Matthew Alford: Det amerikanske militæret har vært omtrent 10 ganger mer involvert i Hollywood-kino enn noen tidligere hadde vært i stand til å påvise

Matthew Alford

Slava Zilber intervjuer Matthew Alford

Slava Zilber: Matthew, blant mange bøker, har du skrevet Reel Power: Hollywood Cinema and American Supremacy og er en av forfatterne av National Security Cinema: The Shocking New Evidence of Government Control in Hollywood samt Union Jackboot: What Your Media and Professors Don’t Tell You about British Foreign Policy.

Kan du snakke om metodikken din når det gjelder å studere forholdet mellom Hollywood og staten?

Matthew Alford: Vel, jeg har brukt to separate metoder.

For den første delen av forskerkarrieren min bestemte jeg meg for å se på den type budskap Hollywood-filmer produserte og om disse budskapene stemte overens med det utenriksdepartementet og Pentagon sa om amerikansk utenrikspolitikk. Og dette var en måte å se om eller i hvilken grad Hollywood som en samlet institusjon støttet amerikansk utenrikspolitikk.

Og jeg oppdaget stor sett at et stort flertall av filmer og felles temaer var veldig i tråd med statens politikk overfor forskjellige land, religioner, raser og så videre. Det var noen filmer som var mer kritisk til amerikansk utenrikspolitikk, men de hadde en tendens til å være de som kom fra mer marginale studioer, eller hadde mye mindre finansiering, eller ble marginalisert – eller faktisk gravlagt av distributører, i mer ekstreme tilfeller. Det var i utgangspunktet slik jeg skapte «Reel Power», min første bok. Og det var bruk av Noam Chomskys perspektiv på nyhetsmedier overført til underholdningsmedier.

Etter det begynte jeg å samarbeide mye tettere med Tom Secker. Vi bestemte oss for at i stedet for bare se på om de grunnleggende forutsetningene i disse filmene var i tråd med amerikansk utenrikspolitikk, skulle vi virkelig å se nærmere på hva som ble gjort. Og slik fikk vi tak i flere tusen sider med dokumentasjon som spesifikt viste hvordan Pentagon og CIA har omskrevet mange filmer for å fremme sine egne interesser.

Og begge måtene å tilnærme seg Hollywood-film har vært like interessante, men jeg synes at måten som jeg har gransket dem på de siste fire-fem årene har vært spesielt dramatisk og mye mer nyhetsverdig, fordi vi har funnet ut at det amerikanske militæret har vært omtrent ti ganger mer involvert i Hollywood-film og i manusskriving på alle måter enn noen tidligere hadde kunnet påvise.

Hva vil du anbefale en legmann som vil se nærmere på disse forskningsområdene? Hvordan lærer man for eksempel om denne virksomheten og får tilgang til de aktuelle dokumentene?

Jeg tror at hvis du vil forstå dette fagområdet, er første punkt at det ikke finnes noe slikt som en legmann, fordi det ikke er nødvendig med noen spesialkompetanse for dette. Faktisk tvert imot: Fordi så mange av oss ser på film så mye, tror jeg at vi allerede har et forsprang når det gjelder å forstå film og TV-kultur. Så det er den første tingen man må innse: Du er ikke maktesløs. Du er velinformert på enkelte måter, forutsatt at du har sett på skjermer en del av livet ditt, som nesten alle har. Så jeg tror vi også forstår hvordan filmer fungerer, hvordan forutinntatthet vises, hvordan stemmen til en film prioriterer et visst politisk synspunkt over et annet politisk synspunkt, ved implikasjon.

Og andre punkt er – og jeg prøver ikke å selge en bok her – at jeg er bare her fordi du ville snakke med meg angående en artikkel du skriver for en annen publikasjon. Boken som vi skrev, National Security Cinema, gir en veldig grundig og detaljert oversikt over dokumentasjonen vi har mottatt som tidligere var skjult, men som vi klarte å skaffe oss, mest ved bruk av loven om informasjonsfrihet. Og det introduserer deg til mange filmer, filmserier som mange vil kjenne, som The Terminator, Avatar, Iron Man, Marvel-serien, Jack Ryan og alt det der. Og du vil kunne se vår analyse av tilgjengelig dokumentasjon.

Hvis du ikke har 5 pund eller hva det nå er som vi selger boka for, kan du også se på SpyCulture.com. Det er nettstedet til min kollega Tom Secker. Og Toms arbeid har virkelig forbikjørt mitt med tanke på hans produksjonsnivå og hans grunnforskning. Han er mye mer aktiv enn jeg er. Han og jeg jobber sammen om en dokumentfilm som heter Theaters of Command. The Military Occupation of Hollywood som kommer ut neste år. Den redigeres for tiden av en professor ved navn Roger Stahl i USA.

Men er det en okkupasjon? Hvilke former har denne forbindelsen mellom militæret og filmens verden? Brukes det virkelig tvang til tider, eller er det oftere basert på gjensidig interesse? Og vi har Amazon, en stor CIA-entreprenør, som produserer TV-serier som Jack Ryan, der sesong 2 skal ha premiere 1. november, som utspiller seg i Venezuela. Er dette noe nytt? Kan vi forestille oss at folk fra Forsvarsdepartementet eller CIA ikke bare skriver notater om manuset, men bokstavelig talt skriver manus? Hvordan fungerer det? Er det en okkupasjon eller er det samarbeid?

Jeg synes det er et veldig godt spørsmål. Jeg vil si at det er veldig mye samarbeid. Men militærets makt og omfanget av dets arbeid i Hollywood er så stort, og spesielt mye større enn folk tidligere hadde visst, at det kommer et punkt hvor det er en maktubalanse i det samarbeidet.

Militæret som helhet i Hollywood har en betydelig innflytelse privat bak kulissene, som du kan kalle en slags overtakelse, men som ikke betyr at de har absolutt makt eller absolutt kontroll. Men jeg tror ordet ‘overtakelse’ faktisk betyr akkurat det i tilfellet Jack Ryan-serien. Serien, slik jeg oppfatter den, utspiller seg i Venezuela og handler blandt annet om å skape et kupp. Jeg tror det er militært samarbeid om manuset. Det er et samarbeid, men en invaderende hær kan samarbeide med innbyggerne i den okkuperte byen.

Man skulle tro at hvis noen kan overleve uten dette, må det være de store filmstudioene. De har makt. Men som du har påpekt i begynnelsen, filmene til de store studioene har veldig ofte et lignende syn på ting som staten. Hvordan har det seg at studioene er så føyelige og så vennlige? Kan du komme inn forskningen til Herman og Chomsky som du brukte?

Fordi ingen taper. Alle filmselskapene er nesten alltid veldig glade for å ha noe som sparer dem for litt utgifter. Alle store selskaper jobber tett med staten for å gjøre ting lettere for seg selv, og det er ikke annerledes med de store Hollywood-studioene. De har avtaler med store organisasjoner, andre store selskaper og selvfølgelig militæret. Så det er ingen grunn til at de ikke skal samarbeide med militæret, bortsett fra at de ved å samarbeide med militæret ender opp med å skape gunstigere fortellinger som støtter militæret, og derfor militærets syn på historien, om den politiske verden, om andre land, det være seg Russland eller Venezuela eller hele den arabiske befolkningen eller hva det enn er. Og de utvikler militærets syn på styresmaktene, som i utgangspunktet betyr at amerikanske styresmakter veldig ofte blir presentert som en positiv styrke eller i det minste en styrke som når den bruker vold, anvender den på en fornuftig måte, på en begrenset måte og denne typen ting.

Og hvorfor skal et selskap som 20th Century Fox eller Time Warner bry seg om at de bare produserer materiale som blir stadig mer vennlig med det nasjonale sikkerhets-etablissementet? De bryr seg ikke. De eneste menneskene som virkelig bryr seg, er resten av planeten, som er oss, seerne, som ender med å se virkelig kjedelig, forutsigbar underholdning. Og faktisk er det underholdning som bikker over til propaganda og plasserer oss i en kultur som blir stadig mer intetsigende og med avtagende plass for enhver form for dissens. Men det er bare publikum som taper, og inntil publikum anerkjenner dette i stort omfang, så vil studioene bare fortsette å følge det samme mønsteret.

Det er nøyaktig hva Herman og Chomskys syn på nyhetsmediene er. Noam Chomsky er kjent som en veldig intellektuell storhet, og jeg tror at noen antar han er vanskelig å forstå, men Chomskys syn på den politiske verden er veldig enkel. Det er synet til mannen på gata: Mektige organisasjoner har en tendens til å skaffe seg mer makt. Vi bør være forsiktige med å stole på folk som er mektige. Bruken av makt skal alltid være berettiget. Det er den typen ting du lærer når du er fire år gammel.

Et moteksempel på disse studio-produktene er de såkalte ‘dissenterende filmene’. Hvorfor opplever de ofte vanskeligheter med finansieringen? Og som du sa i begynnelsen av intervjuet, hvorfor blir de noen ganger begravd av distribusjons-selskapene? Er det ikke i disse selskapenes interesse å tjene penger?

Generelt sett godtar distributører filmene og de ønsker virkelig å distribuere dem. Men noen ganger hender det at det av en eller annen grunn er blitt laget og fullført en film som studioet, eller noen høyere oppe i studioets ledelse, bestemmer at de ikke ønsker å støtte.

Jeg vil gi deg et veldig tydelig eksempel: På slutten av 90-tallet var det en film som het Bulworth, med Warren Beatty i hovedrollen. Det var en ganske god film, godt mottatt av kritikerne, en komedie, der Warren Beattys karakter er en senator som har et mentalt sammenbrudd og begynner å rappe, noe som er litt flaut fordi det handler om en 55 år gammel hvit fyr. Han begynner å rappe om problemer i indre bykjerner og gapet mellom rike og fattige og den type ting. I filmen ender Warren Beattys senatorkarakter opp med å støtte og bruke ordet ‘sosialisme’.

Vel, denne filmen ble produsert av Rupert Murdochs 20. Century Fox. Så News Corp stod til slutt bak dette produktet, omtrent på samme tid som det også hadde produsert et par andre veldig mørke filmer, politisk, Fight Club og The Beach. Og som et resultat av dette, måtte Bulworth til slutt sendes ut på markedet. Som Warren Beatty uttrykte det, hadde han i utgangspunktet laget den i hemmelighet, ikke fortalt studioet om innholdet i manuset og gjort det på en veldig lur måte. Så når filmen til slutt ble utgitt, ble den utgitt, tror jeg, samme helg som Godzilla. Og slik utga de den i en uke eller to. Den ble i utgangspunktet begravd av sin egen distributør. Og det var lignende murring omtrent samtidig om at Rupert Murdoch hadde gitt fyren som hadde ansvaret for hans filmdivisjon (Bill Mechanic) sparken på grunn av disse andre filmene som var for mørke for hans smak, ikke nødvendigvis for filmstudioets smak, ikke nødvendigvis for publikums smak, men smaken til en høyreekstrem milliardær. Så det er et godt eksempel der en distributør har slått ned på sitt eget produkt, men det skjer også i forskjellige andre tilfeller.

Du har vist skepsis mot standardfilmene som viser en propagandistisk fortelling om den amerikanske regjeringen og fiendeland. Og du har vist sympati med ‘dissenterende filmer’ og professor Chomskys syn.

Matthew, den 15. september 2019 publiserte Martha Bayles en artikkel i The Atlantic: «Hollywoods store sprang bakover om ytringsfrihet» Og der skriver hun: «Gjennom årene har den amerikanske regjeringen ofte berømmet og forsvart Hollywood-filmer som et nøkkelkomponent i amerikansk myk makt – det vil si som et historiefortellende medium som uten å drive med åpenbar propaganda kan formidle amerikanske idealer, inkludert ytringsfrihet i seg selv, til utenlandske befolkninger rundt om i verden.» Hvorfor er du skeptisk? Hva synes du om Bayles og The Atlantic sin framstilling her?

Vel, slik jeg forstår det, var synspunktet i Atlantic at den kinesiske regjeringen har fått det til riktig ved å jobbe med mange egne filmer for å plassere sine egne verdier i dem. Og hun hevder at USAs regjering burde gjøre mer av det samme, og at den ikke har gjort det nok. Jeg leste bare artikkelen ganske raskt, men hvis det virkelig er hennes syn, er hun ikke oppmerksom.

Vi skrev en stor bok om det. Toms arbeid blir stadig lagt ut på nettet. Arbeidet vårt siteres også i store kilder. Så jeg er overrasket over at hun velger det perspektivet, fordi den amerikanske regjeringen er sterkt involvert i produksjon av filmer, og jeg vet ikke hva mer jeg skal si om det. Det er bare et faktum.

Og forestillingen om at den amerikanske regjeringen sprer, gjennom kino og TV-serier, idealer som ytringsfrihet? Du ser ut til å ha et mer kritisk syn på fortellingen den amerikanske regjeringen sprer. Hva synes du om dens stilling?

«Hollywood sprer ideen om ytringsfrihet.» De sprer ideen om at den amerikanske regjeringen har den rette ideen om resten av verden, at resten av verden er et veldig fiendtlig sted, at løsningen på dette er anvendelse av massiv vold, at de andre spørsmålene, klimaendringer, antikrigs-protester eller hva de nå er, på en eller annen måte er feil eller irrelevante eller lite nyttige, alle disse slags iboende antakelsene om resten av verden. Det har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Ja, hun har rett i at myndighetene ikke ser ut til å gjøre mye for å fremme ytringsfrihet i filmene sine. Det er fordi det er for opptatt med å promotere det amerikanske militæret og det amerikanske CIA.

Ser du gløtter? Man har for eksempel på den ene side Netflix og alle disse studioene, og det er noe som heter Means TV. Man har Patreon og uavhengige nyhets-nettsteder. Er det noe sted der man kan se avvikende synspunkter, noe som kan endre folks sinn i den andre retningen eller i det minste nå et visst publikum uten å være en del av dette propagandasystemet?

Ja, det er det alltid! Med mindre og helt fram til regjeringen er villig og i stand til å knuse alle former for dissens ved bruk av vold. I en kultur der du har veldig kjedelige, langtekkelige politiske mainstream synspunkter, som mange innser er latterlige uansett (‘la oss ha et kupp i Venezuela’), vil det alltid være et rom for dissenterende filmer. Og du vet hvor du finner dem. Du har nettopp nevnt fem steder.

Men poenget, for meg uansett, er ikke: ‘Kan vi finne gode filmer?’ Selvfølgelig kan du det. Du finner gode filmer i enhver anstendig DVD-butikk. Du kan finne ordentlige filmer hver gang du taster inn et søk på YouTube. Du kan til og med finne en ordentlig film eller to på kino i disse dager. Jeg gikk for å se Joker for et par dager siden. Det er en anstendig film. Den nye Chris Morris-filmen kommer ut: Dagen skal komme. Den har et kritisk syn på FBI. Den ser helt fantastisk ut. Men det er bare: Hvor lenge vil filmer som dette være på kino? Et par uker? Tre uker? Den generelle trenden lener mot disse hovedfortellingene som ikke er kritiske til den amerikanske regjeringen, og som faktisk har en tendens til å forevige noe av den verste politikken til, for øyeblikket, Trump-administrasjonen.

Politikken overfor Venezuela er helt katastrofal. Bare med sanksjoner drepte de over 40.000 mennesker i henhold til uavhengige rapporter: Ikke på grunn av dårlig økonomi, men bare fordi de ikke tillot ting som HIV-medisin og dialysemaskiner til Venezuela. Nå er det et faktum at de til og med har plassert et drama i Venezuela, med det som konteksten i virkeligheten – og disse [døds]tallene vil ha doblet seg nå fordi de ganske enkelt kun var fra 2017-2018 – det faktum at de til og med kan ha ufølsomheten av å plassere en spennende Jack Ryan-thriller der er irriterende og ganske ekkelt. Jeg vil ta litt forbehold fordi jeg ikke har sett den nye serien, men det er typisk.

Hvis du navngir noe land rundt om i verden enten det er Iran eller Irak eller Syria eller Colombia eller Russland eller hva det enn er, har nyhetsmediene som rapporterer en tendens til å være ganske intetsigende og ikke kritiske til vestlige maktsystemer. Og det er nøyaktig det samme når det gjelder TV-serier og filmer.


Creative Commons/ AHT. Slava Zilber er vert for den politiske podcasten Conversations with Slava og en gjestebidragsyter til den britiske avisen The Canary.

Én kommentar

Kommentarer er stengt.