Vesten viser sitt usikkerhetskompleks

Den eneste klagen USA tillater er at USA kanskje ikke forsvarer oss nok, når den større faren kommer fra å bli forsvart for mye, skriver Diana Johnstone om Sikkerhets-konferansen i München.
Demonstrasjon utenfor Konferansen (Bilde:Wikimedia)

Av Diana Johnstone

«Vesten vinner!» proklamerte amerikanske ledere på den årlige toppmøtet som ble holdt i München sist helg.

Ikke alle var like sikre.

Mye usikkerhet ble vist på konferansen som ble presentert som ”Vestens familiemøte” – utvidet til 70 deltakende nasjoner, inkludert amerikansk-utpekte ”tapere”.

Trumps vulgære utenriksminister Mike Pompeo fikk ingen til å føle seg særlig sikker ved å behandle verden som et enormt videospill som «vi vinner». Takket være våre verdier, proklamerte han, vinner Vesten mot de andre spillerne som Washington har tvunget inn i sitt nullsumspill. Russland og Kina, med deres angivelige ønsker om «imperier», blir holdt tilbake.

Sikkerhetskonferansen i München (MSC) er en privat samling som ble grunnlagt i 1963 av Ewald-Heinrich von Kleist-Schmenzin, et medlem av den aristokratiske Wehrmacht-offiserklassen som planla å kvitte seg med Hitler da godsene deres i det østlige Tyskland allerede var i ferd med å gå tapt til Den røde armé (for senere å bli en del av Polen). Konferansen var tydeligvis tenkt som en måte å gjøre det mulig for tyskere å få et ord med i lagt i strategiske diskusjoner, som de hadde blitt ekskludert fra siden nederlaget i andre verdenskrig.

Konferansen i München hadde sitt mest dramatiske høydepunkt i februar 2007, da den russiske presidenten Vladimir Putin sjokkerte forsamlingen ved å erklære sin motstand mot en «unipolar verden» som «ikke bare er uakseptabel, men også umulig i dagens verden.» Putin sa at utvidelse av NATO opp til Russlands grenser ikke hadde noen forbindelse med å sikre Europas sikkerhet.

Russland, sa han, «ønsker å samhandle med ansvarlige og uavhengige partnere som vi kunne samarbeide med om å konstruere en rettferdig og demokratisk verdensorden som vil sikre sikkerhet og velstand ikke bare for noen få utvalgte, men for alle.»

Denne talen ble oppfattet som en stor utfordring, og omdefinerte det kapitalistiske Russland til den nye fienden av Vesten og vestlige «verdier».

Hva er «Vesten?»

Begrepet «Vesten» kan bety en rekke ting. Arrangørene av konferansen definerer det som «verdier» som angivelig i all vesentlighet er vestlige: demokrati, menneskerettigheter, en markedsbasert økonomi og «internasjonalt samarbeid i internasjonale institusjoner». Det som menes, er faktisk en spesiell tolkning av alle disse ”verdiene”, en tolkning basert på angloamerikansk historie. Og historisk sett er faktisk dette «Vesten» i hovedsak arvtageren og fortsettelsen av det britiske imperiet, med tyngdepunkt i Washington etter at London ble tvunget til å abdisere etter andre verdenskrig, samtidig som de beholdt sin rolle som imperiets veileder og nærmeste partner.

Dette innebærer en verdensomspennende hegemoni for det engelske språket og engelske ideer om «liberalisme», og er «flerkulturelt», slik imperier alltid er det. Mens USA er maktsenteret, er mange av de ivrigste undersåttene i dette imperiet ikke amerikanere, men europeere. Vi kan starte med den norske generalsekretæren i NATO. Den imperiale makten vises med militærbaser over hele verden som tilbyr «beskyttelse» til sine undersåtter.

Apropos beskyttelse, sender USA for tiden 20.000 militært personell for å invadere Tyskland på nytt, på vei til  enorme militærøvelser neste måned i ti land helt opp til Russlands grenser. Rundt 40.000 tropper skal delta i denne øvelsen, med det absolutt imaginære påskuddet om en «russisk trussel» om å invadere nabolandene.

Dette gleder Washingtons entusiastiske vasaller i Polen og Baltikum, men gjør mange mennesker nervøse i Tyskland og andre sentrale EU-land, som lurer på hvor denne provokasjonen av Russland vil ende opp. Men de tør knapt si det, siden det er i strid med ”vestlig solidaritet”. Den eneste klagen som er tillatt er at USA kanskje ikke forsvarer oss nok, når den større faren kommer fra å bli forsvart for mye.

Tysklands president Frank-Walter Steinmeier åpnet årets konferanse, og uttrykte Tysklands strategiske frustrasjon mer åpent enn vanlig. Steinmeier anklaget Washington, Beijing og Moskva for «stormakts-konkurranse» som førte til mer mistillit, mer opprusting, mer utrygghet, og fører «helt til et nytt atomkappløp.» Han nevnte ikke hvem som startet alt dette.

Etablissementets overveldende avsmak for Trump har skapt en ny mulighet for ledere i amerikansk-okkuperte land til å kritisere Washington, eller i det minste Det hvite hus. Steinmeier turte å si at «vår nærmeste allierte, De forente stater, under den nåværende administrasjonen, avviser ideen om et internasjonalt samfunn.» Men han gjorde bot for frekkheten ved å anklage Russland for å «gjøre militær vold og voldelig endring av grenser på det europeiske kontinentet til et politisk verktøy igjen» ved å annektere Krim – der han glemmer NATOs voldelige løsrivelse av Kosovo fra Serbia og ignorerer folkeavstemningen der en overveldende flertall av innbyggerne på Krim stemte for å vende tilbake til Russland, uten at et skudd ble avfyrt.

Frankrikes president Emmanuel Macron uttrykte også frustrasjon over Europas avhengighet av Washington. Han vil at EU skal utvikle sin egen militære forsvars- og sikkerhetspolitikk. «Vi kan ikke være USAs juniorpartner,» sa han, selv om det definitivt er hva Europa er. Mens han gjentok den vanlige NATO-linja om den russiske trusselen, bemerket han at politikken av trusler og sanksjoner mot Russland ikke hadde oppnådd noe og ba om en «nærmere dialog» for å løse problemer. Her gjentok han sannsynligvis konsensusen i den franske eliten, som absolutt ikke ser noen fransk interesse i den pågående amerikansk-inspirerte feiden med Moskva.

Macron håper åpent å bygge et mer uavhengig militært forsvar i EU. Den første hindringen ligger i EU-traktater, som binder unionen til NATO. Med Storbritannia ute av EU, er Frankrike den sterkeste militærmakten og den eneste som har atomvåpen. Det er ting som tyder på at enkelte tyske ledere kan tenke seg å absorbere Frankrikes atomarsenal i en felles europeisk styrke – noe som sikkert vil vekke et «nasjonalistisk» opprør i Frankrike.

Å spille spillet

Bortsett fra å gi beskyttelse, oppfordrer imperiet alle til å spille det internasjonale handelsspillet – så lenge de godtar å tape.

I München angrep både Nancy Pelosi og forsvarsminister Mark Esper Kina hardt for å våge å fremstå som handels-gigant og et teknologisk senter. «Kina forsøker å eksportere det digitale autokratiet gjennom sin telekommunikasjonsgigant Huawei,» advarte Pelosi.

Mark Esper (U.S. Army National Guard photo by Staff Sgt. Michelle Gonzalez)

Huawei har overtatt russisk naturgass som den eksportvaren Washington mest fordømmer som ondartet innblanding i importørers interne anliggender.

Esper holdt en lang tale for å fordømme Beijings «dårlige oppførsel», «ondartede aktivitet», autoritarisme og selvfølgelig Huawei. Pentagon-sjefen avsluttet sin tirade mot USAs økonomiske rival med en moraliserende preken om «våre verdier, følelse av rettferdighet og kultur av muligheter», som «slipper løs det aller beste av menneskelig intellekt, ånd og innovasjon.»

«Kanskje, bare kanskje, kan vi få dem på rett vei,» foreslo Esper velvillig. «Men ikke ta feil, vi leter ikke et konflikt med Kina.»

Generelt, sa Esper, «vi ber bare Beijing om hva vi ber hver nasjon om å gjøre: å spille etter reglene, overholde internasjonale normer og respektere andres rettigheter og suverenitet.» (Han kunne rettere ha sagt «hva vi ber hver nasjon om å gjøre, bortsett fra vår egen.)

Forsvarsdepartementet, sier han, gjør sin del: «fokusert på å avskrekke dårlig oppførsel, berolige våre venner og allierte og forsvare de globale allmenningene.» Vi ønsker at Kina skal «oppføre seg som et normalt land». Men, sa Esper, hvis det «ikke vil endre sin oppførsel», må vi gjøre «større investeringer i vårt felles forsvar; ved å ta de harde økonomiske og kommersielle valgene som trengs for å prioritere vår delte sikkerhet … forberedt på å avskrekke enhver trussel, forsvare enhver alliert og beseire enhver fiende.”

Kort sagt, gir Kinas økonomiske fremgang nok en unnskyldning for å øke Pentagon-budsjettet og presse de europeiske allierte til større militære utgifter. Dette kan bare glede enkelte store sponsorer av denne konferansen, som Raytheon og Lockheed Martin (og sannsynligvis ikke mislikt av Goldman Sachs og alle de andre store vestlige selskapene som støtter denne sammenkomsten).

Kinas utenriksministeren Wang Yi svarte på Espers skjennepreken med noen egne belæringer for Vesten, angående «multilateralisme».

“Det er ikke multilateralisme hvis bare de vestlige landene blomstrer mens de ikke-vestlige landene henger etter for alltid. Det ville ikke oppnå menneskehetens felles fremgang», sa Wang. «Kinas modernisering er en historisk nødvendighet.» Kinas historie og kultur betydde at det ikke kunne kopiere det vestlige mønsteret og heller ikke forsøke å oppnå hegemoni, som stormakter i fortiden.

Wang sa at Vesten burde forkaste sin underbevisste tankegang om deres sivilisasjons overlegenhet, gi opp deres forutinntatthet og angst angående Kina og akseptere og hilse velkommen utviklingen og revitaliseringen av et land fra øst med et system som er forskjellig fra det vestlige.

Vesten i München virket ikke spesielt villig til å følge dette rådet. Heller ikke rådet fra den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov, som også ble tiltatt å tale et par minutter for døve ører. Lavrov beklaget at «strukturen i den kalde krigens rivalisering blir gjenskapt» mens NATO fortsetter å rykke østover, gjennomfører militærøvelser av enestående omfang nær de russiske grensene, og en stor økning i våpenbudsjettene. Lavrov inviterte Vesten til å slutte å fremme spøkelset om russeren eller andre «trusler» og huske «det som forener oss alle» før det er for sent.

Men de selvutnevnte representantene for «Vesten» hadde ikke kommet hit for å høre slikt. De var mye mer villig til å lytte respektfullt til representanter for så vennlige våpenkjøpere som Qatar og Saudi-Arabia, hvis aksept av «vestlige verdier» ikke ble stilt spørsmål ved.

‘Vestløshet’

Det har tydeligvis blitt bestemt hvem som tilhører “Vesten” og hvem som truer det: Kina og Russland. «Kinas raske oppstigning har skapt mye debatt om USAs og Vestens forrang i det 21. århundre,» bemerket Esper. Faktisk var «sikkerhetsrapporten» som ble publisert i anledning konferansen viet det merkelige temaet «vestløshet«{neologismen Westlessness], og beklaget en ny «nedgang i Vesten» (som et ekko av Oswald Spenglers berømte  Vesterlandets undergang for et århundre siden). Verden ble mindre vestlig – og enda verre, det ble også Vesten selv.

Denne klagen hadde to sider, en materiell og en ideologisk. På det materielle området føler Vesten seg utfordret av utenlandsk økonomisk og teknologisk utvikling, spesielt i Kina. Det er bemerkelsesverdig at selv om vestlige makter sterkt fremmet internasjonale handelsbaserte økonomier, virker de ikke i stand til å reagere på resultatene på annet vis enn makt-rivalisering og ideologisk konflikt.

Så lenge vestlig dominans var sikker, ble internasjonal handel feiret som det nødvendige grunnlaget for en fredelig verden. Men i det øyeblikk en ikke-vestlig næringsdrivende klarer seg altfor bra, blir eksporten illevarslende fordømt som midler til å utøve ondartet innflytelse over kundene. Det viktigste eksemplet var russisk naturgass. Kinesisk teknologi er den neste. Begge deler fordømmes, spesielt av amerikanske talspersoner, som forræderske midler for å gjøre andre land «avhengige».

Selvfølgelig innebærer handel gjensidig avhengighet, og med den en viss grad av politisk innflytelse. Og den overveldende amerikanske dominansen i underholdningsindustrien (filmer, TV-serier, populærmusikk) utøver en enorm ideologisk innflytelse på store deler av verden. Den amerikanske innflytelsen via internett er også betydelig.

Men for å unngå en så ondartet utenlandsk innflytelse, ville det kreve nettopp en «innvendig» nasjonalisme som Sikkerhetskonferansen fordømte som ødeleggende for våre vestlige verdier.

De vestlige strategene betrakter seg selv som truet av for mye globalisering i utlandet, i form av at Kina stiger, og ikke nok entusiasme for globalisering hjemme. Entusiasmen avtar for utenlandske militære ekspedisjoner skal pålegge ”verdier” – et sentralt aspekt av vestlig identitet.

Rapporten beklager fremveksten av «innadvendt» nasjonalisme i Europa, som man gjerne kunne kalle patriotisme, siden den ikke har noen av de aggressive tendensene knyttet til nasjonalisme. Noen av disse europeiske ”nasjonalistene” favoriserer faktisk mindre intervensjon i Midtøsten og ønsker å fremme fredelige forbindelser med Russland.

Da den angivelige trusselen mot Vesten var «gudløs kommunisme», var vestlige verdier relativt konservative. I dag trues det liberale vesten av konservatisme, av mennesker som mer eller mindre ønsker å bevare sin tradisjonelle livsstil.

Til slutt erkjente MSC at «forsvarerne av et åpent, liberalt vest, … så langt virker ute av stand til å finne et adekvat svar på den illiberale og nasjonalistiske utfordringen …». En del av grunnen til «kan finnes i den lenge nesten urokkelige overbevisningen om at alle hindringer for liberalisering bare var mindre tilbakeslag, siden liberalismens eventuelle triumf ble sett på som uunngåelig.» Politikere har presentert sin politikk som uten alternativer. Som et resultat, er det økende «motstand mot et system som angivelig er drevet av liberale eksperter og internasjonale institusjoner, noe som i noens øyne utgjør en ‘ny autoritarisme’…»

Er ikke «liberal autoritarisme» en selvmotsigelse? Men kan man kalle det når Macrons politi har straffrihet når de skyter ut øynene til Gilets Jaunes-borgeres fredelig protesterer mot en enormt upopulær sosialpolitikk?  Når Storbritannia holder Julian Assange innesperret i et fangehull til tross for fordømmelsen av den grusomme behandlingen av FNs spesialrapportør om tortur? Når rekordmange mennesker sitter fengslet, inkludert Chelsea Manning, bare for å tvinge henne til å vitne mot sin vilje, og uten ende i sikte?

Dagen kan komme når det aksepteres at verden er rund, og «vest» er bare et relativt geografisk begrep, avhengig av hvor du befinner deg.

Med velvillig tillatelse fra Diana Johnstone, en amerikansk journalist og skribent som har bodd i Paris siden 1985. Hennes nye spennede bok er Circle in the Darkness: Memoirs of a World Watcher (Clarity Press, 2020).

2 kommentarer

  1. For et sammensurium av en artikkel.
    Den dypeste respekt for Kina og Russland, og skarp kritikk av USA. Jeg er bare enig i det siste.
    Tror hun virkelig at Kina blir så mye bedre å ha som verdens sterkeste maktfaktor? Det landet som mer enn noe annet bruker teknologi for kontroll av menneskelig oppførsel? Jeg vet USA ikke ligger langt bak. Kina har også satellitter av kinesisk bosetning over hele verden som et slags uoffisielt nettverk. Ikke helt ukjent et annet folk vi ikke har lov til å kritisere.
    Jeg husker så alt for godt indignasjonen til kinesere bosatt i Norge da vi gav fredsprisen til en av deres dissidenter. I motsetning til oss har de forstått at mangel på lojalitet betyr døden. Såpass skal de ha.
    Hele artikkelen bærer preg at kvalmende kristen etikk: Man holder med den svakeste part, og argumenterer for en blanding av alle folk, for jorden er rund, vesten er et geografisk begrep, og vi er alle ett i Herren.

    Videre har hun lite formening om hva det er som utgjør det gode menneske og derav det gode samfunn, annet enn at det gode er at all etnisitet skal blandes, og i mellomtiden er det om å gjøre å forsvare den part som er oppfattet som den svake.

    Dog – artikkelen innbyr til en debatt vi sjelden har her hjemme, og godt er det.

    Liker

Kommentarer er stengt.