Nystarten i Bandung

For 65 år siden, den 24. april 1955, ble den første store afro-asiatiske konferansen i ånden av anti-kolonialisme, anti-imperialisme og anti-rasisme avsluttet i den indonesiske byen Bandung. De politiske prinsippene for «Den tredje verden» og «blokkuavhengighet» ble utformet i Bandung.
Flere av topplederne på møtet: Nehru (India), Nkrumah (Gullkysten/Ghana), Nasser fra Egypt, verten Sukarno (Indonesia) og Tito (jJugoslavia)

Av Rainer Werning

Slutten av andre verdenskrig i Sørøst- og Øst-Asia så vel som i Stillehavet etterlot ruinlandskap. Den viktigste aggressoren i denne delen av verden var det militaristiske Japan, som i allianse med det fascistiske Italia under Mussolini og det nazistiske Tyskland under Hitler forberedte seg på å skape en ny hegemonisk verdensorden. I de ovennevnte regionene ville de skape en Greater East Asia Co-Prosperity Sphere. Denne planen, utarbeidet av generalstaben og utenriksdepartementet i Tokyo, ga Japan rollen som lederen av de asiatiske folkenes kamp mot den forhatte «hvite imperialismen» og «den vestlige kolonialismen». Selv om denne planen ble gravlagt for godt av de allierte, var følelsen av «Vestens» uovervinnelighet rystet blant mange asiatiske folkeslag da krigen var over. Spesielt for det britiske imperiet var det et bittert slag at festningen Singapore, som angivelig var uovervinnelig, samt koloniene Malaya (nå: Malaysia), Burma (nå: Myanmar) og Hong Kong, hadde blitt erobret og okkupert av japanske tropper.

kursen etter kolonitiden

I løpet av et tiår etter slutten av andre verdenskrig begynte den første bølgen av vellykket uavhengighetskamp, spesielt i Sørøst- og Sør-Asia. Det hele startet med henholdsvis Nederlandsk Østindia, som proklamerte sin uavhengighet 17. august 1945, selv om den Haag først endelig anerkjente republikken i desember 1949. I mellomtiden begynte en bitter geriljakrig, som de nederlandske troppene prøvde å undertrykke med eufemistiske såkalte politionele acties («politiaksjoner»). Vietnam fulgte, der Ho Chi Minh utropte Den uavhengige demokratiske republikken Vietnam i den nordlige delen av landet 2. september 1945. 4. juli 1946 ble det amerikanske flagget senket i den filippinske hovedstaden Manila; den 48 år lange amerikanske kolonitiden var avsluttet. India og Pakistan proklamerte uavhengighet fra Storbritannia henholdsvis 15. august og 14. august 1947, etterfulgt av Burma 4. januar og Ceylon (nå: Sri Lanka) 4. februar 1948. I 1953 fikk Laos og Kambodsja uavhengighet under kongelige regjeringer, selv om de forble en del av Den franske union. Samme år ble den tre år lange Korea-krigen avsluttet, den første «varme» konflikten i den kalde krigen. Den begynte som borgerkrig og eskalerte til en internasjonal konflikt som så verden truende nær en tredje verdenskrig og låste fast konfrontasjonen mellom vest og øst.

Da kolonimakten Frankrike led et knusende nederlag i Dien Bien Phu i Vietnam i 1954, førte Genève-konferansen, som ble organisert samme år, til delingen av Vietnam langs den 17. breddegrad, med en folkerepublikk i nord og regimet til en viss Ngo Dinh Diem, som ble sponset av Washington, i sør. Genèveavtalene, som skulle avslutte den første Indokina-krigen, førte til slutt til at en annen «vestlig» kolonimakt, USA, forberedte seg på å arve og følge i Frankrikes fotspor. Men avtalen fikk skarp kritikk fra en rekke asiatiske regjeringer, særlig fra den indiske statsministeren Jawaharlal Nehru.

Det var de tidligere sørasiatiske koloniene i Det britiske imperiet, India, Pakistan, Ceylon og Burma, som sammen med Indonesia utviklet sine egne ideer for en ny verdensorden og arrangerte to forberedende møter for dette formål med tanke på Bandung-konferansen. Det første møtet, i Ceylons hovedstad Colombo sommeren 1954, ble fulgt av et annet i den indonesiske byen Bogor i slutten av desember samme år. Det ble enighet om at Pancha Sila, de fem prinsippene for sameksistens – gjensidig respekt for den andres territoriale integritet og suverenitet; gjensidig ikke-aggresjon; gjensidig ikke-innblanding i den andres indre anliggender; likestilling og gjensidig nytte og fredelig sameksistens – skulle bli anerkjent som grunnlaget for fremtidig bilateralt samarbeid og danne utgangspunktet for den planlagte første store internasjonale konferansen i Bandung. På den ene side styrket dette samarbeidet mellom India og Kina, på den annen side gjorde dette det lettere for delegasjonene å ikke måtte ta stilling til kontroversielle spørsmål (for eksempel resultatet av Korea-krigen).

Samme år (1954) prøvde «Vesten», ledet av USA, å skape splid mellom de senere konferansedeltakerne i Bandung, ved å prøve å vinne over både Indonesia og India som SEATO-medlemmer. Denne sørøstasiatiske paktorganisasjonen – av og til også kalt Manila-pakten – ble lansert 8. september 1954 i den filippinske hovedstaden. I tillegg til USA inkluderte de grunnleggende medlemmene Filippinene, Australia, New Zealand, Frankrike, Storbritannia og Thailand. SEATO så eksplisitt på seg selv som et østasiatisk motstykke til NATO og som en cordon-sanitaire og bolverk mot «kommunismen» (Sovjetunionen og Folkerepublikken Kina, som hadde eksistert siden 1. oktober 1949). Samtidig skulle denne meget anti-kommunistiske alliansen gi logistisk, politisk og ideologisk støtte til USA i angrepskrigen mot folket i Vietnam, Kambodsja og Laos.

Da var det ikke rart at denne overflødige, dypt upopulære og beryktede alliansen også opphørte å eksistere sommeren 1977, to år etter den «vestlige lederskapet» måtte trekke seg fra Vietnam.

29 konferansedeltakere

Den 18. april 1955 åpnet endelig Indonesias president Sukarno Den asiatisk-afrikanske konferansen i Bandung – av alle steder i den tidligere nederlandske klubben Concordia, som tidligere hadde blitt omdøpt til Gedung Merdeka (Frihetens hus). De 29 deltakerne på konferansen kom fra:

Afghanistan, Burma, Ceylon, Egypt, Etiopia, Gullkysten (i dag: Ghana), India, Indonesia, Iran, Irak, Japan, Jemen, Jordan, Folkerepublikken Kina, Kambodsja, Laos, Libanon, Liberia, Libya, Nepal, Pakistan, Filippinene, Saudi-Arabia, Sudan, Syria, Thailand, Tyrkia, Nord-Vietnam og Sør-Vietnam.

I tillegg var observatører fra flere nasjonale frigjøringsbevegelser til stede. I tillegg til verten Sukarno, var også politiske ledere som statsminister og utenriksminister Zhou Enlai (Kina), Indias statsminister Jawaharlal Nehru, statsminister Mohammed Ali fra Pakistan, Burmas statsminister U Nu og Sir John Lionel Kotelawala fra Ceylon, den tredje statsministeren i landet, også tilstede i Bandung.

Det overordnede temaet for denne ukelange konferansen var en ny definisjon av internasjonal politikk basert på selvbestemmelse, nasjonal uavhengighet og passende representasjon av disse landene i FN. På den tiden var FN først og fremst et organ kontrollert av USA og deres vestlige allierte, der mange andre land følte seg forpliktet til dem i antikommunismens ånd og følgelig var lojale (særlig i kontroversielle) avstemninger.

«Kolonitidens arv», «de kollektiv erfaringen fra kolonial undertrykkelse», imperialisme og rasisme, sør-sør-dialog, «blokkfrihet» og «tredje verden» var nøkkelord som ble diskutert intenst og også kontroversielt. Fra da av ble uttrykket «tredje verden», som den franske demografen Alfred Sauvy for første gang hadde brukt i sin artikkel «Trois mondes, une planète» i L’Observateur den 14. august 1952, brukt for å referere til alle de landene som, selv om de utgjorde flertallet av verdens befolkning, var uten rettigheter i verdenspolitikken og samtidig ikke tilhørte noen av de to maktblokkene i den kalde krigen.

På konferansen måtte store og små land med avvikende interesser og forskjellige regjeringsformer bli enige og spørsmål de var uenige i, utelates. Japan fant det for eksempel spesielt vanskelig å innta en overbevisende og troverdig posisjon angående de proklamerte internasjonale og regionale forholdene. Tokyo var veldig sentrert rundt amerikansk politikk og ble USAs nærmeste regionale allierte etter 1952. Zhou Enlai representerte en sosialisme uavhengig fra Sovjetunionen (som ikke var deltaker på konferansen) mens Nehru tok til orde for liberalisme, nasjonalisme og ikkevold, og nye ledere i mange afrikanske land insisterte på en politisk agenda med avkolonisering med forskjellige strategier, der blant annet nasjonalisme og pan-afrikanisme senere skilte seg mest ut. Den generelle motstanden mot kolonialisme, nykolonialisme eller annen imperialistisk politikk var den mest betydningsfulle tingen alle var enig i, som på tvers av motsetningene mobiliserte en forpliktelse til et nytt, bedre verdenssystem.

Statslederne i Bandung levde farlig. CIA prøvde å drepe Kinas Zhou Enlai på vei tilbake fra konferansen. En bombe ble plassert i flyet hans, men detonerte ikke. Egypts Nasser ble nesten avsatt et par år senere, 1956, i en felles britisk/fransk/israelsk invasjon.

Enhet i mangfold

På den siste dagen av konferansen, 24. april 1955, publiserte de 29 deltakerne det endelige kommunikeet til Den asiatisk-afrikanske konferansen, som de skrev under. De redegjorde deretter for en felles posisjon overfor spørsmål om økonomisk og kulturelt samarbeid, menneskerettigheter og selvbestemmelse, og problemer om avhengige folk, om andre temaer, og til slutt, verdensfred og samarbeid. Til slutt ble de følgende ti punktene vedtatt, til tross for kulturelle, ideologiske, historiske og politiske forskjeller mellom delegatene, i den omfattende «Erklæring om å fremme verdensfred og samarbeid»:

  1. Respekt for grunnleggende menneskerettigheter og prinsippene i FN-pakten
  2. Respekt for suvereniteten og den territorielle integriteten til alle nasjoner
  3. Anerkjennelse av likhet mellom alle raser og likhet mellom alle store og små nasjoner
  4. Avkall på enhver innblanding i et annet lands indre anliggender
  5. Respekt for enhver nasjons rett til å forsvare seg selv eller kollektivt, i samsvar med FN-pakten
  6. (a) avkall på kollektive forsvarspakter for å tjene visse stormakters interesser; (b) avkall på at et land skal utøve press på andre land
  7. Avkall på handlinger eller trusler om aggresjon eller bruke vold mot et lands territoriale integritet eller politiske uavhengighet
  8. Løsning av alle internasjonale tvister med fredelige midler, som forhandlinger, voldgift eller rettssaker, samt andre fredelige midler etter partenes valg, i samsvar med FN-pakten
  9. Fremme gjensidige interesser og samarbeid
  10. Respekt for rettferdighet og internasjonale forpliktelser

Konferansen var et sted der de globale forandringene på førti- og femtitallet fikk sitt viktigste utslag og samtidig en kraftig impuls for å fjerne den gamle koloniale orden og for postkolonial statsbygging. Innenfor den postkoloniale verden bidro møtet til å stabilisere og legitimere de nye regjeringene. Konferansedeltakerne fikk en høyere profil, noe som også betydde at til tross for konferansens store suksess og til tross for flere forsøk på å gjenta den, kom det ingen andre Bandung-konferanse. For i samme grad deltakerne ble sikrere på at de ble anerkjent som suverene regjeringer og de europeiske kolonirikene ble oppløst, forsvant deres vilje til kompromiss på internasjonalt nivå. Ulike nasjonale interesser, regionale avvik og forskjellige posisjoner i Bandung-landene i øst-vest-konflikten forhindret en andre asiatisk-afrikansk konferanse, og det er grunnen til at den forble unik på institusjonelt nivå.

Tross alt kunne andre former og fora utvikles – for eksempel Afro-Asian Peoples’ Solidarity Organization, som ble grunnlagt i Kairo i slutten av desember 1957 – mens den andre bølgen av vellykket uavhengighetsinnsats (denne gangen hovedsakelig på det afrikanske kontinentet) fulgte fra 1960 og fremover. Den offisielle dannelsen av Den alliansefrie bevegelsen i Beograd i 1961, der den jugoslaviske statsministeren Josip Broz Tito var vert, var også et resultat av Bandung-konferansen, og «Den tredje verden» var nært knyttet til denne bevegelsen.

PS 1: USA deltok ikke på konferansen etter sterkt ønske fra utenriksminister John Foster Dulles, og var ikke offisielt representert. Amerikanske myndigheter nektet aktivistene fra den afroamerikanske borgerrettighetsbevegelsen, W.E.B. Du Bois og hans student Paul Robeson utreisetillatelse for å dra til Indonesia, ved å nekte dem pass. Den afroamerikanske forfatteren Richard Wright kunne derimot delta på konferansen i Bandung med økonomisk støtte fra [den CIA-finansierte] Kongressen for kulturell frihet. Wright tilbrakte omtrent tre uker i Indonesia. Han brukte en uke på konferanse-deltagelse og resten av tiden sin sammen med indonesiske kunstnere og intellektuelle. Takket være ham ble The Color Curtain, en bok verdt å lese, utgitt bare ett år etter konferansen.

PS 2: Bare et tiår etter å ha vært vertskap for Bandung-konferansen endte Sukarnos politiske karriere mot slutten av september 1965. Hans «feil» inkluderte det faktum at han hadde henvendt seg til Kina for mye når det gjaldt utenrikspolitikk, som overhodet ikke falt i smak hos generalene, som i all hovesak var trent i Vesten. Høsten 1965 kom general Suharto og hans sammensvorne til makten, etter godt orkestrerte steg. De tok alle maktposisjoner fra Sukarno og begynte et omfattende drapskampanje mot alle som etter deres syn flørtet med det indonesiske kommunistpartiet (PKI) – den tredje største kommunistpartiet i verden på den tiden.

Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten.

4 kommentarer

  1. Og se på den tredje verden i dag! Når kommer denne utviklingen som var lovet de såkalte utviklingslandene? Ting har faktisk blitt verre. Og befolkningen i disse landene er mye mindre bevisste enn den gangen. Massemediekomplekset har balletak på alle sammen, rike som fattige.

    Liker

    • Nåvel, både Kina, Japan og de fleste Øst-asiatiske landene var med på Bandung-konferansen, så litt framgang har det vel vært.

      NATO-landene har blitt svært flink til å korrumpere de som før kjempet for hjemlandene sine. I stedet for å organisere seg politisk, jobber de nå i vestlig-finansierte NGO-er. Her spiller selvsagt også eierskap av massemedia og kulturindustrien en stor rolle.

      Liker

Kommentarer er stengt.