Verden ved et veiskille og et system for internasjonale forbindelser for fremtiden

«Forslagene våre om å sette i gang en seriøs diskusjon om alle aspekter av strategisk stabilitet i moderne tid, ligger fremdeles på bordet.»
Sergej Lavrov (Bilde:FN)

Av Sergej Lavrov

I disse dager åpner FNs generalforsamlings 74. sesjon. Det samme gjør en ny internasjonal «politisk sesong».

Sesjonen begynner i et svært symbolsk historisk øyeblikk. Neste år skal vi feire to store og sammenhengende merkedager – 75-årsjubileet for seieren i Den store patriotiske- og andre verdenskrig, og opprettelsen av FN.

Ved å reflektere over den åndelige og moralske betydningen av disse enormt viktige hendelsene, må man huske den enorme politiske betydningen av seieren som avsluttet en av de mest brutale krigene i menneskehetens historie.

Fascismens nederlag i 1945 har fundamentalt påvirket verdenshistoriens videre forløp og skapt forutsetningene for å etablere etterkrigstidens verdensorden. De forente nasjoners pakt ble dens bærende rammeverk og en nøkkelkilde til folkeretten frem til i dag. Det FN-sentrerte systemet bevarer fortsatt sin bærekraft og har en stor grad av motstandskraft. Det er faktisk et slags sikkerhetsnett, som sikrer en fredelig utvikling av menneskeheten under et i stor grad naturlig avvik i interesser og rivalisering mellom ledende makter. Krigstidens opplevelse av et ideologifritt samarbeid mellom stater med forskjellige sosioøkonomiske og politiske systemer, er fortsatt høyst relevant.

Det er beklagelig at disse åpenbare sannhetene bevisst blir fortiet eller ignorert av visse innflytelsesrike krefter i Vesten. Dessuten har enkelte intensivert forsøkene på å privatisere seieren, der de visker ut fra minnet Sovjetunionens rolle i nazismens nederlag. De trekker et glemselens slør over Den røde armés bragd av offer og frigjøring. De glemmer de mange millioner sovjetiske borgere som omkom under krigen. Og de utsletter fra historien konsekvensene av den ødeleggende politikken av appeasement. Fra dette perspektivet, er det lett å forstå essensen i konseptet om likestilling mellom de totalitære regimene. Hensikten er ikke bare å redusere det sovjetiske bidraget til seieren, men også å retrospektivt ta fra landet vårt dets historiske rolle som arkitekt og garantist for etterkrigstidens verdensorden, og stemple det som en «revisjonistisk makt» som utgjør en trussel mot velværet til den såkalte frie verden.

Å tolke fortiden på en slik måte betyr også at noen av våre partnere betrakter etableringen av et transatlantisk bånd og en permanent implantering av den amerikanske militære tilstedeværelsen i Europa som en stor bragd i etterkrigstidens internasjonale system. Dette var definitivt ikke scenarioet de allierte hadde i tankene da de opprettet FN.

Sovjetunionen gikk i oppløsning; Berlinmuren, som symbolsk hadde skilt de to «leirene», falt; den uforsonlige ideologiske motstanden som definerte rammen for verdenspolitikk i praktisk talt alle sfærer og regioner, var en saga blott – men disse tektoniske forandringene klarte dessverre ikke å la en samlende dagsorden triumfere. I stedet var alt vi kunne høre triumferende uttalelser om at «historiens slutt» nå var kommet, og at det fra nå av bare ville være ett globalt beslutningssenter.

Det er åpenbart i dag at forsøkene på å etablere en unipolar modell har mislyktes. Forvandlingen av verdensordenen har blitt irreversibel. Nye store aktører som har et bærekraftig økonomisk grunnlag forsøker å øke sin innflytelse på regional og global utvikling; de har full rett til å kreve en større rolle i beslutningsprosessen. Det er økende krav om et mer rettferdig og inkluderende system. Det overveldende flertallet av medlemmene i det internasjonale samfunnet avviser den arrogante nykoloniale politikken som atter en gang brukes for å gjøre det mulig for visse land å påtvinge andre land sin vilje.

Alt dette er sterkt urovekkende for de som i århundrer har vært vant til å fastlegge mønstrene for global utvikling ved å benytte seg av eksklusive fordeler. Mens flertallet av statene i verden streber etter et mer rettferdig system av internasjonale forbindelser og en ekte respekt, snarere enn en deklarativ, for FN-paktens prinsipper, hindres disse kravene av en politikk som er laget for å bevare en orden som tillater en liten gruppe land og transnasjonale selskaper å høste globaliseringens frukter. Vestens svar på denne pågående utviklingen avslører det ekte verdensbildet deres talspersoner har. Deres retorikk om liberalisme, demokrati og menneskerettigheter går hånd i hånd med en politikk av ulikhet, urettferdighet, egoisme og en tro på egen eneståendehet.

“Liberalisme”, som Vesten hevder å forsvare, fokuserer på individer og deres rettigheter og friheter. Dette stiller spørsmålet: hvordan er dette i overensstemmelse med politikken med sanksjoner, økonomisk kveling og åpenlyse militære trusler mot en rekke uavhengige land som Cuba, Iran, Venezuela, Nord-Korea eller Syria? Sanksjonene rammer direkte vanlige mennesker og deres velvære og krenker deres sosiale og økonomiske rettigheter. Bombing av suverene nasjoner, den bevisste politikken med å ødelegge eksistensen av deres stater, som fører til tap av hundretusener av liv og dømmer millioner av irakere, libyere, syrere og folk fra andre folkeslag til utallige lidelser – hvordan kan slike ting bli omgjort til en plikt til å beskytte menneskerettigheter? Hasardspillet rundt Den arabiske våren ødela den unike etniske og religiøse mosaikken i Midt-Østen og Nord-Afrika.

I Europa greier talsmenn for liberale ideer å leve ganske godt med massive brudd på de russisktalende befolkningenes rettigheter i en rekke EU- og EU-naboland. Disse landene bryter multilaterale internasjonale konvensjoner ved å vedta lover som krenker språk- og utdanningsrettighetene til etniske minoriteter.

Hva er «liberalt» med visumnekt og andre sanksjoner som er pålagt av Vesten mot innbyggere på Russlands Krimhalvøy? De blir straffet for sin demokratiske ja-stemme til en gjenforening med sitt historiske hjemland. Er ikke dette i strid med folks grunnleggende rett til fri selvbestemmelse, enn si innbyggernes rett til bevegelsesfrihet nedfelt i internasjonale konvensjoner?

Liberalismen, eller rettere sagt dens virkelige uforvrengte kjernepunkt, har alltid vært en viktig komponent i politisk filosofi både i Russland og over hele verden. Imidlertid tillater mangfoldet av utviklingsmodeller oss ikke å si at den vestlige «kurven» av liberale verdier ikke har noen alternativ. Og selvfølgelig kan ikke disse verdiene innføres «med bajonetter» – mens de ignorerer statenes historie, deres kulturelle og politiske identiteter. Sorgen og ødeleggelsene forårsaket av «liberale» luftangrep er en tydelig indikasjon på hva dette kan føre til.

Vestens manglende vilje til å akseptere dagens realiteter, når de etter århundrer med økonomisk, politisk og militær herredømme mister privilegiet å være de eneste som formet den globale dagsordenen, ga opphav til begrepet om en «regelbasert orden». Disse «reglene” blir oppfunnet og selektivt kombinert, avhengig av de flyktige behovene til menneskene bak ideen, og Vesten introduserer stadig denne type ordbruk i hverdagsspråket. Konseptet er på ingen måte bare abstrakt, og iverksettes aktivt. Formålet med disse «reglene» er å erstatte universelt avtalte juridiske instrumenter og mekanismer med smale formater, der alternative metoder og tvangsmidler utvikles for å løse forskjellige internasjonale problemer, for å omgå et legitimt multilateralt rammeverk. Med andre ord, forventningen er å kunne omgå beslutningsprosessen i sentrale spørsmål.

Hensiktene til de som begynte med dette konseptet om en «regelbaserte orden» påvirker FNs sikkerhetsråds eksepsjonelle fullmakter. Et nylig eksempel: da USA og deres allierte ikke klarte å overbevise Sikkerhetsrådet om å godkjenne politiserte beslutninger som beskyldte, uten bevis, den syriske regjeringen for å ha brukt forbudte giftige stoffer, begynte de å fremme «reglene» de trengte via Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW). Ved å manipulere de eksisterende prosedyrene i åpenlyst brudd på Konvensjonen mot kjemiske våpen, klarte de (med stemmer fra et mindretall av landene som deltar i denne konvensjonen) å gi OPCWs tekniske sekretariat retten til å identifisere de ansvarlige for bruken av kjemiske våpen, som var en direkte inntrengning i privilegiene til FNs sikkerhetsråd. Man kan også observere lignende forsøk på å ”privatisere” sekretariatene i internasjonale organisasjoner, for å fremme interesser utenfor rammen av universelle mellomstatlige mekanismer på områder som ikke-spredning av biologiske våpen, fredsbevaring, forebygging av doping i idrett og andre ting.

Initiativene for å regulere journalistikk som forsøker å undertrykke mediefrihet på en vilkårlig måte, samt den intervensjonistiske ideologien om “ansvar for å beskytte” som rettferdiggjør voldelige “humanitære intervensjoner” uten godkjenning fra FNs sikkerhetsråd under påskudd av en overhengende trussel mot siviles sikkerhet, er alt en del av den samme politikken.

Separat, bør oppmerksomhet rettes mot det kontroversielle konseptet «motvirke voldelig ekstremisme», som legger skylden for spredning av radikale ideologier og utvidelse av terrorismens sosiale base på politiske regimer som Vesten har erklært udemokratiske, illiberal eller autoritære. Dette konseptet skaper muligheten for direkte kontakt med sivilsamfunnet over hodet til legitime myndigheter. Det sanne målet er åpenbart å fjerne terrorbekjempelse fra FNs virkeområde og skaffe seg et verktøy for innblanding i staters interne anliggender.

Innføringen av slike nye konsepter er et farlig revisjonistisk fenomen, som avviser prinsippene i folkeretten som er nedfelt i FN-pakten og baner veien for en tilbakevending til tidene med konfrontasjon og fiendskap. Det er en grunn til at Vesten åpent diskuterer et nytt skille mellom «den regelbaserte liberale orden» og «autoritære makter.»

Denne revisjonismen viser seg tydelig på området strategisk stabilitet. USA, som først torpederte ABM-traktaten og nå også INF-traktaten (en avgjørelse som har enstemmig støtte fra NATO-medlemmene) har skapt en risiko for en avvikling av hele arkitekturen med avtaler om kontroll av atomvåpen. Fremtidsutsiktene til Traktaten om tiltak for ytterligere reduksjon og begrensning av strategiske offensive våpen (New START) er vage – fordi USA ikke har gitt et klart svar på det russiske forslaget om å gå med på å forlenge New START utover utløpsdatoen i februar 2021.

Nå er vi vitne til alarmerende tegn på at det iverksettes en mediekampanje i USA for å legge grunnlaget for å forlate traktaten om forbud mot atomprøvesprengninger (som ikke er ratifisert av USA). Dette stiller spørsmål ved denne traktatens fremtid, som er avgjørende for internasjonal fred og sikkerhet. Washington har innledet iverksettingen av planene sine om å stasjonere våpen i det ytre rom, og avviser forslag om å bli enige om et felles moratorium på slike aktiviteter.

Det er enda et eksempel på å innføre revisjonistiske «regler»: USAs tilbaketrekning fra den felles omfattende handlingsplanen for Irans atomprogram, en multilateral avtale godkjent av FNs sikkerhetsråd som er av største betydning for arbeidet for ikke-spredning av atomvåpen.

Nok et eksempel er Washingtons åpne avvisning av implementering av enstemmige resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd om en løsning av den israelsk-palestinske konflikten.

På det økonomiske feltet består «reglene» av proteksjonistiske barrierer, sanksjoner, misbruk av statusen til den amerikanske dollaren som det viktigste betalingsmiddelet, sikring av konkurransefortrinn ved bruk av metoder som ikke er markedsbaserte, og ekstra-territoriell bruk av amerikanske lover, også overfor USAs nærmeste allierte.

Samtidig prøver våre amerikanske kolleger stadig vekk å mobilisere alle sine utenlandske partnere til å skape en vegg mot [‘contain‘] Russland og Kina. Samtidig legger de ikke skjul på ønsket om å skape splid mellom Moskva og Beijing og undergrave multilaterale allianser og regionale integrasjonsprosjekter i Eurasia og Asia-Stillehavsregionen som opererer utenfor USAs tilsyn. Det utøves press på de landene som ikke spiller etter de reglene som er pålagt dem og tør fatte den «gale avgjørelsen» om å samarbeide med amerikanske «motstandere».

Så, hva har vi som resultat? I politikken, en erosjon av det internasjonale juridiske grunnlaget, vekst av ustabilitet og uholdbarhet, kaotisk fragmentering av det globale landskapet og stadig større mistillit mellom de som er involvert i utenrikspolitikk.

På sikkerhetsområdet, en uskarphet i skillelinjen mellom militære og ikke-militære virkemidler for å oppnå utenrikspolitiske mål, militarisering av internasjonale forbindelser, økt avhengighet av atomvåpen i amerikanske sikkerhetsdoktriner, en senket terskel for bruk av slike våpen, fremveksten av nye farlige områder med væpnede konflikter, den vedvarende globale terrortrusselen og militarisering av internett.

I verdensøkonomien, økt volatilitet, tøffere konkurranse om markeder, energiressurser og deres forsyningsveier, handelskrig og undergraving av det multilaterale handelssystemet. Vi kan legge til en økning i migrasjon og utdyping av etniske og religiøse stridigheter. Trenger vi en slik «regler-basert» verdensorden?

På bakgrunn av dette, er forsøk fra vestlige liberale ideologer på å fremstille Russland som en “revisjonistisk makt” ganske absurd. Vi var blant de første som gjorde oppmerksom på transformasjonen av de globale politiske og økonomiske systemene, som ikke kan forbli statiske på grunn av historiens objektive marsj. Det vil være hensiktsmessig å nevne at begrepet multipolaritet i internasjonale forbindelser, som nøyaktig gjenspeiler dagens nye økonomiske og geopolitiske realiteter, ble formulert for to tiår siden av den fremragende russiske statsmannen Jevgenij Primakov. Hans intellektuelle arv forblir relevant nå som vi markerer 90-årsjubileet for hans fødsel.

Som det fremgår av de siste årenes erfaring, er bruk av ensidige verktøy for å løse globale problemer, dømt til å mislykkes. Denne»ordenen» fremmet at Vesten tilfredsstiller ikke behovene til menneskehetens harmoniske utvikling. Denne «ordenen» er ikke inkluderende. Den tar sikte på å revidere de sentrale internasjonale juridiske mekanismene, den avviser prinsippet om kollektiv handling i forholdet mellom stater, og kan per definisjon ikke skape løsninger på globale problemer som vil være levedyktige og stabile på lang sikt, snarere enn å søke en propagandaeffekt i en valgsyklus i det ene landet eller det andre.

Hva foreslår Russland? Først av alt er det nødvendig å følge med på tiden og innse det åpenbare: fremveksten av en polysentrisk verdensarkitektur er en irreversibel prosess, uansett hvor hardt noen prøver å kunstig holde den tilbake (enn si omgjøre den). De fleste land ønsker ikke å holdes gisler for andres geopolitiske beregninger og er fast bestemt på å føre en nasjonalt orientert innenriks- og utenrikspolitikk. Det er vår felles interesse å sikre at multipolaritet ikke er basert på en brutal maktbalanse, som den var i de tidligere stadier av menneskehetens historie (for eksempel på 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet), men heller har en rettferdig , demokratisk og samlende karakter, som tar hensyn til tilnærmingene og bekymringene til alle som deltar i de internasjonale forbindelser uten unntak, og sikrer en stabil og sikker fremtid.

Det er enkelte folk i Vesten som ofte spekulerer på om en polysentrisk verdensorden uunngåelig vil føre til mer kaos og konfrontasjon, fordi «maktsentre» ikke klarer å inngå avtaler og fatte ansvarlige avgjørelser. Men for det første, hvorfor ikke prøve? Hva om det skulle fungere? For dette, er alt som er nødvendig å begynne samtaler med den forståelse at partene skal søke å finne en balanse mellom interesser. Forsøk på å finne opp sine egne «regler» og pålegge dem alle andre som den absolutte sannhet, bør stoppes. Fra nå av bør alle parter strengt overholde prinsippene som er nedfelt i FN-pakten, og begynne med respekt for statenes suverene likhet uavhengig av størrelse, regjeringssystem eller utviklingsmodell. Paradoksalt nok bryr land som fremstiller seg selv som demokratiske mønstereksempler seg egentlig bare om det når de krever at andre land skal å «få ting i orden» etter et vestlig-inspirert mønster. Men så snart behovet oppstår for demokrati i forholdet mellom stater, unngår de umiddelbart en ærlig samtale eller forsøker å tolke internasjonale juridiske normer etter eget skjønn.

Det er ingen tvil om at livet ikke står stille. Mens vi tar godt vare på systemet for internasjonale forbindelser etter andre verdenskrig som er avhengig av FN, er det også nødvendig å forsiktig, men gradvis tilpasse det til realitetene i det nåværende geopolitiske landskapet. Dette er meget relevant for FNs sikkerhetsråd, der Vesten, etter dagens standarder, er urettferdig overrepresentert. Vi er sikre på at en reform av Sikkerhetsrådet bør ta hensyn til de asiatiske, afrikanske og latinamerikanske nasjonene, mens en slik utforming må hvile på prinsippet om den bredest mulige enighet blant FNs medlemsland. Den samme tilnærmingen bør gjelde for en forbedring av verdenshandels-systemet, med spesiell oppmerksomhet viet harmonisering av integrasjonsprosjektene i forskjellige regioner.

Vi bør utnytte potensialet til G20, et ambisiøst, altomfattende globalt styringsorgan som representerer interessene til alle sentrale aktører og fatter enstemmige beslutninger. Andre sammenslutninger spiller også en økende rolle, allianser som viser ånden av en ekte og demokratisk multipolaritet, basert på frivillig deltakelse, konsensus, likeverd og forsvarlig pragmatisme, og som avstår fra konfrontasjons- og blokk-metoder. Disse inkluderer BRICS og Shanghaigruppen, som landet vårt er et aktivt medlem av og der Russland vil være formann i 2020.

Det er åpenbart at uten kollektiv innsats og uten objektivt partnerskap under FNs sentrale koordinerende rolle, er det umulig å dempe tendensen til konfrontasjon, bygge tillit og takle felles trusler og utfordringer. Det er på høy tid å komme til enighet om tolkning av folkerettens prinsipper og normer, i stedet for å prøve å følge det gamle ordtaket «makt går foran rett». Det er vanskeligere å megle avtaler enn å stille krav. Men tålmodige avveininger vil være et mye mer pålitelig redskap for forutsigbar håndtering av internasjonale anliggender. En slik tilnærming er sårt nødvendig for å sette i gang viktige samtaler om vilkårene og betingelsene for et pålitelig og rettferdig system med lik og udelelig sikkerhet i de euro-atlantiske og eurasiske områdene. Dette målet er erklært flere ganger på øverste nivå i OSSE-dokumentene. Det er nødvendig å gå fra ord til handling. Samveldet av uavhengige stater (CIS) og den kollektive sikkerhetsavtalen (CSTO) har gjentatte ganger uttrykt sin beredskap til å bidra til en slik innsats.

Det er viktig å øke vår bistand til den fredelige løsningen av mange konflikter, det være seg i Midtøsten, Afrika, Asia, Latin-Amerika eller det post-sovjetiske området. Hovedpoenget er å etterleve de tidligere avtalene, i stedet for å finne påskudd for å nekte å overholde forpliktelsene.

Per i dag er det spesielt relevant å motvirke religiøs og etnisk intoleranse. Vi oppfordrer alle nasjoner til å samarbeide for å forberede seg på verdenskonferansen om interreligiøs og interetnisk dialog som skal holdes i Russland i mai 2022 i regi av Den interparlamentariske union og FN. OSSE, som har formulert en prinsipiell holdning som fordømmer antisemittisme, bør opptre med like stor besluttsomhet mot hat mot kristendom og islam.

Vår ubetingede prioritering er å fortsette å yte bistand til den uhindrede dannelsen av et større eurasisk samarbeid, et bredt integreringsrammeverk som strekker seg fra Atlanterhavet til Stillehavet som involverer medlemslandene i Den eurasiske økonomiske union (EAEU), Shanghaigruppen (SCO),Association of Southeast Asian Nations (ASEAN) og alle andre land på det eurasiske kontinentet, inkludert EU-landene. Det ville være uklokt å holde tilbake de samlende prosessene, eller enda verre, å sette opp gjerder. Det ville være en feiltagelse å avvise de åpenbare strategiske fordelene ved den felles eurasiske regionen i en stadig mer konkurranseutsatt verden.

Konsekvent bevegelse mot dette konstruktive målet vil tillate oss ikke bare å opprettholde den dynamiske utviklingen i nasjonale økonomier og fjerne hindringer for bevegelse av varer, kapital, arbeidskraft og tjenester, men det vil også skape et solid fundament for sikkerhet og stabilitet gjennom den enorme regionen fra Lisboa til Jakarta.

Vil den multipolare verden fortsette å ta form gjennom samarbeid og harmonisering av interesser – eller gjennom konfrontasjon og rivalisering? Dette avhenger av oss alle. Russland vil fortsette å fremme en positiv og samlende agenda som tar sikte på å fjerne de gamle skillelinjene og forhindre at nye skapes. Russland har fremmet initiativer for å forhindre et våpenkappløp i det ytre rom, etablere effektive mekanismer for å bekjempe terrorisme, inkludert kjemisk og biologisk terrorisme, og avtale praktiske tiltak for å forhindre bruk av internett for å undergrave nasjonal sikkerhet eller for andre kriminelle formål.

Forslagene våre om å sette i gang en seriøs diskusjon om alle aspekter av strategisk stabilitet i moderne tid, ligger fremdeles på bordet.

I det siste har det kommet ideer om å endre dagsorden og oppdatere vilkårene. De foreslåtte emnene for diskusjon varierer mellom «strategisk rivalisering» og «multilateral avskrekking.» Terminologien kan diskuteres, det er ikke begreper, men essensen som virkelig betyr noe. Det er nå mye viktigere å starte en strategisk dialog om eksisterende trusler og risikoer, og søke konsensus om en felles akseptabel agenda. Nok en fremragende statsmann fra vårt land, Andrej Gromyko (hans 110-års fødselsdag markeres i år) sa klokt: «Bedre å ha ti års forhandlinger enn en dag med krig.»


Sergej Lavrov er Russland utenriksminister. Oversatt fra essayet «World at a Crossroads and a System of International Relations for the Future».

 

Reklame

2 kommentarer

    • Han er en statsmann av format, så jeg tilslutter meg applausen 👏. Sindigheten hans har vært med på å hindre utbruddet av en storkrig i mange år, selv om avslutningen egentlig er en ganske dyster advarsel «Bedre å ha ti års forhandlinger enn en dag med krig.»

      Jeg tror de fleste av poengene hans har vært belyst her på bloggen fra tid til annen.

      Liker

Kommentarer er stengt.