Venstresida forsøker ikke engang å utvikle et kritisk alternativ til «stats-sannheten» om korona

Etter den 11. september 2001 etterplapret venstreorienterte organisasjoner og ledere i alle vestlige land uten noe om og men den offisielle sannheten om angrepene. Denne blinde aksepten av en statlig fortelling preger fremdeles venstresidas oppførsel rundt temaet korona. Hva forklarer denne oppførselen fra grupper som betrakter seg selv som frigjørende?

av Elias Davidsson (Tyskland)

Da imperialiststatene i 2001 angrep et av de fattigste landene i verden, Afghanistan, uten noen begrunnelse, var venstreorganisasjoner i Vesten tause. Fredsbevegelsen mobiliserte ikke mot krigen. I parlamentet ba ingen representant for venstrepartier om bevis for at Afghanistan hadde noe å gjøre med 11. september 2001. På sin side, presenterte ikke USA noen bevis, hverken til NATO eller FNs sikkerhetsråd. Krigen var like ulovlig som krigen mot Irak i 2003, men ble ikke klassifisert slik av venstreorienterte organisasjoner.

I dag opplever vi det samme fenomenet, nemlig venstreorganisasjoners tillit til statlige sannheter om den såkalte koronafaren, det vil si «sannheter» fra de kapitalistiske regjeringene som har løyet til oss i 19 år om 11. september. Disse regjeringene hevder at den såkalte korona-pandemien utgjør en så stor fare for menneskeheten at de måtte innskrenke grunnleggende rettigheter i et omfang som ikke en gang ble vedtatt under andre verdenskrig.

Venstreorganisasjoner aksepterer disse statlige sannhetene like blindt som etter hendelsene 11. september 2001.

Atferden som er nevnt her er ubestridt. Spørsmålet er snarere: «Hva forklarer atferd som egentlig er i strid med venstreorganisasjoners interesser?»

Tre teser med en forklaring:

1. Venstreorganisasjoner prøver å gjøre seg sosialt akseptable ved å tilpasse seg rådende meninger. Denne tendensen stammer fra kamptretthet: Man ønsker å endelig bli tatt på alvor av den rådende politikken og sitte i øyehøyde med de store og mektige. (..)
2. Den oppførselen som her kritiseres skyldes en dogmatisk tolkning av marxismen, nemlig at man nekter å forstå den regjerende klassens kriminelle intriger som en organisk del av klassekampen. Konspirasjonsbegrepet er fremmed eller mistenkelig for den dogmatiske marxisten, siden nazistene spredte begrepet om en jødisk verdenskonspirasjon. Men dermed gjøres en feilslutning. Det forferdelige nazistiske misbruket av konspirasjonsbegrepet gjør ingenting for å endre det faktum at konspirasjoner er en del av hverdagen på alle livsområder, og spesielt i politikk og næringsliv. Der to eller flere mennesker møtes bak lukkede dører for å ta avgjørelser, er det konspirasjon. For den dogmatiske marxisten foregår klassekampen etter ridderlige regler, ikke med bedrag, svindel og drap. Reformistiske fagforeninger deler denne holdningen. De antar implisitt at klassefienden holder seg til demokratiske og etiske regler.
3. Mange på venstresida frykter å bli kalt konspirasjonsteoretikere. Kanskje handler dette om en frykt for reelle konsekvenser, og ikke et ønske om å bli venner med de mektige. For mange mennesker er denne frykten virkelig, fordi den som blir stemplet som noe slikt, kan i visse tilfeller sette sin materielle tilværelse i fare, eller i det minste oppleve at det skapes svært ubehagelige sosiale konsekvenser. Det er flere eksempler på dette.

De som føler seg forpliktet til sosial og global rettferdighet og sannheten, bør så langt det er mulig legge merke til og avsløre forbrytelser begått av kapitalismens politiske håndlangere – inkludert svindel, folkebedrag og til og med drap.

Oppriktige venstreorienterte må frigjøre seg fra dogmatisme og erkjenne at klassekampen ikke er et fotballspill, men en krig der klassefienden bruker ethvert middel for å beholde sin makt, helt til folkemord.

---

Creative Commons/Rubikon.

 

Reklame