Av Emmanuel Wathelet
En del av kritikken mot imperialismen dreier seg om finansiering av opposisjonsbevegelser over hele verden. Forskjellige skribenter, som Ahmed Bensaada [1] har påvist hvordan USA (men også EU og mer generelt, alle «vestlige» partnere) finansierte, trente og hjalp opposisjonsgrupper under «fargerevolusjonene», f.eks. under Den arabiske våren eller i Hong Kong [2]. Ellers er dette ingen hemmelighet eller overraskelse: en av mine kjenninger i et FN-byrå fortalte meg nylig at i kretsene som arbeider med internasjonal hjelp, «vet alle dette», men at, åpenbart, noen måtte hjelpe de demokratiske opposisjonsbevegelsene …
Dette er et reelt spørsmål: er det nødvendig å «hjelpe» den «demokratiske» opposisjonen, og i så fall hvordan? Problemet er: alle revolusjoner finansiert av USA og deres allierte har på den ene side ført til mer lidelse, og på den annen side, fortsatt å tjene vestlige interesser gjennom ulike former for nykolonialisme. Disse to elementene er tilstrekkelig for å betrakte disse metodene som verktøy for intervensjon, som tjener de hegemoniske maktenes glupske interesser, og ikke er i demokratiets tjeneste.
Men når dette er sagt, har vi ikke gått framover. Faktisk, hvilken type finansiering, hjelp eller opplæring vil være legitim fra et perspektiv som forsvarer verdiene om likeverdighet? Denne artikkelen har til hensikt å reflektere over folkesuverenitet, men også om solidaritet mellom folk.
Hva ønsker vi Å endre?
Spørsmålet om hva man ønsker å endre er vanskelig, fordi det er svært avhengig av forskjellige sammenhenger. Jeg husker hva en advokat som spesialiserer seg på utlendingers rettigheter, Selma Benkhelifa, fortalte meg om det absurde i å ønske bringe «ytringsfrihet» eller «klesfrihet» til afghanske kvinner. Selvsagt var deres hovedprioritet å brødfø sin familie, ødelagt av krigen [3]. Siden Trump nettopp har kunngjort en økt tilstedeværelse i landet, nesten femten etter USAs invasjon, forblir spørsmålet like aktuelt. Med andre ord, må vi være forsiktige med å ikke projisere våre egne behov på «den andre»; behovene må passe sammenhengen. Kravet om endringer i retning av mer demokrati eller ekte forsøk på å forandre økonomiske forhold vil således kreve forskjellige kampmidler.
På samme måte kan enigheten i befolkningen ha forskjellige grader. Det er få land hvor en privilegert klasse ikke drar nytte av den eksisterende orden. Videre, i en befolkning som trolig vil kreve mer likhet, kan kravene variere – etter alder (hvis man har levd i et av Frankrikes marionettdiktaturer i Afrika, er man kankje kjølig til en ny intervensjon), etter utdanning, økonomiske forhold, politisk bevissthet, etc. Det som må tas i betraktning er imidlertid at når et flertall i et folk gjør opprør mot sin regjering, er slagkraften enorm – med eller uten utenlandsk finansiering.
Denne sammenhengen må også ta i betraktning regjeringene det er snakk om. Og våre «europeiske demokratier» er ikke unntatt fra regelen. Selv når striden om arbeidsrett i Frankrike blir tilsidesatt av den ene regjeringen etter den andre, tviler jeg på at folk er klar til å gi opp sin suverenitet og se presidentpalasset bombet av et tredjeland … I dag fortsetter president Macron å undergrave arbeidsretten, men jeg tviler fortsatt på at franskmenn, selv de mest kritiske, ønsker å se Putin bli involvert (for å velge et eksempel på «motstanderen»). Dette er prinsippet om staters suverenitet.
Du forteller meg at Macron er ikke Putin! Det finnes farlige «diktatorer» – å styrte dem kan åpenbart bare være gunstig for demokratiet. Terrenget er vanskelig, fordi ifølge de posisjonene som forsvares av partene, er «diktatoren» ikke alltid den vi tror det er. Barack Obama mottok en Nobels fredspris på forskudd, selv om hans påfølgende handlinger viste seg å være like (eller enda mer) krigerske enn tidligere administrasjoner. I Vesten, synes det å være enighet om at den filippinske presidenten Rodrigo Duterte er ille, selv om en alternativ lesning av hans handlinger er mulig – avhengig, selvfølgelig, av de verdiene vi ønsker å forsvare [4]. Et statsoverhodes «diktatoriske» karakter må fremfor alt vurderes ut fra hans eget folk, som er den eneste legitime dommeren. Derfor bør prinsippet om «ansvar for å beskytte» (R2P) bare betraktes innenfor et meget strengt rammeverk av forhandling og mekling. I alle tilfeller der det brukes til å rettferdiggjøre eller bidra til en voldelig handling, er det en fornektelse av statenes suverenitet.
Hvis det er krav om forandring, er det opp til de berørte befolkningene å sette i gang handlinger, vel vitende om at utenlandsk hjelp eller finansiering bare kan gjøre ting verre. Hvis vi ser på nyere historie, ser vi at det fantes fremforhandlete løsninger som ble systematisk oversett, til fordel for voldelige «løsninger» som betydde at utenlandske interesser blandet seg inn: Palestina, Syria, Libya, osv, og nå kanskje Nord-Korea. Hver gang var de omstridte (av sitt folk og/eller tredjeland) lederne klar for dialog, men bruk av rå makt ble favorisert.
Hvis det er et ønske om forandring, må kreftene som forenes dele de samme klasseinteressene. En dominerende klasse kan ikke støtte revolusjonen til en kuet klasse uten å instrumentalisere den. Spørsmålet om hvorvidt det er mulig å oppnå en anti-kapitalistisk revolusjon helt på egen hånd, er en annen debatt, som det er forskjellige meninger om på venstresida. Men dette aspektet, selv om det er viktig, er utenfor det spesifikke temaet for denne artikkelen.
Ingen utenlandsk finansiering, men et spørsmål om verdier
Ingen utenlandsk finansiering bør derfor være et generelt prinsipp. Hvorfor? Fordi enhver finansiering binder den som mottar gaven. Dette har blitt understreket av antropologer som Mauss. Prinsippet i sosiale forbindelser er at hvis man får en gave, må man gi noe til gjengjeld. [5], men det er kanskje enda sannere i en større målestokk, når det gjelder internasjonale forbindelser. Man trenger bare se konkret på de landene der revolusjonene har blitt «finansiert» av utlendinger.
Hver revolusjonære prosess har allerede nok problemer uten å måtte ta hensyn til andres interesser: å skape en tilstrekkelig base og legitimitet i flertallets øyne; overbevise dem om at risikoen med en revolusjon er å foretrekke foran status quo, selv om utfallet nødvendigvis er usikkert; samling av ulike krefter som har et felles formål – å styrte regjeringen – men som kan forsvare forskjellige dagsordener og diametralt motsatte ideologiske posisjoner; håndtere disse forskjellene etterpå; bli enige om midlene (det er ingen «ren» revolusjonær prosess, så hvilke kompromisser må man godta?), etc.
Basert på disse hensynene, betyr det at ingen utenlandsk finansiering er akseptabel? Vel, etter min mening må vi må se på verdiene som forsvares. For en liberaler, som forsvarer verdiene om rettigheter og støtter det kapitalistiske systemet, er det ingen tvil om at Soros sin finansiering av alle disse «demokratiske» opposisjonelle gruppene ikke er et problem.
Tilsvarende, for en som har et anti-imperialistisk perspektiv, kan finansiering og/eller logistisk støtte fra land eller organisasjoner som kjemper mot de hegemoniske maktene være akseptabelt. Således, hvis det er et spørsmål om å forsvare undertrykte befolkninger, virker en forbindelse mellom de forskjellige latinamerikanske venstreorienterte landene legitim. En pan-arabisk frigjøringsbevegelse, sterkt antikolonialistisk, ville ikke utgjøre et etisk problem, og så videre.
Siden det ikke finnes noen internasjonale forbindelser uten interesser, er det klart at det vil være politiske og økonomiske dagsordener bak alle disse forbindelsene – det er uunngåelig. Målet er å komme fram til en verden hvor ingen aktør kan hevde absolutt hegemoni.
Den gyldne middelvei: den multipolare verden
Det er derfor en multipolar verden er ønskelig. Ikke fordi det ville garantere et paradis på jord og evig fred, men fordi ingen aktør alene bør ha en kriminell dominans over resten av verden. Ethvert forsøk på å få en slik dominans ville skape en de facto allianse av sine motstandere. En slik situasjon kan innebære mange spenninger, men graden av spenning forblir relativt lav.
Derfor kan det som er teoretisk ønskelig på et internasjonalt nivå, også være det samme på lokalt nivå. Det som slo meg da jeg studerte finansieringen av Syrian Network for Human Rights, var hvor ideologisk like donorene var (som dermed forklarer den politiske sammenhengen). [6] De kopierte lokalt den større «hegemoniske makten». Man kan teoretisk forestille seg en organisasjon som drar nytte av en slik finansiering, men som bruker denne pluraliteten for å fremme sin egen dagsorden. Men denne ideen er åpenbart naiv, fordi hvilket land, hvilken organisasjon ville akseptere å bli med på et slikt spill?
Med velvillig tilatelse fra Investig’action. Emmanuel Wathelet har doktorgrad i informasjon og kommunikasjon. For fotnoter, se orginalteksten.
Midt i fleisen 