Disse lumske utviklingene er verre enn mang en skandale

Glup fyr: Alexander Unzicker er en tysk forfatter og teoretisk fysiker, med akademiske grader i både fysikk og jus, samt en doktorgrad i nevrovitenskap.

Å se, tenke og handle: Det er viktig hvis vi som borgere ikke vil bli ofre for en mediedekning som bommer på to måter. Å se, tenke og handle: Det er hva som betyr noe når vi som borgere vil forstå hva som virkelig skjer rundt oss i den politiske utviklingen.

Dette sier Alexander Unzicker, en fysiker og jurist som har filosofert om hvordan vi skal klare å fange kun det virkelig relevante fra flommen av informasjon som presser seg gjennom media hver dag. I et intervju påpeker Unzicker faren for at vi som borgere ikke oppfatter «langsomme skifter i verdisystemet» og noterer en «bekymringsfull tilstand» angående irrasjonalitet i tankemønstre.

Marcus Klöckner intervjuer Alexander Unzicker

Herr Unzicker, du beskriver tilstanden i våre medier som «bekymringsfull». Hvorfor?

For det første er det en utrolig forflatende og følelsesmessig dekning. Det vrimler med overskrifter med «skandale, opprørthet, avsky, forferdelse» og så videre, uten substans. Det er forferdelig. Mange nyheter handler bare om at noen har sagt noe og at andre så blir såret og lei seg av det. Generelt ser jeg en tendens til irrasjonalitet.

Hva merker du videre?

Mediene mislykkes i å velge relevant informasjon, men enda verre er valg av politiske nyheter gjort i henhold til hva som passer til fortellingen de ønsker. Dobbeltmoralen, selv i språkbruken, kan alle gripe med hendene daglig. I den forbindelse, befinner mange medier seg allerede i en korrumpert tilstand, slik at man ikke lenger er overrasket over enkelte absurditeter, som for eksempel Skripal.

Hvordan har du oppfattet rapporteringen om Skripal-saken?

Bisarr. På den ene siden, som jeg sa, en irrasjonalitet, der den offisielle siden, eller medias gjengivelse av den, ikke lenger gjør et forsøk på å fortelle en logisk sammenhengende historie. Uavhengig av disse detaljene, som kan leses om på bloggen til Craig Murray, en britisk tidligere diplomat, finnes det et enda mer seriøst aspekt. Hele saken er, sindig betraktet, et straffesak. Å gi den en politisk – ja militær – dimensjon, med bruk av betegnelsene «militært kampstoff» eller «bruk av masseødeleggelsesvåpen på NATO-territorium» mener jeg er sinnssykt. Men denne holdningen til vestlige regjeringer har media overtatt uten kritikk.

Unzicker er oversatt til engelsk.

Hva er på ferde med media som rapportere på denne måten?

I dette spørsmålet er også jeg uten svar. For hundre år siden beskrev den britiske pasifisten sir Arthur Ponsonby «prinsippene for krigspropaganda» som man i dag oppdager så ofte at man ofte spør seg selv om vi allerede er halvveis i krig.

Er situasjonen så ille?

Uansett er det rart med hvilken selvfølgelighet for eksempel militære strategier i Sentral-Europa diskuteres. Som om en konvensjonell krig ikke også var fullstendig galskap. Fremfor alt undrer man seg: Er det veldig klart for folk at vi i lever i en verden med atomvåpen, med en atomvinter som risikerer utryddelsen av vår art, Homo sapiens? Etter flere milliarder år med evolusjon, ville dette være et spesielt tilfelle av kollektiv dumhet. Naturvitenskapen har, hvis du vil, skapt betingelsene for det. Så som fysiker føler jeg bestemt et ansvar for å forklare det. Alvorlig talt, for fremtiden trenger vi en tankegang som gjør krig umulig – noe Albert Einstein krevde.

Du ser problemer, men ikke bare i media. Du snakker i boken din om en krise i vår sivilisasjon. Hvordan begrunner du dette?

Det er forskjellige aspekter. For eksempel overbelaster det moderne informasjonssamfunnet våre hjerner. Det er mange ting der våre tankemønstre er beviselig irrasjonelle, for eksempel at vi gir dagens hendelser i nåtiden for stor betydning. Dette er også et av punktene der det er slående paralleller mellom samfunn og vitenskap. Det overdrevne fokuset på nåtid forårsaker sakte endringer i verdisystemet som ikke oppfattes. I politikken gjenkjenner du dette når du lytter til tidligere innsidere, det være seg Willy Wimmer, Albrecht Müller eller Ray McGovern. De synes ofte den nåværende politikken er absurd. Men slike fenomener er ikke utelukket fra vitenskapen. Derfor foreslo jeg å lytte til Einstein, Dirac eller Schrödinger, selv om man gå til biografier for å finne deres synspunkter. Vitenskapen har lengre tidsskalaer, men liknende mønstre.

Hva mener du?

Metoden med å eksperimentere og observere er svært vellykket. Men dette endrer ikke det faktum at tolkningen av resultatene gjøres innen en rådende fortelling – Thomas Kuhn kalte det paradigmet – så er det en sosiologisk prosess.

Vitenskapen, selv om den liker å late som noe annet, er derfor heller ikke fri for moter og gruppetenking. Virkeligheten oppfattes gjennom bestemte briller, som selvfølgelig bestemmes av den historiske rammen. Dette gjelder både astronomer i middelalderen og CERN i dag. Når man ser på vitenskap fra et historisk metodologisk synspunkt, er det klart at de kompliserte modellene i grunnfysisk vitenskap befinner seg i en blindvei og at enkelte teoretikere gått seg vill seg i en matematisk ideologi.

Hva betyr det for oss som et samfunn?

Det bør ikke glemmes at vitenskap og teknologi bestemmer vår sivilisasjon på sikt mer enn politikk eller til og med kriger. Så det kan vel være at overlevelsessjansene til Homo sapiens på denne planeten avhenger av hvor godt vi forstod grunnleggende naturlover. I denne forbindelse er intellektuell stagnasjon allerede tvilsom. Men selvfølgelig er det flere nåværende farer.

Som oss her i redaksjonen, appellerer du om at folk skal tenke mer over disse politiske og sosiale sammenhengene, eller bruke sin forstand. Hvilken framgangsmåte anbefaler du?

[…]. Mitt bilde er en slags pyramide, som begynner med en passende dose informasjon, for så å reflektere grundig over den og deretter trekke konsekvenser. Fordi i forhold til hva vi til slutt gjør til handlinger, tar vi faktisk til oss for mye informasjon. Jeg har også identifisert problemet hos meg selv og prøvd å håndtere det systematisk: Se- tenke -handle.

Hva mener du med å «se»?

Vanligvis handler det om oppfatning. Hvordan skaper vi et verdensbilde fra ufullstendig, muligens falsk, forvrengt informasjon? En strategi er å komme så nært som mulig til rådataene, for å erkjenne vanskelighetene med å finne sannheten og nøkternt betrakte sannsynligheter uten å bekymre seg for mye om noe kan være løgn eller utroverdig.

Og tenke?

Her handler det om å kjenne sine egne kognitive illusjoner, for eksempel mange tabuer som sensurerer mer effektivt enn noen totalitær stat greier. Og selvfølgelig er dette en appell om selvstendig tenkning. Dette betyr, ifølge Immanuel Kant, å utvikle motet til å bruke sinnet uten instrukser fra andre. Konkret: Vi trenger for eksempel ikke et forbud mot «falske nyheter» – men bare opplysning.

Til slutt er det viktig å «handle».

Utvilsomt det vanskeligste! Som en enkel borger har man sannsynligvis størst innflytelse gjennom forbruk og forbrukeradferd. Hvis du bringer det i samsvar med ideene dine, er allerede meget vunnet, men selvfølgelig er dette bare en variasjon av Kants kategoriske imperativ. Men man må også innse at siden man ikke er beslutningstaker, er mulighetene for innflytelse begrenset. Alt annet ville være irrasjonelt.

Hvordan skal borgere opptre som ikke er ønsker å slå seg til ro med politiske beslutninger?

For det første, i det minste i teorien, har vi fortsatt en stat med en unik beskyttelse av individuelle rettigheter i verden. Det er viktig å være oppmerksom på dette, fordi farene mot rettsstaten, som forutsett i grunnloven, er allestedsnærværende – med overvåking, innskrenkning av borgerrettigheter, begynnende sensur og så videre. Disse lumske utviklingene er verre enn mang en skandale.

I ekstreme tilfeller, som overhengende fare for krig, kan en generalstreik og demonstrasjoner være fornuftig, men generelt er jeg skeptisk, fordi en slik aksjonisme igjen knytter seg til fokusfellen om her og nå. Modellen til den franske revolusjonen er, tror jeg, ikke egnet for nåtiden, fordi vi trenger intelligent, bevisst handling, spesielt i globale problemer. På lang sikt er det mest sannsynlig at positive endringer er mulig gjennom at beslutningstakere får innsikt. Håpet bør ikke gis opp, selv om det er vanskelig. Det som trengs, er imidlertid en kultur med å fortelle sannheten midt i fleisen til den mektige, forøvrig et tema ofte gjentatt av [frihetsdikteren] Friedrich Schiller. Jeg er en stor tilhenger av ham. Frihet, rettferdighet, fred og bruk av sinnet er ganske nært beslektet.

---

Med velvillig tillatelse fra Nachdenkseiten.