Stopp Syria-blokaden og gapestokken

Vatikanet og geistlige fra andre kirkesamfunn krever en opphevelse av Syria-sanksjonene. Det tyrkiske opposisjonspartiet CHP gjenopptar diplomatiske forbindelser med nabolandet og oppretter en «Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Midtøsten».
De kristne samfunnene i Syria har lidd meget under det vestlige forsøket på regimeendring

Av Rüdiger Göbel

Den internasjonal kritikken av den økonomiske blokaden og den politiske isolasjonen av Syria etter åtte års krig vokser. Endelig. I FN i New York har Vatikanet nettopp oppfordret til å oppheve de dødelige sanksjonene. I Tyrkia ber det største opposisjonspartiet CHP om en gjenopptakelse av diplomatiske forbindelser med den syriske regjeringen. «Veien mellom Ankara og Damaskus er den korteste veien som fører til fred,» sa CHP-leder Kemal Kilicdaroglu i helga, på en internasjonal konferanse om Syria arrangert av hans parti i Istanbul. Et bedre forhold til president Bashar al-Assad kunne hjelpe Ankara med å unngå ankomsten av flere flyktninger og bekjempe terrorisme mer effektivt, argumenterte politikeren pragmatisk mot den eksisterende politiske gapestokken som Damaskus står i.

Med konferansen, ønsker CHP å bidra til å skape en varig fred i Syria. Kilicdaroglu understreket at Syria og Tyrkia deler en felles historie og opprettholder nære kulturelle bånd. CHP-sjefen uttrykte håp om at vennlige og gode naboforhold skal gjenopprettes. Kilicdaroglu gjentok partiets forslag fra i fjor om å opprette en «Organisasjon for fred og samarbeid i Midtøsten». Det skulle stiftes av Tyrkia, Iran, Irak og Syria og ville være en «pioner for fred» som strekker seg fra regionen til resten av verden – noe lignende som hva Irans president Hassan Rohani nevnte i sin tale til FNs generalforsamling.

Representanter for den syriske regjeringen var ikke i stand til å delta på CHPs fredskonferanse, fordi det tyrkiske utenriksdepartementet hadde nektet innreisevisum – praksisen er i tråd med den amerikanske regjeringens trakassering av den iranske delegasjonen til FN. Regjeringen til den tyrkiske president Recep Tayyip Erdogan brøt forholdet til Damaskus i 2011 og har gjennom årene støttet islamske terrormilitser i Syria, som i den lokale pressen bagatelliseres som «opprørere» eller «væpnet opposisjon».

Den tydelige talen fra Den hellige stol om en presserende kursendring i det vestlige isolasjons-forsøket og den kollektiv avstraffelsen av det syriske folk, er bemerkelsesverdig. Oversett av mainstream-media, ba Vatikanets statssekretær, kardinal Pietro Parolin, verdens stater forrige uke om å «våge, etter åtte år med smertefull konflikt», å søke nye diplomatiske kanaler i den syriske krigen og finne nye løsninger – «med en ånd av realisme og  omsorg for de involverte».

På FNs generalforsamling presenterte kurie-kardinalen tre mulige skritt, som rapportert av den katolske nyhets-portalen vatican.news (talens manuskript).

For det første bør sanksjonene mot Syria oppheves, som ifølge hjelpeorganisasjoner særlig rammer sivilbefolkningen. For det andre ber kardinal Parolin det internasjonale samfunnet om å støtte frivillig og trygg tilbakevending av flyktninger, og for det tredje å sikre sikkerheten til kristne og andre religiøse minoriteter.

Det handler ikke bare om stabiliteten i Midtøsten, ifølge Vatikanets representant, men også om fremtiden til unge mennesker, «mange av dem som er født og oppvokst utenfor sitt eget land, som ofte er fratatt utdanningsmuligheter og som mangler et levebrød ”. For ofte, blir de lett bytte for kriminalitet og radikalisering. Uavhengig av deres religiøse eller etniske opprinnelse, vil den katolske kirke fortsette å «yte bistand til folkene og flyktningene som er berørt av konflikten i Syria, samt samfunnene de mottas i,» forsikret Parolin foran FNs generalforsamling

Tidligere hadde generaldekan i Linz og styreleder for Initiative Christlicher Orient (ICO), Slawomir Dadas, allerede tatt til order for et mer omfattende hjelpearbeid. Bistand i Syria lokalt er mulig og absolutt nødvendig. «Vi må gjøre alt for at folk kan stå på egne ben, slik at de kan forbli i landet sitt,» er hans konklusjon etter et besøk i de syriske byene Damaskus, Homs og Aleppo, som vatican.news rapporterte 22. september.

Selv om mye er gjenreist sammenlignet med fjorårets besøk, ligger mange områder fremdeles i ruiner, i noen deler av landet kjempes det fortsatt, og spesielt økonomien er dårlig, sa Dadas. Folket led svært under den vestlige økonomiske embargoen. Kirkens ledere på bakken prøvde blant annet å gi hjelp til små økonomiske prosjekter for befolkningen, men uten hjelp utenfra vil menneskene ikke greie det.

På spørsmål om den politiske situasjonen i Syria, klargjorde Dadas at det ikke fantes noe alternativ for den kristne minoriteten i landet til president Bashar al-Assads regjering. Assad beskytter minoritetene. Politiske reformer vil også forutsette en opposisjon i landet, men bortsett fra islamistiske grupper, er denne foreløpig fraværende, og herredømmet til de sistnevnte «vil ingen oppleve».

Dadas rapporterer om sitt møte med den syriske ortodokse patriarken Mor Ignatius Aphrem II Karim, i Maarat Saidnaya nær Damaskus. Hans kommentarer motvirker det vestlige svart-hvitt bildet av den syriske konflikten: «Vi kristne håper på en sterk regjering. Vi vil ha fred, vi ber ikke om hjelp utenfra,» sa patriarken og ba om en slutt på utenlandsk intervensjon og sanksjoner. Siden den syriske hæren frigjorde byen Øst-Ghouta utenfor Damaskus året før, «føler vi oss bedre igjen», siteres patriarken. USAs økonomiske sanksjoner, støttet av europeerne, kommenterte Aphrem med den enkle setningen: «Hvorfor vil dere sulte oss?»

I Homs har den syriske ortodokse biskopen Selwanos Boutros Alnemeh kommet med samme forespørsel: de internasjonale sanksjonene mot president Assad og landet bør oppheves, da disse bare rammer befolkningen. Den militære krigen er over, nå må den økonomiske slutte.

Direktøren for universitetssykehuset i Aleppo, Maher Al-Araj, talte uten omsvøp: ”Dette er en stormaktskrig.”  I tre år jobbet sykehuset dag og natt. «Ofte var det femti til hundre døde og sårede hver dag, etter militære aksjoner opp mot 170.» I 2013 var det ingen mat, ingen strøm. Om de rømte legene sa direktøren bittert: «De stakk av.» På universitetsklinikken var det halvparten. Men 600 leger er nå tilbake under utdanning. Men mange unge leger emigrerer fortsatt. På grunn av sanksjonene er det mangel på medisinsk utstyr og reservedeler.

I ukeavisen Die Furche gjorde den melkittiske greskortodokse presten Hanna Ghoneim, som jobber i Wien, oppmerksom på de ødeleggende konsekvensene av vestlige sanksjoner. «Vi i Syria tenker stadig: Menneskerettigheter finnes i Vesten. Men hvis du virkelig vil være human, tenk på de fattige. Alle biskopene i Syria har erklært at man bør oppheve de økonomiske sanksjonene. Embargoen betyr at det ikke er noe arbeid å få; noe som forsterker ønsket om å reise utenlands. Men du må gjøre noe – for eksempel prosjekter – for å beholde mennesker i Syria,» sa Ghoneim, som hver tredje måned reiser fra Østerrike til hjemlandet for å ta med hjelpeforsyninger og rapportere om den ødeleggende situasjonen. Uten hjelp fra Vesten kunne ikke folket i Syria holde ut de dårlige økonomiske forholdene. Som et resultat, ønsker flere og flere å forlate landet. Det er feil «at man bare hjelper de som forlater landet». Hans nåværende største prosjekt er byggingen av et regionalt bakeri i Maaruneh nær Damaskus – slik at folk ikke lenger trenger å tigge om brød, men at de en dag kan forsørge seg selv.

Ingenting av dette kan finnes i uttalelsen fra den såkalte «Lille Syriagruppen» den 26. september, som UD i Berlin spredde. Ikke et ord om sanksjonene, ikke et ord om å gjenoppta diplomatiske forbindelser med Damaskus for å konkret lindre syrenes lidelser og få til en politisk løsning. Utenriksministrene i Egypt, Tyskland, Frankrike, Jordan, Kongedømmet Saudi-Arabia, Storbritannia og USA har begrenset seg til politiske floskler under deres møte ved siden av FNs generalforsamling, og forlenget lidelsen i Syria.


Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten.

Reklame