som helst land som sitter i dette rådet.»

Disse anklagene og deres anklager om den syriske regjeringens kjemiske angrep, er like skingrende som de er ubeviste. Med tanke på dette, er «vestlige» regjeringer og korporative medier sin uvilje til å nevne de solide bevisene som nylig er framlagt om produksjon av kjemiske våpen, av betydning.

Da de rykket inn i landsbyen al-Shiffuniyya i Øst-Ghouta de siste dagene, fant den syriske hæren en fabrikk for kjemiske våpen forlatt av Jaish al-Islam. Materialet inkluderer hyller fulle med flasker med kjemikalier, rader av plast-fat, det som syntes å være et underjordisk blandekammer, en stor metall-trommel med produsentens logo på siden («Hill-Rom Mediplus Air Plant»), en rekke papirer med logoen til Jaish al-Islam og det som syntes å være instruksjoner for blanding av kjemikalier. Stiftet i 1829, produserer firmaet Hill-Rom medisinsk utstyr under mottoet «Ta med hjemmet til sykehuset.» Hvordan deres produkter (også andre maskiner hadde selskapets logo) endte opp i Øst-Ghouta, er et åpenbart spørsmål, der svaret kanskje er Hill-Roms virksomhet i Saudi-Arabia, Jaish al-Islam sin viktigste støttespiller.

Utenlandske journalister var tilstede i East Ghouta for å rapportere om åpningen av den humanitære korridoren. Ingen syntes å ha svart på den syriske regjeringens invitasjon til å besøke al-Shiffuniyya. Sharmine Narwani dro dit og rapporterte om hva hun så på fabrikken, så vel som de frodige avlingene ble dyrket ute i det som angivelig er en sulterammet og beleiret region: Sharmine Narwani, Vanessa Beeley og Eva Bartlett, med deres reportasjer og kommentarer, har helt avslørt hvor uærlig hovedstrøms-«journalistikken» er om krisen i Syria. Listen over de store mediebedriftene som helt ignorerte dette konkrete beviset på produksjon av kjemiske våpen, er blandt annet i følgende, ifølge et søk på deres nettsider: Al Jazeera, Washington Post, New York Times, BBC, The Guardian, ABC (USA) og ABC (Australia), CNN, CBC (Canada) og Daily Telegraph (London).

Alle disse mediene var begeistret for Theresa Mays utvisning av 23 russiske diplomater på grunnlag av ubeviste påstander, der Washington Post også understreket «Isolert og sårbart: en titt på Ghouta, opprørsenklaven under beleiring». Men om fabrikken for kjemiske våpen drevet av disse «opprørerne», er det ikke en omtale i noen av dem. Jaish al-Islam har innrømmet å ha brukt kjemiske våpen (mot kurdere) og kan ha brukt dem mot rivaliserende takfiri-grupper før de tok kontroll over Øst-Ghouta i 2013. De nylige beskyldningene om angrep med kjemiske våpen i Ghouta, som er designet for å gi den syriske regjeringen skylda, indikerer at denne fabrikken nesten helt sikkert er den virkelige kilden.

Det er meningen medienes jobb skal være avsløring av løgner, ikke emballasje av dem for forbrukerne. Dette er ikke et spørsmål om å ha blitt lurt, fordi løgnene som ble fortalt om Irak og Libya var ikke sofistikerte løgner. De var åpenbare løgner, latterlige løgner. Tony Blairs «tvilsomme dossier» var dossieret til en klovn. Alle med rimelig god intelligens kunne ha gjennomskuet det. Da Colin Powell viftet med et medisinglass med miltbrann (fylt med melis eller talkum) og hans skumle henvisning til Saddams missiler skjult bak daddelpalmer, var det ren komedie: Peter Sellers ville ha dødd av latter.

Problemet er ikke medias mangel på kapasitet til å finne fram til sannheten, men deres manglende interesse i sannheten, til fordel for regjeringens politikk basert på løgner og bedrag. Hva de har å vinne på denne ordningen, vet kun eierne og redaktørene, ikke journalistene som trenger jobbene sine og kan gjerne er uenige med redaksjonen. I løpet av de siste syv årene har media ivrig grepet fatt i enhver ting som kan skade den syriske regjeringen, eller alternativt, fremmer opprørernes interesser. Deler av feilrapporteringen er så ekstrem at aviser må mistenkes for å gi journalistisk dekning for etterretningsagenter, som de har gjort tidligere.

De store mediebedriftene har alltid hatt et broket rulleblad, men i Irak, Libya og Syria har de blitt en fullstendig propaganda-avdeling for regjeringens politikk, til skade for leserne og seerne, og som ødelegger de siste rester av tillit noen kan ha i til dem i viktige utenrikspolitiske spørsmål.

---

Oversatt som Creative Commons fra American Herald Tribune. Jeremy Salt har bl.a. vært lærer ved Melbourne University, og spesialiserer seg på Midtøstens moderne historie.