«Vi vil ha valg i Venezuela nå! (med mindre vi ikke er garantert en seier, i hvilket tilfelle de er illegitime)»

Anti-imperialistisk veggmaleri i Caracas (Foto: Venezuelanalysis)

Av Ricardo Vaz

Det er utlyst til presidentvalg i Venezuela. USA utenriksdepartement var rask til å erklære at det var illegitimt og at resultatene ikke ville bli anerkjent. Men for mindre enn et år siden sa de noe ganske annet, som en rask titt på pressekonferanser og pressemeldinger vil vise. Vi skal også undersøke hvordan politiske utviklinger det siste året har ført til dagens scenario, og hvordan USAs krav om «frie og rettferdige valg» ikke bare er arrogant og hyklerisk, men også misvisende.

Vi begynner med å ta en titt på hva USAs utenriksdepartement sa ustanselig for mindre enn et år siden. Vi kunne også dokumentere uttalelsene fra Organisasjonen av Amerikanske Stater og dens leder Luis Almagro, den venezuelanske opposisjonen, USA-allierte regjeringer i regionen eller hovedstrøms-media.

Men det er lettere å gå til selve kilden. Dessverre, når det gjelder Venezuela vil ingen av hovedstrøms-aktørene og media avvike fra hva USAs utenriksdepartement mener.

Da opposisjonens voldelige protester raste på våren 2017, var det gjentatte oppfordringer til umiddelbare valg:

«President Maduro […] bør holde valg så snart som mulig.» (29. mars)

«Vi ber om at Venezuelas regjering skal […] holde valg så snart som mulig» (30. mars)

«Vi […] gjentar det venezuelanske folks oppfordringer til raske valg» (10. april)

«Vi oppfordrer igjen Venezuelas regjering til […] å holde raske valg» (18. april)

«Det er det venezuelanske folket som bør bestemme Venezuelas fremtid, derfor ber vi igjen de venezuelanske myndighetene om å raskt holde frie, rettferdige og åpne valg.» (2. mai)

«… hva folk ber om i dag, som er for nasjonale presidentvalg som kan gjenopprette legitimiteten til uansett hvem som skal regjere Venezuela fremover.» (30. mai)

«USA har sluttet seg til et voksende antall modige demokratier i vår region for å oppfordre den venezuelanske regjeringen til å holde frie valg» (20. juni) (1)

Amerikanske tjenestemenn var overbevist om at valg var den eneste legitime veien fremover.

«Hvordan er legitimitet definert i et demokrati? Gjennom valg. «(30. mai)

«Når det kommer til stykket, handler det om konsensus. Det handler om å finne en vei framover for Venezuela for å [avspenne] situasjonen, og den beste måten å gjøre det på er gjennom valg. «(30. mai)

«Venezuela trenger konsensus. De trenger en ekte konsensus eller i det minst en legitim vei framover. Det er hva valget skaper.» (19. juni)

Så hva har skjedd siden da som har fått USA til ikke lenger å tro at valg må holdes i morgen? Maduro tok en dristig sjanse ved å utlyse til valg til en konstituerende forsamling for å løse landets problemer. Den venezuelanske opposisjonen bestemte seg for ikke å delta og lovet å stoppe valgene fra å finne sted. De mislyktes totalt, og den 30. juli stemte over 8 millioner mennesker i det som var et bemerkelsesverdig framvisning av styrke for sosialistene.

Fra da av var både opposisjonen og USA fanget, ikke i stand til å komme seg bort fra denne tabben. Og snart begynte sprekker å vises. Etter flere måneder med voldelige protester som hevdet at «diktaturet» var i ferd med å falle, henvendte opposisjonen seg til sine støttespillere og ba dem om å stemme i regionale valg. Resultatet var en katastrofe, der sosialistene vant 18 av 23 delstater. Opposisjonen kunne ikke mønstre mer enn de vanlige tomme påstandene om fusk, og deretter (hovedsaklig) boikottet de kommunevalget i desember, noe som resulterte at sosialistene vant over 90% av kommunene.

Med politisk framgang på sin side besluttet regjeringen å utlyse et presidentvalg den 22. april. Ifølge Jorge Rodríguez, leder for regjeringens delegasjon i DR-dialogen med opposisjonen, ble denne dagen avtalt med representanter for opposisjonsalliansen MUD. Men med opposisjonsledere mer svekket enn noen gang, bestemte USA seg for å forhindre at valget ble anerkjent, utelukkende fordi en opposisjons-seier langt fra er garantert.

Til slutt fulgte de viktigste opposisjonspartiene etter, og boikottet valget. Men tidligere guvernør i Lara-provinsen, Henri Falcón, fulgte ikke oppfordringen, og registrerte seg som kandidat. MUD utviste ham med en gang. USA truet ham med sanksjoner, for å hindre ham i å stille. Ironisk nok, som tidligere sosialist kan Falcón være den ideelle «moderate» opposisjonskandidaten som er i stand til å tiltrekke stemmer fra misfornøyde sosialister. Men de imperialistiske herrene har for lengst gitt opp forsiktighet. Nå satset de alt på regimeendring.

Etter å ha snakket med Falcón og gruppene som støtter ham, ble valget utsatt til 20. mai. MUD hevdet med en gang at «det ikke er noen opposisjonskandidater» i dette valget. Samtidig er det vanskelig å tolke dette som noe annet enn en beslutning som gjør MUD enda mer irrelevant, etter at de tidligere trakk seg fra dialogen, for å følge den harde linja som kommer fra Washington.

«Fritt og rettferdig» valg

Vi bør også bruke et øyeblikk på å motbevise USAs påstander om at valget ikke er «fritt og rettferdig» og tilstedeværelsen av internasjonale observatører. Kravet om «fritt og rettferdig» innebærer å diskreditere alle tidligere valgprosesser der resultatet ikke tilfredsstilte USA. Likevel, som mange mennesker utenfor hovedstrøms-media har forklart, er det venezuelanske valgsystemet et av de vanskeligste å lure i verden. I alle valgene der opposisjonen bestemte seg for å delta, fikk de ha observatører i hvert valglokale. Tusenvis av revisjoner fant sted for å matche den elektroniske opptellingen og papir-stemmesedlene. Denne prosessen ble observert og godkjent av disse observatørene fra opposisjonen og det har [nesten] ikke vært en eneste påstand om manipulasjon med antall stemmer.

Man kunne hevde at regjeringen bruker statlige ressurser i sine politiske kampanjer. Selv om dette ikke ville være unikt for Venezuela, bør vi nevne at opposisjonen også har benyttet seg av statlige ressurser – men disse pengene kommer fra USAs regjering gjennom en rekke programmer fra NED og USAID for «fremming av demokrati» og «bygging av et sivilsamfunn». Og dette er bare den åpne delen av finansieringen. Klager om mediedekning er også absurde når private medier har den største seerandelen og er overveldende meget fiendlige til regjeringen, for ikke å nevne internasjonale medier.

Kravet om internasjonale observatører er i beste fall svært uærlig fra USA. Først av alt, til tross for opposisjonen som forlot forhandlingsbordet i 11. time, lovet Maduro å gjennomføre det som ble avtalt i DR-dialogen, som inkluderte en åpen invitasjon til internasjonale observatører om å komme til Venezuela for valget.

Men dette vil ikke si at tidligere valg ikke hadde internasjonale observatører. Organisasjoner som Latin American Council of Electoral Experts (CEELA) har vært tilstede og godkjent prosedyrene, samt andre observatører fra flere land, latinamerikanske og fra andre steder. Problemet er at de ikke danset etter USAs pipe.

Det er absurd å hevde at tilstedeværelsen av OAS er fantastisk for rettferdighet og åpenhet. Vi trenger ikke engang se veldig langt. Bare se på det nylige valget i Honduras. Massiv, dokumentert svindel tillot Juan Orlando Hernández å omgjøre det som var en irreversibel trend til fordel for motstanderen. Å ha USAs imperium på din side tillater deg å gi blaffen i statistikk. Dette var så tydelig at selv OAS og EU-oppdragene stilte spørsmål ved valget. Men til slutt ble Hernández erklært vinneren, USA ga sin godkjennelse og alle disse demokratiske forkjemperne fulgte etter.

En enda mer skammelig hendelse fant sted i det haitianske presidentvalget i 2011. Etter den første runden, ga USA (gjennom OAS) rett og slett ordre til de haitiske myndighetene om å sende Michel Martelly videre til andre runde, til tross for at han ikke var en av de to kandidatene med flest stemmer i første runde. De truet med å kutte all bistand hvis dette ikke skjedde. Så når disse tjenestemennene snakker om OAS som en garantist for anstendighet, tror de ikke engang på det selv.

Demokrati og valg

Et lite apropos: Vi mener ikke å likestille demokrati med valg, som USAs tjenestemenn gjør konstant i de ovennevnte uttalelsene. De venezuelanske ledere har til tider også falt for denne reduksjonen. Enten de tror det eller ikke, er dette den mest åpenbare måten å avsløre den vestlige hykleriet i saken.

Denne reduksjonen av demokrati til utelukkende å stemme har vært en av de største triumfene til det kapitalistiske hegemoniet. Folk er faktisk overbevist om at hele deres politiske deltakelse bør være denne ene handlingen, å sette et kryss på en stemmeseddel hvert fjerde eller femte år. Politikken er således løsrevet fra resten av samfunnet og «gjort til salgsvare» som alt annet i kapitalismen, med kampanjer som bare blir reklameshow og der de rikeste bokstavelig talt kjøper innflytelse.

Den bolivarianske revolusjonen er revolusjonerende nettopp fordi den utfordret uunngåeligheten av representativ politikk og åpnet nye muligheter deltakende demokratiske eksperimenter. Fra kommuner og arbeiderråd til de konstitusjonelle prosessene, og til tross for de naturlige motsetningene som har oppstått, har vi sett en utvidelse av demokratiet i bokstavelig forstand – folkelig makt.

La Venezuela være i fred!

Til slutt virker det som det ideelle scenariet for USA ville være omtrent som den jemenittiske modellen: en eneste, USA-støttet kandidat på stemmeseddelen. I år er det valg i viktige USA-allierte land (Brasil, Colombia og Mexico), som alle har potensial til å bringe til makten noen som er mindre vennlige til USAs interesser. Dermed har de ikke råd til et nederlag i Venezuela.

Disse arrogante imperialistiske kravene som venezuelanske valg må tilfredsstille, er bare ment å dekke de voksende truslene og aggresjonen mot Venezuela. De ukritiske gjentagelsene i media i denne saken har blitt en viktig pressmiddel. Med forslag om en kommende oljeembargo mot Venezuela, er målet åpent å pålegge så mye lidelse som mulig på venezuelanerne for å styrte regjeringen.

Til tross for all sin storslagne retorikk, har ikke USAs utenriksdepartement det venezuelanske folks velvære i tankene. Det gjør heller ikke venezuelanske og regionale marionettregjeringer, og heller ikke hovedstrøms-media, hvis meninger bare er USAs meninger med sminke. Å protestere mot disse skamløse imperialistiske angrepene er viktig hvis vi ønsker å vise solidaritet med de venezuelanske fattige og arbeiderklassen, slik at de fritt kan velge sin vei, både i kommende valg og lenger framover.


Med velvillig tillatelse fra Investig’action.

Reklamer

2 kommentarer

  1. Veldig bra skrevet. Det gir visse assosiasjoner om hyklerne her til lands også «hvis meninger bare er USAs meninger med sminke»… Vi får håpe at USA blir satt til veggs snart i Syria og Ukraina. Makt er det eneste de forstår og da må de brukes makt mot.

    Liker

Kommentarer er stengt.