Global koronapolitikk: det motsatt av «beskyttelse» og «solidaritet»

Sult, fattigdom, arbeidsledighet, uanstendig økte megaformuer, ensomhet, vold, nektet utdannelse, nektet verdighet: de globale konsekvensene av koronapolitikken er katastrofale, som en ny studie fra den viktige (NATO-nære) sikkerhets- og forsvarspolitiske tankesmia Sikkerhetskonferansen i München viser. Alle som kaller dette en «solidaritetshandling», opptrer kynisk.

av Tobias Riegel (Tyskland)

Knapt en setning gjentas i disse dager oftere enn slagordet om at korona-tiltakene vil tjene til å «beskytte de svakeste i samfunnet» og er «en solidarisk handling». De som kritiserer tiltakene og de som påpeker de knapt overskuelige, vidtrekkende og negative konsekvensene av den internasjonale koronapolitikken og hvor uforholdsmessige tiltakene er, blir nedsettende betegnet som antisosiale og med manglende solidaritet.

Denne typen «solidaritet» er kynisk

Men holder denne moralske arrogansen når vi ser på virkeligheten, spesielt med et globalt syn på konsekvensene av koronatiltakene i fattige land? Er det ikke på tide å vende dette angivelige argumentet den andre veien? Alle som forsvarer korona-politikken som utføres av svært mange land i sin nåværende form, forsvarer til slutt også en katastrofal utvikling mot mer ulikhet, mer fattigdom og mer isolasjon – og som et resultat, antagelig mindre helse.

Det er rikelig med internasjonale bevis på dette, som vil bli diskutert nærmere nedenfor i teksten. Men også innenriks her i Tyskland, som vi har omtalt før:

Omveltningene i det tyske samfunnet på grunn av koronapolitikken føles tydelig i form av unødvendige dødsfall, nektet utdannelse, ensomhet og selvmord, eller i form av utsatt behandling. I tillegg er det effekter som økt materiell ulikhet og tendenser til radikal overvåking. Hvorvidt og i hvilken grad alt dette kan rettferdiggjøres i lys av det erklærte målet om å hindre eldre i å dø og beskytte helsevesenet fra å bli overbelastet, er det sentrale spørsmålet.

Et mye tydeligere og mer dramatisk bilde vises når man ser på de globale konsekvensene av dagens politikk. Det er bemerkelsesverdig hvor mye man unnlater å se dette – også nettopp hos de som er spesielt «globalistisk» og «verdiorientert» i mange andre spørsmål. Denne «internasjonalistiske» tilnærmingen har blitt borte, erstattet av et tunnel-syn på «smitteprosessen» i regioner hjemme. Kan dette kalles en «solidaritetshandling»? Den bryske fjerningen av juridisk og materiell beskyttelse på grunn av «pandemi»-tiltak forårsaker alvorlig ødeleggelser, spesielt i fattige land, som for lengst ikke kan rettferdiggjøres med kampen mot korona.

At mange politikere og borgere omtaler denne globale sosiale ødeleggelsen som «beskyttelse», er bisart og kynisk.

Dette er bare mulig fordi man ikke hører motforestillinger mot slike forvrengninger av virkeligheten: Unntak bekrefter regelen – men de store mediene ser sin rolle i stor grad som forsvar av de offisielle korona-standpunktene.

Studie: Globalt mer fattigdom, sult og dødsfall på grunn av koronapolitikk

En tvilsom institusjon har nylig (nok en gang) oppsummert de internasjonale konsekvensene av den globale «pandemi»-politikken – selvfølgelig er deres oversikt og de anbefalte reaksjonene farget av denne institusjonens noen ganger tvilsomme ideologiske holdninger: Den internasjonale sikkerhetskonferansen i München har presentert en studie om globale konsekvenser av koronapolitikken. Tallene og konklusjonene er underlagt tankesmias førnevnte tvilsomme ideologiske orientering. De snakker også misvisende om konsekvensene av «pandemien» og ikke av koronapolitikken. Men trenger ikke konsekvensene som er diskutert her å tilskrives den forfeilete politikken snarere enn «viruset»? Den ekstra fattigdommen og sulten kommer tross alt ikke først og fremst fra overfylte intensivavdelinger, men snarere fra nedstegningstiltak.

FN har allerede kunngjort tilsvarende sjokktall. De internasjonale koronatiltakene, blant mange andre alvorlige effekter, har kastet 150 millioner barn ned i fattigdom. Det er andre urovekkende internasjonale aspekter i denne artikkelen. Og ifølge den nye studien:

«Studien tegner et dystert bilde. I følge den, har antallet mennesker i absolutt fattigdom økt igjen for første gang siden 1990. 130 millioner flere mennesker sulter, 21.000 mennesker ble drept i nye konflikter, 500 millioner arbeidsplasser ble ødelagt, 91 prosent av alle barn ble berørt av skolestenging».

Med NATO-opprustning mot konsekvensene av koronapolitikken

Disse tallene alene burde utløse enormt sinne og opprørthet: 130 millioner mennesker som i tillegg (!) må sulte – på grunn av en koronapolitikk som hevder den er innført for å «beskytte de svakeste». Kan man, med tanke på disse (antagelig forsiktige) tallene, benekte at det å bekjempe «pandemien» er en potensielt større fare enn «pandemien» i seg selv?

Men opprørtheten forsvinner opp i tomme lufta. Mange borger her vil fortsette å forsvare (også på nasjonalt nivå, men fremfor alt på det som på en global skala er en svært tydelig uforholdsmessig korona-politikk) som en «solidaritetshandling» – mot de «antisosiale» som peker på de ødeleggende konsekvensene, men kanskje også en måte å forsvare den overfor seg selv.

Sikkerhetskonferansens svar er absurde. I tillegg til de velkjente, velklingende, men antagelig ubetydelige oppfordringene til industrinasjonene om å redusere handelsbarrierer og gi «hjelp», er svaret absurd fordi studien ikke først slår fast at koronapolitikken overskrider all proporsjonalitet og bør tenkes på nytt. Snarere blir denne politikken behandlet nesten som en naturkraft. Man kan lett tenke seg hvilken «solidaritet» tankesmia ønsker å bruke for redusere de farlige konsekvensene av denne (kunstig skapte) «naturkraften»: Flere midler til «forsvar». Sikkerhetskonferansens oppfordring til militær opprustning ledsages av ord om «diplomati» og «utviklingshjelp».

«I tillegg gjentok Sikkerhetskonferansen kravet om at NATO-statene holder løftet om å legge to prosent av den økonomiske produksjonen sin inn i sine hærer innen 2024 – eller i stedet bruke tre prosent på forsvar, utviklingshjelp og diplomati.»

Men studien rapporterer korrekt om «Vestens» nåværende blindhet mot omveltningene og kaoset de aktuelle «koronatiltakene» forårsaker i fattige land:

«På den ene siden står den menneskelig lidelsen og enorme risikoer for fred og sikkerhet som poly-pandemien truer med å forårsake mange steder. På den annen siden står den for lille oppmerksomheten og hjelpen som vi – Europa og det internasjonale samfunnet – så langt har viet til disse sårbare sammenhengene. Oppførselen til velstående stater forsterker bare situasjonen før korona: den utilstrekkelige forpliktelsen til de mest sårbare landene i verden sin sikkerhet og velstand.»

Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s