Krigspropaganda

William_Orpen_-_The_Signing_of_Peace_in_the_Hall_of_Mirrors,_Versailles
Versailles-freden underskrives

Av Hermann Ploppa

I dag skal vi se på propagandakrigen. Propaganda har vært en viktig del av effektiv krigføring siden første verdenskrig. Krig har derfor tre deler:

Først propagandaen. Før våpnene setter igang, må hjernen først være forberedt på det store blodbadet. Folket ute i landet må være dypt overbevist om at det er moralsk forsvarlig å drepe, torturere eller ta til fange mennesker som man normalt ville drikke en pils med i kveldssolen. Arbeiderne i fabrikkene må være klare til å plutselig over natten bygge stridsvogner i stedet for biler.

Den andre viktige delen for effektiv krigføring er å strype motstanderens økonomiske arterie. Stopp leveranser av mat. Hold tilbake viktige reservedeler. Slå av olje- og gassrørledninger.

Alt dette er uunnværlig for at den avgjørende væpnede konflikten også kan lykkes. Tidligere tok kirken seg av propagandaen før krigen. Prester forkynte fra prekestolen at Gud var på myndighetenes side. Pastorer velsignet allerede kanonene under Bismarck. Men samfunnet har blitt mer mangfoldig. Flere og flere mennesker er ikke religiøse. Selv de som ikke tror, må inspireres til å gå i krig.

Vi finner fødselen til moderne, sekulær propaganda i 1917. USAs president, Woodrow Wilson, hadde nettopp sikret gjenvalget i 1916 med løftet om at USA ville holde seg utenfor den forferdelige krigen i Europa. Men Wilson hadde knapt avlagt sin andre embedsed før han erklærte krig mot Tyskland og dets allierte, nemlig Østerrike-Ungarn og Det osmanske rike. Det skjedde fordi bankkonsortiet rundt JP Morgan allerede hadde lånt ut store summer til de stridende partene Frankrike og Storbritannia i 1914. Og nå, i 1917, truet disse lånene med å ikke overholdes, fordi Frankrike og Storbritannia var milevidt unna en seier mot Tyskland. Begge land var konkurs og skulle nå egentlig ha gitt seg på grunn av insolvens. Nå måtte amerikanske borgere handle for å redde Morgan-konsortiets lån som var i fare. Problemet var: Amerikanske borgere hadde absolutt ikke noe ønske om å risikere livet i en krig på et fremmed kontinent.

Det var fødselsdagen til Council on Public Information, Rådet for offentlig informasjon, Dette organet ble raskt improvisert og hadde i realiteten rang som propagandadepartement. Rådet var finansiert av den amerikanske skattebetaleren. Men utformingen av krigspropagandaen som fulgte, var imidlertid ansvaret til folk som ble ansatt fra reklamebransjen. Og nå solgte de krigen til folket ute i landet akkurat som de ellers ville promotere et såpemerke. Så dermed: unngå rasjonelle argumenter som djevelen unngår vievann.

I løpet av krigen utviklet kloke hoder som Walter Lippmann, Ivy Lee eller Edward Bernays en ny type manipulerende statlig propaganda fra samspillet mellom reklameteknikker og politiske behov. Man må imidlertid innrømme at propaganda alene ikke alltid hjelper. Fra tid til annen må litt hard makt brukes. I USA ble dette ble gjort av angivelige veteranforeninger under første verdenskrig i samarbeid med det gjenstiftede Ku Klux Klan (1).

Denne interaksjonen ble deretter overtatt av nazistene i Tyskland. Mens Josef Goebbels, en lærevillig student av Edward Bernays, brakte propagandaen til perfeksjon, brukte SA rå makt for å tette hullene i overtalingsprosessen som propagandaen ikke var i stand til å fylle.

La oss nå se på et spesifikt eksempel på hvordan krigspropaganda ble brukt på slutten av første verdenskrig. Med våpenhvilen i november 1918 var problemene i Frankrike og Storbritannia langt fra løst. De hadde fremdeles samme gigantiske krigsgjeld til det amerikanske bankkonsortiet ledet av JP Morgan som de hadde i 1917. Og de amerikanske banksterne viste ingen tilbøyelighet til å generøst gi avkall på å tilbakebetaling av lånene.

Men noen måtte ende opp med å betale lånene. Selvfølgelig forble bare taperen i første verdenskrig, nemlig Tyskland. Man kunne ikke bare be dem om å betale dem uten gyldig grunn. Det var ikke vanlig. Da Frankrike tapte Napoleonskrigene, satt den franske delegaten Talleyrand ved forhandlingsbordet på Wien-kongressen i 1815 med like rettigheter. Det ville ikke ha falt noen inn å belaste Frankrike med hele krigs-kostnadene til alle de stridende. Det var veldig annerledes på slutten av første verdenskrig. Hvorfor skulle Tyskland betale krigskostnadene for alle stridende alene? For å rettferdiggjøre at dette var nødvendig, ble en spesiell fortelling utviklet i laboratoriet.

Fortellingen er: Tyskland alene startet med onde hensikter første verdenskrig. Så konsekvensen er: Tyskland må betale hele regningen! Denne legenden om tysk alene-skyld ble motbevist i USA bare noen få år etter første verdenskrig. I historikerlauget fortsetter imidlertid striden frem og tilbake den dag i dag. Harry Elmer Barnes, Fritz Fischer eller Christopher Clarke – for å nevne noen få – har fått pendelen til å svinge fram og tilbake.

Så la oss ta en titt på hvordan denne legenden om tysk alene-skyld ble strikket sammen av amerikanske propagandavirtuoser. Først en stemme fra USA. Sosiologen Harold Lasswell sa i 1927, i sin avslørende studie av propaganda som et dødelig krigsvåpen (2), både med tanke på den lurte befolkningen i USA og på intellektuelle i de slåtte maktene:

«Vi har flere mennesker i dag enn noen gang før som er irritert, bekymret eller sint over den enestående manipulasjonen som tydeligvis har lurt og fornedret dem … Disse menneskene utforsker propagandahemmelighetene med den blandingen av beundring og sinne som offeret for et triks i et spill ber deg forklare saken for dem.»

Så: hvordan ble kortene merket i propagandaspillet om tyskernes alene-skyld for første verdenskrig?

Da krigen tok slutt, måtte propagandamaskineriet nok en gang startes i full fart. Etter at de tyske væpnede styrkene hadde kapitulert, handlet det om å konfiskere hele det tyske folks eiendeler så langt som mulig, for å avverge den truede konkursen til den franske og britiske økonomien med dette byttet. Den velprøvde metoden i et slikt tilfelle er å hamre inn i folket som blir plyndret at plyndringen bare er en passende oppreisning for en urett (3).

På tysk side hadde politikere som ikke hadde noen del i gjennomføringen av krigen nå tatt over regjeringen. Eller bare i begrenset grad delaktig, som sosialdemokratene med deres godkjennelse av krigs-kredittene. I verste fall kan man klandre disse politikerne for at de stolte på ærligheten til den politiske og militære krigsregjeringen. Man bør huske at verken Sosialdemokratene (SPD) eller det katolske Sentrumspartiet (ZP) hadde etterretning om den faktiske militære situasjonen. Så de måtte støtte sin regjering i god tro. Ellers, i tilfelle en reell forsvarssituasjon, kunne de ha vært skyldige i å ha overlevert landet til fiendens væpnede styrker (4).

USA hadde gitt signaler om en rettferdig forhandlet fred til den nye tyske regjeringen (5). Imidlertid ble de nye tyske lederne grundig løyet til og forrådt. Grunnlaget for alle videre forhandlinger – ellers ville kampene fortsette – var nå §231 i Versailles-fredstraktaten (6). Vi kjenner denne metoden fra NATO-krigen mot Serbia i 1999. I 1919 måtte de sosialdemokratiske og katolske sentrumspolitikerne bekrefte med underskrift at Tyskland alene var ansvarlig for første verdenskrig og for alle konsekvensene som fulgte med den. På midten av 1920-tallet oppsummerte den amerikanske historikeren Harry Elmer Barnes denne iscenesettelsen som følger:

“Tyskland spilte rollen som straffange på anklagebenken, mens aktor fikk full spillerom når det gjelder tid og fremlegging av bevis. Den tiltalte nektes advokat eller muligheten til å presentere enten (mot)bevis eller vitner. Det var faktisk en straffesak der aktoratet begrenset seg til å anta siktedes skyld og ikke var pålagt å fremlegge bevis.”(7).

Altså en typisk en skueprosess.

Propagandakarakteren til denne Versailles-rettssaken ble forsterket da dommen – kommunikasjonen av traktatvilkårene til den innkalte tyske regjeringsdelegasjonen kan ikke kalles noe annet – de tyske delegatene måtte gå spissrotgang gjennom en rad med funksjonshemmede krigsveteraner. De tyske politikerne som i opposisjon under krigen gjentatte ganger hadde strakt ut fredsfølere i alle retninger – sosialdemokrater, sentrumspolitikere, liberale – ble nå presentert for verden som om de var ansvarlige for gassangrepene og hele arsenalet av nye, avskyelige våpen. En fantastisk “start” for det nye demokratiet i Tyskland! Samtidig gjorde de seirende vestmaktene ingenting for å stille de ansvarlige, Ludendorff, Hindenburg, Krupp og hvem de nå var, til ansvar.

Vi befinner oss nå i selve temaets kjerne: Propaganda som et sylskarpt krigsvåpen.

Henry_Morgenthau
Henry Morgenthau den eldre

Fordi dogmet om den tyske alene-skylden for første verdenskrig var basert utelukkende på en enkelt propaganda-fiksjon: ambassadør Morgenthaus historie (8). Henry Morgenthau den eldre er ikke bare far til den hederlige amerikanske utenriksministeren Henry Morgenthau d.y. Morgenthau den eldre hadde immigrert til USA fra Mannheim og hadde tjent en formue i New York som eiendomsspekulant. Han var så rik at han var i stand til å finansiere Woodrow Wilsons valgkamp. Som belønning, hadde Wilson nå tildelt ham stillingen som ambassadør til Det osmanske rike. Henry Morgenthau d.e. jobbet der under første verdenskrig. Det er ubestridt at en av de gode tingene han gjorde var at han varslet verdensopinionen da tyrkiske væpnede styrker utførte etnisk rensning mot det armenske folket – det vil si begikk et omfattende folkemord.

Det Morgenthau har å si i boka om Tysklands påståtte alene-skyld for utbruddet av første verdenskrig, er ganske enkelt en frekkhet for enhver logisk tenkende person. Det må legges til at ambassadør Morgenthaus historie ikke ble skrevet av Morgenthau selv, men av en ghostwriter ved navn Burton J. Hendrick. Hendrick hadde startet sin karriere som gravende reporter, en såkalt muckraker.

På den tiden han skrev boken for Morgenthau, gjorde Hendrick også mye bestillingsarbeid for Walter Hines Page. Page var den amerikanske ambassadøren til Storbritannia under krigsårene. Det var velkjent at Page hadde en usedvanlig sterk sympati for Storbritannia. Man uten videre snakke om kollaborasjon. Så han hadde gjentatte ganger gitt president Wilson informasjon som framstilte redningen av Ententen fra en horde tyske hunere som en ekstremt presserende oppgave. Ved et tilfelle var Page også økonomisk involvert i JP Morgan-banken.

Ambassadør Morgenthaus historie oppfyller de samme oppgavene som Bryce-rapporten (1915) om tyske overgrep i Belgia. Bryce-rapporten ble formatert for propagandaformål. At de tyske okkupantene deporterte belgiske menn til Tyskland for å kunne bruke dem som tvangsarbeidere; eller at bankmannen Hjalmar Schacht veldig frekt prøvde å innlemme belgiske finansinstitusjoner i sin Dresdner Bank-gruppe: det var ikke nok for de engelske propagandistene til å overtale folket i USA om å delta i krigen på den europeiske slagmarken. De foretrakk å finne opp babyer som ble spiddet av tyske soldater, kvinner massevoldtatt på markedet eller Entente-soldater korsfestet av tyskerne. Bilder, ikke argumenter, var hva man forvente det antatt enkle fotfolket ville oppfatte.

Morgenthau-historien er strikket nøyaktig i henhold til dette mønsteret. Ingen diskusjoner om folkeretten. Men primitive anekdoter. Slapstick-karakterer i komisk stil. Burleske menn fra stumfilmer.

Historien er som følger: Det er august 1914. Diplomatene bor i sommerkolonien ved Bosporos nær hovedstaden Konstantinopel. Den tyske ambassadøren von Wangenheim mottok en spesielt vakker eiendom fra sultanen, med et lite vakthus foran inngangen til gårdsplassen. Ved siden av det er en steinbenk som portvokteren kan hvile på. Hvis krigen går bra for Tyskland, sitter ambassadør von Wangenheim der, stolt som kalkun. Når den russiske eller franske ambassadøren deretter går forbi tyskeren og ser rett fram, blåser Wangenheim en sky av røyk fra sin enorme svarte tyske sigar på dem. Slik fungerer ting på den store diplomatiske scenen. I det minste i propaganda-slapstick.

Og da den tyske ambassadøren snakket med sin amerikanske kollega Morgenthau på tysk i løpet av en av disse tidlige krigstimene, avslørte Wangenheim enkelte uhyrlige ting for tysk-amerikaneren. Av ren forfengelighet og stolthet. Og faktisk, Wangenheim betror Morgenthau i godt humør at krigen var forberedt av Tyskland for lenge siden og den begynte nøyaktig i det øyeblikk keiseren hadde ment den skulle begynne. Den siste forberedelsen til angrepet fant sted 5. juli 1914 i Potsdam. For dette formål hadde der Kaiser innkalt alle ambassadørene som var viktige for krigen. «Hodene til generalstaben og marinen,» som Wangenheim gjerne uttrykte det, var til stede. Pluss alle de store navnene fra næringsliv og økonomi, samt selvfølgelig regjeringen.

Og i dette slapsticken spør keiseren alle etter tur: «Er du klar for krig?». Og alle sier høytidelig: “Ja!” Bare bankfolkene gjør det ikke. ”Vel, hvorfor ikke?” må hans majestet vel ha spurt. Bankerne vil fortsatt selge aksjene sine i USA og konvertere dem til penger slik at de kan sette dem inn i krigen. De trenger to uker for denne overføringen. «Greit, da utsetter vi krigen i ytterligere to uker!», skulle Hans Majestet da ha sagt. Etter at det var oppnådd enighet om krigsutbruddet om to uker, dro alle deltakerne stille og rolig sin vei. Keiseren dro til Norge med sin yacht.

Det er akkurat på denne anekdoten de allierte bygde den tyske alene-skylden for utbruddet av første verdenskrig. Den var den eneste grunnen til den nye tyske demokratiske regjeringens illegitime status i fredsforhandlingene. Dette er den umåtelig overanstrengte begrunnelsen for alle rekvisisjoner, inndragninger og også ekspropriasjoner, ikke minst mot ikke-involverte tyske sivile i utlandet.

Nå burde en logisk tenkende person som hørte Morgenthaus historie ha stusset over at keiseren planla å sette i gang intet mindre enn en verdenskrig om to uker – og så legge rolig ut på seilas i sin «Hohenzollern» rundt i de norske fjordene i to måneder, som hvert år?

Kort fortalt: som historikere har vist på grunnlag av kilder, er nesten ingenting sant ved Morgenthaus historie. 5. juli 1914 tok Kaiser en prat med kansler Bethmann Hollweg. Han møtte stålmagnaten Krupp dagen etter i Kiel, før «Hohenzollern» seilte til Norge. Men 5. juli 1914 var ikke en eneste tysk ambassadør i Potsdam. Generalstaben var på et langt kurbad-opphold. Sjefen for marinen var på sin egen bryllupsreise. Wangenheim var i Tyskland, men var ikke med keiseren. Bankfolkene hadde ikke gjort noen større transaksjoner på New York Stock Exchange.

Spørsmålet oppstår også om hvorfor Morgenthau burde ha holdt et budskap av så stor betydning for seg selv i fire år. Morgenthau kommenterte aldri noen av disse spørsmålene, og heller ikke hans ghostwriter Hendrick. I Morgenthaus over-iver som innvandrer som var lojal mot staten, ønsket Morgenthau å vaske seg ren for «skampletten» tysk opprinnelse og «feilen» jødisk opprinnelse? Begge «feilene»: tysk opprinnelse og, i tillegg, en jøde, betydde at man i de stormfulle dagene av første verdenskrig og dens ettervirkninger i USA ikke lenger kunne være sikker på livet sitt.

Så langt dette levende eksemplet på krigspropaganda. Det fungerte så fantastisk at denne krigspropagandaen nå praktiseres i alle deler av livet, selv i såkalte fredstider. I sin bok Propagandateknikker i Verdenskrigen  fra 1927, laget sosiologen Harold Dwight Lasswell en fantastisk oppsummering og systematisering av propagandateknikkene, som vi kort vil presentere her: En krig består av tre helt like deler: nemlig a) bruk av makt med våpen; b) stryping av motstanderens viktigste økonomiske arterier; c) propaganda er ikke et støtteapparat, men et likeverdig hovedelement i moderne krig.

  • Forenkling. Ingen differensiering. Vår fiende er hundre prosent ond.
  • Personifisering. Vis onde personer i stedet for å diskutere argumenter.
  • Spill på følelser maksimalt. Unngå argumenter.
  • Bare motstanderen utfører grufulle ting.
  • Fienden er blant oss! Disse kan være agenter for en fiendtlig makt eller farlige virus i datamaskiner og i menneskekropper.
  • Bring forskjellige fraksjoner under samme tak ved bruk av et felles symbol eller en felles fiende. Sjefs-ideologen for amerikansk kapitalisme, Walter Lippmann, forklarer i sin bok Public Opinion fra 1920: “Når politiske partier eller aviser uttaler seg til støtte for amerikanisme, progressiv politikk, lov og orden, rettferdighet, menneskelighet, så håper de å sveise sammen følelsene til motstridende fraksjoner som definitivt ellers ville ha kranglet hvis de i stedet for disse symbolene ble invitert til å diskutere et bestemt program. For hvis en koalisjon er blitt smidd sammen rundt et symbol, så er det en tendens til fellesskap under symbolet, snarere enn mot en kritisk granskning av (allerede fattede) tiltak.»
  • Ikke diskuter fram og tilbake. Lag fakta med hendelser. Edward Bernays vet fra sin praksis som reklamemann nøyaktig hva som virkelig tiltrekker massene: “Kamplyst med tilhørende følelse av sinne er en menneskelig konstant. PR-konsulenten bruker denne kunnskapen til å finne opp alle slags arrangementer som bringer dette elementet i spill. Derfor er han ofte tvunget til å organisere kamper og strid. Han bringer inn på scenen kamper mot ondskap, der motstanderen personifiseres for publikum.»(9)
  • Det er ingen forskjell mellom politisk propaganda og kommersiell reklame. Dette sier Adolf Hitler i sin tilståelsesbok Mein Kampf: «Suksessen til enhver reklame, enten det er innen næringsliv eller politikk, ligger i varigheten og ensartetheten.» Så: gni det inn regelmessig!
  • Alt fungerer best med en karismatisk leder.

Endelig et spesielt treffende sitat fra de tidlige dagene av politisk propaganda, som er spesielt aktuell i tider med post-hypnotisk følsomhet i korona-pandemien. Så vi leste følgende i New York Tribune 12. juli 1918:

“… for den erfarne propagandisten er den offentlige bevisstheten som et akvarium, der brokker av setninger og tanker blir innpodet som syrer, med presis forkunnskap om reaksjonene som finner sted. Akkurat som professor Loeb fra Rockefeller Institute får en stim av krabber som svømmer rundt uten mål i akvariet til å streve til siden hvor lyset kommer fra. Og det ganske enkelt ved å introdusere en liten dråpe kjemikalie i vannet.»

Vi lærer av fortiden hvordan vi kan gjøre fremtiden bedre.

Hermann Ploppa/KenFM.

Kilder og merknader:

  1. Hermann Ploppa, Hitlers amerikanische Lehrer. Marburg 2016. side 84ff
  2. Harold D. Lasswell, Propaganda Technique in the World War. Chicago 1927. Lasswell utvikler ikke nye propagandateknikker og teorier. Han oppsummerer ganske enkelt de viktigste propagandateknikkene som ble brukt i første verdenskrig og etterpå, og utsetter dem for sin evaluering. Sitatet finner du på side 2 på 3.
  3. De amerikanske elitene skulle snart vende seg bort fra en altfor grov plyndring av Tyskland.
  4. Disse hensynene er selvfølgelig basert på den rent hypotetiske antagelsen om at en regjering som er fast bestemt på å gå i krig, vil respektere avvisning av sine krigsplaner ved flertall av det nasjonale parlamentet og deretter rett og slett ikke føre krig. Dette har aldri skjedd i historien. Det betyr: avvisning av krigen fra den tyske riksdagen ville i verste fall sannsynligvis ha resultert i oppløsningen av riksdagen og fengsling av dens medlemmer, i beste fall en manglende overholdelse av parlamentets resolusjon fra regjeringen.
  5. Her ble den tyske demokratiske opposisjonen, som snart måtte overta regjeringens anliggender, offer for amerikansk propaganda, som Lasswell bemerker: “Etter sammenbruddet av den store våroffensiven i 1918 nådde Wilsons propaganda sitt høydepunkt. Talene hans ble spredt vidt og bredt, og de lyktes med å gi inntrykk av at de vestlige demokratiene ville gi et republikansk Tyskland milde freds-vilkår. ”<Lasswell, 170>
  6. Paragraf 231 lyder: “De allierte og assosierte regjeringer erklærer, og Tyskland erkjenner, at Tyskland og dets allierte er ansvarlige som opphavsmenn for alt tap og skade som de allierte og assosierte regjeringene og deres statsborgere har lidt som et resultat av angrepet fra Tyskland og dets allierte og den dermed pålagte krigen”.
  7. Harry Elmer Barnes: Genesis of the World War and Introduction into the Problem of War Guilt. New York og London 1927. s. 35.
  8. Henry Morgenthau: Ambassador Morgenthau’s Story. New York 1918.
  9. Edward Bernays: Crystallizing Public Opinion. New York 1923. s.153
  10. Adolf Hitler: Mein Kampf. München 1938. s.203

3 kommentarer

  1. […] Først propagandaen. Før våpnene setter i gang, må hjernen først være forberedt på det store blodbadet. Folket ute i landet må være dypt overbevist om at det er moralsk forsvarlig å drepe, torturere eller ta til fange mennesker som man normalt ville drikke en pils med i kveldssolen. Arbeiderne i fabrikkene må være klare til å plutselig over natten bygge stridsvogner i stedet for biler._______________________________________________________________________________Innlegget er hentet fra Midt i Fleisen_______________________________________________________________________________ […]

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s