USA har invadert Syria med en betydelig militærstyrke, okkuperer nesten en tredjedel av landet, har kunngjort planer om en okkupasjon på ubestemt tid og plyndret landets oljeressurser. Både internasjonal lov og USAs egne lover er tydelige: Washington har ingen rett til å invadere og okkupere Syria, langt mindre å angripe syriske styrker, som de har gjort gjentatte ganger. De har heller ikke lov til å skape nye administrative strukturer i landet for å erstatte den syriske regjeringen, et prosjekt som skjer ved en parallell invasjon av amerikansk diplomatisk personell. Disse handlingene, kriminelle og plyndrende, er et angrep på demokrati på internasjonalt nivå. Det hele er et imperialistisk bakstreversk prosjekt for å rekolonisere området. Imperiet ønsker å utvide sitt overherredømme til alle arabiske og muslimske områder, inkludert de få gjenværende utpostene av motstand mot utenlandsk tyranni. USAs nylige handlinger er en opptrapping av Washingtons lange krig mot Syria. Tidligere skjedde den ved hjelp av stedfortredere, inkludert Det muslimske brorskap og al-Qaida, nå er den en stor konvensjonell krig med en direkte amerikansk militær intervensjon. Likevel, til tross for hvor grotesk dette prosjektet er og hvor dramatisk opptrappingen av krigen er, har opinionen ikke fått med seg den amerikanske okkupasjonen av Syria.
Av Stephen Gowans
Vesten skaper stadig nye hindringer for frihet og demokrati i den arabiske verden. Dette inkluderer hvordan palestinerne plyndres av europeiske bosettere og hvordan araberne undertrykkes politisk ved hjelp av militære diktatorer, monarker, emirer og sultaner som hersker på vegne av USA og som er helt avhengige av USA. Nå opplever vi atter en krenkelse av ideene om suverenitet, uavhengighet og nasjonenes likestilling: Washington har grafset til seg en del av territoriet til en av de siste bastionene av arabisk uavhengighet – Syria.
Faktisk kontrollerer amerikanerne nå «omtrent en tredjedel av landet, inkludert det meste av oljerikdommen», [1]. De har ikke til hensikt å gi dette tilbake til sine rettmessige eiere. De har planlagt en militær okkupasjon av Øst-Syria på ubestemt tid, og skaper et nytt Israel, det vil si en ny imperialistisk bastion midt i den arabiske verden. Her er det meningen den skal styres av kurdiske stråmenn støttet av amerikansk ildkraft. [2] Forbrytelsen blir utført åpent, og likevel har den knapt blitt lagt merke til eller bemerket.
Her er fakta:
I januar kunngjorde USAs utenriksminister Rex Tillerson at amerikanske «tropper vil forbli i Syria» på ubestemt tid «for å sikre at verken Iran eller president Bashar al-Assad i Syria vil ta over områder» USA erobret fra IS [3], selv om disse områdene tilhører Den arabiske republikk Syria etter gjeldende lov og rett, og ikke USA eller deres kurdiske stråmenn i ‘Den syriske demokratiske styrken’ (SDF). Styrken er konstruert av USA, og for å sitere journalisten Robert Fisk, er den hverken syrisk (det er dominert av kurdere, inkludert de av tyrkisk opprinnelse), demokratisk (siden det pålegger kurdiske styre over tradisjonelt arabiske områder og danser til en utenlandsk herres pipe), dessuten er det ikke en styrke, fordi uten amerikansk luftkraft, artilleri og spesialsoldater er den militært irrelevant.[4]
Aaron Stein skriver i det amerikanske utenriksdepartementets uoffisielle tidsskrift Foreign Affairs: «Donald Trumps innføring av en oppdatert Syria-politikk forplikter amerikanske styrker til å opprettholde en tilstedeværelse» i nordøst-Syria for «å sikre mot» ethvert forsøk fra Damaskus på å hevde suverenitet over sitt eget territorium. [5]
Pentagon innrømmer offisielt å ha 2000 soldater i Syria [6], men en høytstående amerikansk general nevnte et høyere antall, 4000, i en pressekonferanse sist oktober. [7] Men selv dette tallet er en «kunstig konstruksjon», fordi Pentagon snakket om et tidligere lavt anslag. På toppen av infanteri og artilleristyrker som Pentagon regner som stasjonert i Syria, kommer det i tillegg spesialsoldater, tropper på hemmelige oppdrag og «et uspesifisert antall entreprenører», dvs. leiesoldater. I tillegg telles ikke bakkemannskap, selv om amerikanske luftstyrker er avgjørende i denne okkupasjonen. [8] Derfor det reelle tallet mange ganger større enn det offisielle antallet amerikanske tropper i Syria. De opererer fra 10 baser i landet, inkludert «et stort anlegg med lang rullebane, hangarer, kaserner og bensinlagre.» [9]
[En annen måte å minimere antallet utenlandske okkupasjonsstyrker er å ikke telle med andre foederati, som f.eks. norske, britiske, franske og tyske soldater. o.a.]
I tillegg til amerikanske militære rådgivere, rangers, artilleri, spesialstyrker, satellittstyrte raketter og Apache-angrepshelikoptre [10], har USA sendt amerikanske diplomater til Syria for å skape administrative strukturer som skal erstatte den legitime regjeringen til Den arabiske republikk Syria. [11] I tillegg jobber USA «for å forvandle kurdiske krigere til en lokal sikkerhetsstyrke» som skal være politi [12], mens amerikanske diplomater jobber for å etablere lokalmyndigheter for å administrere det okkuperte territoriet. [13]
«Ideen i amerikanske politiske kretser» er å skape «en myk deling» av Syria mellom USA og Russland langs Eufrat, «som det skjedde langs Elbe [i Tyskland] ved slutten av andre verdenskrig.» [ 14] På toppen av de 28 prosent av Syria som USA okkuperer, kontrollerer de «halvparten av Syria sine energiressurser, Eufrat-dammen ved Tabqa, så vel som mye av Syria beste jordbruksland». [15]
Under krigen mot IS, ønsket USAs militærplanleggere at kurderne skulle rykke fram sørover langs elven Eufrat for å ta kontroll over Syrias olje- og gassområder. [16] Mens den syriske hæren og dens allierte hovedsakelig fokuserte på å frigjøre byer fra Den islamske staten, erobret kurderne under amerikansk ledelse «de strategiske olje- og gassfeltene», [17] «som frarøvet Den islamske staten nøkkelområder,» som Wall Street Journal formulerte det. Den amerikanske avisen beskrev, helt riktig, erobringen av nøkkelområdene som et ran, men klarte ikke å se hvem offeret var: ikke Den islamske staten, som selv stjal territoriet, men Den arabiske republikk Syria. Men selv denne uklarheten må ytterligere utgreies. Det var ikke kurderne som ranet IS, som tidligere hadde ranet syrerne; men USA som ranet IS som hadde ranet Syria. Kurderne uten støtte fra USAs væpnede styrker er ikke i stand til å rane Syria. Amerikanerne er røverne, syrerne ofrene.
USA har frarøvet Syria «to av de største olje- og gassfeltene i Deir Ezzour», inkludert al-Omar oljefeltet, Syria største. [18] I september stjal USA «et gassfelt og en raffineri kjent i Syria som Conoco-gassanlegget» (selv om dets tilknytning til Conoco er historisk, anlegget ble kjøpt av det syriske nasjonale gasselskapet i 2005) [19]. Russland observerte at «det virkelige målet» til de amerikanske styrkenes (uomtvistelige) «ulovlige» tilstedeværelse i Syria har vært «beslaget av økonomiske verdier som utelukkende tilhører Den arabiske republikk Syria.» [20] Poenget kan ikke bestrides: USA har stjålet ressurser som er avgjørende for republikkens gjenreisning (dette fra et land som hevder at eiendomsrettigheten er menneskehetens høyeste verdi.)
Joshua Landis, professor ved universitet i Oklahoma og Syria-spesialist, har sagt at «ved å kontrollere halvparten av Syrias energiressurser … vil USA kunne sørge for at Syria forblir fattig og med for få ressurser.» [21] Uten petroleumsressursene vil Syria ha vanskeligheter med å gjenreise seg etter det islamistiske opprøret – en operasjon skapt av Washington som en del av sin lange krig mot nasjonalistisk innflytelse i den arabiske verden – en krig som har etterlatt Syria i ruiner. Konklusjonen at «Assad har vunnet» og at krigen er over bortsett fra noen oppryddingsaksjoner, er for optimistisk, altfor optimistisk. Det er en lang vei framover.
Selvsagt ønsker Damaskus å få tilbake kontroll over sine tapte områder, og den «7. februar sendte en kolonne på bataljonstørrelse for å [ta tilbake] et viktig gassanlegg i nærheten av Deir Ezzour.» [22] Denne legitime utøvelsen av suverenitet ble stanset av et luftangrep fra de amerikanske inntrengerne, der 100 syriske soldater og deres allierte ble drept. [23] Betydningen av denne hendelsen har blitt undervurdert, kanskje fordi pressedekningen av det som skjedde skjulte hvor grotesk det var. En typisk reportasje i Wall Street Journal, for eksempel, hevdet at den amerikanske luftangrepet var et defensivt svar på et uprovosert angrep fra syriske styrker, som om syrerne på sitt eget territorium var aggressorer og de invaderende amerikanerne var ofrene. [24] Hvordan er det mulig å beskrive aggresjonen fra inntrengere på en innenriks militærstyrke som opererer innenfor sitt eget territorium som et defensivt svar på et uprovosert angrep? Vi kan også spørre om amerikanernes insistering på at de ikke har til hensikt å føre krig mot den syriske hæren henger på greip. At denne uttalelsen overhodet kan aksepteres som rimelig, antyder at det sosiologen Charles Mills kaller ‘uvitenhetens epistemologi’ er til stede her – en motstand mot å forstå det åpenbare.
Det burde være selvinnlysende at den uprovoserte invasjonen og okkupasjonen av et land utgjør en aggresjon, men dette er tilsynelatende ikke tilfelle i den spesielle virkeligheten i vestlige media. Kan Russland invadere USA vest for Rocky Mountains, kontrollere luftrommet, plyndre ressursene, etablere nye myndigheter og administrative strukturer for å erstatte de eksisterende, og deretter troverdig si at de ikke søker krig med De forente stater og deres væpnede styrker? Invasjon og okkupasjon er aggressive handlinger, noe selvinnlysende som man ikke burde trenge forklare.
Washingtons angrep den 7. februar på syriske styrker var ikke det første. «Amerikanske tropper utførte angrep mot tropper som var lojale mot president Bashar Assad i Syria flere ganger i 2017,» rapporterte New York Times. [25] Med andre ord, USA har invadert Syria, okkuperer nesten en tredjedel av landet, og har utført angrep mot det syriske militæret, og denne aggresjonen skal tolkes som et defensivt svar på syriske provokasjoner.
Det er ubestridelig at USAs kontroll over luftrommet over Øst-Syria, invasjonen av tusenvis av amerikanske soldater og diplomatisk personell, plyndring av den levantinske nasjonens ressurser og angrep på dets militære styrker, er åpent brudd på folkeretten.
Intet land har mer forakt for internasjonal lov enn USA, men regjeringen spyr ut ustanselige henvisninger til lovene de gir blanke blaffen i, for å rettferdiggjøre sine brudd mot dem.
Men hva med amerikansk lov? Hvis folkeretten bare en hindring som kan overvinnes på veien for å utvide sitt imperium, er USAs invasjon og okkupasjon av Syria og angrep på syriske styrker i tråd med USAs lover? Hvis du spør det Hvite Hus og Pentagon, er svaret ja, men det som å spørre en tyv om hans eller hennes tyveri er greit.
Spørsmålet er om regjeringens påstand om at hva de gjør i Syria er i samsvar med amerikansk lov, holder vann? Påstanden ikke bare er feil, den er latterlig. «Under både Obama og Trump,» forklarer spaltisten Charlie Savage i NYT, «har den utøvende grenen hevdet at krigen mot Den islamske staten er dekket av en lov fra 2001 som tillater bruken av militærstyrke mot gjerningsmennene bak angrepet den 11. september [min utheving] og en lov fra 2002 som godkjenner invasjonen av Irak.» Men selv om «IS vokste fram fra en av al-Qaidas underavdelinger, hadde de to gruppene i 2014 brutt forbindelsene og ble motstandere som slåss mot hverandre», og IS utførte ikke angrepene den 11. september. Dessuten, før IS ble stor, hadde Obama-administrasjonen erklært Irak-krigen over. [26]
Washingtons argument har også andre problemer. Mens loven fra 2001 ikke tillater bruk av militær makt mot IS, gir den tillatelse til militære handlinger mot al-Qaida. Men fra 2011 til i dag har USA ikke bare latt være å bruke makt mot den syrisk-baserte Jabhat al-Nusra, al-Qaida største gren, men også trent og bevæpnet islamistiske krigere som blander seg med, samarbeider på slagmarken, deler våpen med og opererer som en del av al-Qaida. Jeg har forklart dette i min bok Washingtons lange krig mot Syria, med dokumentasjon fra Wall Street Journal, New York Times og Washington Post, som har rapportert omfattende om forbindelsene mellom krigere trent og bevæpnede av USA og organisasjonen grunnlagt av Osama bin Laden. [27]
La oss igjen se på Washingtons begrunnelse for den planlagte okkupasjon av Syria på ubestemt tid: for å hindre at IS skal gjenoppstå; for å stoppe Den arabiske republikk Syria fra å utøve suverenitet over hele sitt territorium; og overskygge iransk innflytelse i Syria.
USA gir bare en juridisk begrunnelse for ett av disse målene, det første. De to sistnevnte målene er altså så fjernt fra folkeretten at Washington ikke engang forsøker et juridisk forsvar av dem. Likevel er de to sistnevnte de egentlige grunnene til den amerikanske invasjonen og okkupasjonen av Syria. Hvis Washington hadde et reelt ønske om å bruke militær makt for å knuse al-Qaida, ville de ikke ha bevæpnet, trent og ledet gruppens hjelpeorganisasjoner i sin krig mot den arabiske nasjonalistiske makten i Damaskus.
Når det gjelder Washingtons uttalte mål om å hindre iransk innflytelse i Syria, bør vi huske innholdet i en lekket rapport fra det amerikanske forsvarets etterretning (DIA) fra 2012. Rapporten avslørte at opprøret i Syria var sekterisk og ledet av Det muslimske brorskap og al-Qaida i Irak, forløperen for Den islamske staten. Rapporten avslørte også at USA, de arabiske oljemonarkiene og Tyrkia støttet opprøret. Analysen anslo riktig etableringen av et salafistisk emirat, en islamsk stat, i Øst-Syria, og noterte at dette var ønsket av opprørets utenlandske støttespillere, som ønsket å se de sekulære arabiske nasjonalistene isolert og avskåret fra Iran. [28]
USA har siden bestemt seg for å ta på seg rollen de en gang så for seg skulle utføres av et salafistisk emirat. En planlagt stat, like liberal som Saudi-Arabia, skulle skille Damaskus fra Teheran. Nå er planen en amerikansk okkupasjon på ubestemt tid, som amerikanske planleggere håper en gang skal bli grunnlaget for en kurdisk ministat, som et nytt Israel.
Virkeligheten, som er at den amerikanske intervensjonen i Syria er ulovlig, kan forklare hvorfor, med Washingtons distraksjoner og pressens samarbeid, offentligheten ikke er klar over dette. Distraksjonene skapes ved å skjule den amerikanske okkupasjonen av Øst-Syria som noe kurderne eller SDF gjør, der USA bare bistår i stedet for å lede. Distraksjonen ser ut til å lykkes, fordi denne fortellingen har bitt seg fast selv hos personer som ellers har kritisk dømmekraft.
Det finnes lignende tilfeller. USA kjemper en aggressiv krig i Jemen mot en bevegelse som truer USAs hegemoni i Midtøsten, som også Syria, Iran og Hizbollah gjør. Aggresjonen mot Jemen har lite lite juridisk grunnlag som den amerikanske krigen mot Syria. Den er åpent i strid med folkeretten. Houthiene angrep ikke Saudi-Arabia, enn si USA, og derfor eksisterer det ikke noe grunnlag for militær handling ifølge folkeretten. Dessuten kan Pentagon ikke engang peke på autorisasjon for bruk av makt mot Jemens opprørere i henhold til amerikansk lov, siden de ikke er al-Qaida og ikke har noen forbindelse til 9/11-angrepene.
For å unngå vanskeligheten med å bruke militær styrke uten en juridisk grunnlag, blir krigen presentert som «ledet av Saudi-Arabia», der USAs involvering språklig er henvist til periferien. Likevel styrer Washington krigen. USA flyr sine egne droner og rekognoseringsfly over Jemen for å samle etterretning for å velge mål for saudiske piloter. [29] De tanker opp saudiske bombefly i i luften. USAs krigsskip håndhever en marineblokade. Og de driver et operasjonssenter for å koordinere bombekampanjen til de amerikanske satellittstatene som deltar i krigen. I militært jargon har USA ‘kommando og kontroll’ over aggresjonen mot Jemen. Det eneste som mangler er amerikanske piloter som slipper bombene. Denne rollen har blitt delegert til arabiske allierte. [30]
Og dette er nøkkelen til distraksjonene. Fordi saudiske piloter utfører det synlige aspektet av den flerdimensjonale krigen, (der diverse andre dimensjoner utføres av amerikanerne), kan den presenteres som en saudisk krig. De som synes det saudiske monarkiet er avskyelig (som det jo er) blir dermed sinna på en syndebukk. Vi gjør det samme med kurderne når vi forbanner dem, selv om de egentlig er marionetter for det amerikanske imperialistiske prosjektet. Jeremy Corbyn, lederen av det britiske Labour, har gjennomskuet distraksjonen og sagt at det er Vesten, ikke saudierne, som «leder krigen» i Jemen. [31]
Det er nyttig å huske hva Ibrahim al-Amins sa da Det hvite hus anerkjente al-Quds (Jerusalem) som Israels hovedstad. Han spurt arabere om det ikke var på tide å innse at USA er opprinnelsen til alle deres onder. La oss se forbi ‘Israel’, rådde han. «Uansett hva som er sagt om deres makt, overlegenhet og forberedelse, er landet bare en amerikansk-britisk koloni som ikke kan overleve en eneste dag uten beskyttelse, omsorg og blind støtte fra Vesten.» [32] Det samme kan sies om det saudiske monarkiet og Syrian Democratic Forces.
Jeg gir siste ord til den syriske regjeringen, hvis stemme nesten aldri høres over støyen fra den vestlige krigspropagandaen. Invasjonen og okkupasjonen av Øst-Syria er «en åpen innblanding, et åpent brudd på prinsippene i FN-pakten … en uberettiget aggresjon mot Syrias suverenitet og uavhengighet.» [33] Ingen av disse ordene kan bestrides.
For sin del har Syrias president Bashar al-Assad påpekt det åpenbare, at utenlandske tropper i Syria «uten vår invitasjon eller konsultasjon eller tillatelse … er inntrengere.» Det er på tide at USAs innblanding og okkupasjon av Syria – ulovlig, antidemokratisk, plyndrende, og et prosjekt for en ny kolonisering, blir sett for hva det er, gjort motstand mot og avsluttet.
Washingtons lange krig mot Syria består av langt mer enn enn al-Qaida, White Helmets og kurderne. Selv om disse styrkene utgjør en stor trussel, er deres utfordring mot den syriske motstanden mot utenlandsk tyranni overgått av en langt mer formidabel utfordring – at krigen skal eskalere til en amerikansk militær og diplomatisk okkupasjon, ledsaget av direkte amerikansk militær konfrontasjon med den syriske hæren og dens allierte.
Med velvillig tillatelse fra Stephen Gowans. Han er en uavhengig canadisk skribent.
Kildehenvisninger:
1. Neil MacFarquhar, ‘Russia’s greatest problem in Syria: It’s ally president Assad,’ The New York Times, March 8, 2018.
2. Anne Barnard, “US-backed force could cement a Kurdish enclave in Syria,” The New York Times, January 16, 2018; Domenico Losurdo, “Crisis in the Imperialist World Order,” Revista Opera, March 2, 2018.
3. Gardiner Harris, “Tillerson says US troops to stay in Syria beyond battle with ISIS, The New York Times, January 17, 2018.
4. Robert Fisk, “The next Kurdish war is on the horizon—Turkey and Syria will never allow it to create a mini-state,” The Independent, January 18, 2018.
5. Aaron Stein, “Turkey’s Afrin offensive and America’s future in Syria: Why Washington should be eying the exit,” Foreign Affairs, January 23, 2018.
6. Nancy A. Yousef, “US to remain in Syria indefinitely, Pentagon officials say, The Wall Street Journal, December 8, 2017.
7. Andrew deGrandpre, “A top US general just said 4,000 American troops are in Syria. The Pentagon says there are only 500,” the Washington Post, October 31, 2017.
8. John Ismay, “US says 2,000 troops are in Syria, a fourfold increase,” The New York Times, December 6, 2017; Nancy A. Yousef, “US to remain in Syria indefinitely, Pentagon officials say,” The Wall Street Journal, December 8, 2017).
9. Dion Nissenbaum, “Map said to show locations of US forces in Syria published in Turkey,” The Wall Street Journal, July 19, 2017.
10. Michael R. Gordon, “In a desperate Syrian city, a test of Trump’s policies,” The New York Times, July 1, 2017.
11. Nancy A. Yousef, “US to send more diplomats and personnel to Syria,” The Wall Street Journal, December 29, 2017.
12. Dion Nissenbaum, “US moves to halt Turkey’s drift toward Iran and Russia,” the Wall Street Journal, February 21, 2018.
13. Nancy A. Yousef, “Some US-backed Syrian fighters leave ISIS battle to counter Turkey,” The Wall Street Journal, February 6, 2018.
14. Yaroslav Trofimov, “In Syria, new conflict looms as ISIS loses ground,” The Wall Street Journal, September 7, 2017.
15. Gregory Shupak, “Media erase US role in Syria’s misery, call for US to inflict more misery,” FAIR.org, March 7, 2018.
16. Trofimov, September 7, 2017.
17. Raj Abdulrahim and Ghassan Adnan, “Syria and Iraq rob Islamic State of key territory,” The Wall Street Journal, November 3, 2018.
18. Raj Abdulrahim and Ghassan Adnan, “Syria and Iraq rob Islamic State of key territory,” The Wall Street Journal, November 3, 2018.
19. Abdulrahim and Adnan, November 3, 2018.
20. Raja Abdulrahim and Thomas Grove, “Syria condemns US airstrike as tension rise,” the Wall Street Journal, February 8, 2018.
21. Joshua Landis, “US policy toward the Levant, Kurds and Turkey,” Syria Comment, January 15, 2018.
22. Yaroslav Trofimov, “As alliances shift, Syria’s tangle of war grows more dangerous,” The Wall Street Journal, February 15, 2018.
23. Raja Abdulralhim and Thomas Grove, “Syria condemns US airstrike as tensions rise,” The Wall Street Journal, February 8, 2018; Nancy A. Yousef and Thomas Grove, “Russians among those killed in US airstrike is eastern Syria,” The Wall Street Journal, February 13, 2018.
24. Yousef and Grove, February 13, 2018.
25. Charlie Savage, “US says troops can stay in Syria without new authorization,” The New York Times, February 22, 2018.
26. Savage, February 22, 2018.
27. Stephen Gowans. Washington’s Long War on Syria. Baraka Books. 20017. Pp. 149-150.
28. DIA document leaked to Judicial Watch, Inc., a conservative, non-partisan educational foundation, which promotes transparency, accountability and integrity in government, politics and the law.
http://www.judicialwatch.org/wp-content/uploads/2015/05/Pg.-291-Pgs.-287-293-JW-v-DOD-and-State-14-812-DOD-Release-2015-04-10-final-version11.pdf
29. Mark Mazzetti and Eric Schmitt, “Quiet support for Saudis entangles U.S. in Yemen,” The New York Times, March 13, 2016.
30. Stephen Gowans, “The US-Led War on Yemen, what’s left, November 6, 2017.
31. William James, “May defends Saudi ties as Crown Prince gets royal welcome in London,” Reuters, March 7, 2018.
32. Ibrahim Al-Amin, “Either America or Al-Quds,” Alahednews, December 8, 2017.
33. Syria condemns presence of French and German special forces in Ain al-Arab and Manbij as overt unjustified aggression on Syria’s sovereignty and independence, SANA, June 15, 2016.
Midt i fleisen 