John le Carré (1931–2020): Forfatter av spionromaner og en «inside-outside»-mann

John_le_Carré_giving_his_thrilling_keynote_speech_(34470549483)

Av Stephan Steinberg

Den britiske forfatteren og tidligere etterretningsagenten John le Carré døde den 12. desember i en alder av 89 år, av lungebetennelse. Le Carré etterlater seg en inntakende mengde litterært arbeid satt mot et bakteppe av noen av det siste halve århundrets viktigste politiske og sosiale utviklinger. I løpet av sin karriere var le Carré i stand til å trekke veksler på egne erfaringer under og etter den kalde krigen, til å tiltrekke seg millioner av lesere med hans nitidig etterforskede spionromaner.

David John Moore Cornwell – som adopterte forfatternavnet John le Carré tidlig på 1960-tallet – ble født i 1931 som sønn av Ronnie Cornwell, en svindler og lurendreier med overklassetilbøyeligheter som sto permanent i gjeld på grunn av hans kriminelle virksomheter. David Cornwell opplevde en generelt elendig barndom. Gutten klarte knapt å innrømme overfor sine velbeslått medelever fra overklassen at hans far var en dømt kriminell. I ung alder følte han seg allerede som noe av en inntrenger innenfor rekkene av Storbritannias privilegerte elite, en som hadde «behov for å snekre meg en egen identitet», som han skriver i The Pigeon Tunnel: Stories from My Life (2016 ).

I en av hans fineste romaner, A Perfect Spy, skaper le Carré et bilde av sin far, eller en som ham, i form av bedrageren Rick Pym. Bedrag, dobbeltliv, svik og konflikten mellom personlige, sosiale og politiske relasjoner, både av liten og stor skala, er ved kjernen av så og si alle av le Carrés romaner.

Ulykkelig på internatet dit han ble sendt av sin villfarne far flyktet David Cornwell til Europa i en alder av 16 år, og klarte, med hans egne ord, å få kranglet til seg en studieplass ved Universitetet i Bern i Sveits, der han studerte fremmedspråk. Hans år i Sveits, Østerrike og senere Tyskland skulle vise seg å være formative for hans utvikling.

Basert på hans erfaringer i Tyskland, og på hans studier av landets historie, skriver le Carré at han ikke ble overrasket da en ny generasjon tyskere reagerte sterkt mot deres forfedre. Le Carré avviste metodene til terroristgruppa Baader–Meinhof, men han kunne sympatisere med noen av deres argumenter. Som «store deler av Tysklands middelklasser» på 1960- og 1970-tallet «vemmes også jeg av tilstedeværelsen av tidligere høytstående nazister i politikken, rettsvesenet, politiet, industrien, bankene og kirkene» (The Pigeon Tunnel).

Cornwell ble i 1949, i 19-års-alderen, identifisert av den britiske etterretningstjenesten som en potensiell rekruttering, og han begynte å jobbe som en tyskspråklig forhører av individer som kom over fra de stalinistiske landene til Vesten. Hans språkkunnskaper pluss hans ustabile fortid gjorde ham til en ideell rekruttering for de hemmelige tjenestene. Han returnerte til England i 1952 for å studere på Oxford, før han gikk videre til å undervise på Eton. I løpet av denne tiden fortsatte han å jobbe skjult for den hemmelige britiske innenlandsetterretningstjenesten MI5, der han spionerte på venstreorienterte grupper.

Cornwell var misfornøyd med MI5-ledelsens hykleri og hans arbeids rutinemessighet. Han kommenterer: «Det å spionere på det forfallende Britiske Kommunistparti, med et medlemskap på tjuefem tusen, som måtte holdes sammen av MI5-informanter, oppfylte ikke mine ambisjoner.» Bemerkningen utgjør imidlertid knapt en avvisning av hans skitne arbeid som en spion. Hans overordnede hadde ingen grunn til å frykte de britiske stalinistene, men styringseliten er alltid årvåkent fininnstilt på muligheten for sosial revolusjon, selv i relativt stabile perioder. For all hans utvilsomme skarphet forsto Cornwell/le Carré aldri den fulle betydningen av hans eget etterretningsarbeid.

I 1960 gikk Cornwell over til MI6, Storbritannias utenriks-etterretningstjeneste, og ble sendt til Tyskland for å jobbe ved den britiske ambassaden i Bonn.

Mens han fremdeles var i tjenesten skrev le Carré sine to første spionromaner, Call for the Dead (1961) og A Murder of Quality (1962), som introduserte en av hans mest bemerkelsesverdige karakterer – George Smiley – den bebrillede, skallete, noe overvektige og ihærdige agenten for de hemmelige tjenestene.

Smiley er «old school». I språkbruken til «The Circus» (le Carrés kallenavn for MI6-hovedkvarteret – den britiske utenlandsetterretningen – i London), er han ei «Ugle». Smiley er klassisk opplært ved noen av Storbritannias ledende eliteinstitusjoner og lærte sitt «fagarbeid» med opereringen av agenter under andre verdenskrig. Tidlig på 60-tallet er hans jobb å analysere dataene innsamlet av feltagenter som jobber under dekke. Smiley, som i motsetning til mange av hans agentkolleger har samvittighet, spiller en ledende rolle i fem av le Carrés romaner, som retter mye lys på de britiske etterretningsagenturenes intriger.

Le Carrés egen karriere i MI6 tok slutt da han oppdaget sitt eget navn på ei liste over agenter overlevert til Sovjetunionen av Kim Philby, den mest verdifulle dobbeltagenten etter krigen. Philby, med overklassebakgrunn, var medlem av Apostlene, ei lita gruppe av elitestudenter ved Cambridge University som reagerte på fascismetrusselen på 1930-tallet ved å sverge troskap til Sovjetunionen, og hva de feilaktig anså som sosialisme.

Temaet svik er tatt opp av le Carré i en av hans mest kjente romaner, Tinker Tailor Soldier Spy (1974), der et tynt forkledd alter-ego for Philby blir avdekket som en muldvarp i de hemmelige tjenestene på grunn av Smileys ihærdige bestrebelser. Smiley-rollen blir fantastisk fremført av Alec Guinness i den severdige BBC-fjernsynsproduksjonen av boka.

Smiley spiller også en mindre rolle i le Carrés tredje roman, The Spy Who Came in from the Cold (1963), som igjen hovedsakelig utspiller seg i Tyskland. I le Carrés roman presenteres både vestmaktenes og stalinistenes hemmelige tjenester som skruppelløse og amoralske, beredte til å ofre deres egne agenter (to idealistiske kommunister, begge ikke bare tilfeldigvis jøder) av politisk hensiktsmessighet. Boka ble le Carrés første bestselger, slik at han kunne leve av inntektene som forfatter.

Den ble senere gripende filmatisert av den amerikanske regissøren Martin Ritt. Ritt hadde blitt svartelistet i 1952 under McCarthy-heksejakta, og le Carré skriver at Ritt «ikke la skjul på at … han i min roman så et slags krysningingpunkt fra hans tidligere overbevisning til hans daværende tilstand av impotent avsky for McCarthy-ismen, feigheten til altfor mange av hans jevnaldrede og kamerater i vitneboksen, kommunismens svik og den kalde krigens kvalmende sterilitet». Richard Burton bød en imponerende lavmælt fremstilling, som filmens sentrale karakter.

Mens han sjekket grunnlagene for Tinker Tailor Soldier Spy i 1974, merket Carré seg en liten feil for sent til å bli opprettet før boka ble publisert, og trakk den konklusjon at «midt i livet ble jeg feit og lat og levde av en opphopning av tidligere erfaringer som nå gikk tom. Det var på tide å ta på seg ukjente verdener. Et diktum fra Graham Greene ringte et sted for mitt indre øre: Noe i retning av at dersom du rapporterte om menneskelig smerte, da har du en plikt til å dele den.»

Le Carré pakket snippsekken og «jeg forestilte meg selv som en slags vandrer i den tyske romantiske tradisjonen, og satte ut på jakt etter erfaringer: Først til Kambodsja og Vietnam, deretter til Israel og palestinerne, deretter til Russland, til Mellom-Amerika, Kenya og det østlige Kongo.»

Le Carrés vandringer i løpet av de neste førti årene inkluderte reiser til krigssoner, middagsselskap med sjefen for en russisk mafia-klan, og møter med så forskjellige personer som den palestinske lederen Yasser Arafat, den tyske utenlandsetterretningstjenestens (BND) sjef August Hanning, nazi- jegeren Simon Wiesenthal, og den britiske statsministeren Margaret Thatcher.

Det israelske etterretningsbyråets nådeløshet i undertrykkingen av palestinerne er hovedtema i hans roman The Little Drummer Girl (1983), som også ble til en film og nyligst en meget bra fjernsynsserie.

Vestlige farmasøytiske selskapers skrupelløshet (le Carré hadde angivelig Pfizer i baktanken), fullt og helt beredt til å dumpe deres dødelige medisiner på uskyldige ofre i Afrika, står sentralt i The Constant Gardener (2001), både i boka og filmen [lenker til WSWS’ omtaler, på engelsk, fra henholdsvis 2001 og 2005].

Provokasjonene lansert av USA og Storbritannia for å gå til krig mot Irak, og deres innsatser for å intimidere enhver motstand, er sentrale i handlingen i Absolute Friends (2003).

I en omtale av filmatiseringen av The Tailor of Panama skrev vi: «Skrifta var på veggen for Smiley og hans likesinnede med valget av Margaret Thatcher til statsminister, kjøpmannsdattera fra Grantham. Hun ble etterfulgt av John Major (med en far som på et tidspunkt var utøver i et ekte sirkus), som i sin tur ble etterfulgt av Tony Blair. Den siste spikeren i kista for Smiley og den gamle skolen kom med sammenbruddet av den stalinistiske østblokka, og slutten av den kalde krigen.»

Le Carré mislikte Thatcher og hennes angrep på hans fornemmelse av Storbritannias sosiale kontrakt. I The Pigeon Tunnel forteller han om hvordan han mottok invitasjoner fra statsministerens kontor til middagsselskap med Thatcher, to som han avviste, den tredje som han aksepterte.

Ved den aktuelle lunsjen henvendte Thatcher seg til hennes litterære gjest og spurte om han hadde noe å si henne. Le Carré benyttet anledningen til å fremme saken for statsløse palestinere som ble undertrykt av Israel. «Ikke server meg hulkeshistorier,» svarte Thatcher argt. Lunsjen ble avsluttet på en sur tone, og det ble ikke sendt flere invitasjoner.

Le Carré takket nei til en beæring fra dronningen, men bukket i 2019 takknemlig for Olof Palme-prisen, bare ett år før sin død. Han anvendte takketalen ved den årlige seremonien til ære for den myrdede svenske statsministeren til å beskjemme den nåværende Tory-ledelsen og Brexiteers, og erklærte: «Rotterne har overtatt skipet.» Tilsvarende toksiske formuleringer ble rettet mot den britiske pressen, som han beskrev som en «orwellsk løgnmaskin som ville fått Goebbels til å rødme».

I løpet av hans karriere ble le Carré stemplet av den tidligere Labour-forsvarsministeren Denis Healey (kanskje halvt i spøk) som en «kommunistisk spion». Kolleger fra de hemmelige tjenestene beskyldte ham høylytt for å ha forrådt sitt land, og forskjellige toppsjefer for de britiske etterretningstjenestene klaget over at hans romaner i vesentlig grad hadde vanskeliggjort rekrutteringen av agenter. Langt mer nyttig for tjenesten var James Bond med sine våpen, gadgets, kvinner og sjenerøse utgiftkontoer.

Faktisk beskrev le Carré seg selv som en medfølende konservativ. De klare begrensningene for hans politiske syn var tydelige i hans Olof Palme-tale der han beskyldte Labour-lederen Jeremy Corbyn for «studentnivå marxisme-leninisme» og antisemittisme. Begge påstandene er absurde, og avslørende.

Svakhetene ved le Carrés tilnærming avsløres i et forord han skrev for en ny utgave av The Spy Who Came in from the Cold, utgitt et halvt århundre etter romanens førsteopplag. Le Carré siterer Control (kallenavnet for MI6-lederen) i boka, som erklærer: «Jeg mener, du kan ikke være mindre hensynsløs enn opposisjonen, bare fordi regjeringens politikk er velvillig orientert, kan du vel?»

Le Carré fortsetter med å kommentere som følgende: «I dag kan den samme mannen, med bedre tenner og hår, og en mye smartere dress, høres forklare den katastrofale illegale krigen i Irak, eller berettige middelalderske torturteknikker som det foretrukne forhørsredskap i det tjueførste århundre, eller forsvare den umistelige retten for skap-psykopater til å bære halvautomatiske våpen, og bruken av ubemannede droner som en risikofri metode for å myrde deres oppfattede fiender, og alle de som har den uflaks å være i nærheten dem.» Han avslutter: «Hva har jeg lært de siste femti årene? Når jeg kommer til å tenke på det, ikke så veldig mye. Bare at moral i den hemmelige verdenen er veldig lik vår egen.»

Hva gjelder den siste påstanden er man nødet til å svare: Snakk for deg selv! «Moralen» til det overveldende flertallet av verdens befolkning har ingenting til felles med MI6, BND [det tyske Bundesnachrichtendienst] og CIA. Le Carrés «kollektive skyld»-tese lar mange av hans middelklasselesere dele hans avsky for de «smartere dressene» og «skap-psykopatene», mens de samtidig nikker samstemt med hans misantropiske og pessimistiske konklusjoner.

Til tross for hans falleringer adresserer le Carré, som forsøkte å kompensere for årene av hans fars og hans lands svikefulle ondskap, ærlig i sine underholdende romaner mange av de sykdommene som plager samfunnet. I løpet av hans 25 romaner kartla le Carré noen av etterkrigstidens dilemmaer og smertefulle konflikter, deriblant etablissementets svekkende, forvrengende, deformerende løgners innvirkning.

Dette er sikkert grunnen til at han var i stand til å vinne et så bredt internasjonalt publikum for sitt forfatterarbeid. Det er få samtidsforfattere som kan gjøre det samme kravet gjeldende.

Med velvillig tillatelse fra World Socialist Website. Oversatt av Knut R for WSWS.

Én kommentar

Kommentarer er stengt.