The Salisbury Poisonings: Skripal-dramaet som statspropaganda

BBCs tre-delte Salisbury Poisonings anvender drama som statspropaganda, og er konstruert for å gjenoppflamme Skripal-saken, som dominerte britisk politikk i 2018.

av Thomas Scripp

I 2018 publiserte Storbritannia sitt offisielle reviderte strategidokument for nasjonal sikkerhet, NSCR, som beskrev landets nye «Fusjonsdoktrine». Denne krevde «anvendelsen av alle våre evner; fra de økonomiske spakene, gjennom banebrytende militærressurser, til vår bredere diplomatiske og kulturelle innflytelse på verdensarenaen» for «å få projisert vår globale innflytelse». BBC, og ganske særlig den offentlige kringkasterens radioprogram Word Service, ble utnevnt til et nøkkelinstrument for Storbritannias «myke makt».

BBCs tre-delte serie The Salisbury Poisonings, som ble kringkaster påfølgende kvelder forleden uke, anvender dramaet som et vesentlig stykke statspropaganda, designet for å få gjenantent Skripal-affæren, som dominerte britisk politikk i 2018. Saken markerte et vesentlig vendepunkt i britisk utenrikspolitikk, i retning av en aggressiv imperialistisk konfrontasjon med Russland.

Den 4. mars 2018 ble den tidligere etterretningsoperatøren Sergej Skripal, først russisk spion så rekruttert til britisk dobbeltagent, og hans datter Julia funnet bevisstløse på en parkbenk i Salisbury. Nick Bailey, en politimann involvert i etterforskningen, ble også syk.

I løpet av få dager hadde statsminister Theresa Mays konservative regjering satt i gang en internasjonal kampanje, der de beskyldte den russiske regjeringen for å ha forsøkt å myrde paret med en nervegift av «våpengrad» – «Novitsjok» – beskrevet som det «kraftigste og mest unike kjemivåpen i verden». Hundrevis av politibetjenter og militærrepresentanter invaderte Salisbury og stengte av forskjellige deler av småbyen.

Tre måneder senere ble de lokale innbyggerne Charlie Rowley og hans partner Dawn Sturgess innlagt på sykehus, etter tilsynelatende å ha kommet i kontakt med det samme giftstoffet som Skripalene. Sergej, Julia, Bailey og Rowley kom seg alle sammen igjen – Skripalene har siden ingen hørt fra. Sturgess døde tragisk nok.

Den 5. september identifiserte den britiske regjeringen to russiske statsborgere som de angivelige attentatmennene.

Den seks-måneder-lange sagaen, basert på ubelagte påstander og spekket av ubesvarte spørsmål, og med vesentlige uforklarlige uoverensstemmelser, besørget bakteppet for en nådeløs og uopphørlig politisk kampanje mot Russland. Dette omfattet masseutvisningen av russiske diplomater, boikott av kringkasteren Russia Today, påleggingen av sanksjoner, anklager om russisk innblanding i det amerikanske 2016-presidentvalget, og et eskalert krigspådriv mot den Russland-allierte regjeringen til Syrias president Bashar al-Assad. Storbritannias reviderte strategidokument (NSCR) gjorde et spesielt poeng av å målrette Russland i Storbritannias planer for militærkonfrontasjoner.

Enhver større avis og kringkaster spilte sin rolle, og etterplapret hver en vridning, dreining og beskyldning fra de britiske myndigheter om Skripal-affæren, og de meldte deres egne sabelraslende fordømmelser av Russland. Ingen nyhetskilde var mer inderlig enn det Guardian var. I tillegg til mange harmdirrende redaksjonelle lederartikler og kronikktekster, arrangerte avisa i juni 2018 et arrangement under headingen «Skripal-saken: En ny kald krig?», med deltakelse av den febrilskt antikommunistiske krigshisseren Anne Applebaum i tillegg til den mangeårige antirussiske agitatoren og Guardian-skribenten Luke Harding.

World Socialist Web Site (WSWS) skrev den 28. mars 2018: «Det orkestrerte ramaskriket over Skripal-forgiftningen er del av en endeløs serie provokasjoner – fra olympiske doping-«skandaler» til den endeløse propagandaen om russisk «innblanding» i det amerikanske 2016-valget – alt designet for å forberede befolkningen for krig.»

Mens denne kampanjen for en periode ble skjøvet tilbake i bakgrunnen har nå opphevingen av nedstengingen og gjenopptakelsen av politics as usual, midt under en uforlignelig sosial og geopolitisk krise, signalisert en relansering av den britiske styringsklassens krigshissende agenda.

Regissøren Saul Dibb og produsenten Karen Lewis sa at «Ideen med dramaet var aldri å ville fortelle spionhistorien og den globale politikken.»

Hvorvidt de er naive nok til å tro det eller ikke, så betyr bare den angivelige avvisningen av de politiske spørsmål at de to har skapt et drama der den politiske agendaen ble fôret dem med teskje av den britiske staten og dens medløpere.

Oberstløytnant Hamish De Bretton Gordon, en krigshisser og ekspert på kjemiske våpen, er oppført som «militærrådgiver» og Guardian-journalistene Caroline Bannock og Steven Morris er krediterte som manuskonsulenter.

The Salisbury Poisonings begynner de facto med de samme påstandene som ble fremmet av May og hennes daværende utenriksminister Boris Johnson, om at Russland hadde anvendt et kjemiske våpen på Storbritannias gater. Dramaets åpningssekvens består av samtidige nyhetsklipp, som rapporterer om ‘the Beast from the East’ som nærmer seg Storbritannia – med henvisninger til de kalde vindene fra Sibir som bli gitt dramatiske kaldkrig-overtoner som respons på Skripal-hendelsene. Dette understrekes av et bilde av den russiske presidenten Vladimir Putin, der han deltar i et tradisjonelt russisk-ortodokst rituale. Meningen er klar: Dette er en beretning om trusselen Russland utgjør.

Dramaet er tvunget til en serie latterlige unnlatelser og forvrengninger. Den aller første scenen er rent oppspinn, der den viser ei gruppe mennesker samlet rundt de forgiftede Skripalen med ansamlinger av bekymrede mennesker som tilskuere. Sturgess vises spaserende i nærheten. Sturgess var ikke til stede, og oberst Alison McCourt, den britiske hærens sjefsykepleier som er stasjonert ved det nærliggende kjemivåpenanlegget Porton Down, var den første personen som besørget førstehjelp. Dette var informasjon som regjeringen i flere måneder holdt skjult, inntil McCourts datter uforvarende og utilsiktet avslørte det.

Disse endringene er ikke et anliggende av kunstnerisk frihet, men av politisk bedrageri. Dramaets akse er kunstig forskjøvet fra Skripalene, og fra den verden av britisk spionasje Sergej var involvert i og fra den britiske statens intime involvering i hendelsene rundt hans forgiftning. I stedet sentrerer dramaet på skjebnen til Dawn Sturgess, og på den angivelige trusselen mot Salisburys befolkning. Dette etterlater beretningen uforklarlig, men oppnår to politiske målsetninger – det å få skjult sensitive detaljer om den britiske statens involvering i hendelsene, og det å få oppmuntret til ideen om et russisk «angrep med kjemiske våpen på en britisk by», som er ordene på hver av de tre episodenes tittelskjermbilde.

Craig Murray, varsleren og den tidligere britiske ambassadøren, gjennomførte i 2018 en nidtidig gjennomgang av Skripal-affæren, og han har siden oppdatert den. I en serie blogginnlegg om The Salisbury Poisonings bemerker han at narrativet utelater enhver beretning om forgiftningen av Skripalene. Etter først å ha antydet at nervegiften hadde blitt plantet på Julia for hennes besøk fra Russland, eller i hemmelighet ble blandet inn i parets måltid på en lokal restaurant, eller inn i klimaanlegget på deres bil, landet regjeringstalsmenn etter hvert på påstanden om at giften hadde blitt smurt på dørhåndtaket til Skripals bolig. Dette fordret at Skripalene hadde svippet hjemom – ubemerket av overvåkningskameraer (CCTV) da de var observert forlate tidligere samme morgen – og dét bare kort tid før de angivelige russiske attentatsmennene dukket opp i Salisbury, for i bred dagslys å få påført nervemiddelet og forlate igjen bare kort tid etterpå, og med begge Skripalene som angivelig skal ha grepet tak i dørvrideren på deres vei ut.

Det ble aldri forklart hvordan en prøve av dette stoffet, som man hadde fått til å feste seg til en overflate hvor det deretter over lengre tid var utsatt for all mulig utendørs påvirkning, senere ble beskrevet i den i vesentlig grad redigerte rapport fra Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) som å være av «av høy renhet», og med «et nesten fullstendig fravær av urenheter». Det ble heller ikke forklart hvordan dette «giftkjemikaliet» av «høy renhet» (i OPCW-rapporten anvendes «angivelig» forut for ordet «nervemiddel») fikk begge Skripalene – i forskjellige aldre og av forskjellig kroppsvekt – syke på samme tid, og mer enn tre timer senere, slik at ingen av dem fikk anledning til å ringe etter hjelp.

BBC-serien unngår enhver henvisning til Sergejs tilknytninger til britiske etterretningstjenester, som var det eneste mulige grunnlaget for at de skulle være angepet. Skripal bodde i nærheten av sin MI6-føringsoffiser Pablo Miller – et faktum regjeringen prøvde å forhindre pressen fra å rapportere. Miller synes å ha jobbet for det private etterretningsforetaket Orbis, drevet av den tidligere britiske spionen Christopher Steele. De to, og Skripal, var under samme år aktive i etterretningsarbeid i Russland. Nyligere var Steele mannen som var ansvarlig for å produsere det diskrediterte dossieret om slibrige og ubelagte beskyldninger som angivelig knyttet Donald Trump til Putin-regjeringen. Alle disse åpenbart pirrende dramatiske avstikkerne blir forbigått uten å nevnes.

Det som derimot er inkludert er ofte tvilsomt. Tvunget til å redegjøre for Skripalenes tilsynelatende mirakuløse overlevelse av det planlagte attentatet, får programmet en ekspert fra det militære laboratoriumet i Porton Down til å meddele: «Førstehjelperne antok at de hadde overdosert på fentanyl, så de ga dem en injeksjon med Naloxone, som tilfeldigvis bekjemper nervemiddelforgiftning. Dessuten, det var kaldt, og det hemmet ytterligere hastigheten for stoffets innvirkning å slå ut.» Eller, med den pinlige ikke-ironiske formuleringen fra Daily Mirrors omtale av The Salisbury Poisonings: «Det typiske britisk været var det som reddet Skripalenes liv.»

Politimannen Nick Bailey er en annen heldig sjel. Han var den første personen som etterforsket Skripals hjem, og han blir vist der han gnir «nervemidlet» han har pådratt seg fra dørhåndtaket inn i bløtvevet rundt øyet, men han blir ikke blir syk på ytterligere et døgn, for deretter å komme seg igjen. En gjennomsøkning og rengjøring av Baileys hus finner spor «i nesten alle rom i huset. På kjøkkenet, på badet, i stua og på soverommet. Det var til-og-med spor på lysbryterne. Vi fant det i familiens bil også.» Programserien fremmer som et faktum, det at Baileys kone og barn ikke ble rammet var guddommelig inngripen: «Jeg liker å se meg selv som en vitenskapelig anlagt person, men det eneste ordet for dette er at det var et mirakel.»

Som Murray påpeker, gjelder dét antagelig også for alle Salisbury-innbyggerne, som på en eller annen måte unngikk de sporene Skripalene skal ha etterlatt seg gjennom puben og restauranten de besøkte, den dagen de ble syke.

På slutten av den andre episoden presentes Charlie Rowley der han fisker ei parfymeflaske ut av ei veldedighetsboks, men denne scenen finner sted minst to måneder før han faktisk gjorde det. Flaska som forgiftet Rowley og Dawn Sturgess i juni 2018 ble angivelig brukt av de russiske agentene til å lagre nervemiddelet «Novitsjok». Det å flytte denne hendelsen fremover i tidslinja er et forsøk på å få dekket over det usannsynlige i at en slik gjenstand skulle forbli liggende uforstyrret i mer enn tre måneder i ei doneringskasse som ble regelmessig tømt. Beretningen aksepterer uten innvending ideen at så skjellsettende bevismateriale så lemfeldig ville etterlates av profesjonelle leiemordere.

Nok et skifte i tidslinja finner sted for å få plassert myndighetenes oppdagelse av denne parfymeflaska i Rowleys leilighet før Sturgess’ død og før Rowley gjenvant bevisstheten. Faktisk hadde politiet først «oppdaget» parfymeflaska, til tross for at de intenst hadde gjennomsøkt hans leilighet, der den sto på kjøkkenbenken, etter at Rowley fortalte dem at han hadde plukket opp noe som lignet beskrivelsen. Rowley blir ikke vist der han søler stoffet over hendene sine da han åpnet flaska, som han sa han gjorde, et faktum som gjorde hans egen overlevelse desto mer mirakuløs.

The Salisbury Poisonings både dokumenterer og oppdaterer en dyster dreining i britisk politikk. WSWS forklarte, da vi i april 2018 kommenterte på den reviderte sikkerhetsstrategien (NSCR) og på Skripal-saken: «Den skisserer Londons strategi, som fungerer som underbyggingen av kampanjen ført av mektige seksjoner av USAs militære og sikkerhetsapparat for en opptrappet aggresjon mot Russland, der de anvender denne alliansen, i tillegg til Storbritannias militære styrker, etterretningsapparat og atomarsenal, for å få presset de europeiske maktene til en gunstig økonomisk og politisk overenskomst post-Brexit.

«Der de presset mot Russland, håper Storbritannia via NATO å få trukket de europeiske maktene bak seg.»

Den samme kriminelle politiske linja er igjen under utvikling, frontet av de samme kreftene som i 2018, og sentrert rundt den allestedsnærværende figuren Luke Harding.

BBC-dramaet har fått omfattende dekning og glødende anmeldelser. Times skrev: «Dette er den giftige ettervirkningen av en russisk hit job, sett gjennom vanlige borgeres øyne. Noen mulighet for at Putin ser på?» Sun publiserte: «BBC-dramaet The Salisbury Poisonings utforsker vanlige helter som risikerte deres liv for å redde byen fra dødelig nervegift»; Daily Mail: «De skremmende skjulte historiene bak Kreml-drapets grufullhet»; og Telegraph: «En varm hyllest til vanlige mennesker som reiste seg for en ekstraordinær utfordring».

Guardian produserte et intervju med dramaets regissør og produsent, og et annet med Sturgess sin familie. Begge ble gjennomført, uten attribusjon, av de to journalistene som fungerte som manuskonsulenter på The Salisbury Poisonings – der de rapporterte på deres eget arbeid.

Hver eneste artikkel og anmeldelse går lange veier for å få trukket en forbindelse mellom det «russiske kjemiske angrepet» og lidelsene forårsaket av koronaviruspandemien, der de etterligner Trumps bestrebelser på å få trukket en forbindelse mellom Kina og Covid-19. Dette har besørget en massiv plattform for Hardings lansering av hans nye bok, Shadow State: Murder, Mayhem and Russlands Remaking of the West [Skyggestat: Mord, kaos og Russlands omdanning av vesten, sikkert på norsk til jul], som skal være tema for online-begivenheten arrangert av Guardian den 22. juli, med Carole Cadwalladr – «Hvordan Russland omdanner Vesten».

Hacker-gruppa Anonymous ga i desember 2018 ut dokumenter som viser at Cadwalladr og andre britiske journalister var inkludert på adresselista til en britisk psy-ops operasjon kalt Integrity Initiative (II). Andre på lista inkluderte BBCs Jonathon Marcus, Financial Times’ Neil Buckley og Sky News’ og Times’ Deborah Haynes, som alle skrev om Skripal-affæren. Dokumenter viser at denne II-operasjonen, drevet av militæret og utenriksdepartementet, grep direkte inn for å forme «narrativet» om begivenhetene i Salisbury.

Harding gikk i november 2018 videre fra å fokusere på Skripalene til å fabrikere påstanden, nå diskreditert men aldri dementert eller trukket tilbake av Guardian, om at WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange holdt møter med Paul Manafort, den amerikanske presidenten Donald Trumps tidligere valgkampanjesjef, da han var forvart i den ekvadorianske ambassaden. Historien ble en sentral komponent i Demokratenes bestrebelser på å få presentert WikiLeaks og «russisk innblanding» som årsakene til Trumps 2016-valgseier over Hillary Clinton.

To eksklusive Guardian-artikler har hittil vært basert på Hardings bok. Den ene, skrevet av Harding selv, var en hyllest av Bellingcat, den mysteriøs forskningsorganisasjonen tett tilknyttet tankesmia Atlantic Council, som rutinemessig «avdekker» informasjon, ofte forfalsket, som er av nytteverdi for amerikansk imperialismes interesser. Den andre omhandlet en påstand fremsatt av Christopher Steele, av Orbis-berømmelse og faktisk Sergej Skripals tidligere arbeidsgiver, til parlamentets etterretnings- og sikkerhetskomité om at May og deretter Johnson visstnok ignorerte det «sannsynlige grepet» Russland har på Trump.


Med velvillig tillatelse fra World Socialist Web Site. Oversatt av Knut R for WSWS

WSWS anbefaler også:

Ett år etter Skripal-forgiftningen [6. mars 2019]

Britiske Integrity Initiative tungt involvert i Skripal-affæren [7. januar 2019]

UK: Fresh novichok allegations used to escalate anti-Russia offensive [19. september 2018]

UK security review exposes militarist agenda behind Russian Novichok allegations [5. april 2018]

Forgiftningen av Skripal og kampanjen mot Russland [28. mars 2018]

The Guardian’s hatchet job on Julian Assange [10. mars 2011]

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s