Washington ønsker en polarsirkel av konfrontasjon

(foto USAF)

Av Brian Cloughley

I et intervju som ble publisert i The Economist den 7. november, sa president Macron at militæralliansen USA/NATO lider av «hjernedød.» Da de kom inn på internasjonal politikk, konstaterte artikkelen at «Macron mener Europa best kan etablere sin globale innflytelse ved å være en makt som mekler mellom gorillaene Kina og USA. Europas rolle vil være å «hindre hele verden i å ta fyr», sa han.  Macron mente et første skritt burde være å få kontroll over ens egen region, ved å gjenoppbygge forholdet til Russland …

Hvor rett han har. Men selvfølgelig fikk hans internasjonalistiske synspunkter ikke godkjenning fra enkelte andre som har egne amisiøse planer og liker å slå på krigstromma. Den nye tyske forsvarsministeren, Annegret Kramp-Karrenbauer (AKK), som nok tenker på sin fremtidige politiske karriere ved å ha et passende krigersk syn på verden, er voldsomt opprørt over en så lite konfronterende tilnærming. Hun insisterer på at landet hennes må være med på militære operasjoner utenfor Europa, for eksempel ved å bli med på anti-Kina opprustningen i Asia ved å sende krigsskip på patrulje i Sørkinahavet.

AKKs støtte til NATO er ubetinget, og møtes forståelig nok med et godlynt nikk fra generalsekretær Jens Stoltenberg, som erklærer at Tyskland er ”kjernen i NATO”, militæralliansen som blir stadig mer aktiv i Arktis. I følge NATO selv, var dens massive øvelse Trident Juncture i Skandinavia den største siden den første kalde krigen, og involverte 65 kampskip, 250 fly og 50.000 personell fra 29 medlemsland, samt de angivelig nøytrale nasjonene Finland og Sverige. Det ble erklært at denne enorme og dyre militære sammenkomsten “ikke var rettet mot noen”, som får en til å stille spørsmålene: Hvorfor ta seg bryet med de enorme problemene og kostnadene ved å gjennomføre den største militære konsentrasjonen på tretti år så nær Russland? Bruker NATO enorme summer av skattebetalernes penger på å holde gigantiske manøvrer som ikke har noe poeng i det hele tatt? Hvis Trident Juncture ikke var «rettet mot noen», hva var da den militære hensikten med hele hendelsen?

I følge den amerikanske hærens felthåndbok FM 3–0, ledes de ni prinsippene for krigføring av målet, som fastsetter at enhver militær operasjon må rettes ”mot et klart definert, avgjørende og oppnåelig mål. Det endelige militære formålet med krig er ødeleggelsen av fiendens evne til å kjempe og vilje til å kjempe.»

Men så endret Stoltenberg kurs og sa «Scenarioet for Trident Juncture er at en NATO-alliert – i dette tilfellet Norge – er blitt angrepet av en fiktiv motstander» og «vår oppgave er å forsvare Norge og drive fiendens styrker tilbake.»

En «fiktiv motstander»?

I svar på spørsmål fra media gjorde Stoltenberg sitt ytterste for å understreke at «Jeg tror vi fortsatt bør jobbe for å unngå å øke spenningene i nordområdene, fordi dette er et område hvor vi også trenger å samarbeide med Russland». Så hvorfor holde den største militære øvelsen på tre tiår i Norge, som har en 200 km lang grense til Russland? Innbiller Stoltenberg seg virkelig at dette ikke økte spenningen?

Stoltenbergs begrunnelse for den enorme økningen i NATOs militære aktivitet er at «Vi har sett en økt militær tilstedeværelse av Russland i Arktis. NATO følger ikke, fly mot fly, eller ubåt mot ubåt, eller skip mot skip, nøyaktig hva Russland gjør, men selvfølgelig en av grunnene til at vi styrker vårt kollektive forsvar, hvorfor vi styrker vår tilstedeværelse også i nordområdene, er på grunn av det vi ser fra russisk side, spesielt behovet for å også beskytte kommunikasjonslinjene i Nord-Atlanteren.”

Så det er Arktis som bekymrer Stoltenberg – Arktis der Russland har en kystlinje på 24.140 kilometer i Barentshavet, Karahavet, Laptevhavet og Det østsibirske hav. Av de åtte arktiske nasjonene (Nato-medlemmene Canada, Danmark [pluss Grønland], Island, Norge, USA; i tillegg til Russland, Finland og Sverige), har Russland 53 prosent av hele den arktiske kystlinjen. Dette viser hvor våsete overskriften i Storbritannias ultra-nasjonalistiske avis Daily Telegraph var, som ivrig etter konfrontasjon den 4. november slo fast at “Putin prøver å ta makten i Arktis. Vesten trenger å skjerpe seg – og forberede seg på konflikt.»

Men Vesten planlegger allerede for konflikt, med øvelser som Trident Juncture og tidlig i november, bruken av B-52 atombombefly som «fløy treningsoppdrag med norske F-16-fly i Barentshavsområdet over Polarsirkelen» som en del av «US Strategic Commands akkurat avsluttede øvelse Global Thunder 20.» Ikke engang Stoltenberg kan forestille seg at et slikt arktisk tokt kan tjene til å redusere spenningen.

De økonomiske fakta er enkle, i og med at, som bemerket av US Energy Information Administration, området nord for Polarsirkelen inneholder over 90 milliarder fat olje, som representerer rundt 13 prosent av verdens uutnyttede oljereserver, og mer enn 42 milliarder kubikkmeter naturgass – omtrent 30 prosent av verdens uutnyttede gassressurser.

Det irriterende for Vestens militærindustrielle kompleks er at 80 prosent av disse ressursene ligger på russisk territorium.

Voice of America kunngjorde den 6. november at “Russland øker innsatsen i Arktis” ved å gjøre ting som “å lansere verdens første ‘kamp-isbryter’, trene soldater i hvordan de skal håndtere sleder trukket av reinsdyr, til gjenoppbygging av sovjettidens flybaser og radarstasjoner for å tilpasse våpensystemer og pansrede kjøretøy for krig i kaldt vær. Slik styrker Russland sin militære tilstedeværelse i Arktis – og er opptatt av å vise dette fram med krigsspill og prøveoppskytning av nye missiler.”

Definisjonen av å «øke innsatsen» er «å øke det som man spiller om eller under forhandlinger, spesielt i en konflikt eller strid». Påstanden om at Russland gjør dette ved å «trene soldater i hvordan de skal håndtere sleder trukket av reinsdyr», er i tråd med det absurde i Vestens måte å forklare hvorfor de ønsker å få sine kollektive hender rundt Arktis. Tror VOA virkelig at Russland må tilpasse våpnene sine for krigføring i kuldegrader? Går det ikke opp for journalister at Russland er et land med en viss historie med å operere i kaldt vær, og at det er standard framgangsmåte å produsere utstyr, sivilt og militært, som sannsynligvis vil bli utsatt for litt snø og is av og til?

For å gi VOA æren for litt objektivitet, sa de at “President Vladimir Putin har gjort russisk utvikling av Arktis til et av de viktigste langsiktige målene sine, og har snakket ambisiøst i mange år om å lokke fraktskip bort fra Suez til å seile den nordlige sjø-ruten i stedet. Enkelte internasjonale investorer kjøper seg allerede inn prosjekter for å eksportere flytende naturgass langs ruten.” Akkurat.

Den autoritative Live Science bemerker at i henhold til De forente nasjoners havrettskonvensjon (UNCLOS) kan land som har underskrevet, utnytte ressurser på havbunnen ut til 370 kilometer utenfor strandlinjen. Men ett problem for Washington er at USA har avvist å ratifisere konvensjonen.

Det militærindustrielle komplekset i Washington er fast bestemt på å hente ut så mye fortjeneste som mulig fra Arktis, og Russlands planlagte fredelige utvikling av regionen er en urovekkende komplikasjon. Washington bruker NATO som fasade for å etablere en polarsirkel av militær konfrontasjon, i håp om at dette vil hindre Russland i å lete etter olje og gass i regionen og utvinne ressursene som man vet er der. Når det kommer til stykket, handler alt om oljepenger, noe som ble gjort tydelig av Trumps begrunnelse for sin krig i Syria, da han erklærte at “Vi beholder oljen. Vi har oljen. Oljen er sikker. Vi etterlot soldater bare for oljen … Men igjen, vi beholder oljen.”

Så utdypet Trump ved å kunngjøre at «Det jeg har tenkt å gjøre, er å inngå en avtale med et selskap som ExxonMobil eller et av våre store selskaper for å gå inn dit og gjøre det ordentlig … og spre rikdommen.» Akkurat som Washington vil gjøre lenger nord ved å få NATO til å etablere en polarsirkel av militær konfrontasjon.


Med velvillig tilatelse fra Brian Cloughley. Første gang publisert i Strategic Culture Foundation. Han tjente i den britisk/australske hæren i krigene på Borneo og i Vietnam, tilbrakte totalt åtte år som nestleder for FNs militære styrke i Kashmir og var australsk forsvarsattaché i Pakistan. Han skriver militærhistorie og kommenterer om internasjonale spørsmål.

Én kommentar

Kommentarer er stengt.