Døden nedenfra i verdens mest bombede land

USA slapp 270 millioner bomber på Laos under Vietnam-krigen. Mer enn 40 år senere dreper bombene fortsatt mennesker.
Yeyang Yan (31). Mens vi snakker, kommer hans seks år gamle datter Syva inn i hytta og kiler seg inn mellom knærne hans og klemmer ham kosete. For henne, er han ganske enkelt faren hun elsker, uansett hvordan han ser ut.

Av Rosita Boland. Fotograf: Brenda Fitzsimons. Støttet av Simon Cumbers Media Fund

Hvert år fortsetter hundrevis av andre laoter å slite med en arv av død, kvesting og vansiring som et resultat av ueksploderte bomber fra borgerkrigen i Laos.

Jeg står i et rismark i Nord-Laos, noen kilometer fra den nærmeste store byen, Phonsavan. Det er tidlig om morgenen, men allerede varmt. Ved middagstid vil det være mer enn 32 grader, og nær 40 i hovedstaden, Vientiane.

Jeg har fulgt en mann som heter Mark Whiteside inn i denne åkeren. Jeg har blitt instruert om ikke å vandre bort fra stien og holde meg i nærheten av ham til enhver tid. Nå står vi ved siden av hverandre, og Whiteside peker på noe veldig nær oss som får hjertet mitt til å banke hardt.

Vi ser på et delvis synbart objekt med form og størrelse som en tennisball. Det er en Blu-26 klasebombe. Hva ville skje hvis den skulle eksplodere nå?

Whiteside, som jobbet med minerydding i Angola i et tiår før han kom til Laos for rundt 18 måneder siden, svarer saklig. «Det ville være omkomne,» sier han. «Fordi vi er så nær den.»

Min kollega Brenda Fitzsimons, fotografen, er enda nærmere gjenstanden enn vi er. Vi ville være de omkomne. Panikken suser plutselig gjennom meg. Jeg har aldri bevisst vært så nær døden.

Blu-26-granaten vi stirrer på er en av anslagsvis 80 millioner ueksploderte sprenglegemer som ligger igjen i Laos, som ble sluppet av USA mellom 1964 og 1973. Den var en av 670 lignende små bomber inne i en klasebombe, en CBU-24, som åpnet seg midt i luften for å slippe ut innholdet. De fleste klasebombene eksploderte da de rammet bakken. Den vi nå ser på gjorde det ikke.

Denne regionen, Xieng Khouang, er det mest bombede området i Laos. Det utgjorde en del av Ho Chi Minh-stien, et område som ble teppebombet for å forhindre at forsyninger ble ført inn i Vietnam under krigen mellom det kommunistiske nord og det USA-støttede sør.

Whiteside er teknisk feltansvarlig for en organisasjon som heter MAG, eller Mines Advisory Group. Den er en av et halvt dusin organisasjoner som jobber i Laos. Sakte og møysommelig, kvadratmeter for kvadratmeter, rydder disse gruppene flere tiår gamle ueksploderte sprenglegemer (forkortet UXO). Svimlende 270 millioner bomber ble sluppet på Laos, under det som ble kjent som ‘den hemmelige krigen’, fordi amerikanere ikke var klar over hva som foregikk (kanskje ikke like hemmelig i Laos o.a.). De 80 millioner bombene som aldri eksploderte forblir aktive, begravet over hele landet.

Det ble sendt mer enn 580.000 bombetokt mot Laos mellom 1964 og 1973. Det er ett hvert åttende minutt, hver dag i ni år.

Yeyang Yang, 31 år gammel, med datteren Syya (6) hjemme hos dem i landsbyen Banxang, Phonsavan, Laos. Han brente søppel da varmen antente en UXO i bakken og den eksploderte. Svært lite av ansiktet hans igjen. Foto: Brenda Fitzsimons

Førtifire år etter det siste oppdraget, forårsaker USAs bomber fortsatt, dødsfall og skader. Av de overlevende, har en tredjedel mistet et lem eller synet, og noen ganger begge lemmene og synet. Hvert år endres hundrevis av menneskers liv for alltid, ved å bli lemlestet.

I dette utviklingslandet, der folk flest lever av jordbruk, er evnen til å gjøre manuelt arbeid viktig.

Yeyang Yang bor i et enkelt trehus i landsbyen Ban Xang. Yang er 31, men du ville aldri kunne gjette hans alder: veldig lite er igjen av hans opprinnelige ansikt, som i likhet med overkroppen hans ble grotesk forbrent i februar 2008. Han var bonde; den gang holdt han på med sin andre jobb, å brenne byens søppel, da en bombe gikk av under skrothaugen.

Man mister fatningen av å se på Yang, ikke bare fordi han er så vansiret, men også fordi det er tydelig at han led fryktelig.

Han har ikke lenger sitt høyre øre, bare et hull på siden av hodet. Hans høyre hånd er en finger-løs klump av skadet bein og muskler. Ansiktet hans ser ut som om det er dekket av en maske av smeltet, kjøttfarget plast. De røde øynene hans gråter konstant og lukkes ikke ordentlig.

Hvis det er vanskelig for meg å se Yang i ansiktet, kan jeg ikke begynne å forestille meg hvordan det er for ham å leve med en slik vansirelse. Han tilbrakte åtte måneder på sykehus, og gjennomgikk hudtransplantasjoner så smertefulle at han har nektet å gjennomgå flere. «Jeg var virkelig redd,» sier han mykt.

NGO-en World Education betalte for hans transport, sykehusopphold og medisin, og for at et familiemedlem skulle være sammen med ham i Vientiane. Kona og broren ble værende hos ham hele tiden. Hjernen hans ble også påvirket av eksplosjonen, og han synes nå det er vanskelig å konsentrere seg.

«Jeg er veldig, veldig lei meg og trist for det som skjedde med meg,» sier Yang. “Jeg var bare på jobb og gjorde jobben min. Jeg kan ikke jobbe mer nå.»

Yang forlot ikke huset sitt, for ikke å si landsbyen sin, i årevis etter eksplosjonen. Han var deprimert og isolert fra familien og samfunnet. Det laotiske helsesystemet gir ikke rutinemessig støtte for mental helse.

Den store forskjellen for Yang var overlevelses-støtte fra folk i samme situasjon, som tilbys av World Education. Organisasjonen satte ham i kontakt med en mann som også hadde overlevd en fryktelig eksplosjon. Han kom til Yangs hus, og de snakket sammen om opplevelsene sine.

Nå reiser Yang til andre samfunn for å dele historien sin og støtte andre overlevende. For et par år siden ville han aldri sagt ja til å snakke med en journalist, enn si bli fotografert. Hans mot og evne til å tilpasse seg er heroisk.

Mens vi snakker, kommer hans seks år gamle datter, Syva, inn i hytta og kiler seg inn mellom knærne hans og klemmer ham kosete. For henne er han ganske enkelt faren hun elsker, uansett hvordan han ser ut.

«Livet mitt er bedre nå,» sier Yang når jeg spør via en oversetter på slutten av intervjuet om det er noe annet han vil si. “Jeg føler jeg har en viktig rolle nå i livet, i å hjelpe andre overlevende til å føle seg bedre. Jeg kan ikke jobbe på gården mer, men jeg kan være til nytte.”

Han trodde ikke den fortsatt var farlig

Khammeung Phommalein, som bor i landsbyen Leng, er 25 år og er ikke lenger i stand til å jobbe. Den 5. oktober i fjor så han en liten metallhylse i åkeren der han jobbet. Han trodde han kunne bruke metallet til å lage en kniv, så han tok den med hjem. Da han prøvde å åpne den samme kveld, eksploderte den og gjorde ham blind. «Han trodde ikke det fortsatt var farlig,» sier oversetteren.

Phommalein sitter overfor oss, utenfor huset han deler med sin kone, datter og tre generasjoner svigerforeldre.

Kyllinger hakker på maiskolber og kasseroller koker over et åpent ildsted. Hvitløksbåter tørker i en kurv, chili i en annen. Fire generasjoner av familien er samlet der, inkludert kona, Toui, som er gravid med sin andre datter.

Inntil ulykken var Phommalein husets leder og den viktigste inntektskilden.

Khammeung Phommalein, 25 år gammel, hjemme hos ham i Kham-distriktet i Phonsavan. Khammeung ble blindet av en UXO da han tok den med hjem og den eksploderte. Foto: Brenda Fitzsimons

World Education, som også utdanner barn og bevisstgjør om farene ved ueksploderte eksplosiver, hjelper Phommalein med å utforske muligheten for å trene til å bli massør.

Det World Education ikke kan gjøre, er å endre det faktum at Phommalein nå er blind og ikke lenger kan utføre fysisk arbeid. Han har etter svigerforeldres mening blitt en byrde. Et medlem av Phommaleins familie spurte privat World Education om det kunne ta ham bort og gi ham permanent omsorg.

«Han har hatt mareritt fordi de fortalte at han ikke lenger er nyttig for familien,» forteller en medarbeider.

Omtrent ti personer lytter til samtalen jeg prøver å ha med Phommalein, inkludert de som, selv om de ikke har sagt det til ham, ikke vil at han skal bo under taket deres mer. Phommalein gjør det imidlertid klart at han er fullstendig klar over hvordan svigerforeldrene ser endringen i økonomiske omstendigheter siden han ble blind.

Han sier dystert: «Hvordan kan jeg hjelpe familien når jeg ikke kan se noe? Jeg kan ikke se kyllingene eller grisene for å mate dem. Jeg kan ikke jobbe i rismarkene. Min kone må jobbe på gården nå. Vi må ikke få flere barn, fordi jeg ikke kan forsørge dem.”

Jeg spør hva Phommalein savner mest ved å ikke kunne se, bortsett fra ansiktene til familien hans, inkludert hans ett år gamle datter. Himmelen, kanskje, eller soloppgangen, eller til og med sitt eget ansikt? «Jeg savner å ikke kunne se på rismarkene,» sier han pragmatisk.

“Gå hjem og hold dere inne”

Dagen vi drar ut med MAG for å se arbeidet de gjør, sitter vi først i et klasserom for en halvtimes orientering. Whiteside viser oss et kart over Laos dekket med røde prikker, som viser hvor bombene ble sluppet. Store deler av kartet består bare av røde prikker – de såkalte forurensede områdene.

Etter orienteringen blir vi kjørt til et område der et av MAGs 12-personers-lag jobber. Organisasjonen har 16 lag bare i denne provinsen, så det vi ser i dag blir gjentatt 15 ganger i andre rismarker i provinsen, under oppsyn av en UXO-organisasjon.

På det midlertidige kontrollsenteret ved siden av rismarken får vi en ny orientering om sikkerhet. Laget vi observerer er alle kvinner, i likhet med mange av lagene som er ansatt av mineryddingselskaper.

Hvert team har en medisinsk offiser, og på hvert nytt sted kjører de en prøverunde til de nærmeste sykehusene. I dag, hvis det oppstår en alvorlig skade, vil det ta mer enn 45 minutter å komme til nærmeste sykehus utstyrt for å takle situasjonen.

Før denne turen var det en lang byråkratisk prosess mellom Irland og Laos, som inkluderte en oppsiktsvekkende forespørsel om blodtypen min. Her, ved ankomsten, i telt langs rismarken, signerer vi flere dokument.

En mann ankommer Cope-senteret i Vientiane, hovedstaden i Laos. Cope ble dannet i 1997 som svar på behovet for å gi overlevende etter UXO (unexploded ordnance) omsorg, støtte og ortopediske proteser som er laget her i senteret. Foto: Brenda Fitzsimons

Rismarkene som mineryddingsorganisasjonene jobber i, er alle privateide. Bedriftene diskuterer på forhånd med bøndene når de skal komme for å kartlegge og rydde jorda. Når vi er i Laos, er det ennå ikke sesong for risplanting, så ryddearbeidet forstyrrer ikke jordbruket.

Laotiske bønder pløyer forsiktig alt land som ikke er ryddet: de vil ikke gå for dypt. Å treffe en bombe med en spade eller plog, slippe et sprenglegeme eller uforvarende tenne ild over et område der en er begravet, er de viktigste årsakene til eksplosjoner.

Mineryddingsprosessen er møysommelig treg. Hver kvadratmeter jord må gjennomgås nøye.

Området avdeles først av med en streng. To personer går ut med en metalldetektor som ligner litt på en senge-ramme. Hvis den piper – og den piper alltid – legges et stykke rødmalt tre ved siden av stedet.

Senere kommer noen andre med en mindre detektor for å identifisere mer nøyaktig plasseringen av metallet. Når de lyden er stikkende, graver personen forsiktig ut jorden til de finner gjenstanden.

«Kanskje 95 prosent av tiden er det et granatfragment,» sier Whiteside. «Resten av gangene er det en ueksplodert bombe.»

Han viser oss en bøtte med forvridd metall – splinter fra bombene som eksploderte da de falt ned. Når en ueksplodert bombe som Blu-26-bomben han viser oss blir oppdaget, plasseres bambusstaker rundt den, med advarselbånd. På slutten av dagen blir hver UXO som er oppdaget detonert hver for seg, i en kontrollert eksplosjon.

Ansatte i Mines Advisory Group (MAG) forbereder rydding av et rismark for en lokal bonde i Phonsavan, nordøst i Laos. Foto: Brenda Fitzsimons

Hver dag loggfører MAG-teamet området det har kartlagt og ryddet, og oppsummerer antallet og typen miner de det har oppdaget. I den andre av de to risåkrene vi besøker den dagen, er det samlede antallet, etter å ha ryddet 63.800 kvadratmeter over fire uker:

  • 24 Blu-63 klasebomber
  • 14 Blu-26 klasebomber
  • Åtte geværs-granater
  • Fire håndgranater
  • Ett prosjektil
  • En bombekaster-granat

Er noen av disse farligere enn de andre, spør jeg.

Whiteside ler. «De er alle ekstremt farlige,» svarer han.

I dag skal to bomber fra en Blu-26, som er funnet ved siden av hverandre ved siden av rismarken, sprenges. MAG-teamet sprer seg og jager storfe og andre dyr bort fra stedet.

Et team-medlem, Kong Kham Khamphavong, går ut med en megafon for å varsle lokalbefolkningen om den forestående eksplosjonen. “Gå hjem og vær inne i husene deres! Vi er i ferd med å ødelegge forurensningen!” roper hun.

Små-bombene er omgitt av sandsekker, og en ledning festet til spenglegemet vikles helt tilbake til der vi står, 300 meter unna. Når de blir sprengt, skaper de en stor og høylytt eksplosjon. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det skulle høres ut hvis ytterligere 668 eksploderer samtidig.

Det er svimlende å innse at MAGs arbeid blir gjentatt over så store deler av Laos, dag etter dag. UXO-organisasjoner er blant de største arbeidsgiverne i Laos.

Barn som går på skole

Dette er sivile jorder vi er på, hvor bonden i flere tiår plantet riset sitt på toppen av disse dødelige enhetene – jorder som barna gikk gjennom på vei til skolen, jorder i nærheten av hjemmet.

Når MAG er ferdig med å rydde rismarkene sine, vil han kunne pløye dypere, avlingen vil øke, og han og familien vil ikke lenger være redd for bakken under føttene.

Laos er først og fremst et jordbruksland, så hundretusener av mennesker lever med frykten for hva som er begravet under bakken de går over hver dag. Men laotene er også blitt så vant til å se UXO-er at de kaller enhetene «bombies». Det er et ubehagelig kjærlig betegnelse for et ueksplodert sprenglegeme.

Det er andre eksempler på en slags tilvenning til krigs-objekter: tomme granater er blitt omgjort til store blomsterpotter, provisoriske båter eller gjerder, eller brukt til bygging av hus. De fleste barer og restauranter i Phonsavan, inkludert Craters-restauranten, har iøynefallende utstillinger utenfor, store artilleri-granater, missiler, raketter og mindre granater.

«Ikke alt du ser lagt fram her er desarmert,» sier Whiteside. Huset han leide utenfor Phonsavan inkluderte en hage med et ueksplodert granat, lagt der til pynt, som en surrealistisk hage-nisse, som han måtte desarmere. «Folk er så vant til å se granater overalt, selv når de ikke er desarmerte.»

Utleieren hans gikk bare motvillig med på at granaten ble fjernet. «Jeg måtte fortelle ham at jeg jobbet for et mineryddingselskap og ikke kunne leie et hus med et ueksplodert granat i hagen.»

Fjorten personer

Statistikken som skiller seg mest ut i løpet av denne uken, er tallet 14. En uke før vi ankom, plukket en 10 år gammel jente ved navn La Lee, fra Paek-distriktet i Xieng Khouang-provinsen, opp en av disse bombene på størrelse med en tennisball da hun gikk hjem fra skolen.

Hun la den i lommen for å leke med den hjemme, og tenkte at det var en boule for petanque, et spill som er populært i Laos. Da La Lee nådde landsbyen sin, ikke langt fra der vi sto den morgenen i rismarken, tok hun bomben ut av lommen for å vise kusinen sin. En familiesamling hadde vært planlagt, og mange mennesker sto i nærheten. Bomben eksploderte, og La Lee døde øyeblikkelig. Tretten andre, mange av dem barn, ble alvorlig skadet.

En ‘ananas’-bombe utstilt på Cope-besøkssenteret i Vientiane, Laos. Foto: Brenda Fitzsimons

 

I Phonsavan, natten før jeg dro ut med MAG, dro jeg til informasjonssenteret Quality of Life, på den støvete hovedgaten. Quality of Life jobber med overlevende etter slike eksplosjoner. Jeg så navnene på de siste ofrene skrevet på tavler, sammen med skadene. En syvåring ble beskrevet som «skadet – mage, lever, tarm, fot, hånd og arm.»

Mer enn tre tiår hadde gått mellom da bomben som drepte La Lee i mars i år ble sluppet og hennes fødsel i 2007. Likevel døde hun som et direkte resultat av den hemmelige krigen mellom 1964 og 1973, en krig som hun ikke hadde noen befatning med. De 13 personene som ble skadet sammen med henne den dagen døde ikke, men deres liv har endret seg for alltid. Fjorten mennesker fra en landsby; en død, 13 skadd.

Hvert år dør hundrevis av andre laoter, eller forkrøples og vansires som følge av ueksploderte bomber som ofte ligger rett under overflaten på rismarker, landsbyer og til og med lekeplasser på skoler.

Mark Whiteside fra Mines Advisory Group (MAG) fører tilsyn med rydding av et rismark for en lokal bonde i Phonsavan, nordøst i Laos. Foto: Brenda Fitzsimons

Det er omfanget av denne arven fra krig som er så vanskelig å ta inn over seg. MAG alene har ryddet 57,8 millioner kvadratmeter land siden det begynte å arbeide i Laos i 1994. Hver mineryddings-organisasjon jobber i en forskjellig del av landet. Hver dag kartlegger og rydder 3000 mennesker ueksploderte bomber.

Pengene

Tjenestemennene vi møter er nøye med å ikke ytre noen kritikk av, eller til og med si sin mening om, hvordan landet styres og hvordan bistandspengene det mottar blir brukt.

Dette er delvis fordi vi ledsages av overalt av en presseoppsynsmann fra regjeringen, som noterer og fotograferer oss mens vi jobber. (Det er uventet dyrt å rapportere fra Laos. Våre visum, akkreditering og daglige medie-avgift koster rundt 410 euro. Vi må også betale påpasseren 50 dollar per dag, og dekke kostnadene for flyreisen hennes og overnatting.) Hun følger ikke med oss til måltider , men ellers er hun en stille tilstedeværelse ved alle deler av rapporteringen vår.

Mer enn 270 millioner klasebomber ble sluppet i Laos under Vietnamkrigen, og opptil 80 millioner detonere ikke. Foto: Brenda Fitzsimons

Hvorfor må vi bli ledsaget, og hvorfor er folk så motvillige til å snakke offisielt om det som ser ut til å være en grei humanitær historie om arven etter krig?

«Penger,» foreslår en person vi snakker med.

”Korrupsjon,” sier en annen.

Folk vi snakker med fra før, når påpasseren ikke er i nærheten, kan ikke tilby konkrete bevis, men de er sikre på at de blir skygget fra tid til annen og at bevegelsene deres blir overvåket.

Den ene sier med beklagelse i stemmen at kontoret deres har det best vedlikeholdte klimaanlegget i Laos. Hva betyr det? “Vi tror kontoret er avlyttet. Styresmaktene kommer kontinuerlig inn og fikser luftapparatet når den ikke trenger å fikses.»

Ansatte fra Mines Advisory Group (MAG) på slutten av en lang dag i en rismark i Phonsavan, nordøst i Laos. Foto: Brenda Fitzsimons

Da Barack Obama besøkte Laos, som USAs president, i september i fjor (2016), lovte han 90 millioner dollar i bistand til Laos for minerydding. Det ser ikke ut til å ha blitt betalt ennå, på grunn av uenighet mellom USA og Laos om hvordan de skal bruke midlene. 90 millioner dollar høres ikke så imponerende ut når du innser at USA allerede betaler Laos 15 millioner i året for minerydding.

«Det Obama lovet var å doble dette i tre år,» sier en person. «Men vi er selvfølgelig ikke sikre på om vi noen gang vil få betalingene i tre år, gitt den sittende presidenten.»

USA ønsker å kartlegge landet, for å fastslå hvor mye land som er igjen med UXO, og de ønsker at den ekstra hjelpen skal finansiere dette. Den laotiske regjeringen mener tilsynelatende at en undersøkelse faktisk vil ta mange år, og at ryddingen vil fortsette i flere tiår.

Det antydes at den laotiske regjeringen drar nytte av å fortsette å ha UXO-organisasjoner i landet. De mottar finansiering fra en rekke land, inkludert Irland: Irish Aid er en av flere internasjonale organisasjoner som gir til et selskap som heter UXO Lao. Det antydes også at ikke all denne utenlandske støtten går direkte til organisasjonene den skal finansiere, at noe av den blir tatt som personlig fortjeneste. Det ville ikke være første gang at et utviklingsland brukte utenlandske hjelpepenger til andre formål.

Ansatte fra Mines Advisory Group (MAG) beveger en løkkedetektor over et rismark under et mineryddingssoppdrag for en lokal bonde i Phonsavan, nordøst i Laos. Foto: Brenda Fitzsimons

Så er det kostnadene for sprengstoffene som ble brukt til å detonere UXO hver dag. Alle selskapene må kjøpe sprengstoffene sine fra den laotiske regjeringen, som krever en veldig høy pris.

“Vil du kalle det kynisk? Uhensiktsmessig utnyttende?” Spør en person. «Du har et lands regjering som krever høye priser fra organisasjoner som tilbyr minerydding, rydding som er ment å være til fordel for hele landet.»

Hvis folk som jobber i Laos er motvillige til å dele sine synspunkter offisielt, har de utenlandske turistene på Cope-senteret i Vientiane ingen slik motvilje. Cope, et rehabiliteringssenter som lager proteser, forsøker også å forklare landets mineproblem for turister.

Det er kart, kortfilmer og lydopptak med overlevende. En installasjon av en klasebombe henger i taket, «bombene» faller fra den. Det er også mange desarmerte eksempler på typene UXO som ble sluppet på landet.

Menneskene som har skrevet i gjesteboka i år sier meget tydelig hva de mener.

"Gjøre Amerika stort igjen? Hvorfor ikke gjøre Laos flott igjen, og rydde opp i rotet DERE forårsaket! Motbydelig, hjerteskjærende og frustrerende”- Fiona, Storbritannia 11.02.17
“Jeg skammer meg dypt over den amerikanske regjeringen. Jeg er lei meg for hva USA har gjort mot ditt vakre land, og hva USA har gjort mot folket ditt”- Sheila, USA 02-02-17
“Som amerikaner skammer jeg meg dypt over å se volden landet mitt brukte mot uskyldige laoter. Dette var forbrytelser mot menneskeheten som gikk ustraffet hen”- Elias, Maryland, USA
"Å komme til Laos har virkelig åpnet øynene våre. Vi ante ikke om grusomhetene som fant sted i dette vakre landet”- Gillian og Simon, 10-02-17

Før jeg forlater Cope-besøkssenteret tar jeg en siste vandring rundt på stedet. Jeg ser på turistene som ser på skjermene: på det nå kjente kartet over Laos med de røde prikkene, klasebombe-installasjonen, de nå ufarlige rakettene, bombekasterne og granatene. Uansett hvor de står i rommet, har hver og en et identisk ansiktsuttrykk: fullstendig vantro.


Irish Times / Denne rapporten ble støttet av Simon Cumbers Media Fund. Oversetters anmerkelse: Laotiske myndigheter gjør rett i å følge med på NGO-er, da vestlig hjelpeorganisasjoner rutinemessig er infiltrert av vestlige myndigheter for politiske og militære formål, som f.eks. spionasje og regimeskifter.

 

Én kommentar

Kommentarer er stengt.