Et blikk bak jernteppet – innsyn i et annet Nord-Korea

Andrea Drescher intervjuer Sung Hyung Cho 

Nord-Korea er et land som har vært isolert fra resten av verden i flere tiår, jernteppet mellom øst og vest er fortsatt en trist virkelighet mellom Sør- og Nord-Korea. Man vet ikke hva som egentlig skjer i landet. Hvis du følger mainstream-medienes fortellinger, er det et militært diktatur som sulter sine egne landsmenn og hyller sine respektive ledere blindt. At denne framstillingen i det minste er ufullstendig, blir tydeliggjort av dokumentarfilmen fra den sørkoreanske filmskaperen Sung Hyung Cho «My Brothers and Sisters in the North» (link ovenfor), som første gang ble vist på kino i 2016. Sung Hyung Cho var den første sørkoreaneren som fikk tillatelse til å filme der, fordi hun har tysk pass. Fra 2012 til i dag har hun reist landet rundt ni ganger og har derfor et mye mer differensiert bilde enn mange journalister, hvis rapporter ofte er skrevet utenfor landet og uten kjennskap til språket.

AD:Media rapporterer for tiden om Nord-Korea igjen. Den nye byen Samjiyon sies å ha blitt bygget av barnehender. For eksempel:

"Innbegrepet av moderne sivilisasjon": Bygd av barnehender: herskeren Kim Jong Un åpner en ny by i Nord-Korea. I Samjiyon ble det bygget et museum, et vintersports-område, rundt 10.000 leiligheter og drivhus for blåbær og poteter. I følge informasjon fra nyhetsbyrået AFP var tusenvis av arbeidere involvert, mange av dem soldater. I følge KCNA måtte også studenter jobbe der i skoleferien. Diplomater rapporterte videre om barnearbeid.

SHC:Dette er igjen en av de typiske artiklene som utmerker våre medier. Denne «nye byen», som ligger nær Paektufjellet, fødestedet til Kim-Jong Il, har en flyplass som åpnet i 1980. Byen har eksistert litt lenger. Jeg har vært der selv.

Det er riktig at det er investert mye der for å utvikle området til en mønsterby og et reiselivssenter. At barn skal ha jobbet der, mener jeg er fullstendig tull. Nord-Korea har mer enn nok soldater, og alt større byggearbeid utføres av militæret. De er veldig ambisiøse og ønsker å bygge de nye bygningene på rekordtid. Barn på byggeplassen ville bare unødig belaste arbeidet. Man jobber med disse prestisjeobjektene dag og natt. Med den hastigheten soldatene brukte, greier ikke en gang ”normale” menn å henge med, enn si barn. Etter min mening er dette bare en standard baktalelse. Noe må man bruke for å rettferdiggjøre sanksjonene – som landet lider svært under.

Det er bare så hårreisende alt som skrives om Nord-Korea. Jeg forstår ikke hvordan slik «informasjon» kommer til. Men den gjennomsnittlige leseren eller seeren på nyhetene tror det. Du kan fortelle alt mulig og umulig om Nord-Korea, siden det knapt finnes noen nøytrale rapporter. Det var en av grunnene til at jeg lagde filmen min.

Jeg innrømmer at jeg ikke visste noe om Nord-Korea før filmen din, bortsett fra at en eller annen slem «Kim» undertrykte, sultet og holdt folket i fattigdom. Bildet i hodet mitt var «brunt, grått og stappfullt av våpen». Filmen din ga meg et annet bilde av Nord-Korea. Det var til dels veldig moderne, også virkelig «fargerikt» – inkludert med barna. Ble du betalt for et stykke propaganda her?

Det er mennesker som ser det på den måten. Noen medier har slaktet filmen som en propagandafilm. Men jeg gjør ikke det til problemet mitt. Hvis du ikke vil se på ting objektivt, ikke vet hva du skal gjøre med tvetydighet eller ikke er åpen, lagde jeg ikke filmen for deg. Den er rettet mot mennesker som – som deg – bare er nysgjerrige og fri for fordommer og vil se på ting fra forskjellige synsvinkler. Selvfølgelig hadde jeg også fordommer da jeg først fløy til Nord-Korea. Men jeg henvendte meg til menneskene full av nysgjerrighet og med menneskelig respekt og begravde raskt mine fordommer. Mennesker er ekstremt elskverdige, vil jeg nesten si uskyldige, i alle fall ikke så korrumperte og kyniske av kapitalismen som vi er.

Propaganda tillater ikke uklarhet. At det finnes positive sider i dette landet, er nesten uutholdelig for noen. Filmen min har flere lag, er tvetydig og prøver å vise alle sider og dermed et differensiert bilde av landet. Det var vel sannsynligvis derfor den ble avvist av alle kjente festivaler over hele verden. Institusjonene ønsker ikke å se noe positivt.

Nord-Korea lider selvfølgelig også av sult og undertrykkelse. Vesten ser på landet som en stor konsentrasjonsleir og føler seg moralsk overlegen. For de fleste er det utenkelig at folk ler og er lykkelige. Total demonisering og isolasjon skader mennesker. Nettopp derfor gjør det meg sint at folk i Vesten har et så ensidig bilde.

Hvor fri var du med utformingen filmen, og i hvilken grad ble du møtt med sensur?

Man kan ikke bevege seg fritt i Nord-Korea, verken som journalist eller turist. Man har alltid ledsagere med seg. Det var det samme med meg, men det visste jeg på forhånd. Jeg visste også at de ville velge de passende hovedpersonene for filmen. Vi har sendt inn en lang liste over hva slags mennesker vi ønsket å treffe og steder vi ønsket å se. Under de forberedende turene for research fikk vi presentert forskjellige hovedpersoner, og vi fikk velge.

Imidlertid var det også mulig å spontant bytte på stedet hvis du la merke til at noe var galt. Kvinnen i klesfabrikken som vi først ønsket å intervjue, var så sjenert og uten karisma at det var ikke mulig. Jeg fikk da velge noen å snakke med blant arbeiderne.

Innen disse begrensede rammene hadde vi frihet, så lenge vi beveget oss innenfor rammene. Etter noen få diskusjoner så våre ledsagere, som vanligvis alltid var involvert i filmingen, at deres tilstedeværelse satte samtalepartnerne under press. Så de holdt seg utenfor hørevidde. Så vi kunne filme relativt avslappet. Materialet ble grundig sjekket. Men forespørslene om korreksjoner var ufarlige, det meste var uskarpe bilder av ledsageren som vi uansett ikke ville ha brukt. Bare en gang var det en klar forespørsel om ikke å bruke visse innspillinger. I klesfabrikken kunne du se hvilket amerikansk moteselskap, med etiketten «Made in China», som ble produsert. På grunn av sanksjonene kunne det ha skapt trøbbel for alle involverte. Det respekterte vi selvfølgelig. Grovutkastet og den ferdige filmen ble også sjekket, men det var ingen problemer med godkjenningen.

Noen passasjer i filmen er veldig propagandistiske. Fører-kulten, lovprisningene og vitnesbyrd om kjærlighet til den store føreren var nesten pinlig for meg. Tror folk virkelig det de sier? Var det autentisk?

Jeg vet ikke. Barna lærer allerede å elske føreren i barnehagen, det innprentes i disse menneskene når de er 2 til 3 år gamle. Men oppveksten min i Sør-Korea var ganske lik. Jeg ble oppdratt veldig patriotisk av skole og samfunn. Da vi var seks år, sverget vi en stille ed ved skoleporten med hendene på brystet, foran det koreanske flagget. Vi hadde lært den utenat. Jeg kan fremdeles huske eden den dag i dag. Jeg sverget at jeg vil ofre meg for den uendelige æren til fedrelandet og den koreanske nasjonen. Da varsel-sirene ulte uventet under en av de regelmessige krigsøvelsene på ungdomsskolen, gråt jeg av takknemlighet. Jeg var så glad for å endelig kunne ofre meg for mitt fedreland. Denne patriotismen er utenkelig for dagens individuelle samfunn i Europa, men den er ikke uvanlig for de mye mer kollektivistiske samfunnene i Asia. Korea har alltid blitt truet av mektige utlendinger – Kina, Mongolia, Japan. Da spilte patriotisme en stor rolle.

I tillegg er de føydale strukturene fortsatt veldig dypt forankret i den asiatiske tradisjonen. Da diktatoren Park Chung-hee – Sør-Koreas mangeårige leder, elsket av mange – døde, var moren min umåtelig trist og gråt i lang tid. Derfor kan jeg forstå nordkoreanernes lederkultur mye bedre enn europeere kan. Presset fra sanksjonene på landet legger også til dette.

Har økonomiske sanksjonene så stor innvirkning?

Å ja Nord-Korea har ikke engang lov til å importere medisiner fritt. Kina er det eneste landet Nord-Korea handler med. Derfor blir klærne med merket «Made in China» eksportert via Kina til USA, Canada og andre land. Landet har lidd under økonomiske sanksjoner siden 2010. På grunn av mangelen på jordbruksland – 80% er fjell med veldig kalde vintre – klarer ikke landet å brødfø seg selv. De er avhengige av import/eksport og blir deretter utnyttet av Kina. De sjeldne jordartene fra Nord-Korea blir eksportert til Kina til en latterlig lav pris, som til gjengjeld selger viktige varer til Nord-Korea til ekstremt høye priser. Tomografer eller annen medisinsk teknologi som Siemens ikke har lov til å levere direkte til Nord-Korea er tilgjengelig fra Kina – men til en dobbel eller tredobbel pris.

Bildet av Nord-Korea er formet av fortellinger som dypeste fattigdom, lidelse og sult, undertrykkelse og utnyttelse av folket. Er fattigdommen så ufattelig som man fortsetter å presentere til oss?

På midten eller slutten av 1990-tallet, med østblokkens sammenbrudd, var Nord-Korea i veldig dårlig forfatning. Man fikk ikke lenger hjelp fra sosialistiske broderstatene, og så kom det voldsomme naturkatastrofer. Det var forferdelig. Det er definitivt ikke så ille i dag, folk sulter ikke lenger, men takket være sanksjonene forekommer fortsatt underernæring. Uten kornleveranser fra Verdens matvareprogram går det fortsatt ikke. Men jeg synes det er beundringsverdig hvordan landet fortsetter å utvikle seg til tross for sanksjonene. Det primære målet til Kim-Jong Un er å forbedre levestandarden i befolkningen. I løpet av mine reiser kunne jeg se landet overalt og stadig endre seg. Selvfølgelig ønsker han også å opprettholde systemet, men økonomisk stabilisering er en topprioritet for statsmakten. Derfor fokuserer de også på turisme og investerer i modellbyer som Samjiyon, nevnt i begynnelsen. Det skaffer til veie meget nødvendig utenlandsk valuta. Viljen er der – det er derfor mange områder i det nordkoreanske samfunnet endrer seg.

Hvilke endringer snakker du om?

For eksempel er det kollektivet på den ene siden og resultatrelaterte godtgjørelser på den andre. Små kiosker finnes overalt, der driverne kan beholde 80% av inntekten. Det forsøkes å organisere økonomien etter behov, ytelse og forbruk og å belønne mennesker i samsvar med dette, som egentlig er rettferdig. Jeg håper at dette vil forbedre folks levestandard. Markedsøkonomiske tilnærminger kan observeres overalt i Nord-Korea.

Hvor ofte har du vært i Nord-Korea?

Jeg har vært der ni ganger. Fire ganger før filmingen for å drive research, deretter to ganger for å filme. I 2016 fløy vi dit for et nytt prosjekt, men da kom ingenting ut av det. I år arrangerte jeg først en turistgruppe og dro deretter på en workshop med en filmdelegasjon.

Har du organisert en tur til Nord-Korea i 2019?

Ja. Jeg reiste med 10 Facebook-venner – inkludert journalister, filmprodusenter og artister. Det er mye billigere i en gruppe. Jeg ville vite hvordan landet føles som turist uten arbeidspress og hva som har endret seg siden 2016. Vi reiste rundt i 10 dager, i Pyongyang, ved Østhavet, i Diamantfjellene og i den sørlige delen av landet helt til den demilitariserte linjen, der presidentene Trump og Kim-Jong Un møttes overraskende noen dager senere. Selv om landet egentlig er veldig spesielt, alt er regulert og vi ble strengt kontrollert av departementet, ønsket hver av deltakerne å ta turen igjen. Det var en veldig spesiell opplevelse for alle.

Og hvordan gikk turen med filmdelegasjonen?

Vi besøkte den internasjonal filmfestivalen i Pyongyang (PIFF). Du kan allerede se endringen i filmene som vises. Før var det ingen gangstere, drap eller narkotika. Samfunnet i Nord-Korea blir mer åpent og fargerikt. Delegasjonen vår arrangerte en workshop der. At vi fikk tillatelse til det, viser at landet åpner seg, at nye ting blir tillatt. Folk vil lære og har lov til det. Utlendinger er velkomne, og koreanere kan også reise ut for å utvikle seg. Dessverre får de ikke lov til å komme inn nesten noen steder.

Tysklands UD utsteder for eksempel ikke visum for studenter fra Nord-Korea som skulle komme til Tyskland med stipend fra Konrad Adenauer-stiftelsen for å studere. Selv filmskapere får vanskelig å få visum. Tidligere inviterte Goethe-instituttet i Seoul til filmfestivalen i Berlin og dekket kostnadene. Nå kan ikke filmfolk fra Nord-Korea besøke denne festivalen på invitasjon fra Goethe-instituttet. Derfor inviterte vi en liten delegasjon og betalte kostnadene. Men å organisere og finansiere noe som dette som privatperson betyr en enorm belastning. Så det er viktig at vi reiser rundt i landet for å fremme utveksling.

Det betyr at du planlegger videre reiser?

Ja. Definitivt. Målet er sommeren 2020!

Da ønsker jeg deg lykke til. Kanskje vi ses i år!


 

Med velvillig tillatelse fra Nachdenkseiten. Om personen: Sung Hyung Cho studerte massekommunikasjon i Seoul. I 1990 kom hun til Tyskland, fullførte sin mastergrad i kunsthistorie, mediestudier og filosofi. Hun jobbet som redigeringsassistent og redaktør, og startet sin universitets-karriere som foreleser ved SAE og ledet redigeringsseminarer ved Filmhaus Frankfurt. Etter å ha forelest ved en rekke universiteter, ble hun utnevnt til professor for kunstfilm ved HBK Saar.

2 kommentarer

Kommentarer er stengt.