Antikommunisme, antisovjetisme og fortsettelsen av den kalde krigen

80 år etter starten av tilintetgjørelseskampanjen mot Sovjetunionen er det ikke bare i freds- og økologibevegelsens interesse å motvirke den nåværende desinformasjonen til NATO og deres støttespillere med historisk opplysningsarbeid. Det er også viktig fordi NATO-propagandaen har vellykket skaffet seg tilgang til deler av det en gang alternative, kritiske spekteret i politikk og media.

dad4028117d3b4618a2fa5215b3ab2ae

Av Bernhard Trautvetter (Tyskland)

NATO-toppmøtet med USAs president Biden vil skje åtte dager før 22. juni, 80-årsjubileet for det nazistiske Tysklands angrep på Sovjetunionen [1]. Den anti-russiske orienteringen i kunngjøringsteksten til toppmøtet er del av en dødelig tradisjon, en linje som går langt bakover i historien, forbi 22. juni.

Tysklands senere president Gustav Heinemann gjorde faren ved denne orienteringen tydelig i den tidlige etterkrigstiden:

«Antikommunisme har allerede ført oss til vår ødeleggelse, til og med til forbrytelser … Ikke erstatt fiendskapen mot Frankrike med arvefiendskap eller dødelig fiendskap mot våre østlige naboer.» [2]

80 år etter århundrets forbrytelse, det nazistiske Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941, er det påkrevd for fredspolitikken å huske de fatale konsekvensene av krigene mot Russland og deretter mot Sovjetunionen. Vi må gjøre det klart hvor løgner og brudd på folkeretten kan lede. Dagens NATO-propaganda mot Russland er formulert mer veltalende enn den plumpe agitasjonen før de to verdenskrigene; men den uttrykker hvordan topp-politikere i Vesten klamrer seg til et skjevt bilde og en dobbeltmoral som vellykket ble brukt før og under kriger i det 20. århundre for å manipulere opinionen. Dette vil føre til de altfor godt kjente konsekvensene, som menneskeheten enda ikke har unnsluppet, og som i atomalderen utgjør en eksistensiell fare. Det 21. århundre handler om å avverge faren for et nytt inferno, som vil bli det siste. NATOs støtretning leder tanken hen på motivene som de to verdenskrigene startet med [3].

Forhistorien til angrepet på Sovjetunionen under navnet «Operasjon Barbarossa», som ble den dødeligste forbrytelsen mot menneskeheten i historien, inkluderer det 20. århundres urkatastrofe. Vi snakker om første verdenskrig, som startet med Tysklands krigserklæring mot Russland og løgnen om at den startet med et russisk angrep. Keiser Wilhelm II erklærte 1. august i Berlin:

“Vi ble angrepet i den dypeste fred, i ordets rette forstand. På grunn av misunnelsen til vår fiende som omringer oss. I 25 år har jeg skjermet og opprettholdt freden. Nå trykker de sverdet i hånden min. Men jeg håper å kunne sette det i skjeden igjen med ære. Det vil kreves enorme ofre av blod og eiendeler av dere, men vi vil holde ut. Jeg vet det. Vi vil vise fienden hva det vil si å provosere Tyskland på en så ondskapsfull måte … «[4]

Russland hadde faktisk mobilisert etter at det allierte Serbia ble truet på grunn av attentatet mot den habsburgske tronarvingen i Sarajevo. Men med påstanden om at et russisk angrep på Tyskland måtte slås tilbake, var sannheten krigens første offer. Innen fire år var gått,  hadde nesten 20 millioner blitt drept, der tanks, ubåter, fly, maskingevær og gass ble brukt for første gang.

Andre verdenskrig drepte rundt 60 millioner mennesker, halvparten av dem var statsborgere i Sovjetunionen, noe Vesten glemmer. Krigen endte ikke 8. mai 1945, men bare etter de amerikanske atomangrepene på Hiroshima og Nagasaki. Krigen startet med løgnen om at man hadde «skutt tilbake mot Polen siden klokka 05.45» [5]. Men også her hadde angriperne et helt annet mål i sikte: 11. august 1939, tre uker før krigen startet, erklærte Hitler:

“Alt jeg gjør er rettet mot Russland; hvis Vesten er for dum og for blind til å forstå dette, vil jeg bli tvunget til å komme til enighet med russerne, å beseire Vesten, og deretter, etter deres nederlag, å vende mine samlede styrker mot Sovjetunionen. Jeg trenger Ukraina slik at man ikke kan sulte oss ut, som i forrige krig.«[6]

Den sovjetiske ledelsen hadde akseptert Tysklands alliansetilbud i 1939, men dette skjedde fordi de vestlige maktene i Europa hadde avvist sovjetiske alliansetilbud og etter at de hadde avstått Tsjekkoslovakia til Tyskland og Polen i 1938, noe som åpnet veien mot øst for SS-staten. [7]. Forhalte forhandlinger fulgte mellom Sovjetunionen og de europeiske vestmaktene om en allianse som kunne ha dempet Nazi-Tysklands aggresjon mot nabolandene. Selv etter München-avtalen med det nazistiske Tyskland viste vestmaktene seg imidlertid å ikke være interessert i en tilsvarende allianseavtale med Sovjetunionen. Lloyd George (statsminister under første verdenskrig) skrev i den franske avisen Ce Soir sommeren 1939:

«Når det gjelder årsakene til de endeløse problemene som forhandlingene mellom England og Frankrike og Sovjetunionen har kjørt seg fast i, er det bare ett svar:

‘Neville Chamberlain, Halifax og John Simon ønsker ikke en avtale med Russland.’ … ”[8]

Etter det, gikk Sovjetunionen med på ikkeangrepspakten med Nazi-Tyskland. Kritikere hevder at to diktatorer delte Polen og startet krigen sammen. Andre ser på traktaten som et forsøk fra Sovjetunionens side på å kjøpe tid.

Det som fulgte var verdens største offensiv. Den begynte uten krigserklæring 22. juni 1941. Over 3 millioner tyske soldater var involvert, de ble ledsaget av styrker fra Italia, Romania, Finland, Ungarn, Slovakia og Kroatia [9]. Det var en tilintetgjørelsesskrig uten sidestykke i historien, som etterlot store områder mellom den sovjetiske vestgrensen og Ural etter prinsippet om «den brente jord». Nazistene ønsket å utslette Sovjetunionen og med den en stor del av befolkningen for å få ‘Lebensraum‘ i øst og tilgang til verdifulle ressurser.

Før det hadde Hitler forberedt Riksdagen på en ubarmhjertig kamp mot det han kalte «jødisk-internasjonal Moskva-bolsjevisme», den erklærte «viktigste fienden til den ariske rase i Europa». Hans mål var å ødelegge kommunisme og jødedom «for all framtid». Han forkledde angrepet som en «forsvarskrig», som hadde kommet et sovjetisk angrep i forkjøpet [10]. Hærens stabssjef, oberstgeneral Franz Halder, ga instruksjonen om å «fanatisk kjempe en kamp for verdensanskuelse» [11]. “Fantatisk” betydde at hele bosetninger ble jevnet med jorden, henrettelser og massehenrettelser fant sted uten noen rettssak, all slags blodbad brutaliserte soldatene og SS-medlemmene som var involvert, slik at kilder snakket om “blodtørst”. [12]

Etter Europas frigjøring fra fascisme og krig i mai 1945, der Sovjetunionens bar hovedbyrden, ble den antisovjetiske og deretter antikommunistiske orienteringen i vestlig politikk stående, i fornyet form. Med atomangrepene på Hiroshima og Nagasaki fulgte den daværende amerikanske presidenten Truman et antisovjetisk mål: I følge Berner Bund erklærte Trumans barnebarn på et møte med Hiroshima-overlevende i 2012:

«Den gang ble bombene sluppet hovedsaklig for å avskrekke Sovjetunionen.»

Denne informasjonen stemmer overens med avsnittene om slutten av krigen mellom USA og Japan i august 1945, i kapitlene «Atombomben og Russlands krigserklæring mot Japan» og «Japans overgivelse» i Harry Trumans biografi [14]. Der beskriver han konflikten med Sovjetunionen over ”krigsbytte” i forbindelse med hendelsene (s. 436) og forklarer motivasjonen: “Jeg var fast bestemt på å ikke gå fram som i Tyskland under okkupasjonen av Japan. … Russerne skulle ikke få anledning til å oppføre seg som de gjorde i Tyskland.» (s. 447) «I Stillehavet skulle den russiske taktikken ikke forstyrre oss.» (S. 422) Alt dette kulminerer med denne konklusjonen:

«Slippingen av atombomben tvang Russland til å revurdere sin posisjon i Det fjerne østen.» (S. 438)

De amerikanske atomangrepene er altså en krigsforbrytelse som er forbundet med motiver som strider mot det offisielt uttalte målet om å forkorte krigen og dermed redusere antall ofre. I denne forbindelse åpnet Hiroshima den kalde krigen mot den krigsallierte Sovjetunionen.

Dette ble etterfulgt av opptrappingen av øst-vest spenninger med Koreakrigen, der NATO-nære medier spredte fortellingen om at Vesten hadde kjempet med FN mot Sovjetunionens og Kinas aggresjon. Vi er de gode, de andre er ondskapens akse.

Sammensetningen av FNs sikkerhetsråd var omstridt etter den kinesiske revolusjonen og separasjonen av Taiwan, slik at også Sovjetunionen holdt seg borte fra sikkerhetsrådet i månedene da avgjørelsen ble fattet mellom januar og august [15]. Så Vesten kunne selge verdensopinionen et inntrykk at de forsvarte freden på FNs side. Vestlige styrker utsatte Korea for en krig der flere bomber ble sluppet enn under hele 2. verdenskrig [16]. En av de spesielt perfide forbrytelsene mot sivilbefolkningen var angrepene på demninger i Nord-Korea, siden det knapt var igjen noe annet som kunne bli ødelagt der [17]. Likevel fortsatte fortellingen i NATO-området om at Vesten bare forsvarte seg mot de sovjetstøttete kommunistene. [18].

Koreakrigen ble legitimasjonen for forbudet mot det tyske kommunistpartiet [19] og for det antikommunistiske hysteriet i USA etter andre verdenskrig og fremfor alt under McCarthy-tiden [20], der Nobelprisvinneren i litteratur Thomas Mann den gang også kalte antikommunisme «den grunnleggende dårskapen i vår epoke» [21]. Han hadde også tidligere kritisert anti-bolsjevismen [22].

I løpet av denne tiden ble NATO stiftet, som ble erklært en forsvarsallianse mot trusselen fra Sovjetunionen [23]. Fakta gjorde denne framstillingen latterlig: Sovjetunionen var så svekket av den nazistiske tilintetgjørelseskrigen i løpet av årene med Operasjon Barbarossa at alt var mulig, men ikke et sovjetisk angrep på stater i Vest-Europa eller andre steder.

“I NATOs grunnleggingsår bombet amerikanske stupbombefly posisjonene til den antifascistiske frigjøringsbevegelsen i Hellas med napalm og bevæpnet militæret som hadde kollaborert med nazistene, men som var lojal mot monarkiet. Dette var den eneste måten å beseire frigjøringsbevegelsen på i denne angivelige ‘borgerkrigen’. Da USA hadde opprettet en USA-avhengig regjering her, som i nabolandet Tyrkia, førte de de to statene inn i NATO i 1952.»[24]

Løgnene for selv-legitimering har aldri stoppet. Siden den gang har den vestlige offentligheten blitt fortalt at den sovjetiske og nå russiske trusselen og deres rustningsanstrengelser gjorde at opprustning var uunngåelig. Siden begynnelsen har militærbudsjettene til NATO-landene vært mange ganger større enn de sovjetiske militærutgiftene. [25] Denne overlegenheten har eksistert siden NATO ble grunnlagt, selv om NATO-nær journalistikk ustanselig sprer det motsatte inntrykket. Den resulterende faren ble avslørt på 1980-tallet da NATO stasjonerte Pershing II atomraketter, egnet for overraskelsesangrep, i Europa, med fortellingen om at det var snakk om å «følge» Sovjetunionens opprustning. NATO kunne skape dette inntrykket fordi det blant annet ikke tellet med atomstyrkene til NATO-statene Frankrike og Storbritannia, i motsetning til Sovjetunionen som de truet [26].

Konflikten mellom Ukraina og Krim er for tiden den mest effektive – og samtidig mest åpenbar ved nærmere blikk – av denne typen antirussiske løgnkonstruksjoner, der bilder med rasistiske undertoner av den sultne russiske eller fortsatt sovjetiske bjørnen brukes [27].

Vesten presenterer seg på vanlig måte som en forsvarer mot trusselen fra øst. Dette preges inn i offentligheten med det faktum at NATOs styring av nyheter også her driver med dobbeltstandarder og halv-informasjon. Den grunnlovsstridige installeringen av en pro-vestlig regjering i Ukraina, som den erfarne journalisten Gabriele Krone-Schmalz har kalt ‘putsch’ og ‘statskupp ’, holdes skjult [28]. Så den eneste aktøren som bryter loven er den andre siden. Denne prosessen er spesielt farlig ettersom det er 15 atomreaktorer i Ukraina, inkludert det største atomkraftverket i Europa [29]. Hvis det er smeller her, trenger ikke helvetet en atomkrig, det er allerede tilstede. I mai 2014 ga NATO den daværende ulovlige regjeringen i Ukraina råd om hvordan man skal håndtere atomanlegg i tilfelle krig [30]. Selv atomopprustning rettferdiggjør NATO med henvisning til Krim-krisen i 2014, selv om det alliansen for lengst hadde bestemt seg i saken [31].

Åtti år etter starten på tilintetgjørelseskampanjen mot Sovjetunionen er det ikke bare i freds- og den økologiske bevegelsens interesse å motvirke desinformasjon fra NATO-nære krefter, som arbeider helt fra høyre til inn i partiet De Grønne og sosialdemokratiet. Opplysning er også et bidrag til å bekjempe den militære trusselen mot fremtiden, som vil bety en raskere ende på menneskeheten enn den som trues av de økologiske – og på ingen måte bare klimarelaterte – truslene mot fremtiden.

I dagens sosiale situasjon er dette opplysningsarbeidet av en betydning som ikke kan undervurderes, der NATO-propaganda har vellykket tilgang til deler av det en gang alternative mediespekteret og får folk til å tro at deres «verdiallianse» står for demokrati og en regelbasert verdensorden, som står mot Russland og Kina [32]. Så selv krefter som argumenterer økologisk, representerer opprustning og kjernefysisk opprustning, som er det motsatte av sikkerhet og økologi.


Med velvillig tillatele fra NachDenkSeiten. For kildehenvisninger, se originalartikkelen.