Kan Kina lede en verdensøkonomisk oppgang?

I begynnelsen av desember erklærte Kinas Xi Jinping offisielt at Kina helt hadde eliminert fattigdom, en del av hans prioriterte program. Vestlige finanseksperter har rost den bemerkelsesverdige økonomiske oppgangen i Kina etter de harde nedstengningene for et år siden for å bekjempe koronavirus. Spådommen om at Kina igjen, som de gjorde i 2008, skal lede resten av verden, spesielt EU og Nord-Amerika, ut av dyp resesjon, er vanlig.
Likevel, bak de offisielle uttalelsene fra Beijing, er det ting som tyder på på at Kinas mange tiår med økonomisk oppgang har havnet i dype problemer, langt dypere enn offisielt medgitt. Hvis det er sant, kan konsekvensene for resten av verden, så vel som for Kina, være alvorlige.
Bilde:Flickr

av F. William Engdahl

Defineres problemet bort?

1. desember 2020 kunngjorde det kinesiske kommunistpartiets generalsekretær Xi Jinping at Kina hadde oppnådd målet om å “utrydde absolutt fattigdom” og bli et “moderat velstående samfunn” før slutten av 2020. På G20-toppmøtet i november i Riyadh, skrøt Xi av at dette var ti år før fristen satt av FNs Agenda 2030 for bærekraftig utvikling. Likevel, som til og med kinesiske analytikere påpeker, er det mange uavklarte spørsmål rundt denne prestasjonen.

Et bindende mål for å eliminere absolutt fattigdom innen utgangen av 2020 ble innlemmet i Kinas 13. femårsplan (2016-2020) 23. november 2016. Nå er målet imponerende erklært vunnet, og akkurat i tide.

Men ved nærmere gjennomgang er det ikke så imponerende likevel. De fleste av Kinas fattige befolkning er landlige migranter som lever av primærjordbruk eller lignende i de sentrale og vestlige delene av Kina, langt fra de velstående kystprovinsene. En rapport fra Kinas statistikkbyrå i 2016 sa at fattigdomen i 2015 var 1,8 prosent i Kinas høyt utviklede og i stor grad urbaniserte østlige provinser; 6,2 prosent i det sentrale Kina, og 10 prosent i det vestlige Kina.

Likevel bruker ikke Kina Verdensbankens standard, som definerer fattigdom i et land med øvre mellominntekt, nemlig en daglig inntekt på 5,50 dollar per innbygger. De bruker omtrent 1,90 dollar om dagen, verdien for verdens fattigste land. For det andre snakker de bare om fattigdom på landsbygda og ignorerer en betydelig urban fattigdom. Skulle Kina bruke Verdensbankens fattigdoms-definisjon, ville Kina ha 17% fattigdom i stedet for 1,7%, et betydelig antall. Med den økonomiske innvirkningen i 2020 fra de globale nedstengingene, er fattigdomstallet i dag antagelig høyere, men ikke tatt med.

I mai presenterte den kinesiske statsministeren, Li Keqiang, en nøktern statistikk på en pressekonferanse. Han kunngjorde at rundt 600 millioner kinesere, eller nesten halvparten av befolkningen, hadde et levebrød med en månedlig inntekt på 1000 yuan (150 dollar) eller mindre i 2019. Likevel har de siste to årene inflasjon på alt fra basismat til husholdningsapparater ofte overskredet tosifrede tall. Dette gjør den neste økonomiske prioriteten til en luftspeiling.

Stimulering av innenlandsk forbruk

Det ytterligere problemet er at den store, unge nye middelklassen i de nybygde mega-byene som Kunming, Xi’an, Chengdu, Shanghai eller utallige andre med moderne skyskraperleiligheter, allerede er tynget ned med gjeld fra å kjøpe nye biler for første gang, og deretter kjøpe en leilighet midt under økende eiendomspriser. Nå vises de første tegnene på mislighold av forbrukergjeld. Ikke bare amerikanere har lånt til maksgrensen.

Gjeldskrisen vokser

Da den globale finanskrisen brøt ut i september 2008, utløst av Lehman-konkursen, delte Kinas Wen Jaibao ut svimlende 4 tusen milliarder dollar i stimulans for å holde økonomien noenlunde stabil da verdenshandelen raskt kollapset. Rundt halvparten av 4 tusen milliardene ble overlatt til lokale myndigheter for å skaffe kapital, vanligvis via spesielle infrastrukturobligasjoner eller lån fra lokale statsforetak. Det var begynnelsen på gjeldsoppbyggingen som i dag fører til lokale kriser og kollaps av mange mindre banker de siste to årene, i god tid før koronakrisen og de amerikanske handels-sanksjonene.

For å opprettholde de lokale økonomiske målene etter 2008 engasjerte provinspartiets tjenestemenn seg i det som kalles skygge-banking – uoffisielt, ikke garantert og uregulert av Beijing. Det var en kortsiktig måte å holde økonomien i gang på, på bekostning av en enorm akkumulering av kommunal eller provinsiell gjeld, og mye av det angivelig ikke erklært til Beijing. Denne skjulte lokale gjelden har vokst til ukjente dimensjoner. Disse såkalte Local Government Finance Vehicles (LGFVs)  begynte å forfalle i betydelige beløp i 2020, men mange lokale myndigheter manglet midler til å tilbakebetale eller fornye obligasjonene. Den statsgaranterte gjelden er 25,8 tusen milliarder dollar. Av dette, er gjelden til statlige selskaper som ChemChina eller Sinopec 15 tusen milliarder (95 tusen milliarder renminbi). Så er det gjeld fra de lokale avdelingene til det kommunistiske partiet i Kina, ytterligere 6,3 tusen milliarder dollar erklært gjeld. All denne svimlende gjelds-mengden er kjent og i realiteten statsgarantert.

Problemet oppstår med den lokale “uoffisielle” gjelden. Her vet ingen sannheten, ettersom lokale tjenestemenn valgte å skjule den for å sørge for fortsatt vekst i regionene sine og muligens for å fremme karrieren i Partiet ved å vise økonomisk suksess. I følge Liu Shijin, visedirektør for den økonomiske komiteen til Det kinesiske folks politiske rådgivende konferanse, «Fra de undersøkte stedene er den i i hvertfall ikke mindre enn ‘erklært gjeld’, og hos noen av dem er den tre ganger høyere.» Det vil bety en ekstra skjult lokal gjeldsbyrde mellom 6,3 tusen milliarder og 18,9 tusen milliarder dollar.

Dette er en enorm tidsinnstilt gjelds-bombe. Det forklarer hvorfor den kinesiske sentralbanken og regjeringen i Beijing  har forsøkt å redusere den lokale gjelds-bomben siden 2014. I et forsøk på å bringe den lokale skjulte gjeldsutstedelsen under kontroll, publiserte finansdepartementet 9. desember 2020 “Tiltak for administrasjon av utstedelse av kommunale obligasjoner. ” Den prøver å løse utstedelsen av lokal gjeld ved å overlevere ansvar og gjelds-utstedelse til lokaladministrasjonen fra 1. januar 2021. Utstedelse og innløsning av lokale statsobligasjoner skal håndteres av lokale myndigheters finansavdelinger. I følge den offisielle Xinhua.net, “Den lokale offentlige finansavdelingen skal effektivt håndtere gjeldsforpliktelsen, i tide betale avdrag og rentene på obligasjoner og opprettholde statens omdømme.” Det vil si at det nå er ditt lokale problem.

Dette er en enorm forandring. Tidligere ble lokale statsobligasjoner utstedt av Finansdepartementet i Beijing på vegne av de lokale myndighetene, og pengene ble lånt tilbake til lokalstyret. Hvis en lokal myndighet sto i fare for mislighold, ville sentralstyret gjøre noe. Denne nye regelen er et tydelig forsøk fra sentralmyndighetene på å bremse den skjulte gjelds-utstedelsen, etter å ha visst alvoret i det lokale skjulte gjeldsproblemet i 6 år. Problemet er at siden ingen vet omfanget og hvor mye av byggevirksomhet som har blitt opprettholdt så langt ved hjelp av den skjulte gjelden, kan forsøket lett utløse store lokale mislighold, som igjen kan utløse en systemisk gjeldskrise.

Hvordan vil Beijing da oppfylle sitt sentrale mål om å stimulere forbruk, spesielt i de fattigere regionene og provinsene?

Arbeidsledigheten er stor

Det sanne antallet arbeidsledige er et ekstra problem. Arbeidsledige kan ikke ta opp lån for å kjøpe leiligheter eller nye biler. Sentralmyndighetene rapporterer om en offisiell arbeidsledighet på mellom 6% og 7%, misunnelsesverdig sammenlignet med mange OECD-land. Imidlertid definerer Kinas statistikkontor i en merkelig anomali «arbeidsledige» som bare urbane arbeidsledige. Beijings data inkluderer ikke mennesker i landlige samfunn eller et stort antall av de 290 millioner migrerende arbeidstakerne som jobber i bygg og anlegg, produksjon og andre lavtlønnede jobber. En studie fra 2020 av Zhang Bin, økonom ved tankesmia Det kinesiske samfunnsvitenskapelige akademi, hevder at hvis disse migrantene inkluderes, kan så mange som 80 millioner mennesker ha vært uten arbeid i slutten av mars 2020, omtrent 10% til 13% av arbeidsstyrken. Noen private økonomer anslår tallet kan være så høyt som 20%.

Med allerede alvorlig høy arbeidsledighet og et kredittsystem som pålegger en reell deflasjon, er det vanskelig å se hvordan Kina i 2021 kan implementere Xis plan om å stimulere innenlandsk forbruk og eksportvekst via Silkeveien. Dette er på bakgrunn av verdens raskest aldrende befolkning, som i 2018 så en nedgang i den totale befolkningen for første gang siden Maos «Store sprang fremmad» på 1960-tallet.

De globale konsekvensene av at den kinesiske økonomien går inn i en langvarig nedgang og en samtidig gjeldskrise, vil bli alvorlig for den globale økonomien. I tillegg vil nedstengningene i EU og USA ramme Kinas enorme eksportøkonomi. Det er allerede ting som tyder på at Kinas evne til å åpne nye eksportmarkeder via de nye Silkeveiene og lignende initiativ er alvorlig svekket. Financial Times rapporterte om en studie fra forskere ved Boston University, som konkluderte med at Kinas kommunistiske parti har redusert utenlandslån fra de to største statsbankene i god tid før koronakrisen. De bemerker at i 2019 var de totale utenlandslånene til China Development Bank og Export-Import Bank of China 4 milliarder dollar, langt lavere enn rekorden på 75 milliarder dollar i 2016. De to bankene lånte ut 462 milliarder dollar mellom 2008 og 2019, mye til Silkevei-prosjekter i utlandet.

Med titalls milliarder i tidligere lån til økonomisk svake stater som Pakistan, Etiopia og Venezuela, som nå er nær misligholdt eller reforhandles, er det et alvorlig spørsmål om de nye markedene Beijing håpet å vinne ved hjelp av Silkeveien i stedet vil bli møllestein om halsen for staten, på et tidspunkt da den står overfor en alvorlig intern gjeldskrise. En kinesisk økonomisk kollaps eller til og med alvorlig lavkonjunktur er nettopp det verden ikke trenger akkurat nå.


Med velvillig tillatelse fra F. William Engdahl. Første gang publisert i nettmagasinet «New Eastern Outlook».